3.3 Presupposisjon — leksikalske og strukturelle triggere

En bakgrunnsantakelse som en setning tar for gitt i stedet for å påstå. Den engelske termen er ‘presupposition’.

Kjennetegnet er at antakelsen overlever negasjon: den er der like fullt når setningen benektes.

(1) a.  Naboen sluttet å abonnere på avisa.
    b.  Naboen sluttet ikke å abonnere på avisa.

Begge setningene forutsetter at naboen abonnerte på avisa før. Den ene påstår at abonnementet er slutt, den andre at det ikke er det — men begge tar for gitt at det fantes.

Notasjonen i denne boka: presupposisjonsforholdet skrives i ord — «(1a) presupponerer at naboen abonnerte på avisa». Det finnes ikke noe eget symbol for relasjonen slik det gjør for entailment, og boka finner ikke opp ett.

Merk hvorfor begrepet er interessant, ut over eksamen. Presupposisjoner er språkets måte å skille mellom det som er nytt i en ytring og det som forutsettes kjent. Det gjør dem til et kraftig verktøy — og til et sted der informasjon kan smugles inn uten å bli lagt fram til vurdering. Begge deler kommer tilbake i løkke 4.

Den avgjørende testen: neger setningen, og se om slutningen fortsatt holder.

Framgangsmåten er å sette opp begge versjonene med slutningen under:

(2) a.  Hun angret på at hun solgte leiligheten.
        ⇒ Hun solgte leiligheten.

    b.  Hun angret ikke på at hun solgte leiligheten.
        ⇒ Hun solgte leiligheten.        HOLDER FORTSATT

Slutningen overlever, og den er derfor en presupposisjon.

Sammenlign med et entailment:

(3) a.  Hun solgte leiligheten til en kollega.
        ⇒ Hun solgte leiligheten.

    b.  Hun solgte ikke leiligheten til en kollega.
        ⇒ Hun solgte leiligheten.        FALLER BORT

Her følger ingenting av (3b) — hun kan ha solgt til noen andre, eller ikke solgt i det hele tatt.

*Den engelske betegnelsen på egenskapen er constancy under negation — konstanthet under negasjon. Å bruke den termen i et svar er et pluss-punkt, men bare hvis testen faktisk er kjørt med setningene fra oppgaven.

Merk formen på det som skal stå i besvarelsen din:* begge versjonene skrevet ut, slutningen under hver, og konklusjonen. Det tar tre linjer, og det er forskjellen mellom feil 1 og et fullstendig svar.

Todelingen enhver setning med en presupposisjon har: noe legges fram som ny påstand, og noe forutsettes kjent.

(a)  Det var vaktmesteren som fant nøkkelen.
       forutsatt:  noen fant nøkkelen
       påstått:    det var vaktmesteren

Negasjonen rammer bare det påståtte. Det er hele forklaringen på hvorfor presupposisjoner overlever negasjon, og det er en forklaring det gir uttelling å skrive ut — den er bedre enn å si at «presupposisjoner bare er sånn».

Todelingen forklarer også hvorfor setninger av denne typen er informative i det hele tatt. «Det var ikke vaktmesteren som fant nøkkelen» sier noe nytt nettopp fordi resten står fast: hadde negasjonen rammet alt, hadde setningen vært innholdsløs.

Kontrollen du kan bruke på enhver setning i et batteri: skriv opp de to lagene hver for seg, slik som over. Det som havner i det øverste laget, er presupposisjonen.

Den andre testen, og et raskt supplement: gjør setningen om til et ja/nei-spørsmål. Forutsetter begge svarene den samme antakelsen, er antakelsen presupponert.

(4)  Har naboen sluttet å abonnere på avisa?
       «Ja»  ⇒ naboen abonnerte før.
       «Nei» ⇒ naboen abonnerte før.

Begge svarene går med på det samme, og antakelsen er derfor presupponert.

Hvorfor testen er nyttig i tillegg til negasjonstesten: den gjør det tydelig hvorfor presupposisjoner er så vanskelige å bestride. For å avvise antakelsen må du ut av ja/nei-formatet og si noe i retning av «vent litt, naboen har aldri abonnert». Det krever et eget grep, og det er nettopp dét som gjør presupposisjoner egnet til å smugle inn påstander.

Testen er også årsaken til at spørrekonstruksjoner er en så vanlig oppgaveform i dette temaet. Et spørsmål bærer presupposisjonene sine like tydelig som en påstand.

Den skarpe forskjellen, formulert slik den bør stå i et svar:

> Et entailment er noe setningen sier, og det forsvinner når setningen benektes.
>
> En presupposisjon er noe setningen tar for gitt, og den overlever benektelsen.

Testtabellen:

Det ordet eller den konstruksjonen som er kilden til presupposisjonen. Den engelske termen er ‘presupposition trigger’.

Utløserne deles i to grupper, og skillet er nesten alltid en del av oppgaveteksten:

- Leksikalske triggere er enkeltord — verb, adverb eller partikler — som bærer antakelsen med seg. Bytter du ut ordet, forsvinner presupposisjonen.
- Strukturelle triggere er konstruksjoner — setningsformer der antakelsen ligger i selve oppbygningen, uavhengig av hvilke ord som fyller den.

Kontrollen som avgjør hvilken gruppe du har med å gjøre: prøv å bytte ut det enkeltordet du mistenker. Forsvinner presupposisjonen, var triggeren leksikalsk. Overlever den fordi konstruksjonen er den samme, var den strukturell.

Prøv på et eksempel: «Han sluttet å sykle» mot «Han begynte å sykle». Byttet endrer presupposisjonen, og triggeren er derfor leksikalsk. Prøv så «Det var Sigrid som betalte» mot «Det var Halvor som betalte». Presupposisjonen — at noen betalte — er den samme, siden den ligger i konstruksjonen.

Verb som tar for gitt at innholdet i leddsetningen er sant. Den engelske termen er ‘factive verbs’.

Typiske norske faktive verb: vite at, oppdage at, innse at, angre på at, beklage at, være glad for at, være lei for at, ta hensyn til at.

(11) a.  Rektor beklaget at møtet ble avlyst.
     b.  Rektor beklaget ikke at møtet ble avlyst.

Begge presupponerer at møtet ble avlyst.

Kontrasten som viser hva som er spesielt: sammenlign med et ikke-faktivt verb med samme form.

(12) a.  Rektor trodde at møtet ble avlyst.
     b.  Rektor trodde ikke at møtet ble avlyst.

Her følger ingenting om hva som faktisk skjedde med møtet. Tro at, mene at, hevde at og påstå at er ikke-faktive: de sier noe om hva noen tenker, ikke om hvordan det er.

Dette kontrastparet er verdt å ha med i et svar. Det viser at presupposisjonen kommer fra verbet, ikke fra leddsetningsformen — og dermed at triggeren er leksikalsk.

Verb som ikke tar for gitt at innholdet i leddsetningen er sant. Den engelske termen er ‘non-factive verbs’.

Typiske norske: tro at, mene at, hevde at, påstå at, anta at, frykte at.

(b) a.  Rektor hevdet at møtet ble avlyst.
    b.  Rektor hevdet ikke at møtet ble avlyst.

Ingen av setningene sier noe om hva som faktisk skjedde med møtet. Slutningen mangler i begge, og det er nettopp fraværet som gjør gruppen nyttig.

Slik bruker du den: ikke-faktive verb er kontrollen din når du skal vise at et faktivt verb er kilden til presupposisjonen. Bytt det faktive verbet mot et ikke-faktivt med samme setningsform, og se at antakelsen forsvinner. Da har du vist at triggeren er leksikalsk og ikke ligger i leddsetningskonstruksjonen.

Kontrasten koster én linje i et svar og er et av de billigste pluss-punktene i hele kapitlet.

Verb som beskriver en overgang, og som derfor tar for gitt hvordan det var før overgangen. Den engelske termen er ‘aspectual verbs’ eller ‘change-of-state verbs’.

Typiske norske: slutte å, begynne å, fortsette å, holde opp med, ta til med.

Merk at de presupponerer ulike ting:

(13)  Karin sluttet å abonnere på tidsskriftet.
        ⇒ Karin abonnerte på tidsskriftet før.

(14)  Karin begynte å abonnere på tidsskriftet.
        ⇒ Karin abonnerte ikke på tidsskriftet før.

(15)  Karin fortsatte å abonnere på tidsskriftet.
        ⇒ Karin abonnerte på tidsskriftet før.

Å oppgi hva presupposisjonen faktisk er, og ikke bare at det finnes en, er en av de billigste måtene å heve et svar på. Slutte og begynne er begge aspektuelle verb og begge leksikalske triggere — men de presupponerer motsatte ting, og et svar som ikke skiller dem, har ikke lest setningen.

Alle tre overlever negasjonen: «Karin sluttet ikke å abonnere» forutsetter fortsatt at hun abonnerte.

Ord som tar for gitt at noe har skjedd før. Den engelske termen er ‘iteratives’.

Typiske norske: igjen, enda en gang, på nytt, tilbake, fortsatt, nok en.

(16) a.  Sara vant turneringen igjen.
     b.  Sara vant ikke turneringen igjen.

Begge presupponerer at Sara har vunnet turneringen minst én gang tidligere.

(17)  Bussen kjørte tilbake til stasjonen.
        ⇒ Bussen hadde vært på stasjonen før.

Merk hvor lite ordet er, og hvor mye det bærer. Iterativer er blant de klareste eksemplene på at presupposisjoner ligger i enkeltord: stryk igjen fra (16a), og antakelsen er borte uten at noe annet endres. Det gjør iterativer til en trygg leksikalsk trigger å peke på, og de er lette å overse i et batteri fordi ordene er så små.

Verb som sier noe om forholdet mellom et forsøk eller en plan og utfallet, og som derfor tar for gitt at forsøket eller planen fantes. Den engelske termen er ‘implicative verbs’.

Typiske norske: klare å, greie å, glemme å, huske å, unnlate å, rekke å.

(18) a.  Anders glemte å låse kontoret.
     b.  Anders glemte ikke å låse kontoret.

Begge presupponerer at Anders skulle ha låst kontoret — at det forelå en plan eller en plikt.

Merk at implikative verb gjør to ting samtidig, og at et fullstendig svar skiller dem:

- De presupponerer at planen eller plikten fantes. Dette overlever negasjonen.
- De entailer noe om utfallet. «Anders glemte å låse» medfører at kontoret ikke ble låst — og den slutningen forsvinner under negasjon.

(19)  Anders glemte ikke å låse kontoret.
        ⇒ Kontoret ble ikke låst.        FALLER BORT
        ⇒ Anders skulle låse kontoret.   HOLDER FORTSATT

Dette er et av de beste enkelteksemplene i kapitlet, fordi det viser begge slutningstypene i én og samme setning — og det viser at spørsmålet aldri er hva setningen er, men hva slutningen er.

En konstruksjon som bærer en presupposisjon uavhengig av hvilke ord som fyller den. Den engelske termen er ‘structural trigger’ eller ‘constructional trigger’.

Kontrollen som skiller strukturelle fra leksikalske triggere: bytt ut innholdsordene i konstruksjonen. Overlever presupposisjonen byttet, ligger den i strukturen.

(25) a.  Det var Sigrid som betalte regningen.
     b.  Det var Halvor som ordnet transporten.

Begge presupponerer at noen gjorde det aktuelle. Ingen av innholdsordene er felles — bare konstruksjonen «Det var X som Y».

De seks strukturelle triggerne du bør kunne, med hver sin definisjon under: bestemte beskrivelser, kløyvde setninger, spørreordsspørsmål, ikke-restriktive relativsetninger, tidsadverbialsetninger og komparativkonstruksjoner. I tillegg kommer kontrafaktiske betingelsessetninger, som står i en klasse for seg.

En bestemt nominalfrase presupponerer at referenten finnes. Dette er den mest omtalte strukturelle triggeren, og den er behandlet i kap. 1.3.

(26) a.  Naboens sykkel ble stjålet.
     b.  Naboens sykkel ble ikke stjålet.

Begge presupponerer at naboen har en sykkel.

Merk koblingen bakover til Del 1, som er verdt et poeng i et svar. Russell analyserte «Kongen av Frankrike er skallet» slik at eksistenspåstanden er en del av det setningen påstår, og setningen blir dermed usann når kongen ikke finnes. Strawson mente at eksistensen er presupponert, ikke påstått, og at setningen derfor ikke får noen sannhetsverdi i det hele tatt.

Negasjonstesten avgjør striden til fordel for Strawson, i hvert fall for den vanlige lesningen: «Kongen av Frankrike er ikke skallet» forutsetter fortsatt en konge. Var eksistensen bare påstått, skulle den forsvunnet under negasjon — slik entailments gjør.

Dette er et av de stedene i emnet der to kapitler møtes, og der du kan vise sammenheng uten å bruke plass.

Konstruksjonen «Det var X som …», der ett ledd løftes ut og framheves. Den engelske termen er ‘cleft sentence’.

(27) a.  Det var Sigrid som betalte regningen.
     b.  Det var ikke Sigrid som betalte regningen.

Begge presupponerer at noen betalte regningen. Det setningen påstår, er bare hvem det var.

Slik forklarer du hva konstruksjonen gjør, og forklaringen gir uttelling: kløyvingen deler setningen i to lag. Det som står etter som, er forutsatt kjent; det som står i X-posisjonen, er det nye. Derfor er (27b) informativ — den avviser identifiseringen uten å røre ved det forutsatte.

En nær slektning er den såkalte pseudokløyvingen: «Den som betalte regningen, var Sigrid.» Den har samme todeling og samme presupposisjon.

Merk hvorfor dette er en strukturell og ikke en leksikalsk trigger: bytt ut alle innholdsordene, og presupposisjonen er der fortsatt. Det er formen som bærer den.

Spørsmål med hvem, hva, når, hvor, hvorfor eller hvordan presupponerer at det finnes et svar. Den engelske termen er ‘wh-question’.

(28)  Hvem tok den siste kaffen?
        ⇒ Noen tok den siste kaffen.

(29)  Når leverte du søknaden?
        ⇒ Du leverte søknaden.

Merk hvor sterk denne triggeren er. Et spørreordsspørsmål kan i praksis ikke besvares i sin egen form uten å godta presupposisjonen. Vil du avvise den, må du ut av formatet: «Ingen tok den — kanna var tom», «Jeg leverte den ikke».

Dette er grunnen til at spørrekonstruksjoner er en så vanlig oppgaveform i dette temaet, og det er grunnlaget for ladede spørsmål, som kommer i løkke 4.

Merk også en presisering det er verdt å ta med: ja/nei-spørsmål presupponerer ikke på samme måte. «Tok du den siste kaffen?» presupponerer bare at det fantes kaffe, ikke at noen tok den.

En relativsetning som gir tilleggsopplysninger om en allerede identifisert referent, og som derfor presupponerer det den sier. Den engelske termen er ‘non-restrictive relative clause’.

(30) a.  Hansen, som bor i Bergen, kommer på møtet.
     b.  Hansen, som bor i Bergen, kommer ikke på møtet.

Begge presupponerer at Hansen bor i Bergen.

Kontrasten som er verdt å kunne: den restriktive relativsetningen oppfører seg annerledes, fordi den er med på å identifisere referenten.

(31)  Studentene som leverte i tide, fikk svar.

Her sier setningen noe bare om dem som leverte i tide, og relativsetningen er en del av avgrensningen. Den presupponerer ikke at alle studenter leverte i tide.

I skrift skilles de to med komma, og i tale med intonasjon. Det gjør skillet mulig å peke på i en oppgave: kommaet er en del av triggeren.

Leddsetninger med før, etter at, da, mens, siden presupponerer at innholdet i leddsetningen er sant.

(32) a.  Etter at Vidar leverte oppgaven, tok han ferie.
     b.  Etter at Vidar leverte oppgaven, tok han ikke ferie.

Begge presupponerer at Vidar leverte oppgaven.

Merk hva negasjonen faktisk rammer. Den negerer hovedsetningen — om han tok ferie — mens leddsetningen står urørt. Det er nettopp derfor presupposisjonen overlever, og det er en observasjon som gjelder for alle de strukturelle triggerne: det påståtte ligger i hovedsetningen, det forutsatte i konstruksjonen rundt.

(33)  Før hun byttet jobb, pendlet hun i to år.
        ⇒ Hun byttet jobb.

En felle å være klar over: før oppfører seg ikke helt som de andre. «Han rakk hjem før uværet kom» presupponerer at uværet kom, men i visse konstruksjoner er antakelsen svakere. Er du i tvil, kjør negasjonstesten på den konkrete setningen i stedet for å slutte fra ordet.

Sammenligninger med mer enn, bedre enn, raskere enn presupponerer at sammenligningsleddet har egenskapen i noen grad.

(34) a.  Marit sykler raskere enn Jonas.
     b.  Marit sykler ikke raskere enn Jonas.

Begge presupponerer at Jonas sykler.

(35)  Denne løsningen er billigere enn den forrige.
        ⇒ Den forrige løsningen hadde en pris.

Merk hvorfor dette er en presupposisjon og ikke bare en selvfølge. Sammenligningen krever et sammenligningsgrunnlag for å gi mening i det hele tatt. Fjernes grunnlaget, kollapser ikke setningen til noe usant — den blir merkelig, som setninger med sviktende presupposisjoner gjerne blir. Det behandles i neste løkke.

Komparativer er den letteste strukturelle triggeren å overse i et batteri, fordi sammenligningen ser ut som en ren påstand. Se etter enn.

Betingelsessetninger i formen «hvis … hadde …, ville … ha …» presupponerer at betingelsen er usann. Den engelske termen er ‘counterfactual conditional’.

(36) a.  Hvis jeg hadde visst om fristen, ville jeg søkt.
     b.  Hvis jeg hadde visst om fristen, ville jeg ikke søkt.

Begge presupponerer at jeg ikke visste om fristen.

Dette er den ene triggeren som presupponerer noe negativt, og den er derfor lett å svare feil på under tidspress. Kontrollen er å oversette setningen til klartekst: «hvis jeg hadde visst» sier med rene ord at jeg ikke visste.

Kontrasten som viser hva formen gjør: sammenlign med en vanlig betingelsessetning.

(37)  Hvis jeg vet om fristen, søker jeg.

Her presupponeres ingenting om hva jeg vet. Det er verbformen — pluskvamperfektum i leddsetningen og kondisjonalis i hovedsetningen — som bærer antakelsen, og det gjør triggeren strukturell.

Tilfellet der presupposisjonen ikke er oppfylt. Den engelske termen er ‘presupposition failure’.

(38)  Naboens sykkel ble stjålet.

Sagt om en nabo som aldri har eid sykkel, er setningen ikke bare usann — den er merkelig. Den naturlige reaksjonen er ikke «nei, det stemmer ikke», men «vent litt, naboen har ikke sykkel».

Her møter du igjen striden fra kap. 1.3:

- Russell: setningen er rett og slett usann, siden eksistensbetingelsen ikke er oppfylt. Totallssystemet består.
- Strawson: setningen får ingen sannhetsverdi i det hele tatt. Det oppstår et sannhetsverdigap, og totallssystemet må gis opp for slike tilfeller.

Argumentet som taler for Strawson, og som du kan bruke, er nettopp reaksjonen over. Var setningen bare usann, skulle negasjonen vært sann — men «Naboens sykkel ble ikke stjålet» er like merkelig, og få vil godta den som en riktig beskrivelse av en nabo uten sykkel.

Argumentet som taler for Russell: totallssystemet er enkelt og virker overalt ellers, og det er en høy pris å gi det opp. Begge posisjonene kan forsvares, og en oppgave om dette premierer at du kjenner argumentet på begge sider.

Egenskapen at presupposisjoner brer seg opp gjennom større konstruksjoner og overlever der. Den engelske termen er ‘presupposition projection’.

Presupposisjoner overlever ikke bare negasjon. De overlever også når setningen settes inn i et spørsmål, under et modalverb eller i antesedenten til en betingelsessetning:

(39) a.  Vera sluttet å trene om morgenen.
     b.  Sluttet Vera å trene om morgenen?
     c.  Vera kan ha sluttet å trene om morgenen.
     d.  Hvis Vera sluttet å trene om morgenen, har hun mer tid nå.

Alle fire presupponerer at Vera trente om morgenen.

Dette firetallssettet kalles ofte «familien av setninger», og det er et sterkere testbatteri enn negasjonstesten alene. Vil du være helt sikker på at en slutning er presupponert, kjører du den gjennom alle fire.

Merk hvorfor projeksjonen er teoretisk interessant. Entailments projiserer ikke på denne måten: «Hvis Vera plantet en rose, er hagen fin» medfører ikke at hun plantet en blomst. Presupposisjoner slipper altså gjennom operatorer som stenger for entailments, og det er en av grunnene til at de regnes som en egen slutningstype.

Tilfellet der presupposisjonen likevel oppheves av sammenhengen. Dette er en presisering som gir uttelling, fordi den viser at du kjenner grensene for negasjonstesten.

(40)  Vera sluttet ikke å trene om morgenen — hun har aldri trent om morgenen.

Setningen er ikke selvmotsigende. Den er en avvisning av hele forutsetningen, ikke bare av påstanden.

Det som skjer, er at negasjonen leses på en annen måte enn vanlig. I den vanlige lesningen rammer negasjonen bare påstanden og lar forutsetningen stå. I lesningen i (40) rammer den hele ytringen, forutsetningen inkludert. Denne bruken krever som regel en fortsettelse som forklarer hva som avvises, og den har et markert preg.

Slik håndterer du det på eksamen: kjør negasjonstesten i den vanlige lesningen, der negasjonen rammer påstanden. Nevn gjerne i én setning at presupposisjonen kan oppheves i en markert lesning med eksplisitt avvisning. Det viser at testen er forstått og ikke bare anvendt.

Merk at dette ikke gjør presupposisjoner kansellerbare i samme forstand som implikaturer. Kanselleringen krever her et eksplisitt brudd med det som er forutsatt, og resultatet er en markert ytring. Forskjellen behandles i kap. 3.4.

Fenomenet at en tilhører stilltiende føyer til en presupposisjon hun ikke kjente fra før, i stedet for å protestere. Den engelske termen er ‘accommodation’.

Sier noen «Jeg må hente søsteren min på flyplassen» til en som ikke visste at hun hadde en søster, protesterer ingen. Tilhøreren legger opplysningen til i bakgrunnen og går videre.

Dette er den vanlige situasjonen, ikke unntaket. Presupposisjoner brukes hele tiden til å innføre ny informasjon på en måte som ikke krever bekreftelse.

To konsekvenser som er verdt å kunne:

- Presupposisjoner er en effektiv måte å pakke informasjon på. De lar taleren bygge felles bakgrunn uten å stoppe opp ved hvert punkt.
- De er også en risikabel måte, nettopp fordi det som føyes til, aldri blir lagt fram til vurdering. Det er dette som utnyttes i ladede spørsmål.

Akkommodasjon er også broen over til pragmatikk-halvdelen av emnet: presupposisjon er et semantisk fenomen med tydelige pragmatiske virkninger.

Et spørsmål som presupponerer noe den spurte ikke har gått med på, og der presupposisjonen er vanskelig å avvise innenfor spørsmålets form.

(41)  Når sluttet dere å kontrollere fakturaene?

Spørsmålet presupponerer to ting: at dere kontrollerte fakturaene før, og at dere har sluttet. Ethvert svar på når går med på begge deler. For å avvise må den spurte ut av formatet: «Vi har ikke sluttet — vi kontrollerer dem fortsatt.»

Mekanismen er en kombinasjon av tre ting du allerede har innført: spørreordsspørsmålet presupponerer at det finnes et svar, det aspektuelle verbet slutte å presupponerer den tidligere tilstanden, og akkommodasjonen gjør at den spurte lett godtar begge deler uten å tenke over det.

Slik forklarer du dette på eksamen: ladede spørsmål er ikke en egen trigger, men en anvendelse av triggerne. Det er verdt et poeng å si at fenomenet viser hvorfor presupposisjon er semantisk interessant: det som forutsettes, slipper unna den vurderingen det påståtte blir utsatt for.