9.2 Searles fem kategorier og koblingen til ansikt

Searles innvending mot Austins framgangsmåte: Austin klassifiserte performative verb, Searle klassifiserte handlinger.

Forskjellen er ikke akademisk. Et ordforråd er tilfeldig: norsk og engelsk har ikke de samme verbene, og et språk kan mangle verb for en handling det utmerket godt utfører. Verbene er dessuten uklare i kantene — insistere og understreke navngir ikke to ulike handlinger, men to måter å gjøre det samme på.

Det Searle krevde, var et kriterium som ligger i handlingen selv. Tilpasningsretningen er et slikt kriterium, og den lar seg anvende uten at man vet hvilke verb språket tilfeldigvis har.

Dette er et pluss-punkt i en A3-oppgave, altså en oppgave som ber deg sammenligne to teoretikere. Spør oppgaven om forholdet mellom Austin og Searle, er dette den skarpeste enkeltforskjellen du kan peke på.

Kriteriet som ordner kategoriene: hvilken vei det skal stemme mellom ordene og verden. Den engelske termen er ‘direction of fit’, og begrepet er Searles.

Tenk på to lister i en butikk. Den ene er handlelista du har med deg: her skal verden rette seg etter lista — stemmer ikke handlekurven, er det kurven som er feil. Den andre er kvitteringen du får ved kassa: her skal lista rette seg etter verden — stemmer den ikke med det du kjøpte, er det kvitteringen som er feil.

Ordene på de to arkene kan være identiske. Det som skiller dem, er hvilken vei feilen går.

Slik bruker du kriteriet i en analyse: spør hva som må endres hvis ytringen og verden ikke passer sammen. Skal ytringen rettes, er retningen ord til verden. Skal verden rettes, er retningen verden til ord.

Tilpasningsretningen der ytringen skal passe til virkeligheten. Den engelske formen er ‘word-to-world’.

Dette er assertivenes retning. Sier du «Bussen går fra plattform tre» og bussen går fra plattform fire, er det du som tok feil. Verden står; påstanden faller.

(1) a.  Rakel bor i Tromsø.
    b.  Jeg mener rapporten er mangelfull.
    c.  Kurset varer i seks uker.

Alle tre kan møtes med «det stemmer ikke». Det er den enkleste indikatoren på at retningen er ord til verden — og dermed på at ytringen er en assertiv.

Merk at retningen ikke sier noe om hvor sikker taleren er. «Jeg tipper toget er forsinket» har samme retning som «Toget er forsinket». Det er graden av forpliktelse som varierer, ikke retningen.

Tilpasningsretningen der virkeligheten skal bringes til å passe til ytringen. Den engelske formen er ‘world-to-word’.

Dette er retningen for direktiver og kommissiver. Sier du «Lukk døra» og døra blir stående åpen, er det ikke ytringen som var feil — det er verden som ikke har innrettet seg.

(2) a.  Kan du sende meg listen før fredag?          direktiv
    b.  Jeg tar med kaffe til møtet.                  kommissiv

Kontrollen som skiller de to: spør hvem som skal utføre handlingen. Er det mottakeren, er ytringen en direktiv. Er det taleren, er den en kommissiv. Retningen alene skiller dem ikke, og det er derfor kriteriet må suppleres med dette spørsmålet.

En vanlig unøyaktighet: å si at direktiver «beskriver noe som skal skje». De beskriver ingenting — de forsøker å få det til å skje.

Den holdningen en talehandling uttrykker hos taleren: tro ved en assertiv, ønske ved en direktiv, intensjon ved en kommissiv, følelse ved en ekspressiv.

Dette er den andre av Searles akser, og den svarer til oppriktighetsvilkåret fra kap. 9.1. En påstand uttrykker tro på innholdet; en ordre uttrykker ønske om at handlingen utføres; et løfte uttrykker intensjon om å utføre den.

Aksen er nyttig når tilpasningsretningen ikke strekker til. Ekspressiver har ingen tilpasningsretning i det hele tatt, og de må derfor kjennes på den uttrykte tilstanden: takknemlighet, anger, glede, medfølelse.

I et svar hører de to aksene sammen. «Kategorien er en kommissiv: retningen er verden til ord, handlingen skal utføres av taleren, og den uttrykte tilstanden er en intensjon.» Tre opplysninger, én setning — og en fullstendig begrunnelse.

Talehandlinger der taleren går god for at noe er tilfelle. Den engelske termen er ‘assertives’, og de kalles også representativer (‘representatives’) — begge navnene er Searles, og begge kan brukes.

- Tilpasningsretning: ord til verden.
- Uttrykt tilstand: tro på at innholdet er sant.
- Vesentlig vilkår: ytringen teller som at taleren står inne for innholdet.

(5) a.  Toget fra Voss er forsinket.
    b.  Jeg mener forslaget er for dyrt.
    c.  Etter det jeg vet, er kontoret stengt i romjula.

Typiske verb: påstå, hevde, opplyse, konkludere, benekte, rapportere, gjette.

Merk graden av forpliktelse. (5a) er en sterk assertiv, (5c) en svak. Begge er assertiver, for retningen er den samme — det er styrken som varierer. Å nevne dette i et svar viser at du har skjønt at kategoriene er definert av retning og ikke av sikkerhet.

Talehandlinger der taleren forsøker å få mottakeren til å gjøre noe. Den engelske termen er ‘directives’.

- Tilpasningsretning: verden til ord.
- Uttrykt tilstand: ønske om at handlingen utføres.
- Vesentlig vilkår: ytringen teller som et forsøk på å få mottakeren til å utføre handlingen.
- Hvem utfører: mottakeren.

(6) a.  Lukk vinduet.
    b.  Kan du sende meg listen før fredag?
    c.  Har du et øyeblikk?

Typiske verb: be om, kreve, befale, anmode, oppfordre, invitere, spørre.

Legg merke til at spørsmål er direktiver. Et spørsmål ber mottakeren om å gi en opplysning, og det er en handling mottakeren skal utføre. Det overrasker mange, men det følger direkte av kriteriet.

Styrken varierer sterkt innenfor kategorien — fra en forsiktig antydning til en ordre. Det endrer ikke kategorien, men det får stor betydning i løkke 4, der direktiver viser seg å være iboende ansiktstruende.

Talehandlinger der taleren forplikter seg til å gjøre noe i framtiden. Den engelske termen er ‘commissives’.

- Tilpasningsretning: verden til ord.
- Uttrykt tilstand: intensjon om å utføre handlingen.
- Vesentlig vilkår: ytringen teller som at taleren påtar seg en forpliktelse.
- Hvem utfører: taleren.

(7) a.  Jeg lover å levere utkastet før fredag.
    b.  Vi tar oppvasken i kveld.
    c.  Jeg nekter å skrive under på dette.

Typiske verb: love, garantere, tilby, true, nekte, påta seg, forplikte seg.

Kommissiver og direktiver deler tilpasningsretning, og skilles utelukkende på hvem som skal utføre handlingen. Sier du det eksplisitt i et svar, har du forklart hvorfor kriteriet alene ikke gir fem kategorier.

Merk at (7c) også er en kommissiv. Å nekte er å forplikte seg til ikke å gjøre noe, og forpliktelsen er like reell.

Talehandlinger der taleren uttrykker en holdning eller en følelse overfor en tilstand. Den engelske termen er ‘expressives’.

- Tilpasningsretning: ingen.
- Uttrykt tilstand: følelsen eller holdningen selv — takknemlighet, anger, glede, medfølelse.
- Vesentlig vilkår: ytringen teller som et uttrykk for denne holdningen.

(8) a.  Takk for hjelpen i går.
    b.  Jeg beklager at jeg glemte møtet.
    c.  Gratulerer med jobben!

Hvorfor retningen er «ingen» — dette er kategoriens vanskeligste og viktigste punkt: ekspressiver forutsetter at innholdet er sant i stedet for å påstå det eller kreve det. «Jeg beklager at jeg glemte møtet» påstår ikke at jeg glemte møtet; det tar det for gitt. Ingenting skal bringes til å passe med noe, for saken ligger fast.

Kjenner du igjen mekanismen fra kap. 3.3? Det er en presupposisjon: antakelsen overlever negasjonen. «Jeg beklager ikke at jeg glemte møtet» forutsetter fortsatt at jeg glemte det. Å nevne den koblingen er et solid pluss-punkt.

Typiske verb: takke, beklage, gratulere, kondolere, klage, ønske velkommen.

Talehandlinger der taleren endrer virkeligheten ved å si det. Den engelske termen er ‘declarations’, og dette er kategorien som oftest glemmes.

- Tilpasningsretning: begge veier samtidig.
- Uttrykt tilstand: ingen.
- Vesentlig vilkår: ytringen teller som at det den sier, blir tilfelle.
- Krever: en institusjon og en taler med myndighet.

(9) a.  Jeg erklærer møtet for hevet.
    b.  Du er herved oppsagt.
    c.  Jeg utnevner deg til verneombud.

Hvorfor retningen er dobbel: ordene passer til verden, fordi det de sier blir sant — og verden passer til ordene, fordi det er ytringen som gjorde det sant. De to retningene faller sammen i samme øyeblikk. Det er ingen annen kategori som har den egenskapen.

Her er hell-vilkårene fra kap. 9.1 mest synlige. Deklarasjoner krever en konvensjonell prosedyre og en taler med myndighet, og mangler den, blir resultatet et feilslag: ingenting skjer.

Dette er også kategorien som er tydeligst knyttet til Austins opprinnelige performativer. Sier du det i et svar, har du bundet de to teoretikerne sammen i én setning.

En talehandling der setningstypen svarer til kraften: deklarativ form med assertiv kraft, imperativ form med direktiv kraft, interrogativ form med spørsmål.

(18) a.  Kontoret stenger klokka fire.        deklarativ — assertiv
     b.  Lukk døra.                            imperativ — direktiv
     c.  Når stenger kontoret?                 interrogativ — spørsmål

Direkte talehandlinger er det enkle tilfellet, og de er sjeldnere i dagligtale enn man skulle tro — særlig for direktiver, som svært ofte pakkes inn.

Merk sammenhengen med kap. 9.1: setningstypen er en kraftindikator. I den direkte talehandlingen peker indikatoren på den kraften ytringen faktisk har. I den indirekte gjør den ikke det.

En talehandling der taleren utfører én handling ved å utføre en annen. Begrepet er Searles, og den engelske termen er ‘indirect speech act’.

(19) a.  Kan du sende meg saltet?
     b.  Det trekker fryktelig her.
     c.  Jeg lurer på om du har tid på torsdag.

(19a) er formelt et spørsmål om mottakerens evne, og reelt en anmodning. (19b) er formelt en opplysning om temperaturen, og reelt en oppfordring om å lukke vinduet.

Mekanismen, kort: mottakeren regner ut den egentlige handlingen fra situasjonen. Et bokstavelig svar — «ja» uten å sende saltet — er mulig, men det leses som vrangvilje nettopp fordi utregningen er så lett å gjøre.

Koblingen videre i boka: utregningen bygger på antakelsen om at samtalepartneren samarbeider, og det er Grices område i kap. 8.1. Nevner du den koblingen i et svar, har du bundet to store deler av pensum sammen.

Todelingen som beskriver en indirekte talehandling: den bokstavelige kraften er den formen tilsier, den primære er den taleren faktisk utfører.

(20)  «Kan du sende meg saltet?»
      bokstavelig kraft:  spørsmål om mottakerens evne  (direktiv om å svare)
      primær kraft:       anmodning om å sende saltet    (direktiv)

Begge er der samtidig. Det er derfor svaret «ja, det kan jeg» både er humoristisk og teknisk korrekt — det svarer på den bokstavelige kraften og overser den primære.

Slik skriver du det i en analyse: oppgi begge lagene med navn, og si hvilket som er det egentlige. Et svar som bare oppgir ett av dem har ikke vist at ytringen er indirekte.

Merk at kategorien etter Searle bestemmes av den primære kraften. «Kan du sende meg saltet?» klassifiseres som en direktiv, ikke som en assertiv eller et rent spørsmål.

De indirekte formene som er blitt faste vendinger i et språk: kan du …, vil du …, har du mulighet til å …, kunne du tenke deg å …

Disse er ikke lenger regnet ut fra bunnen av hver gang. De er så innarbeidet at de fungerer nærmest som direkte anmodninger — men de beholder den indirekte formen, og det er nettopp formen som gjør dem høflige.

Et tegn på hvor konvensjonaliserte de er: vær så snill kan settes inn i dem uten videre. «Kan du, vær så snill, sende meg saltet?» er en helt vanlig ytring, selv om vær så snill logisk sett ikke passer inn i et spørsmål om evne.

Vær varsom med påstander om andre språk her. At norsk og engelsk bruker beslektede vendinger, er trygt å si. At et bestemt annet språk gjør det samme, krever dekning — og en udekket påstand om et språk er en faglig feil, ikke bare en unøyaktighet.

Den funksjonelle forklaringen, og broen til løkke 4: indirekte former demper trusselen en direktiv utgjør.

En direkte ordre legger en byrde på mottakeren og gjør det tydelig at hun ikke har noe valg. Den indirekte formen later som om hun har det: spørsmålet «kan du …» gir henne formelt en åpning for å si nei. Åpningen er ofte fiktiv, men den er ikke betydningsløs — den signaliserer at taleren regner med mottakerens frihet.

Dette er hele overgangen til Brown og Levinsons teori. Det som forklarer hvorfor indirekte former er så vanlige, er ikke språksystemet, men det sosiale: noen handlinger truer noe hos mottakeren, og språket har utviklet former som demper trusselen.

Sier du dette i et svar om indirekte talehandlinger, binder du sammen Searle og Brown og Levinson — og det er nettopp den koblingen tre av settene i arkivet spør etter.

Det offentlige selvbildet enhver samtalepartner gjør krav på, og som partene har en felles interesse av å beskytte. Den engelske termen er ‘face’, og begrepet er kjernen i Brown og Levinsons høflighetsteori.

Begrepet er hentet fra sosiologien — det er sosiologen Erving Goffmans analyse av ansiktsarbeid i samhandling Brown og Levinson bygger videre på — men i dette emnet er det Brown og Levinson som er pensumankeret, og det er dem du skal navngi.

Ansikt er ikke det samme som selvfølelse. Det er noe sosialt: det er noe man har i kraft av andres anerkjennelse, og noe man derfor kan miste i møte med andre. Derfor arbeider samtalepartnere gjennomgående for å bevare hverandres ansikt — også når de er uenige.

Ansikt har to sider, og de behandles hver for seg under. Å blande dem er den vanligste feilen i denne delen av stoffet.

Ønsket om å bli verdsatt og godtatt — at det man er og vil, blir anerkjent av andre. Den engelske termen er ‘positive face’.

Positivt ansikt trues av alt som signaliserer at man ikke duger, ikke hører til eller ikke tas på alvor: kritikk, avbrytelser, uenighet, latterliggjøring, likegyldighet.

(25)  Det der har du misforstått fullstendig.

Positiv høflighet er strategiene som pleier dette behovet: å vise interesse, bruke fornavn, søke enighet, understreke fellesskap. «Ja, jeg skjønner hva du mener — men har du tenkt på …» er positiv høflighet i praksis.

Merk hvorfor navnet kan forvirre. «Positivt» betyr ikke «hyggelig». Det betyr at behovet er rettet mot noe man vil ha (anerkjennelse), i motsetning til det negative ansiktets behov for å slippe noe (innblanding).

Ønsket om handlefrihet — å slippe å bli pålagt noe eller hindret av andre. Den engelske termen er ‘negative face’.

Negativt ansikt trues av alt som legger byrder på en: anmodninger, ordrer, invitasjoner som er vanskelige å avslå, råd man ikke har bedt om, tilbud som skaper takknemlighetsgjeld.

(26)  Du må ta den siste vakten på søndag.

Negativ høflighet er strategiene som demper pålegget: å be om unnskyldning på forhånd, å gjøre anmodningen indirekte, å gi en vei ut. «Jeg vet du har mye å gjøre, men hadde du hatt mulighet til å …» er negativ høflighet i praksis — og legg merke til at den indirekte formen fra løkke 3 er selve verktøyet.

Den skarpe forskjellen mot positivt ansikt: positivt ansikt handler om å bli verdsatt, negativt om å være uhindret. Kritikk truer det første, anmodninger det andre.

En talehandling som i seg selv truer ansiktet til taleren, mottakeren eller begge. Den engelske termen er ‘face-threatening act’, ofte forkortet FTA, og begrepet er Brown og Levinsons.

Trusselen ligger i handlingstypen, ikke i tonefallet. En anmodning er ansiktstruende uansett hvor vennlig den framsettes — det er derfor den må pakkes inn. Å si det slik i et svar er viktig: FTA er ikke det samme som uhøflighet.

Koblingen eksamensoppgaven spør etter, kategori for kategori:

- Direktiver er iboende ansiktstruende. De legger en byrde på mottakeren og truer hennes negative ansikt. Dette er den klareste sammenhengen i hele stoffet.
- Kommissiver truer talerens negative ansikt. Et løfte eller et tilbud binder taleren og innskrenker hennes egen handlefrihet.
- Ekspressiver spriker. En takk og en unnskyldning truer talerens ansikt; en gratulasjon eller en velkomsthilsen pleier tvert imot mottakerens positive ansikt.
- Assertiver er som regel nøytrale, men blir truende når de uttrykker uenighet eller kritikk — da rammer de mottakerens positive ansikt.
- Deklarasjoner kan være sterkt truende når de går ut over noen, som ved en oppsigelse. Trusselen kommer da av innholdet og av maktforholdet, ikke av kategorien i seg selv.

Svaret på spørsmålet «hvilke kategorier er iboende ansiktstruende?» er altså: direktiver og kommissiver — direktiver mot mottakerens negative ansikt, kommissiver mot talerens. Det er den presise formuleringen.

Presiseringen som ofte glemmes: ansiktstrusler går begge veier. En FTA kan ramme taleren selv, ikke bare mottakeren.

- En unnskyldning er en innrømmelse av at man har gjort noe galt, og truer talerens positive ansikt.
- En takk erkjenner at man står i gjeld, og truer talerens negative ansikt.
- Et løfte binder taleren til en framtidig handling, og truer likeledes hennes negative ansikt.
- Å be om noe truer strengt tatt begge: mottakerens negative ansikt fordi hun pålegges noe, og talerens fordi hun stiller seg i en avhengig posisjon.

Hvorfor dette gir uttelling: det forklarer noe hverdagslig som ellers er vanskelig å begrunne — hvorfor det kan være ubehagelig å be om hjelp, og hvorfor noen har vanskeligere for å takke enn å bli takket. Et svar som får med denne dobbeltheten, viser at teorien er forstått og ikke bare gjengitt.

Brown og Levinson regner hvor truende en handling er ut fra tre størrelser:

- Sosial avstand mellom partene — hvor godt de kjenner hverandre.
- Maktforholdet mellom dem — hvem som står i posisjon til å be om hva.
- Hvor stort pålegget er i den aktuelle kulturen — å be om en penn er ikke det samme som å be om å låne bilen.

De tre summeres, og summen avgjør hvor mye høflighetsarbeid handlingen krever. Det er derfor du sier «gi meg pennen» til en du sitter ved siden av, og «jeg vet det er mye å be om, men …» til en du knapt kjenner.

Legg merke til at modellen er relativ til situasjonen og kulturen, ikke til individet. Det er også der den er kritisert: hva som regnes som et stort pålegg, og hvordan makt og avstand veies, varierer mellom samfunn. Nevner du det, har du både gjengitt modellen og vist et forbehold — og forbeholdet er faglig, ikke unnvikende.

Full behandling av strategiene finner du i kap. 10.2.

Brown og Levinsons svar på hva en taler kan gjøre når en handling truer ansikt. Strategiene ordnes etter hvor mye de demper trusselen:

- Utføre handlingen bart, uten demping: «Lukk døra.» Brukes ved hastverk, i nære forhold, eller der taleren har klar myndighet.
- Positiv høflighet: pleie mottakerens behov for anerkjennelse. «Du som er så flink med sånt — kunne du …»
- Negativ høflighet: dempe pålegget og gi en vei ut. «Beklager at jeg spør, men hadde du hatt mulighet til å …»
- Indirekte, uten å si det: antyde, og la mottakeren trekke slutningen selv. «Det trekker fryktelig her.»
- La være å utføre handlingen i det hele tatt.

Legg merke til at listen går fra minst til mest ansiktsbevarende, og at den siste strategien er å tie. At det å la være å si noe regnes som en strategi, er et poeng verdt å nevne — det viser at teorien handler om valg, ikke bare om formuleringer.

Her møter du de indirekte talehandlingene igjen fra løkke 3, nå med en forklaring på hvorfor de finnes.