11.2 Redegjørende sjangerbank (A1–A4) — maler med egne eksempler
De redegjørende sjangrene med disposisjonsmaler, inkludert den sjeldne fri-drøftingen.
Dette er den redegjørende halvdelen av eksamenstreningen: de fire oppgavetypene der du skriver ut et resonnement i stedet for å regne ut et svar.
- De fire redegjørende sjangrene bærer rundt 35 til 40 prosent av oppgavene i de 12 settene, og de tre første av dem — A1, A2 og A3 — dekker nesten alt av det. Fri drøfting utgjør bare rundt 5 prosent.
- A1 er arkivets vanligste enkeltform. «Gjør rede for X, og illustrer med egne eksempler» eller en variant av den finnes i så godt som hvert eneste sett.
- Slik fordeler stoffet seg: talehandlinger står i 10 av de 12 settene og er dermed det hyppigste temaet i hele materialet, Grice og implikatur i 8 av 12, deiksis i 4 av 12, modalitet i 3 av 12 og høflighet i 3 av 12. Universalitet og relativitet, som er stedet den frie drøftingen faktisk forekommer, står i 3 av 12.
- Den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, sier to ting om denne halvdelen: egne eksempler er obligatoriske der oppgaven ber om dem, og dybde slår gjenfortelling. Begge er operasjonalisert i malene nedenfor.
- Høyeste prioritet for A1, A2 og A3. A4 bør du kjenne til, men ikke bruke mye tid på.
Slik bruker du kapitlet: det tar omtrent 55 minutter å lese gjennom, og det er naturlig å dele det i to — de fire malene i den første økta, den kalde banken i den andre. Den kalde banken er merket, og den skal gjøres uten hint.
Kapitlet lærer deg ingenting nytt om fagstoffet. Alt innholdet er hentet fra Del 8 til Del 10, med noen tilløp fra Del 1 og Del 2. Det som er nytt her, er disposisjonen: hvordan du får det du kan, ned på papiret i en form som gir uttelling.
Sist du var her — de seks tingene alle fire malene hviler på, ferdig oppfrisket:
- Instruksjonsverbet styrer sjangeren. «Gjør rede for», «avgjør», «sammenlign» og «er du enig» krever fire forskjellige svarformer, og å svare i feil form koster uansett hvor godt innholdet er.
- Taksonomien skal være komplett. Fire maksimer, fem Searle-kategorier, tre deiksistyper, sju implikaturegenskaper hos Huang, fem antonymityper. Tell dem.
- Egne eksempler er et krav, ikke pynt, der oppgaven ber om dem. Å utelate dem gir et ufullstendig svar.
- Mekanismen skal forklares, ikke bare illustreres. Proto-rollene som knipper av entailment-egenskaper, Horn-skalaen koblet til Q-prinsippet, Huangs egenskaper navngitt og forklart, character som en funksjon fra ytringskontekst til proposisjon.
- Parvise begreper holdes fra hverandre med en test, ikke med en påstand om at de er forskjellige.
- En momentliste er ikke en fasit. Den sier hva som må være der, uten å låse formuleringene.
Kapitlet er helt uten formelle symboler. Alle termene står samlet i term-listen nederst.
Vil du se beslektet redegjørelses- og drøftingshåndverk i et annet fag, finnes Sjanger — drøftingsdelen (c/d) i exphil-boka. Det er valgfri lesing, og merk at kravene der er exphil-emnets egne — det er LING1100s krav som gjelder her.
Den ene lesningen alle fire sjangrene begynner med (~6 min)
Det første grepet på en redegjørende oppgave er ikke å begynne å skrive. Det er å lese oppgaveteksten som en kontrakt og telle hva den faktisk krever.
Grunnen er at formuleringene i dette faget nesten alltid er sammensatte. «Gjør rede for Searles fem kategorier, illustrer hver av dem med et eget eksempel, og forklar hvorfor noen av dem er iboende ansiktstruende» er ikke ett spørsmål. Det er tre, og det siste er det som skiller besvarelsene fra hverandre.
De fire malene nedenfor er ulike, men de starter alle på samme sted: med instruksjonsverbene og med opptellingen.
Det verbet i oppgaveteksten som sier hvilken svarform oppgaven krever. Det er den eneste opplysningen som avgjør sjangeren, og den står alltid i teksten.
| Instruksjonsverb | Sjanger | Svarformen i én linje |
|---|---|---|
| «gjør rede for», «forklar», «illustrer» | A1 | definisjon, taksonomi, mekanisme, egne eksempler |
| «avgjør for hvert», «begrunn», «skill» | A2 | kriteriet først, testen kjørt på hvert tilfelle, begrunnelsen skrevet ut |
| «sammenlign», «hvordan skiller de seg», «hva er forskjellen» | A3 | posisjon A, posisjon B, eksplisitte akser, vurdering per akse |
| «er du enig», «drøft», «ta stilling» | A4 | spørsmålet stilt opp, argumenter begge veier, begrunnet standpunkt |
Sammensatte formuleringer er normen, ikke unntaket. Én oppgave inneholder ofte to eller tre instruksjonsverb, og hvert av dem er et krav.
Grepet som virker: stryk under hvert instruksjonsverb i oppgaveteksten før du begynner å skrive, og kryss dem av når de er besvart. Det tar femten sekunder.
Å svare i feil sjanger er feil 1 i registeret — å svare uten det oppgaven ba om — og det er den eneste feilen som ikke kan repareres av godt innhold.
Under står fem nyskrevne oppgaveformuleringer. Oppgi for hver av dem hvilken redegjørende sjanger den krever, og hvilket instruksjonsverb som avgjør.
a) «Gjør rede for Searles fem kategorier, og gi ett eget eksempel per kategori.»
b) «Avgjør for hvert av eksemplene om slutningen er en presupposisjon eller en implikatur, og begrunn.»
c) «Sammenlign Grices maksimer med Horns to prinsipper.»
d) «Er du enig i at skillet mellom semantikk og pragmatikk er kunstig?»
e) «Gjør rede for de tre deiksistypene, illustrer hver med et eget eksempel, og forklar hvorfor deiktiske uttrykk er problematiske for en ren referensiell mening-teori.»
Kontrollen som fanger den vanligste struktursvikten i redegjørende svar: tell kategoriene i taksonomien du gjør rede for, og tell dem i svaret ditt.
Tallene du bør ha i hodet:
- fire maksimer hos Grice: kvantitet, kvalitet, relasjon og måte
- tre lag hos Austin: lokusjonær, illokusjonær og perlokusjonær handling
- fem kategorier hos Searle: assertiver, direktiver, kommissiver, ekspressiver og deklarasjoner
- sju egenskaper ved konversasjonell implikatur hos Huang
- tre hovedtyper deiksis: person, tid og sted
- fem antonymityper og to proto-roller med fire egenskaper hver
En taksonomi med en manglende kategori er ikke nesten fullstendig. Den er ufullstendig, og mangelen er synlig for enhver som kan tallet.
Der oppgaven ber om et utvalg, sier den det: «behandle minst fire av de sju». Da er fire nok, men de fire skal behandles fullt — navngitt og forklart, ikke bare listet.
Den delen av et redegjørende svar som sier hvordan apparatet virker, ikke bare hva det inneholder. Dette er A-aksen i den redegjørende halvdelen.
Forskjellen på å liste og å forklare, i to setninger om samme sak:
> Listet: «Konversasjonelle implikaturer er kansellerbare.»
> Forklart: «Konversasjonelle implikaturer er kansellerbare: fordi de er utledet av samarbeidet og ikke av ordene, kan taleren legge til et ledd som opphever dem uten å motsi seg selv — ‘noen av gjestene kom, ja faktisk alle’ er ikke selvmotsigende.»
De fire stedene der forklaringen er obligatorisk, fordi den ene sensorveiledningen som finnes, peker dem ut:
- Dowtys proto-roller er knipper av entailment-egenskaper, graderte og ikke faste kategorier, og argumentseleksjonsprinsippet sier at flest proto-agent-egenskaper gir subjekt.
- Huangs sju egenskaper skal navngis og forklares, med hva hver av dem innebærer.
- Horns Q- og R-prinsipp skal kobles til hverandre og til skalaen: Q er hørerorientert og sier «si nok», R er talerorientert og sier «ikke si mer enn nødvendig».
- Kaplans character er en funksjon fra ytringskontekst til proposisjon, ikke «bare betydningen».
Å liste uten å forklare er feil 5 i registeret. Prøven på om du har forklart: kan leseren bruke det du skrev til å avgjøre et nytt tilfelle? Da har du forklart.
Et eksempel du har konstruert selv, som entydig viser det trekket kategorien er definert ved.
Tre krav, og alle tre må være oppfylt:
- (i) Det må være ditt eget. Eksemplene fra forelesning og pensumbok viser at du husker, ikke at du kan konstruere.
- (ii) Det må vise trekket entydig. Et eksempel som kunne vært plassert i to kategorier, dokumenterer ingenting. Prøven er å spørre: hvilken annen kategori kunne noen ha plassert dette i, og hvorfor går ikke det?
- (iii) Det må være en verdens-case. En replikk i en butikk, en beskjed på jobben, en samtale på et kjøkken. Ikke «en student sier til en annen student at …» — metaeksempler er vage nettopp der de skal være skarpe.
Ett eksempel per kategori der oppgaven ber om det. Fire maksimer betyr fire eksempler; fem Searle-kategorier betyr fem. Det er et tellbart krav.
Merk hva som ikke er et eget eksempel: å gjenta et av eksemplene oppgaven selv oppgir. Der oppgaven gir deg eksempler å analysere og ber om egne, er det to krav, ikke ett.
Å utelate dem er feil 10 i registeret, og det er den mest kostbare enkeltmangelen i den redegjørende halvdelen.
Sjanger A1 — redegjør og eksemplifiser (~10 min)
Hva oppgaven ser ut som: «Gjør rede for X, og illustrer med egne eksempler», «forklar hva X er, og gi eksempler på hver av typene», «redegjør for X og vis hvordan det virker».
Hvor den bor: overalt i Del 8, 9 og 10, og i redegjørende deler av Del 1 og Del 2. Dette er arkivets vanligste enkeltform.
Disposisjonsmalen i fem trekk
Trekk 1. Definisjonen, med den engelske termen. Én til to setninger som sier hva begrepet er. Den engelske termen i enkle anførselstegn ved første forekomst, fordi undervisningsspråket er engelsk og det nyeste settet er helengelsk.
Trekk 2. Taksonomien, komplett. Alle kategoriene, i en rekkefølge du kan begrunne. Tell dem.
Trekk 3. Mekanismen. Hvordan virker det? Hva er det som gjør at kategoriene henger sammen, og hva forutsier apparatet?
Trekk 4. Egne eksempler, ett per kategori der oppgaven ber om det, hvert med en linje som sier hva eksempelet viser.
Trekk 5. Avgrensningen. Én til tre setninger om hva apparatet ikke dekker, eller hvor det er omstridt. Dette er trekket som oftest utelates, og det er også det som skiller et fyldig svar fra et tilstrekkelig.
Rekkefølgen kan varieres, men ingen av trekkene kan falle bort. Det vanligste tapet er trekk 3 og trekk 5 — mekanismen og avgrensningen — fordi de ikke står i oppgaveteksten som eksplisitte krav.
Sjangeren redegjør og eksemplifiser, i fem trekk: definisjon med engelsk term → komplett taksonomi → mekanismen → egne eksempler → avgrensning.
Malen er en disposisjon, ikke en oppskrift på setninger. Den sier hva som må være der og i hvilken rekkefølge det er lettest å lese, ikke hvordan det skal formuleres.
De to trekkene som avgjør nivået, er 3 og 5. Trekk 1, 2 og 4 kan skrives av en kandidat som har pugget; trekk 3 og 5 krever at hun har forstått. Det er derfor et svar som stopper etter eksemplene, leses som tilstrekkelig og ikke som fyldig.
Tidsfellen i sjangeren er å bruke halve tiden på trekk 1 og 2. De to er de raskeste å skrive og de minst diskriminerende. Sett en grense på fem minutter for dem til sammen.
Trekk 1 — definisjonen.
Deiksis (‘deixis’) er den språklige mekanismen som lar et uttrykk peke på noe i ytringssituasjonen. Et deiktisk uttrykk har ingen fast referent: hva det viser til, avgjøres av hvem som snakker, når og hvor. Utgangspunktet for pekingen kalles det deiktiske senteret, og det er som standard taleren, taletidspunktet og talerens plassering.
Trekk 2 — taksonomien.
De tre hovedtypene er persondeiksis, tidsdeiksis og stedsdeiksis. Persondeiksis omfatter pronomen og andre uttrykk som viser til deltakerne i samtalen. Tidsdeiksis omfatter uttrykk som lokaliserer noe i forhold til taletidspunktet. Stedsdeiksis omfatter uttrykk som lokaliserer noe i forhold til talerens plassering. I tillegg regnes sosial deiksis og diskursdeiksis ofte med som utvidelser, men de tre første er kjernen.
> Margnotat: taksonomien er komplett og telt — tre hovedtyper, med de to utvidelsene nevnt i én setning. At utvidelsene nevnes uten å utbroderes, viser oversikt og koster ingen tid.
Trekk 3 — mekanismen.
Det som gjør deiksis til én mekanisme og ikke tre, er at alle tre typene fungerer likt: uttrykket har en fast regel for hvordan referenten skal finnes, og en varierende referent som følger av regelen anvendt på situasjonen. Ordet jeg har alltid den samme regelen — den som ytrer ordet — og nettopp derfor peker det på ulike personer hver gang. Regelen er konstant; resultatet varierer.
Det er denne todelingen Kaplan setter navn på: character er regelen, altså en funksjon fra ytringskontekst til proposisjon, og content er proposisjonen den gir i en bestemt kontekst.
Trekk 4 — egne eksempler, ett per type.
- Persondeiksis. En kollega roper inn i pauserommet: «Det er du som har nøkkelen til skapet.» Ordet du viser til den som blir tiltalt. Roper en annen den samme setningen inn i det samme rommet, viser ordet til en annen person, og regelen er likevel uendret.
- Tidsdeiksis. En lapp på en kontordør: «Kommer tilbake om ti minutter.» Fordi lappen ikke sier når den ble hengt opp, er den ubrukelig for den som kommer klokka tre. Uttrykket regner fra kodetidspunktet, mens leseren står ved mottakstidspunktet.
- Stedsdeiksis. En instruks i et lagerlokale: «Sett esken her.» Uten talerens plassering peker ordet ingen steder, og instruksen kan ikke etterkommes fra et annet rom.
> Margnotat: alle tre eksemplene er verdens-caser, og alle tre er konstruert slik at det synes hva som skjer når det deiktiske senteret flyttes. Det er kravet i punkt (ii) om entydighet: eksempelet skal ikke bare inneholde et deiktisk uttrykk, det skal vise hva deiksis gjør.
— naturlig pausepunkt —
Trekk 5, som her er etterspurt eksplisitt — problemet for en referensiell teori.
En ren referensiell teori identifiserer betydningen til et uttrykk med det uttrykket viser til. For deiktiske uttrykk gir det umiddelbart et galt resultat: hvis betydningen til jeg var referenten, ville ordet ha ny betydning for hver ny taler, og en norsktalende måtte lære ordet på nytt i hvert eneste møte. Det gjør vi åpenbart ikke. Vi lærer ordet én gang, og det vi lærer, er regelen.
Konklusjonen er at referanse ikke kan være hele betydningen. Det må finnes et nivå der jeg har en konstant betydning på tvers av alle ytringer, og det er nettopp det character-nivået er. Deiksis er dermed ikke et randfenomen for referanseteorien, men et motargument mot dens enkleste form.
> Margnotat: legg merke til at siste trekk ikke er en oppramsing av en posisjon, men et argument med en konklusjon. Det er dette som skiller trekk 5 fra trekk 2. Og legg merke til hvor kort det er: åtte setninger, og hele poenget er sagt.
Skriv en disposisjon i fem trekk for oppgaven under, og skriv trekk 3 og trekk 4 fullt ut. De øvrige trekkene kan stå i stikkord.
> «Gjør rede for Grices samarbeidsprinsipp og de fire maksimene, og vis med ett eget eksempel per maksime hvordan en implikatur oppstår når maksimen hånes.»
Sjanger A2 — skill to nærliggende begreper (~8 min)
Hva oppgaven ser ut som: «Avgjør for hvert av eksemplene om det er X eller Y, og begrunn», «hva er forskjellen på X og Y», «skill mellom X og Y og vis med en test».
Hvor den bor: kap. 2.1 og kap. 2.2 for meningsrelasjoner, kap. 3.4 for slutningstypene, kap. 10.1 og kap. 10.2 for grenselandsparene. Sjangeren er den mest fasit-nære av de fire redegjørende, og den behandles derfor delvis også som formell.
Disposisjonsmalen i fem trekk
Trekk 1. Begge begrepene definert, kort. To til tre setninger til sammen, ikke to avsnitt.
Trekk 2. Kriteriet eller testen som skiller dem, oppgitt før du bruker den. Dette er sjangerens kjennetegn: testen kommer først, ikke som etterrasjonalisering.
Trekk 3. Testen kjørt på hvert enkelt tilfelle, med resultatet skrevet ut som en faktisk setning.
Trekk 4. Konklusjonen per tilfelle, etter testen.
Trekk 5. Et eget eksempelpar som ligger på hver sin side av skillet, der oppgaven ber om det.
Den ene regelen som gjør hele forskjellen: rekkefølgen test–konklusjon, ikke konklusjon–test. Et svar som åpner med kategorien og forsvarer den etterpå, leses som en gjetning.
Sjangeren skill to nærliggende begreper, i fem trekk: begge definert kort → kriteriet oppgitt → testen kjørt på hvert tilfelle → konklusjon per tilfelle → eget eksempelpar.
Sjangeren finnes fordi faget er bygd på par. Homonymi mot polysemi, entailment mot presupposisjon mot implikatur, konvensjonell mot konversasjonell implikatur, character mot content, epistemisk mot deontisk modalitet, eksplikatur mot implikatur, konstativ mot performativ.
Det som gir uttelling, er testen — ikke definisjonene. To riktige definisjoner etterfulgt av riktige kategorinavn er et halvt svar, fordi ingenting binder det ene til det andre.
Den vanligste svakheten i sjangeren er å behandle et par som en glidende skala. «Det ligger et sted mellom de to» er nesten alltid feil: parene i dette faget er konstruert nettopp for å ha en test som gir et utslag. Er tilfellet virkelig et grensetilfelle, sier du hvilken test som gir hvilket utslag, og hvorfor du lander som du gjør.
(1) a. Trond er fra Bergen, men han liker regn.
b. Noen av deltakerne rakk toget.
c. Hun er professor, og altså akademiker.En konvensjonell implikatur (‘conventional implicature’) er et innhold som følger av et bestemt ord uansett kontekst, og som ikke bidrar til setningens sannhetsbetingelser. En konversasjonell implikatur (‘conversational implicature’) er et innhold som utledes av at taleren antas å samarbeide, og som ikke er knyttet til noe bestemt ord.
Trekk 2 — testen, oppgitt før den brukes.
Kansellerbarhetstesten: legg til et ledd som opphever innholdet, og se om resultatet blir selvmotsigende. Går tillegget uten selvmotsigelse, er implikaturen konversasjonell. Blir det selvmotsigende eller absurd, er innholdet knyttet til ordet, altså konvensjonelt.
Støttetesten, avtakbarhet: bytt ut ordet med et sannhetsbetingelsesmessig likeverdig ord. Forsvinner innholdet, satt det i ordet — altså konvensjonelt.
> Margnotat: to tester er oppgitt før noe eksempel er behandlet, og den andre er merket som støttetest. Det er ryddig fordi det gjør det klart hvilken test som avgjør, og hvilken som bekrefter.
Trekk 3 og 4 — testen kjørt på hvert tilfelle.
(1a) Konvensjonell. Ordet men bærer innholdet at det er en motsetning mellom å være fra Bergen og å like regn. Kansellering: «Trond er fra Bergen, men han liker regn — ikke at det er noen motsetning i det» er avvikende, fordi men fortsatt hevder motsetningen. Avtakbarhetstesten bekrefter: bytt men med og, og motsetningen forsvinner, mens setningen beholder de samme sannhetsbetingelsene. Innholdet satt altså i ordet.
(1b) Konversasjonell. Innholdet «ikke alle» følger av at taleren valgte det svakere leddet på skalaen. Kansellering: «Noen av deltakerne rakk toget — faktisk alle sammen» er ikke selvmotsigende. Testen gir utslag, og implikaturen er konversasjonell, nærmere bestemt en skalar implikatur som utledes via Q-prinsippet.
(1c) Konvensjonell. Ordet altså bærer innholdet at det andre leddet følger av det første. Kansellering: «Hun er professor, og altså akademiker — ikke at det ene følger av det andre» er avvikende. Avtakbarhet: bytt altså med og, og slutningsforholdet forsvinner uten at sannhetsbetingelsene endres.
Trekk 5 — eget eksempelpar.
- Konvensjonell: «Han rakk til og med siste buss.» Ordet til og med bærer innholdet at dette var uventet. Kansellering går ikke: «— ikke at det var uventet» er avvikende.
- Konversasjonell: en nabo spør om jeg fikk sovet, og jeg svarer «Naboens hund var ute i natt.» Innholdet «nei» følger av at svaret ellers ville vært irrelevant. Kansellering går: «Naboens hund var ute i natt, men jeg sov som en stein.»
> Margnotat: eksempelparet er konstruert slik at den samme testen gir motsatt utslag på de to. Det er kravet til entydighet: et par der begge kansellerer, eller der ingen gjør det, dokumenterer ingenting.
Avgrensning, én setning: kansellerbarhetstesten skiller ikke konvensjonell implikatur fra presupposisjon, siden begge overlever den. Der trenger du negasjonstesten i tillegg — presupposisjonen overlever negasjonen av hele setningen, mens en konvensjonell implikatur ikke er bundet til noen slik test.
Avgjør for hvert av de fire eksemplene om den uthevede slutningen er en logisk implikasjon, en presupposisjon eller en konversasjonell implikatur. Oppgi testene før du bruker dem, og kjør begge på hvert tilfelle.
(2) a. Marit sluttet å ta bussen til jobben.
> Marit tok bussen til jobben tidligere.
b. Alle stolene på loftet er malt hvite.
> Noen av stolene på loftet er malt hvite.
c. Jeg klarte å levere søknaden i tide.
> Det var vanskelig å levere søknaden i tide.
d. Det var Sindre som lot døra stå åpen.
> Noen lot døra stå åpen.Sjanger A3 — sammenlign to teorier (~10 min)
Hva oppgaven ser ut som: «Sammenlign X og Y», «hvordan skiller X seg fra Y», «hvilke fenomener taler for hver av dem», «hva forenkler Y i forhold til X».
Hvor den bor: kap. 1.2 om mening-teoriene, kap. 8.2 om Grice og Horn, kap. 9.2 om Austin og Searle, kap. 10.2 om Grice og relevansteori.
Disposisjonsmalen i fem trekk
Trekk 1. Posisjon A, kort og presist. Fire til seks setninger, ikke mer.
Trekk 2. Posisjon B, like kort.
Trekk 3. Aksene, oppgitt eksplisitt. To til fire spørsmål som begge posisjonene svarer på, og som du kan navngi: «hva forklarer teorien?», «hvor mange prinsipper trenger den?», «hvilke fenomener faller utenfor?»
Trekk 4. Vurdering per akse. For hver akse: hva sier A, hva sier B, og hva er konsekvensen av forskjellen.
Trekk 5. En samlet vurdering på to til fire setninger. Ikke nødvendigvis en vinner — men en påstand om hva slags forskjell dette er.
Feilen som ødelegger sjangeren: to parallelle monologer. Et svar som beskriver A i ti setninger og deretter B i ti setninger, uten at de møtes, har ikke sammenlignet. Det er trekk 3 og 4 som er sammenligningen.
Sjangeren sammenlign to teorier, i fem trekk: posisjon A → posisjon B → eksplisitte akser → vurdering per akse → samlet vurdering.
Fordelingen av plass er selve grepet: trekk 1 og 2 skal til sammen ta under halvparten av svaret. Det er trekk 3 og 4 som skiller besvarelsene, og de er også de eneste som ikke kan skrives uten å ha forstått begge posisjonene.
En akse er et spørsmål, ikke et tema. «Kontekst» er et tema; «hvor mye av tolkningsarbeidet legger teorien til konteksten?» er en akse, fordi begge posisjonene har et svar på det.
Sjangeren krever ikke at du velger vinner. Den krever at du sier hva slags forskjell det dreier seg om: er den empirisk, altså at de forutsier ulike ting? Er den teoretisk, altså at de forklarer det samme med ulikt maskineri? Eller er den bare terminologisk?
Et spørsmål som begge posisjonene i en A3-oppgave gir et svar på, og som derfor kan brukes til å stille dem opp mot hverandre.
Fire akser som virker på nesten alle teoripar i dette faget:
- Hva skal forklares? Har de to samme forklaringsmål, eller sikter de mot ulike fenomener?
- Hvor mye maskineri kreves? Antall prinsipper, antall nivåer, antall begreper. Færre er en fordel, alt annet likt.
- Hva faller utenfor? Hvilke tilfeller håndterer den ene, men ikke den andre?
- Hvilken empirisk forskjell gir det? Finnes det et tilfelle der de to forutsier ulikt? Kan du konstruere det, er sammenligningen ferdig.
Slik finner du aksene under tidspress: skriv ned to eller tre spørsmål før du skriver noe om posisjonene. Da blir disposisjonen din en tabell i hodet, og teksten skriver seg nesten selv.
Aksene skal navngis i teksten, ikke bare underforstås. «Det første spørsmålet er hvor mye maskineri de to trenger» er en setning som gjør resten av avsnittet lesbart.
Grice forklarer implikatur med ett overordnet samarbeidsprinsipp og fire maksimer: kvantitet, kvalitet, relasjon og måte. Hver maksime er en forventning deltakerne har til hverandres bidrag, og implikaturer oppstår når en maksime åpenlyst hånes. Apparatet er utformet for å dekke et bredt spekter av tilfeller, fra ironi til emneskifte.
Trekk 2 — Horn.
Horn reduserer maksimene til to motstridende prinsipper. Q-prinsippet er hørerorientert og sier «si nok» — det presser taleren mot å gi tilstrekkelig informasjon. R-prinsippet er talerorientert og sier «ikke si mer enn nødvendig» — det presser mot minst mulig innsats. Kvalitetsmaksimen holdes utenfor reduksjonen som en forutsetning for hele systemet. De to prinsippene står i motsetning, og fordelingen mellom dem forklarer hvilke implikaturer som faktisk oppstår.
Sammenhengen med Horn-skalaer hører til Q: en skala som ⟨alle, noen⟩ er ordnet etter semantisk styrke, og velger taleren det svakere leddet, slutter høreren at det sterkere ikke gjelder. Det er nettopp Q-prinsippet i arbeid — høreren regner med at taleren ville sagt mer om hun kunne.
> Margnotat: her er skalaen koblet til Q-prinsippet i klartekst, og det er den koblingen den ene sensorveiledningen som finnes, etterspør. Å omtale Horn-skalaen uten å si hvilket prinsipp den hører til, er å gjenfortelle en assosiasjon i stedet for å forklare en mekanisme.
Trekk 3 — aksene.
Jeg sammenligner langs tre akser: hvor mye maskineri de to trenger, hva som forklares av spenningen mellom prinsippene, og hva som faller utenfor.
Trekk 4 — vurdering per akse.
Maskineri. Grice trenger fem enheter, Horn to. Reduksjonen er ekte og ikke bare en omgruppering, fordi Horn samtidig gir de to prinsippene et innhold som forklarer hvorfor de finnes: de svarer til to motstridende interesser, hørerens og talerens. Grices fire maksimer er derimot en liste uten en tilsvarende begrunnelse for at det er nettopp fire.
Spenningen. Dette er Horns egentlige gevinst. Hos Grice er maksimekollisjoner et unntakstilfelle som må håndteres særskilt. Hos Horn er motsetningen mellom Q og R normaltilstanden, og arbeidsdelingen mellom dem forklarer et mønster Grice ikke forklarer: hvorfor en uvanlig, omstendelig formulering får en annen tolkning enn den enkle. Q blokkerer den korte formen for de tilfellene den korte formen ville dekket, og R gjør den lange formen til et signal om noe uvanlig.
Hva faller utenfor. Prisen er at måtemaksimens finere skiller viskes ut. Grice skiller mellom flere måte-undermaksimer, og noen tilfeller som hos Grice følger av «unngå tvetydighet», må hos Horn presses inn i R-siden. Det gir en mindre finmasket beskrivelse på nettopp det området der Grice var mest detaljert.
— naturlig pausepunkt —
Trekk 5 — samlet vurdering.
Forskjellen er teoretisk snarere enn empirisk: de to apparatene forutsier stort sett de samme implikaturene i de samme tilfellene, men de forklarer dem med ulikt maskineri. Horn kjøper en reell forenkling og en bedre forklaring på hvorfor prinsippene finnes, og betaler med lavere oppløsning på måte-området.
For eksamensformål er det verdt å merke seg at de to ikke er konkurrenter i streng forstand: Horns prosjekt er å rydde i Grices, ikke å erstatte det.
> Margnotat: konklusjonen er en påstand om hva slags forskjell dette er, ikke en kåring. Det er det trekk 5 skal gjøre — og legg merke til at den er kort. Sammenligningen ligger i trekk 4.
Skriv trekk 3 og trekk 4 fullt ut for oppgaven under. Bruk minst tre navngitte akser.
> «Sammenlign Grices teori om konversasjonell implikatur med relevansteorien til Sperber og Wilson. Hva er den viktigste forskjellen?»
Sjanger A4 — fri drøfting (~6 min)
Hva oppgaven ser ut som: «Er du enig i at …?», «drøft påstanden om at …», «skriv en halv side om …».
Hvor den bor: i praksis bare i universalitets- og relativitetstemaet i kap. 2.3. Sjangeren utgjør rundt 5 prosent av oppgavene, og temaet står i 3 av de 12 settene.
Derfor er dette kapitlets korteste avsnitt. Å trene mye på fri drøfting i et fag som først og fremst ber om presis redegjørelse, er å trene feil ferdighet.
Disposisjonsmalen i fire trekk
Trekk 1. Still opp spørsmålet presist. Hva er det egentlig som er omstridt? Nesten alle drøftingsoppgaver i faget skjuler en tvetydighet i selve påstanden, og å finne den er halve svaret.
Trekk 2. Argumenter for, forankret i pensum. Hvilke funn eller resonnementer taler for påstanden?
Trekk 3. Argumenter mot, like konkret.
Trekk 4. Begrunnet stillingtaken. Standpunktet er fritt. Begrunnelsen er ikke.
Alle utfall kan være gode. Det er ingen fasit i denne sjangeren, og et velbegrunnet «ja» og et velbegrunnet «nei» er like sterke. Det som skiller besvarelsene, er om standpunktet henger sammen med argumentene som ble presentert.
Sjangeren fri drøfting, i fire trekk: still opp spørsmålet → argumenter for → argumenter mot → begrunnet stillingtaken.
Trekk 1 er sjangerens egentlige ferdighet. De fleste drøftingspåstander er tvetydige, og en besvarelse som skiller de to lesningene før den argumenterer, har allerede vist mer enn en som argumenterer imot den ene uten å nevne den andre.
Standpunktet er fritt, og det skal sies eksplisitt. Boka ber deg ta stilling, ikke å komme fram til noe bestemt.
Feilen som er lettest å begå, er å ikke konkludere. Et svar som stiller opp argumenter begge veier og deretter slutter, har besvart tre av fire trekk. Forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk garnityr — og et forbehold som erstatter konklusjonen, er slark i redegjørende form.
Trekk 4 i A4-malen: en påstand om hvor du lander, med den grunnen som faktisk avgjorde.
Tre former som alle teller som en konklusjon:
- Ja eller nei med hovedgrunnen. «Jeg mener påstanden holder i sin svake form, fordi …»
- Distinksjonen som løser opp. «Spørsmålet blander to påstander. Den sterke er neppe holdbar; den svake er nesten triviell.»
- Betingelsen. «Påstanden holder for de områdene der språket faktisk gir ulike kategorier å velge mellom, og ikke ellers.»
Alle tre er begrunnede standpunkter. Det som ikke teller, er «det er vanskelig å si», «begge har noe for seg» og «dette er omdiskutert» — formuleringer som beskriver debatten i stedet for å ta del i den.
Prøven på om du har konkludert: kan en leser gjengi standpunktet ditt i én setning? Går det ikke, har du ikke tatt stilling.
Påstanden er tvetydig, og hele drøftingen avhenger av hvilken lesning man velger. I den sterke lesningen bestemmer språket tanken: det man ikke har ord for, kan man ikke tenke. I den svake lesningen påvirker språket tanken: de kategoriene språket gjør lett tilgjengelige, blir også de vi bruker oftest.
Jeg behandler de to hver for seg, fordi de har helt ulik status.
> Margnotat: den første setningen gjør resten av besvarelsen mulig. Uten skillet mellom en sterk og en svak lesning blir drøftingen en veksling mellom argumenter som ikke handler om samme påstand.
Trekk 2 — hva som taler for.
Det klareste argumentet for en påvirkning er at språk deler opp de samme områdene ulikt, og at oppdelingen ikke er tilfeldig. Berlin og Kays arbeid med fargetermer viser at språk har ulikt antall grunnleggende fargeord, og at et språk med færre termer trekker grensene andre steder. Der finnes det en reell forskjell i hvilke kategorier som er lett tilgjengelige.
Det finnes også et enklere, hverdagslig argument: et fag med et utviklet begrepsapparat gjør det mulig å legge merke til distinksjoner man ellers ville oversett. Nettopp derfor lærer man begreper i et innføringsemne.
Trekk 3 — hva som taler mot.
Mot den sterke lesningen taler det samme materialet. Berlin og Kay finner ikke vilkårlig variasjon, men et implikasjonshierarki: har et språk seks grunnleggende fargeord, er de i praksis de samme seks. Det peker mot at fargeoppdelingen er begrenset av noe som ligger utenfor språket, trolig av synet. Er variasjonen begrenset, kan ikke språket bestemme kategoriene fritt.
Det avgjørende motargumentet er likevel enklere: talere av et språk med få fargeord kan uten videre skille farger språket ikke har egne ord for, og de kan beskrive dem med omskrivninger. Det er nøyaktig det den sterke lesningen forutsier at de ikke skal kunne. Og selve muligheten for oversettelse taler samme vei — det er vanskelig å oversette, men det er mulig.
Trekk 4 — begrunnet stillingtaken.
Jeg mener påstanden er usann i den sterke lesningen og for svak til å være interessant i den formen den ofte får i den svake.
Den sterke lesningen strander på at mennesker kan tenke og formidle det de ikke har enkeltord for. Den svake lesningen er derimot rimelig, men da sier den bare at det er lettere å gjøre det språket ditt gjør enkelt — og det er en påstand om oppmerksomhet og vane, ikke om tankens grenser.
Det interessante spørsmålet ligger derfor et annet sted enn påstanden antyder: ikke om språket setter grenser for tanken, men hvor stor og varig den påvirkningen på oppmerksomheten er. Det er et empirisk spørsmål, og det er der forskningen faktisk står.
> Margnotat: konklusjonen er skarp, ikke forbeholden — og den er skarp i begge retninger, siden den avviser den sterke lesningen og nedgraderer den svake. Legg merke til at den siste setningen ikke er et forbehold, men en presisering av hvor spørsmålet flyttes.
Skriv trekk 1 og trekk 4 for oppgaven under. Trekk 2 og 3 kan stå i stikkord.
> «‘Skillet mellom semantikk og pragmatikk er kunstig — all betydning er egentlig kontekstavhengig.’ Er du enig?»
Svarformen fasitene i den redegjørende halvdelen bruker: en liste over hva svaret må inneholde, uten at formuleringene er låst.
En momentliste har tre deler:
- Må-punkter. Uten disse er svaret ufullstendig, uansett hvor godt det er skrevet.
- Pluss-punkter. Det som løfter et tilstrekkelig svar til et fyldig — typisk mekanismen, avgrensningen og et ekstra eget eksempel.
- Feller. Det som trekker ned, med feilkoden.
Grunnen til at pragmatikk-halvdelen har momentlister og ikke fasiter, er ikke at det ikke finnes riktige svar. Det finnes svært mange gale. Grunnen er at én og samme redegjørelse kan skrives på mange måter og være fullstendig i alle.
Slik bruker du en momentliste på ditt eget svar: les listen etter at du har skrevet, ikke før. Punktene du ikke finner igjen i din egen tekst, er der du skal lete.
Anslaget du kan regne med når en A-oppgave dukker opp i det nyeste settformatet.
Eksamen er fire timer og gir ti besvarelser, altså omtrent 20 minutters skrivetid per svar. Differansen opp til de 240 minuttene går til settlesing og valg i starten, omtrent 20 minutter, og gjennomlesing på slutten, omtrent 20 minutter.
Slik fordeler de tjue minuttene seg i en redegjørende besvarelse:
- 3 minutter: les oppgaven, stryk under instruksjonsverbene, og skriv en disposisjon i stikkord med trekknumrene.
- 5 minutter: definisjon og taksonomi. Sett en grense her — dette er den delen som lettest sluker tid, og den er den minst diskriminerende.
- 7 minutter: mekanismen og de egne eksemplene. Dette er tyngdepunktet.
- 5 minutter: avgrensning eller samlet vurdering, og en gjennomlesing mot instruksjonsverbene du strøk under.
Den ene sensorveiledningen som finnes, sier at det forventes overskudd også på den siste oppgaven. Det er en tidsbeskjed like mye som en kvalitetsbeskjed: den som bruker tretti minutter på de første fire svarene, har ikke noe overskudd igjen til de siste seks.
Bokas A3-kontrastpar samlet
Sammenligningsoppgaver trekker fra et begrenset utvalg par, og de er verdt å ha sett samlet én gang. Kolonnen til høyre er den aksen som gir mest på nettopp det paret.
| Par | Hvor det bor | Aksen som gir mest |
|---|---|---|
| Referensiell mot representasjonell mening-teori | kap. 1.2 | Hvilke fenomener faller utenfor? Deiksis og fiksjon rammer den referensielle; læring og kommunikasjon rammer den internalistiske |
| Russell mot Strawson om bestemte beskrivelser | kap. 1.3 | Hva skjer med sannhetsverdien når referenten ikke finnes — usann, eller ingen sannhetsverdi? |
| Grice mot Horn | kap. 8.2 | Hvor mye maskineri, og hva forklares av spenningen mellom prinsippene? |
| Grice mot relevansteorien | kap. 10.2 | Hvor går grensen mellom det sagte og det implikerte? |
| Austin mot Searle | kap. 9.1 og kap. 9.2 | Er tredelingen og femdelingen konkurrenter eller lag i samme analyse? |
| Austin mot Grice | kap. 9.1 | Hva skal forklares — hva ytringen gjør, eller hva den formidler ut over det sagte? |
| Character mot content | kap. 10.1 | Hva er konstant og hva varierer, og hvilken av dem er en funksjon? |
| Lingvistisk relativitet mot tankespråk-hypotesen | kap. 2.3 | Er tankens kategorier språklige eller førspråklige? |
Merk hvordan tabellen skal brukes. Den er ikke en liste å pugge. Den er et sett med ferdige akser: dukker et av parene opp, har du et spørsmål å begynne på, og trekk 3 i A3-malen er allerede halvveis skrevet.
Kald bank — åtte oppgaver uten hint (~15 min)
Kald bank — ingen hint. Her er det å mobilisere begrepsapparatet selv som trenes.
Resten av boka gir deg et første grep i hver oppgave. Det gjør den fordi det er slik man lærer en prosedyre. Men på eksamen får du ingen hint, og evnen til å finne inngangen selv er en egen ferdighet som må trenes for seg.
Slik bruker du banken: velg én oppgave, sett klokka på tjue minutter, og skriv et fullstendig svar for hånd før du åpner fasiten. Fasitene er momentlister, ikke fasitsvar — de sier hva som må være der, ikke hvilke ord du skal bruke.
Ta gjerne én oppgave i uka framfor alle åtte på én kveld. Åtte fullskrevne svar er nesten tre timers skriving, og de åtte til sammen dekker alle fire sjangrene.
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A1.) «Gjør rede for Austins tredeling av talehandlingen, og illustrer hvert av de tre lagene med ett eget eksempel på samme ytring.»
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A1, krevende.) «Gjør rede for fire av Huangs sju egenskaper ved konversasjonelle implikaturer. Hver egenskap skal navngis og forklares, og hver skal illustreres med ett eget eksempel.»
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A2.) «Skill epistemisk fra deontisk modalitet. Avgjør for hver av setningene under hvilken lesning som er mest naturlig, og vis at minst én av dem er tvetydig.»
(3) a. Du kan hente pakken på postkontoret etter klokka ni.
b. Det kan bli frost i natt.
c. Studentene må levere oppgaven innen fredag.(Kald bank — ingen hint. Sjanger A2.) «Skill character fra content hos Kaplan. Vis med to ytringer av samme setning at det ene holdes konstant mens det andre varierer, og forklar hvorfor skillet er nødvendig.»
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A3, krevende.) «Sammenlign Austins tredeling med Searles fem kategorier. Er de to konkurrerende analyser, eller gjør de ulikt arbeid?»
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A1.) «Gjør rede for Searles fem kategorier av talehandlinger med ett eget eksempel per kategori, og forklar hvorfor to av kategoriene er iboende ansiktstruende.»
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A1, krevende.) «Gjør rede for hell-vilkårene for talehandlinger, og vis med egne eksempler hva som går galt når hvert av dem svikter.»
(Kald bank — ingen hint. Sjanger A4, krevende.) «‘Alle språk kan uttrykke det samme.’ Er du enig? Drøft påstanden med utgangspunkt i pensum, og ta stilling.»
De fire malene ligner nok på hverandre til at feil mal kan kjøres på riktig oppgave. Tre forvekslinger koster mest.
Ikke bland A1 og A3. A1 gjør rede for ett apparat; A3 stiller to opp mot hverandre. En A3-oppgave besvart som to A1-svar etter hverandre er sjangerens hovedfeil: to parallelle monologer uten akser. Testen som skiller: står det ett navn eller to i oppgaveteksten?
Ikke bland A2 og A1. A2 ber om et utslag — hvilken kategori, for hvert tilfelle. A1 ber om en framstilling. Et A2-svar som redegjør bredt for begge begrepene uten å konkludere per tilfelle, har besvart en annen oppgave. Testen som skiller: står det «avgjør for hvert» i teksten?
Ikke bland A3 og A4. A3 sammenligner to posisjoner og kan gjerne ende uten vinner. A4 ber deg ta stilling til en påstand. Et A4-svar som stiller opp argumenter begge veier og deretter stopper, mangler trekk 4. Testen som skiller: står det «er du enig» eller «drøft»?
Og det som skiller hele denne halvdelen fra den forrige: ber oppgaven om en tabell, en klassifisering etter test eller en figur, er den formell, og da gjelder oppskriftene i kap. 11.1. Instruksjonsverbet avgjør, ikke temaet.
Feilene som rammer den redegjørende halvdelen, med kodene fra bokas register. Alle ti er samlet med før-og-etter-omskrivinger i kap. 11.3.
- Feil 10 — å utelate egne eksempler der oppgaven ber om dem. Den mest kostbare enkeltmangelen i denne halvdelen, og den letteste å unngå: tell kategoriene, og lag ett eksempel per kategori.
- Feil 5 — å gjenfortelle i stedet for å forklare mekanismen. En liste over Huangs sju egenskaper er ikke en redegjørelse for dem. En omtale av Horn-skalaen uten Q-prinsippet er en assosiasjon, ikke en forklaring.
- Feil 1 — å svare med bare kategorinavnet. I A2 betyr det å oppgi hvilken type det er, uten å kjøre testen.
- Feil 2 — å bytte om parvise begreper. Character og content, illokusjonær og perlokusjonær, epistemisk og deontisk, konvensjonell og konversasjonell, eksplikatur og implikatur.
- Feil 3 — å blande de tre slutningstypene. Det som skiller dem, er negasjonstesten og kansellerbarhetstesten, og begge skal kjøres.
- Feil 6 — å behandle et drillet tema overfladisk. Den ene sensorveiledningen som finnes, forventer fyldig behandling der stoffet er øvd på i undervisningen.
Og den tidsfeilen som rammer flest: å bruke for mye plass på definisjon og taksonomi, og komme for sent til mekanismen og de egne eksemplene. Sett en grense på fem minutter for de to første trekkene.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.