1.3 Referanse og bestemte beskrivelser

Merk en nyttig presisering som ofte overses: strengt tatt er det talere som refererer, ved hjelp av uttrykk. Uttrykket i seg selv har bare de egenskapene som gjør referanse mulig. Denne forskjellen er grunnen til at ett og samme uttrykk kan peke på ulike ting ved ulike anledninger.

I dette kapitlet spør vi hvordan utpekingen fungerer for ulike typer uttrykk: er den fast, er den situasjonsavhengig, eller er den fraværende?

Den typen ledd som kan brukes til å referere: Sofie, hun, bilen, en gammel sykkel, ingen av gjestene, alle togene. Den engelske termen er ‘noun phrase’, ofte forkortet NP.

Nominalfrasen er byggeklossen hele kapitlet handler om, og det er verdt å ha ordet tilgjengelig av én grunn: det er nominalfraser som klassifiseres etter referansetype, ikke enkeltord og ikke hele setninger. I «Den eldste eleven i klassen kom for sent» er det hele frasen den eldste eleven i klassen som gjør jobben, ikke ordet eleven alene.

En nominalfrase behøver ikke referere. Det ser du allerede av ingen av gjestene, og enda tydeligere i predikativ bruk, som du møter senere i kapitlet.

Et uttrykk som navngir en bestemt enkeltting: Sofie, Trondheim, Nordsjøen, Stortinget. Den engelske termen er ‘proper noun’ eller ‘proper name’.

Det som kjennetegner egennavn semantisk, er at de ikke beskriver. Trondheim forteller deg ingenting om byen; navnet fester seg til den uten å nevne noen egenskap. Det er derfor egennavn er hovedeksempelet på konstant referanse.

To forbehold du bør ha med. For det første finnes det mange personer som heter Sofie, så navnet peker ut én av dem bare gitt en sammenheng. For det andre er det nettopp fordi egennavn ikke beskriver, at Frege trengte begrepet sense: skal to navn på samme ting kunne ha ulik informasjonsverdi, må navn bidra med noe mer enn referenten.

Et uttrykk som betegner en type, og som dermed gjelder for mange ting: by, elev, sykkel, vann. Den engelske termen er ‘common noun’.

Et fellesnavn alene refererer ikke. Ordet sykkel peker ikke ut noen bestemt sykkel; det angir en betingelse, og ekstensjonen er alle sykler. Skal det brukes til å referere, må det bygges inn i en nominalfrase med bestemmerord: sykkelen, denne sykkelen, sykkelen min.

Skillet mot egennavn er en A2-oppgave i seg selv. Testen er om uttrykket beskriver: fellesnavnet stiller en betingelse som flere ting kan oppfylle, egennavnet fester seg til én ting uten å beskrive den.

At et uttrykk peker på den samme tingen ved hver bruk, uavhengig av hvem som ytrer det, hvor og når. Den engelske termen er ‘constant reference’.

Egennavn er standardeksempelet: Trondheim peker på Trondheim enten Kari sier det i Oslo på mandag eller Ola sier det i Bergen ti år senere. Det samme gjelder uttrykk som betegner noe unikt og uforanderlig, som jordas måne eller tallet sju.

Testen: bytt ut taler, sted og tidspunkt. Peker uttrykket fortsatt på det samme? Da er referansen konstant.

Merk at kravet gjelder innenfor én sammenheng. At det finnes flere byer som heter Bergen i verden, gjør ikke referansen variabel i den forstand som er i sikte her — variabel referanse betyr at referenten skifter systematisk med ytringskonteksten, ikke at navn kan være tvetydige.

At et uttrykk peker på ulike ting ved ulike bruk, fordi referenten bestemmes av ytringskonteksten. Den engelske termen er ‘variable reference’.

De typiske tilfellene er personlige pronomen (jeg, du, hun), stedsuttrykk (her, der), tidsuttrykk (nå, i går) og påvisende uttrykk (denne, det bordet). Mange bestemte nominalfraser hører også hit: naboen peker på ulike personer alt etter hvem som snakker.

Mekanismen er den samme som i kap. 1.1: uttrykket har en fast regel, men ingen fast referent. Regelen for jeg er «den som ytrer dette», og den er lik for alle; det er hvem regelen plukker ut, som varierer.

Uttrykk av denne typen kalles også deiktiske, og de behandles utførlig i Del 10.

At et uttrykk ikke brukes til å peke ut noen ting i det hele tatt, selv om det står på en plass der referanse er mulig.

Tre hovedtilfeller, og du bør kunne skille dem:

- Kvantifiserende uttrykk: ingen, alle togene, de fleste elevene. «Ingen kom for sent» peker ikke ut en person ved navn Ingen. Setningen sier noe om en gruppe under ett.
- Predikativ bruk: lærer i «Sofie er lærer». Uttrykket tilskriver en egenskap; det peker ikke ut en annen person i tillegg til Sofie.
- Tomme uttrykk: den nåværende kongen av Frankrike, enhjørningen i hagen min. Her er bruken referensiell i formen, men det finnes ingen referent.

Merk at de tre er ulike i art. De to første peker ikke fordi det ikke er meningen; det tredje peker ikke fordi verden ikke spiller med. En besvarelse som får med det skillet, har gjort mer enn å klassifisere.

Et uttrykk hvis referent bestemmes ved å ta utgangspunkt i ytringssituasjonen selv: hvem som snakker, hvor de er, og når det skjer. Den engelske termen er ‘deictic expression’.

Ordet kommer fra det greske ordet for å peke, og bildet er presist: uttrykket fungerer som en språklig pekefinger, og hvor den peker, avhenger av hvor den som peker står.

Deiksis deles i typer etter hva slags koordinat som er i sving — person, sted og tid er de tre grunntypene — og det er temaet i kap. 10.1. Her holder det at du kjenner igjen at deiktiske uttrykk er den viktigste kilden til variabel referanse.

Et uttrykk som henter referenten sin fra et annet uttrykk i teksten, typisk et som står tidligere. Den engelske termen er ‘anaphor’.

I «Kari mistet nøkkelen sin, men hun fant den igjen» henter hun referenten fra Kari og den fra nøkkelen sin. Uttrykket som gir referenten, kalles antesedent.

Hvorfor dette er verdt et eget begrep i en klassifiseringsoppgave: anaforer har variabel referanse, men de får den fra teksten og ikke fra ytringssituasjonen. Sier du bare «variabel», er svaret riktig; sier du «variabel, og bestemt anaforisk av Kari tidligere i setningen», har du begrunnet det. Det er forskjellen mellom feil 1 og et fullstendig svar.

En nominalfrase som peker ut noe ved å beskrive det, og som forutsetter at det er nøyaktig én ting som passer: den eldste eleven i klassen, forfatteren av denne rapporten, Norges statsminister. Den engelske termen er ‘definite description’.

To trekk gjør dem interessante. For det første beskriver de, i motsetning til egennavn: uttrykket sier noe om det som pekes ut, og den som forstår uttrykket, vet hva som ville telt som referenten. For det andre krever de entydighet: sier du den eldste eleven i klassen i en klasse med to like gamle eldste, har noe gått galt.

Det er kombinasjonen av disse to trekkene som gjør at bestemte beskrivelser kan være tomme uten å være meningsløse, og det er der hele striden i denne løkka begynner.

En nominalfrase som innfører noe uten å forutsette at mottakeren kan identifisere det: en gammel sykkel, et brev, noen studenter. Den engelske termen er ‘indefinite description’ eller ‘indefinite noun phrase’.

Kontrasten mot den bestemte beskrivelsen er skarp og lett å teste. «Jeg fant nøkkelen» forutsetter at du vet hvilken nøkkel; «Jeg fant en nøkkel» gjør det ikke. Den første er merkelig som samtaleåpner mellom fremmede; den andre er helt normal.

Ubestemte fraser krever heller ingen entydighet: «Jeg så en sykkel» er sant selv om det sto ti sykler der. Det er nettopp entydighetskravet som skiller den bestemte beskrivelsen fra den ubestemte, og som blir en egen betingelse i Russells analyse.

Bruk av en nominalfrase for å si noe om en type i sin alminnelighet, ikke om bestemte eksemplarer: «Ekornet lever i skogen», «En sykkel er billigere enn en bil». Den engelske termen er ‘generic use’.

Generisk bruk hører til den delen av klassifiseringsoppgaven som kandidater oftest svarer feil på, fordi uttrykket ser referensielt ut. Setningen «Ekornet lever i skogen» peker ikke ut noe bestemt ekorn — den sier noe om arten.

Testen: kan du svare på spørsmålet «hvilket?» Kan du ikke det, og setningen likevel er meningsfull, er bruken generisk. Klassifiser den som ingen referanse, og skriv at grunnen er generisk bruk.

Bruk av en nominalfrase for å tilskrive en egenskap, typisk etter et koblingsverb som er, ble, virker eller ble valgt til: «Sofie er lærer», «Ola ble kaptein».

Testen er å telle: hvor mange ting handler setningen om? «Sofie er lærer» handler om én person. Var lærer referensielt, ville setningen handlet om to — og den ville dessuten påstått at de er samme person, som er noe annet.

Skillet er skarpere enn det ser ut, og det er nyttig senere. Setningen «Sofie er læreren» — med bestemt form — er faktisk et identitetsutsagn og ikke en ren predikasjon: den sier at Sofie er den bestemte læreren vi allerede har snakket om. Ett bestemmerord endrer altså hele analysen.

En nominalfrase som sier noe om hvor mange eller hvilken andel av en gruppe noe gjelder for, uten å peke ut noen enkeltting: alle, ingen, noen, de fleste, minst tre. Den engelske termen er ‘quantifying expression’ eller ‘quantifier phrase’.

Det avgjørende poenget er at slike uttrykk ikke er navn på noe. «Ingen kom» handler ikke om en person som heter Ingen, og «Alle kom» handler ikke om et kollektivvesen kalt Alle. Setningene sier hvor stor del av en gruppe som oppfyller et vilkår.

Dette er en av de innsiktene den formelle verktøykassa i kap. 4.1 bygger på, og det er samme innsikt Russell utnytter i neste definisjon: bestemte beskrivelser er egentlig kvantifiserende, ikke navngivende.

Russells analyse: en setning med en bestemt beskrivelse er ikke et utsagn om en navngitt ting, men et sammensatt utsagn som hevder tre ting samtidig.

Ta «Den nåværende kongen av Frankrike er skallet». Russell leser den som en påstand om at:

- det finnes minst én ting som er nåværende konge av Frankrike — eksistensbetingelsen;
- det finnes høyst én slik ting — entydighetsbetingelsen;
- den tingen er skallet — predikasjonsbetingelsen.

Det avgjørende trekket ved analysen er at alle tre er hevdet. De er ikke forutsetninger som må være på plass for at setningen skal si noe; de er deler av det setningen påstår. Svikter én av dem, er hele påstanden usann — nøyaktig som «Det regnet og det blåste» er usann når det bare blåste.

Følgen for kongen av Frankrike er derfor klar: setningen er usann, siden den første betingelsen svikter. Setningen er ikke meningsløs, og den har ikke noe hull der sannhetsverdien skulle vært. Den er bare usann.

Russell løser dermed problemet med tomme beskrivelser uten å innføre noe nytt nivå: uttrykket den nåværende kongen av Frankrike er ikke et navn i det hele tatt, og da er det ikke rart at det ikke navngir noe.

Det første leddet i Russells analyse: det finnes minst én ting som passer på beskrivelsen.

Dette er leddet som svikter i tilfellet med kongen av Frankrike, og det er derfor det leddet hele striden med Strawson dreier seg om. Er eksistenskravet en del av det som påstås, eller er det en forutsetning for i det hele tatt å påstå noe?

Merk hvorfor spørsmålet er skarpt og ikke bare terminologisk: de to svarene gir ulike sannhetsverdier for den samme setningen, og de gir ulike svar på hva som skjer når setningen negeres.

Det andre leddet i Russells analyse: det finnes høyst én ting som passer på beskrivelsen.

Sammen med eksistensbetingelsen gir dette nøyaktig én. Det er dette leddet som fanger opp forskjellen mellom den og en: «En elev i klassen kom for sent» krever ikke entydighet, mens «Den eldste eleven i klassen kom for sent» gjør det.

Betingelsen har en konsekvens som er verdt å nevne på eksamen: også setninger med for mange kandidater blir usanne på Russells analyse. Er det to like gamle eldste elever, er «Den eldste eleven i klassen kom for sent» usann, uansett om begge kom for sent. Det er en pris ved analysen, og en besvarelse som ser den, viser at hun har forstått mekanismen og ikke bare listet betingelsene.

Det tredje leddet i Russells analyse: den tingen som passer på beskrivelsen, har den egenskapen setningen tilskriver den.

Dette er det leddet som svarer til det setningen «egentlig handler om» i vanlig forstand — at kongen er skallet, at eleven kom for sent. I de fleste virkelige tilfeller er det bare dette leddet som står på spill, siden de to første er uproblematisk oppfylt.

Poenget med å skille det ut som et eget ledd er at det gjør negasjonen interessant. Negerer du hele setningen, kan du enten benekte at alle tre leddene holder, eller bare benekte det siste — og de to gir ulike påstander. Russell så dette selv, og det er et tidlig eksempel på det som kalles virkefelt eller scope, temaet i kap. 4.2.

Strawsons svar til Russell: eksistensen er ikke hevdet, men forutsatt. Å bruke en bestemt beskrivelse er å ta for gitt at det finnes nøyaktig én ting som passer — og gjør det ikke det, kommer spørsmålet om sannhet aldri i gang.

Følgen er en annen enn Russells: «Den nåværende kongen av Frankrike er skallet» er verken sann eller usann. Den lider av det som kalles et sannhetsverdigap.

Strawsons argument er hentet fra hvordan vi faktisk reagerer. Spør noen deg om setningen er sann, svarer du ikke «nei» — du svarer at spørsmålet er feilstilt, fordi Frankrike ikke har noen konge. Sier du «nei», har du antydet at han finnes og har hår.

Strawson legger dessuten vekt på skillet fra kap. 1.1: det er ytringer, ikke setninger, som er sanne eller usanne. Setningen har en fast betydning; om en bestemt bruk av den uttrykker noe sant, avhenger av om forutsetningene er på plass.

Merk at forutsetningen Strawson beskriver, har et navn i faget: den er en presupposisjon, og hele apparatet for å teste den bygges i kap. 3.3.

Situasjonen der en setning eller ytring verken er sann eller usann, fordi en forutsetning for å tilskrive sannhetsverdi ikke er oppfylt. Den engelske termen er ‘truth-value gap’.

Begrepet er Strawsons løsning på det Russell løste med å gjøre setningen usann, og det er selve stridsspørsmålet mellom de to.

Prisen ved å godta sannhetsverdigap er verdt å nevne på eksamen: hele det logiske apparatet i Del 3 og Del 4 forutsetter at hver proposisjon har nøyaktig én av to verdier. Slipper du inn et tredje utfall, må sannhetstabellene bygges om. Det er en av grunnene til at den formelle tradisjonen har holdt seg til Russells linje, selv om Strawsons beskrivelse ofte oppleves som mer treffende for hvordan vi faktisk snakker.

Et egennavn som ikke har noen referent i den virkelige verden, men som brukes fullt meningsfullt: navn på romanfigurer, på guder i myter, på steder i oppdiktede verdener.

Fiksjonsnavn er den vanskeligste posten i klassifiseringsoppgaven, fordi de deler trekk med to bås. De ligner egennavn med konstant referanse: navnet fester seg til én skikkelse, og alle som kjenner fortellingen, mener det samme med det. Samtidig har de ingen referent i verden.

*Det trygge svaret på eksamen er å klassifisere dem som ingen referanse, og deretter si hvorfor de likevel ikke er som ingen eller alle:* de er referensielle i formen, brukes som om de pekte, og oppfører seg som konstante innenfor fortellingen. Det er den nyanserte behandlingen som gir uttelling, ikke selve merkelappen.

Merk at problemet er det samme som fiksjonsargumentet i kap. 1.2, men nå på navnenivå: her rammer det egennavn, som ikke har noen beskrivelse Russell kan bryte opp.