1.1 Semantikk vs. pragmatikk — setning, ytring og proposisjon
Fagets grunnskille (semantikk = setningsbetydning vs. pragmatikk = talermening) og de tre nivåene setning, ytring, proposisjon — den vanligste åpningsoppgaven.
- Sjangrene er A1 og A2: «gjør rede for skillet og illustrer med egne eksempler», og «avgjør for hvert tilfelle hva som er setningen, ytringen og proposisjonen».
- Typisk formulering: «Forklar skillet mellom setning, ytring og proposisjon, og illustrer med egne eksempler hvordan én setning kan gi ulike proposisjoner i ulike kontekster.» Legg merke til at kravet om egne eksempler står i selve oppgaveteksten.
- Hvorfor kapitlet er viktigere enn frekvensen antyder: de tre nivåene er porten til hele faget. Sannhetsverdier tilskrives proposisjoner, ikke setninger. Presupposisjoner overlever negasjon av proposisjoner. Talehandlinger utføres med ytringer. Kommer disse tre på plass nå, faller mye annet på plass senere.
- Prioritet: kunne. Dette er ikke et av de sju topptemaene, men det er billig å beherske og dyrt å rote med.
Det du bør ha friskt fra kap. 0.2, er redegjørelsesmalen: definisjon med engelsk term, komplett taksonomi, mekanismen forklart, og egne eksempler. Oppgavene i dette kapitlet er nesten alltid av den typen.
To spørsmål som ser like ut, men ikke er det
Tenk deg at du står i en butikk og hører noen si «Vi stenger om ti minutter». To helt forskjellige spørsmål kan stilles om den setningen.
Det første er: hva betyr disse ordene? Det spørsmålet kan besvares uten å vite hvem som sa det, hvor, eller når. Svaret ligger i norsk grammatikk og norsk ordforråd, og det ville vært det samme om du fant setningen på et papir i en skuff.
Det andre er: hva gjorde personen ved å si det, akkurat der, akkurat da? Var det en opplysning? En oppfordring om å skynde seg? En høflig måte å be deg gå på? Det spørsmålet kan ikke besvares uten situasjonen.
De to spørsmålene er hele faget. Det første er semantikk, det andre er pragmatikk, og eksamen holder dem strengt fra hverandre. I dette kapitlet lærer du skillet, og de tre nivåene du trenger for å snakke presist om det.
Løkke 1 — Semantikk og pragmatikk
Begynn med det store skillet. Det er enkelt å si og vanskelig å holde, fordi grensa går et litt annet sted enn hverdagsspråket vårt antyder.
Studiet av konvensjonell, kontekstuavhengig betydning i språket: hva ord og setninger betyr i kraft av språksystemet, uavhengig av hvem som bruker dem og i hvilken situasjon. Den engelske termen er ‘semantics’.
Nøkkelordet er konvensjonell. Semantisk betydning er det språksamfunnet har blitt enige om, kodet i ordforrådet og grammatikken. Den er der før noen sier noe, og den endrer seg ikke fra ytring til ytring.
Typiske semantiske spørsmål: Hva betyr ordet bank? Hva må være tilfelle for at setningen «Katten sover» skal være sann? Hva er forholdet mellom hund og dyr? Følger det av «Kari løp til butikken» at «Kari beveget seg»?
Studiet av mening i bruk: hva en taler faktisk kommuniserer med en ytring i en bestemt situasjon, ut over det ordene betyr i seg selv. Den engelske termen er ‘pragmatics’.
Nøkkelordet er situasjon. Pragmatisk mening oppstår i møtet mellom det språket gir og alt annet vi vet: hvem som snakker, hva som er sagt før, hva som er normalt å ville i en slik situasjon.
Typiske pragmatiske spørsmål: Hva mente hun med å si «Det er kaldt her inne»? Hvorfor forstår vi «Har du salt?» som en anmodning og ikke som et spørsmål om beholdning? Hvorfor slutter vi fra «Noen av gjestene kom» til at ikke alle kom, når ordene ikke sier det?
Legg merke til at pragmatikk ikke er «resten» eller «det uklare». Det er et eget studieobjekt med egne mekanismer, og de mekanismene har navn — du møter dem fra Del 8 og utover.
Den betydningen en setning har i kraft av språket selv: ordenes konvensjonelle betydning satt sammen etter grammatikkens regler. Den engelske termen er ‘sentence meaning’.
Setningsbetydningen til «Vi stenger om ti minutter» er noe i retning av: den gruppa taleren tilhører, avslutter virksomheten sin ti minutter etter taletidspunktet. Den er den samme uansett hvem som sier det.
Dette er semantikkens studieobjekt.
Det taleren faktisk mente å kommunisere med en bestemt ytring i en bestemt situasjon. Den engelske termen er ‘speaker meaning’.
Talermeningen i «Vi stenger om ti minutter», sagt av en butikkmedarbeider til en kunde som blar i en hylle, er gjerne: du bør begynne å avslutte. Sagt av den samme personen til en kollega på bakrommet, er talermeningen kanskje bare en påminnelse om klokkeslettet.
Dette er pragmatikkens studieobjekt. Paret setningsbetydning og talermening er den skarpeste måten å formulere hele skillet på, og den formuleringen er verdt å ha klar til eksamen: setningsbetydningen er én, talermeningene er mange.
Tre notasjonsvaner du trenger fra nå av
Lingvistikk har en fast måte å presentere eksempelsetninger på, og sensor ser med én gang om du kan den. Den er enkel, og du skal bruke den i alle svar med eksempler.
Eksempelsetninger nummereres fortløpende med tall i parentes, og deleksempler får bokstav. Referanser i teksten bruker samme nummer: «i (1b) er ordstillingen brutt».
(1) a. Kari leste avisen i går.
b. *Kari avisen leste i går.Stjerna foran (1b) er en grammatikalitetsmarkør. Den betyr at strengen ikke genereres av grammatikken — den er ikke en mulig norsk setning. Den betyr ikke at noen har uttrykt seg dårlig.
Firkanttegnet markerer noe annet: en setning som er grammatisk helt i orden, men som er avvikende av semantiske eller pragmatiske grunner.
(2) #Steinen ble redd.
(3) A: Hva er klokka?
B: #Ja.(2) bryter ingen grammatikkregel — den har samme struktur som «Gutten ble redd» — men den tilskriver en følelse til noe som ikke kan ha følelser. (3) er en fullkomment velformet replikk som bare ikke svarer på det som ble spurt om.
Spørsmålstegn foran en setning betyr tvilsom aksepterbarhet, og to spørsmålstegn betyr svært tvilsom. De brukes når man ikke vil hevde at noe er umulig, bare at det skurrer.
Tegnet som settes foran en ordrekke for å markere at den ikke genereres av grammatikken i den varieteten man beskriver.
Markøren er en påstand om et system, ikke en dom over et menneske. At \*«Kari avisen leste i går» får stjerne, betyr at norsk grammatikk ikke tillater den ordstillingen — ikke at noen som skulle si det, «snakker dårlig». Lingvistikken beskriver hvordan språk faktisk virker; den rangerer ikke språkbrukere.
Det følger av dette at markøren alltid er relativ til en bestemt varietet. En ordrekke som er ugrammatisk i én dialekt, kan være fullt grammatisk i en annen, og da er stjerna feil plassert. Skriver du stjerne på eksamen, er det lurt å vite hvilken varietet du beskriver.
Tegnet som settes foran en setning som er grammatisk velformet, men semantisk eller pragmatisk avvikende.
Skillet mot stjerna er skarpt og eksamensrelevant. Stjerna sier at grammatikken ikke bygger strengen. Firkanttegnet sier at grammatikken bygger den helt fint, men at noe annet skurrer: setningen tilskriver en egenskap til noe som ikke kan ha den, eller den passer ikke inn i samtalen den står i.
Markøren brukes mest i pragmatikkdelen av faget, der den skiller ytringer som er umulige fra ytringer som bare er upassende.
Grunnholdningen i faget: lingvistikk beskriver hvordan språk faktisk er, og foreskriver ikke hvordan de burde være.
Konsekvensene er konkrete for hvordan du skriver på eksamen. Ingen varietet er «dårligere», «enklere» eller «mer forfallen» enn en annen; alle språk og alle dialekter har full uttrykkskraft. Skriv derfor «i mange norske dialekter er formen …», ikke «i enkelte dialekter sier man feilaktig …».
Dette er ikke en høflighetsregel, men en faglig regel. En beskrivelse som stempler et mønster som feil, har sluttet å beskrive det — og et mønster som ikke beskrives, kan heller ikke forklares.
Under står fire spørsmål om den samme ytringen. Avgjør for hvert av dem om det er et semantisk eller et pragmatisk spørsmål, og begrunn.
(4) Naboen møter deg i oppgangen og sier:
«Trappa er nyvasket.»a) Hva betyr ordet nyvasket?
b) Følger det av (4) at trappa er ren?
c) Ville naboen at du skulle ta av deg skoene?
d) Hvorfor sa naboen dette akkurat nå?
b) Semantisk. Dette ser ut som et spørsmål om situasjonen, men er det ikke. Spørsmålet er om det å være nyvasket medfører å være ren, og det er et spørsmål om forholdet mellom to setningers betydninger. Slike slutninger heter logisk implikasjon, og de er temaet for kap. 3.2. Merk at svaret ikke avhenger av naboen i det hele tatt.
c) Pragmatisk. Her spør vi om hva taleren ville oppnå, altså om talermeningen. Ordene sier ingenting om sko. At vi likevel forstår ytringen som en oppfordring, kommer av at vi antar at naboen sier noe relevant i situasjonen — en mekanisme du møter i Del 8.
d) Pragmatisk. Spørsmålet gjelder ytringens funksjon i akkurat den situasjonen. Samme setning, sagt av en vaktmester på telefon til et vaskebyrå, ville hatt en helt annen funksjon.
Grepet du skal ta med deg: testen for om et spørsmål er semantisk, er om svaret endrer seg når du bytter ut taler, sted og tidspunkt. Endrer det seg ikke, er spørsmålet semantisk. Det er den samme testen som gjør at b) havner på semantisk side selv om den ser situasjonsavhengig ut.
Avgjør for hvert spørsmål om det hører til semantikk eller pragmatikk.
a) «Hva er forholdet mellom ordene rose og blomst?»
b) «Hvorfor oppfatter vi ‘Kan du sende meg saltet?’ som en anmodning og ikke som et spørsmål om evner?»
c) «Er setningen ‘Alle katter er dyr’ sann i kraft av hva ordene betyr?»
d) «Hva ville taleren si med å svare ‘Jeg har time klokka fem’ på spørsmålet ‘Blir du med på kino?’»
Løkke 2 — De tre nivåene
Nå til selve eksamensoppgaven. For å snakke presist om skillet over trenger vi tre begreper som hverdagsspråket slår sammen til ett: setning, ytring og proposisjon. De er ikke tre navn på det samme fra tre synsvinkler — de er tre forskjellige ting, og de kan telles hver for seg.
En abstrakt grammatisk enhet: en ordrekke som er velformet etter reglene i et språk. Den engelske termen er ‘sentence’.
En setning er ikke en hendelse. Den finnes i språksystemet, ikke i tid og rom, og den er der uavhengig av om noen noen gang sier den. Setningen «Toget går klokka sju» er én setning, enten den er sagt en million ganger eller aldri.
Setninger kan telles: to setninger er forskjellige hvis de består av forskjellige ordrekker eller har forskjellig struktur. Dette er nivået grammatikken beskriver.
En konkret framføring av en setning: en bestemt taler sier eller skriver den, på et bestemt sted, på et bestemt tidspunkt, overfor en bestemt mottaker. Den engelske termen er ‘utterance’.
En ytring er en hendelse i verden. Den har en klokkeslett og et sted, og den skjer bare én gang. Sier den samme personen den samme setningen to ganger, er det to ytringer.
Forholdet er ett-til-mange: én setning kan ytres uendelig mange ganger, og hver gang er det en ny ytring. Dette er nivået pragmatikken beskriver.
Det sannhetsverdibærende innholdet i en påstand: den påstanden om verden som en ytring uttrykker, og som er sann eller usann. Den engelske termen er ‘proposition’.
Proposisjonen er verken ordrekka eller hendelsen. Den er innholdet. To ulike setninger kan uttrykke samme proposisjon — «Kari solgte bilen til Ola» og «Ola kjøpte bilen av Kari» sier det samme om verden. Og én setning kan uttrykke ulike proposisjoner i ulike situasjoner, som du ser i neste løkke.
Det er proposisjoner som er sanne eller usanne, ikke setninger og ikke ytringer. Dette er den enkeltopplysningen som gjør mest arbeid videre i boka: sannhetstabeller opererer på proposisjoner, entailment er en relasjon mellom proposisjoner, og presupposisjoner er proposisjoner som overlever negasjon.
Det generelle skillet som ligger under skillet mellom setning og ytring. En type er et abstrakt mønster; en forekomst er en konkret realisering av det. På engelsk heter de ‘type’ og ‘token’.
Et hverdagslig eksempel: hvor mange ord er det i rekka «hus hus hus»? Svaret er ett hvis du teller typer, og tre hvis du teller forekomster. Begge svarene er riktige — de svarer bare på ulike spørsmål.
Setningen er typen, ytringen er forekomsten. Har du dette skillet klart, blir hele nivåinndelingen lettere: spørsmålet «hvor mange setninger?» og spørsmålet «hvor mange ytringer?» kan gi helt ulike tall for det samme materialet.
Verdien sann eller usann, tilskrevet en proposisjon. Den engelske termen er ‘truth value’.
To presiseringer som blir viktige senere. For det første er det bare to verdier i det systemet dette emnet bruker: sann og usann, ingen mellomting. En påstand kan være vanskelig å avgjøre, men den er ikke «litt sann».
For det andre er sannhetsverdi en egenskap ved proposisjonen, ikke ved setningen. Setningen «Jeg er i Bergen nå» er verken sann eller usann i seg selv — den blir det først når en bestemt person ytrer den på et bestemt tidspunkt, og da er det proposisjonen som får verdien.
Den grammatiske formen en setning har: deklarativ (påstandsform), interrogativ (spørreform) eller imperativ (bydeform).
Skillet er relevant her fordi det er de deklarative setningene som uttrykker proposisjoner i vanlig forstand, og dermed de som får sannhetsverdi. «Lukk døra» er verken sann eller usann. «Er døra lukket?» er det heller ikke.
Det betyr ikke at spørsmål og bydesetninger faller utenfor faget — de er tvert imot sentrale i pragmatikkhalvdelen, der de analyseres som handlinger snarere enn som påstander. Men når boka snakker om sannhetsbetingelser, er det deklarative setninger som er i sikte.
Merk også at setningstype og funksjon ikke er det samme: «Kan du sende meg saltet?» er interrogativ i formen og en anmodning i funksjonen.
Når en oppgave ber deg identifisere setning, ytring og proposisjon i et materiale, går du fram slik. Prosedyren er kort, og den gir riktig svar hver gang.
Trinn 1 — tell ordrekkene. Hvor mange forskjellige velformede ordrekker foreligger? Det er antallet setninger. To identiske ordrekker er én setning.
Trinn 2 — tell framføringene. Hvor mange ganger blir noe faktisk sagt eller skrevet, av hvem, når? Hver enkelt framføring er én ytring. Antallet ytringer er alltid minst like høyt som antallet setninger i materialet, og som regel høyere.
Trinn 3 — finn ut hva hver ytring påstår om verden. Skriv påstanden ut i klartekst, med alle situasjonsavhengige uttrykk erstattet av det de viser til. Det er proposisjonen. To ytringer uttrykker samme proposisjon hviss de påstår nøyaktig det samme om verden.
Kontroll til slutt: spør om hver proposisjon du har skrevet ned, kan være sann eller usann. Kan den ikke det, har du skrevet ned noe annet enn en proposisjon.
(5) Klokka 08.15 sier togkonduktøren på perrong 3:
«Toget er forsinket.»
Klokka 08.15 sier en reisende på perrong 3 til vennen sin:
«Toget er forsinket.»
Klokka 11.40 sier den samme togkonduktøren på perrong 3:
«Toget er forsinket.»Hvor mange setninger, ytringer og proposisjoner foreligger i (5)? Begrunn hvert tall.
Trinn 1 — setninger: én. Ordrekka «Toget er forsinket» er den samme alle tre gangene. Setningen er en type, og en type telles én gang uansett hvor mange forekomster den har.
Trinn 2 — ytringer: tre. Hver framføring er en egen hendelse med sin egen taler, sitt eget tidspunkt og sin egen mottaker. At to av dem har samme taler og samme sted, spiller ingen rolle — de skjer på ulike tidspunkter, og dermed er de to hendelser.
Trinn 3 — proposisjoner: to. Her ligger poenget. Uttrykket toget er situasjonsavhengig: hvilket tog det viser til, avgjøres av hvilket tog som står ved perrongen når ytringen skjer. Skriver vi ut påstandene i klartekst, får vi:
- Ytring 1 og 2 påstår begge: toget som skulle gå fra perrong 3 rundt 08.15, er forsinket. Det er den samme påstanden om verden, selv om det er to ulike personer som framfører den. Samme proposisjon.
- Ytring 3 påstår: toget som skulle gå fra perrong 3 rundt 11.40, er forsinket. Det er en annen påstand, om et annet tog. Ny proposisjon.
Kontroll: kan hver av de to påstandene være sann eller usann? Ja. Den første kan godt være sann mens den andre er usann — morgentoget kan være forsinket og formiddagstoget i rute. At de kan ha ulik sannhetsverdi, er selve beviset på at de er to proposisjoner og ikke én.
Eget kontrasttilfelle. Bytt ut ytring 3 med at konduktøren gjentar setningen klokka 08.16, mens det samme toget fortsatt står der. Da er det fortsatt fire ytringer, men bare én proposisjon: gjentakelsen påstår nøyaktig det samme om nøyaktig det samme toget. Antall ytringer og antall proposisjoner følger altså ikke hverandre.
(6) Ola sier på mandag: «Jeg er sliten.»
Kari sier på mandag: «Jeg er sliten.»
Ola sier på tirsdag: «Jeg er sliten.»a) Hvor mange setninger, ytringer og proposisjoner foreligger?
b) Hvilket ord i setningen er det som gjør at tallene ikke blir like?
Forklar hvorfor det er proposisjoner, og ikke setninger, som er sanne eller usanne. Gi ett eget eksempel som viser hvorfor skillet er nødvendig.
Den skarpe forskjellen i én setning: setningen er ordrekka, ytringen er hendelsen, proposisjonen er påstanden om verden.
Testen som skiller dem: still tre tellespørsmål til materialet. Hvor mange forskjellige ordrekker er det? Det er setningene. Hvor mange ganger blir noe sagt? Det er ytringene. Hvor mange forskjellige påstander om verden er framsatt? Det er proposisjonene. Gir de tre spørsmålene forskjellige tall, har du bevist at nivåene er forskjellige.
De to feilene som faktisk gjøres:
- Å behandle proposisjonen som «setningen selv». Det er den vanligste, og den ødelegger alt som kommer senere: sannhetstabeller, entailment og presupposisjon opererer alle på proposisjoner. Sier du at setninger er sanne, kan du ikke forklare hvorfor «Jeg er sliten» er sann når Ola sier det og usann når Kari sier det.
- Å behandle ytringen som setningen. Denne gir feil svar på tellespørsmålene: kandidaten svarer «tre setninger» når det er én setning ytret tre ganger.
Dette er feil 2 i registeret: å bytte om parvise begreper. Lær de tre som et sett, ikke hver for seg.
Løkke 3 — Hvordan én setning kan gi mange proposisjoner
Nå til det oppgaveteksten i eksamenssettene faktisk ber om: å vise hvordan én setning kan gi ulike proposisjoner i ulike kontekster. Det er ikke nok å påstå at den kan det — du må peke på mekanismen. Det er tre av dem, og de virker på hver sin måte.
De trekkene ved ytringssituasjonen som er nødvendige for å avgjøre hvilken proposisjon som blir uttrykt: hvem som snakker, hvem som lyttes til, hvor det skjer, når det skjer, og hva som er pekt på eller nevnt tidligere i samtalen.
Legg merke til at dette er en snever og teknisk forstand av «kontekst». Det er ikke alt vi vet om situasjonen, og ikke stemningen eller forholdet mellom partene — bare de koordinatene språket trenger for å feste innholdet.
Den vide forstanden av kontekst, alt vi trekker inn av bakgrunnskunnskap når vi tolker en ytring, hører hjemme i pragmatikkhalvdelen fra Del 8 og utover.
Uttrykk hvis referent skifter systematisk med ytringskonteksten: jeg, du, her, der, nå, i dag, denne, og tempusendelsene på verbet. Den engelske termen er ‘indexicals’.
Mekanismen er at uttrykket har en fast regel for hvordan referenten finnes, men ingen fast referent. Regelen for jeg er «den som ytrer dette», og den er den samme for alle brukere til alle tider — men hvem den peker ut, avhenger av hvem som snakker.
Dette er den første og viktigste mekanismen bak at én setning gir ulike proposisjoner. Uttrykkene får en langt grundigere behandling i kap. 1.3 og i Del 10, der de kalles deiktiske.
At ett ord har mer enn én betydning, slik at setninger med ordet kan uttrykke ulike proposisjoner. Den engelske termen er ‘lexical ambiguity’.
Setningen «Han satt på banken» kan påstå at han satt på et sitteunderlag, eller at han var i en finansinstitusjon. Ordrekka er den samme; proposisjonene er ulike, og de kan ha ulik sannhetsverdi i samme situasjon.
Merk forskjellen fra indeksikalitet: her er det ordet selv som bærer to betydninger, ikke situasjonen som fyller ut en tom plass. Fenomenet deles i to typer, homonymi og polysemi, og det er temaet i kap. 2.1.
At én ordrekke kan analyseres med mer enn én grammatisk struktur, slik at den uttrykker ulike proposisjoner. Den engelske termen er ‘structural ambiguity’.
Setningen «Hun så mannen med kikkerten» kan bety at hun brukte kikkerten for å se ham, eller at mannen hun så, hadde en kikkert. Ingen av ordene er flertydige — det er hvilket ledd med kikkerten hører til, som varierer.
Strengt tatt er dette to setninger som ser like ut, siden setninger er individuert både ved ordrekke og struktur. Praktisk sett behandler man dem som én ordrekke med to lesninger. Fenomenet dukker opp igjen i en formell drakt i kap. 4.2, der to logiske uttrykk kan svare til samme setning.
At setningen alene ikke bestemmer den fullstendige proposisjonen — at det språket koder, er mindre enn det som faktisk blir kommunisert. Den engelske termen er ‘linguistic underdeterminacy’.
Dette er det begrepet som binder hele kapitlet sammen. Indeksikalitet, leksikalsk flertydighet og strukturell flertydighet er tre måter setningen kan være underbestemt på, men fenomenet er videre enn de tre. Sier noen «Det er nok mat», sier ordene ikke nok til hva, til hvor mange, eller til hvilket måltid. Sier noen «Hun tok ut penger og gikk», sier ordene ikke at hun gikk etterpå — men det er det vi forstår.
Poenget for faget er metodisk. Fordi setninger er underbestemte, kan ikke semantikken alene forklare kommunikasjon, og det er nettopp derfor pragmatikken finnes som eget felt. Underbestemthet er begrunnelsen for fagets todeling, og en redegjørelse som får med dette poenget, har forklart mekanismen og ikke bare taksonomien.
At to ulike setninger uttrykker samme proposisjon, altså påstår nøyaktig det samme om verden.
Testen er sannhetsverdi: to setninger er semantisk ekvivalente hviss de har samme sannhetsverdi i enhver tenkelig situasjon. «Ola er ugift» og «Ola har ingen ektefelle» klarer testen; «Ola er ugift» og «Ola er ensom» gjør det ikke, siden man godt kan være det ene uten det andre.
Ekvivalens er den ene retningen av forholdet mellom setninger og proposisjoner. Indeksikalitet og flertydighet er den andre: én setning, flere proposisjoner. Til sammen viser de to at forholdet mellom setning og proposisjon verken er ett-til-ett eller enveis.
En omskriving av en setning til en annen setning som uttrykker samme proposisjon — altså en praktisk framgangsmåte for å vise semantisk ekvivalens.
Parafrasen er et arbeidsverktøy du kommer til å bruke i nesten alle formelle oppgaver i boka. Når du skal vise hvilken lesning av en flertydig setning du mener, gjør du det ved å parafrasere den. Når du oversetter til logikk i Del 4, kontrollerer du oversettelsen ved å parafrasere formelen tilbake til norsk.
Et godt parafrase-håndverk har én regel: parafrasen skal fjerne flertydigheten uten å legge til innhold. «Hun brukte kikkerten til å se mannen» er en god parafrase av den ene lesningen. «Hun spionerte på mannen med kikkert» er det ikke — den har lagt til noe.
Vis for hver av de tre setningene under hvordan den kan uttrykke mer enn én proposisjon, og oppgi hvilken mekanisme som er i sving. Parafraser hver lesning.
(7) Jeg venter på deg her.
(8) De diskuterte saken i retten.
(9) Læreren ba eleven som satt bakerst om å lukke vinduet med den knuste ruta.Sier Kari dette til Ola på Nationaltheatret stasjon tirsdag klokka ni, er proposisjonen: Kari venter på Ola på Nationaltheatret stasjon tirsdag klokka ni. Sier Ola det samme til Kari på Blindern onsdag, er proposisjonen en helt annen, med ombyttede roller, nytt sted og ny tid. Setningen har ingen fast referent for noen av de tre uttrykkene — den har bare regler for hvordan de finnes.
Antall proposisjoner er her i prinsippet ubegrenset, siden hver nye ytringskontekst gir en ny.
(8) — leksikalsk flertydighet. Ordet saken har minst to relevante betydninger, og ordet retten har det også.
- Parafrase 1: De diskuterte rettssaken mens de befant seg i rettslokalet.
- Parafrase 2: De diskuterte anliggendet mens de befant seg i rettslokalet.
Legg merke til at antallet lesninger her er begrenset og tellbart, i motsetning til i (7). Det er en systematisk forskjell mellom mekanismene: indeksikalitet gir nye proposisjoner for hver ny kontekst, flertydighet gir et fast antall lesninger som konteksten velger mellom.
(9) — strukturell flertydighet. Ingen av ordene er flertydige, men leddet med den knuste ruta kan høre til to forskjellige steder i strukturen.
- Parafrase 1: Læreren ba eleven lukke det vinduet som hadde en knust rute. Leddet hører til vinduet.
- Parafrase 2: Læreren ba eleven bruke den knuste ruta til å lukke vinduet. Leddet hører til handlingen. Denne lesningen er tvilsom i praksis, men grammatisk tilgjengelig — og det er nettopp poenget: strukturen tillater den, situasjonen utelukker den.
Sammenfatningen du bør skrive på eksamen: de tre mekanismene er ulike svar på det samme spørsmålet — hvorfor bestemmer ikke setningen proposisjonen? I (7) er det fordi setningen har tomme plasser situasjonen må fylle. I (8) er det fordi ordene bærer flere betydninger. I (9) er det fordi ordrekka tåler mer enn én struktur. Alle tre er tilfeller av språklig underbestemthet, og de er til sammen begrunnelsen for at faget har en pragmatikkhalvdel i det hele tatt.
For hver av setningene under: avgjør hvilken mekanisme som gjør at den kan uttrykke mer enn én proposisjon, og parafraser to lesninger.
(10) Vi møtes utenfor i morgen.
(11) Hun fikk et nytt kort i posten.
(12) Politiet stanset sjåføren med hunden.En kandidat skriver:
> «Setningen ‘Jeg er i Oslo’ er sann hvis taleren er i Oslo, og usann ellers. Altså
> er setninger sanne eller usanne, og skillet mellom setning og proposisjon er en
> unødvendig komplikasjon.»
a) Hva er riktig i resonnementet?
b) Hvor svikter det, og hvilket fenomen viser at skillet trengs?
Tre feil rammer dette kapitlet særlig hardt. Alle tre er billige å unngå når du har sett dem én gang.
- Feil 1 — å forklare skillene uten egne eksempler. Dette er den hyppigste enkeltfeilen i faget, og den er spesielt dyr her, fordi oppgaveteksten i denne sjangeren nesten alltid sier «illustrer med egne eksempler» rett ut. Tre presise definisjoner uten et eneste eksempel er et ufullstendig svar, uansett hvor riktige definisjonene er.
- Feil 2 — å forveksle ytring og setning. Den typiske formen er å svare «tre setninger» der det er én setning ytret tre ganger. Motmiddelet er tellespørsmålene: hvor mange ordrekker, hvor mange framføringer, hvor mange påstander?
- Å behandle proposisjonen som «setningen selv». Dette er den alvorligste, fordi den ødelegger stoffet som kommer senere. Sier du at setninger er sanne, kan du ikke forklare hvordan to samtidige ytringer av samme setning kan ha ulik sannhetsverdi — og da forsvinner grunnlaget for både sannhetstabeller i kap. 3.1, entailment i kap. 3.2 og presupposisjon i kap. 3.3.
En fjerde, mer subtil felle: å påstå at én setning kan gi ulike proposisjoner uten å si hvordan. Det er mekanismen som gir uttelling. Nevn hvilken av de tre du bruker — indeksikalitet, leksikalsk flertydighet eller strukturell flertydighet — og vis den i eksempelet ditt.
(Krevende. Eksamenssjanger A1, full sjanger.) «Gjør rede for skillet mellom semantikk og pragmatikk, og for de tre nivåene setning, ytring og proposisjon. Illustrer med egne eksempler hvordan én og samme setning kan gi ulike proposisjoner i ulike kontekster, og forklar hvorfor dette skillet er nødvendig for faget.»
Skriv en disposisjon med tidsfordeling innenfor 20 minutter, og skriv ut det avsnittet som besvarer den siste delen av oppgaven i sin helhet.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.