9.1 Austin — performativ/konstativ og lokusjonær/illokusjonær/perlokusjonær

Den handlingen en taler utfører ved å ytre noe. Den engelske termen er ‘speech act’.

Poenget i uttrykket ligger i ordet handling. Når du sier «Jeg beklager at jeg kom for sent», har du ikke rapportert om en indre tilstand som en utenforstående kunne målt. Du har beklaget. Handlingen er utført i og med ytringen, og den er utført fordi språksamfunnet har en konvensjon for hva den ytringen gjør.

Talehandlingsteorien er utviklet av Austin og videreført av Searle, som du møter i kap. 9.2. I pensumlitteraturen er den behandlet både hos Saeed og hos Huang.

Merk hvor dette hører hjemme. Talehandlinger er et pragmatisk begrep: de handler om hva en taler gjør i en situasjon, ikke om hva ordene betyr i seg selv. Men de har semantiske konsekvenser, og det er nettopp spenningen mellom de to som gjør temaet interessant.

I Austins første forslag: en ytring som beskriver noe, og som derfor er sann eller usann. Den engelske termen er ‘constative’.

(1) a.  Toget til Bergen går klokka sju.
    b.  Rakel arbeider på biblioteket.

Begge kan sjekkes mot verden. Enten går toget klokka sju, eller så gjør det ikke det. Konstative ytringer er de setningene semantikken i Del 1–7 har handlet om: de uttrykker en proposisjon som har en sannhetsverdi.

Vær nøye med formuleringen «i Austins første forslag». Skillet konstativ–performativ er ikke Austins endelige posisjon, og det er det viktigste enkeltpoenget i dette kapitlet. Det kommer tilbake i løkke 3.

I Austins første forslag: en ytring som ikke beskriver noe, men som utfører en handling. Den engelske termen er ‘performative’.

(2) a.  Jeg lover å levere rapporten før fredag.
    b.  Jeg døper skipet «Nordstjernen».
    c.  Jeg takker for tilbudet.

Ingen av disse rapporterer om noe som skjer ved siden av ytringen. Å si (2a) er å love. Å si (2b) i riktig situasjon er å døpe skipet.

Kjennetegnet Austin først pekte på: en performativ ytring er verken sann eller usann. Den er i stedet vellykket eller mislykket, og det avgjøres av om omstendighetene er riktige. Det er hell-vilkårene i løkke 2.

Kontrollen du kan bruke: spør om ytringen kan møtes med «det er ikke sant». På (1a) er det et fullgodt svar. På (2a) er det et underlig svar — du kan bestride at løftet er oppriktig, men ikke at det ble gitt.

Verb som navngir den handlingen ytringen utfører: love, advare, tilstå, takke, beklage, erklære, døpe, utnevne, invitere, be om, gratulere, nekte. Den engelske termen er ‘performative verbs’.

Verbene er kjernematerialet i eksamensoppgavene om dette temaet — ytringer med jeg lover, jeg tilstår og jeg advarer er brukt som oppgavemateriale i to av settene i arkivet.

Den grammatiske formen som gjør et performativt verb performativt: første person entall, presens, aktiv, ikke-progressiv. «Jeg advarer deg mot isen» er en advarsel. «Han advarte meg mot isen» er en rapport om en advarsel — en beskrivelse, ikke en handling.

Vær forsiktig med testen. Ikke ethvert verb i den formen er performativt: «Jeg går til jobben» utfører ingen handling ut over å beskrive en vane. Verbet må navngi en handling som kan utføres ved å sies.

En performativ ytring der det performative verbet står der og navngir handlingen. Den engelske termen er ‘explicit performative’.

(3)  Jeg lover å ta oppvasken i kveld.

Her er det ingen tvil om hva ytringen gjør: verbet love sier det selv. Eksplisitte performativer er språkets måte å gjøre handlingen utvetydig på, og de brukes typisk der det er viktig at ingen misforstår — i seremonier, i kontrakter, i formelle beskjeder.

Legg merke til hva som er spesielt: ytringen inneholder sin egen bruksanvisning. De aller fleste ytringer gjør ikke det, og det er derfor eksplisitte performativer er unntaket snarere enn regelen.

En ytring som utfører den samme handlingen uten at verbet står der. Den engelske termen er ‘implicit performative’ eller ‘primary performative’.

(4) a.  Jeg lover å ta oppvasken i kveld.       (eksplisitt)
    b.  Jeg tar oppvasken i kveld.               (implisitt)
    c.  Isen er utrygg her.                      (implisitt advarsel)

(4b) er et løfte like fullt, sagt i riktig sammenheng. (4c) er en advarsel uten at ordet advare forekommer.

Hvorfor dette paret er viktig for eksamen: det viser at handlingen ikke ligger i verbet, men i ytringen i sin sammenheng. Og det er første steg mot Austins konklusjon om at skillet konstativ–performativ ikke holder. Legg merke til at (4c) er formet som en ren beskrivelse av isen — en konstativ, etter det første forslaget — og likevel gjør den noe.

I et svar er dette paret et pluss-punkt, fordi det viser at du har sett problemet før det blir presentert.

Den enkleste kontrollen på om en ytring er en eksplisitt performativ: *sett inn ordet herved foran verbet. Passer det, er ytringen performativ.

(5) a.  Jeg erklærer herved møtet for åpnet.      passer
    b.  Jeg lover herved å levere før fredag.     passer
    c. ?Jeg går herved til jobben.                passer ikke
    d. ?Toget går herved klokka sju.              passer ikke

Markøren ? betyr «tvilsom aksepterbarhet» — ytringen er ikke ugrammatisk, men den blir underlig. Markøren * bruker vi bare når grammatikken ikke genererer strengen i det hele tatt.

Hvorfor testen virker: herved betyr omtrent «ved denne ytringen». Uttrykket gir bare mening når ytringen faktisk er redskapet handlingen utføres med. Der handlingen skjer uavhengig av ordene, blir herved meningsløst.

Begrensningen du bør nevne når du bruker testen i et svar: den fanger bare de eksplisitte performativene. (4b) og (4c) over er performative uten å tåle herved* — testen er en indikator, ikke en definisjon.

De betingelsene som må være oppfylt for at en talehandling skal lykkes. Den engelske termen er ‘felicity conditions’.

En ytring som «Jeg utnevner deg til avdelingsleder» gjør ingenting hvis den som sier den ikke har myndighet til å utnevne noen. Ordene er de samme; handlingen uteblir. Det er hell-vilkårene som avgjør.

Austin stilte opp vilkårene som en katalog over hva som kan gå galt. Searle systematiserte dem senere i fire typer, og det er Searles inndeling boka bruker, fordi den er lettere å anvende i en besvarelse: vilkår om proposisjonelt innhold, forberedende vilkår, oppriktighetsvilkår og vesentlig vilkår. De fire kommer hver for seg under.

Slik brukes de i et svar: ta én talehandlingstype — et løfte, en ordre, en unnskyldning — og skriv ut alle fire vilkårene for nettopp den. Et svar som bare nevner at «hell-vilkårene må være oppfylt» uten å si hvilke, er feil #1 i feilregisteret: kategorinavnet uten innholdet.

Kravet til hva ytringen må handle om for at handlingen skal være mulig. Den engelske termen er ‘propositional content condition’.

For et løfte er kravet at innholdet gjelder en framtidig handling utført av taleren selv. Derfor er «Jeg lover at jeg rydder loftet i morgen» et mulig løfte, mens «Jeg lover at det regnet i går» ikke er det — og «Jeg lover at naboen rydder loftet» heller ikke, med mindre du kan garantere naboens oppførsel.

For en ordre er kravet at innholdet gjelder en framtidig handling utført av mottakeren. For en unnskyldning gjelder det tvert imot en fortidig handling utført av taleren.

Dette vilkåret er det raskeste å kontrollere, og det er derfor et godt sted å begynne når du skal skrive ut hell-vilkårene for en gitt handlingstype.

Kravene til situasjonen og partene som må være på plass før handlingen kan utføres. Den engelske termen er ‘preparatory conditions’.

For et løfte: mottakeren må faktisk ønske at handlingen skjer, og det må ikke være opplagt at taleren ville gjort det uansett. Et «løfte» om å puste videre i morgen er ikke et løfte — det mangler poenget.

For en utnevnelse: taleren må ha myndighet, og stillingen må være ledig. For en ordre: taleren må stå i en posisjon som gjør at ordren har grunnlag.

Her ligger de mest slående eksemplene på hvordan en talehandling kan gå i vasken. En tilfeldig gjest som knuser en flaske mot skutesida og sier «Jeg døper dette skipet Nordstjernen» har ikke døpt noe skip. Det er dette Austin kalte et feilslag: handlingen blir ikke bare dårlig utført, den blir ikke utført i det hele tatt.

Kravet om at taleren faktisk har den holdningen handlingen uttrykker. Den engelske termen er ‘sincerity condition’.

Et løfte uttrykker en intensjon om å gjøre det man lover. En påstand uttrykker en tro på at det man sier, er sant. En unnskyldning uttrykker anger. En takk uttrykker takknemlighet.

Legg merke til det springende punktet: brytes dette vilkåret, blir handlingen likevel utført. Den som lover uten å ha tenkt å holde ordet, har lovet — og kan holdes ansvarlig nettopp derfor. Austin kalte dette et misbruk, i motsetning til feilslaget, der handlingen aldri kom i stand.

Skillet feilslag mot misbruk er et yndet eksamenspoeng, fordi det viser at «vellykket» ikke er ett begrep, men to.

Kravet som sier hva ytringen teller som. Den engelske termen er ‘essential condition’.

For et løfte: ytringen teller som at taleren påtar seg en forpliktelse til å utføre handlingen. For en ordre: den teller som et forsøk på å få mottakeren til å utføre handlingen. For en påstand: den teller som at taleren går god for at innholdet er sant.

Dette er det vilkåret som er lettest å hoppe over og vanskeligst å klare seg uten. De tre andre beskriver omstendigheter; det vesentlige vilkåret sier hva handlingen er. Det er også det som kobler hell-vilkårene til begrepet illokusjonær kraft i løkke 3: kraften er nettopp det ytringen teller som.

I en besvarelse gir det uttelling å avslutte hell-vilkårlista med dette vilkåret, formulert som «ytringen teller som …». Da har du samtidig definert handlingstypen.

Austins mest grunnleggende krav: det må finnes en akseptert konvensjonell prosedyre med en bestemt virkning, og prosedyren må gjennomføres riktig og fullstendig av rette personer i rette omstendigheter.

Å døpe et skip, å avsi en dom, å inngå ekteskap og å utnevne noen er handlinger som bare finnes fordi et samfunn har innrettet seg slik at de finnes. Uten institusjonen finnes ikke handlingen, uansett hvor tydelig ordene er.

Poenget rekker lenger enn til seremonier. Også et løfte hviler på en konvensjon: at ytringer av en viss form skaper forpliktelse. Forskjellen er at løftekonvensjonen er allmenn og ikke krever noe embete.

Dette er også svaret på et spørsmål mange stiller seg: hvorfor kan ikke hvem som helst gjøre hva som helst med ord? Fordi handlingens eksistens ikke ligger hos taleren, men i konvensjonen.

Det tilfellet der talehandlingen ikke kommer i stand i det hele tatt, fordi et forberedende vilkår eller selve prosedyren svikter. Den engelske termen er ‘misfire’.

(8)  En tilfeldig turgåer, til to fremmede: «Jeg erklærer dere for rette ektefolk å være.»

Ingen er gift. Handlingen er ikke mislykket i betydningen dårlig utført — den er null og niks. Ordene har ingen virkning fordi taleren ikke har myndighet.

Kontrollen som skiller feilslag fra misbruk: spør om handlingen ble utført. Ble den ikke utført, er det et feilslag. Ble den utført, men på uoppriktig grunnlag, er det et misbruk.

Et feilslag kan også skyldes at prosedyren avbrytes. Sier den som har myndighet bare halve formelen, er handlingen ufullstendig utført, og resultatet er det samme: ingen virkning.

Det tilfellet der talehandlingen blir utført, men på uoppriktig grunnlag, fordi oppriktighetsvilkåret er brutt. Den engelske termen er ‘abuse’.

(9)  Bendik, som allerede har bestemt seg for å bli hjemme: «Jeg lover at jeg kommer på øvingen.»

Bendik har lovet. Løftet er gitt, forpliktelsen er der, og de andre kan med rette være skuffet. Det som mangler, er intensjonen bak — og det gjør handlingen uoppriktig, ikke ugyldig.

Slik formulerer du forskjellen i én setning: ved et feilslag skjer ingenting, ved et misbruk skjer noe det ikke var dekning for.

Merk hvorfor dette skillet er faglig interessant og ikke bare terminologi. Det viser at talehandlingers gyldighet ligger i konvensjonen og de ytre omstendighetene, ikke i talerens sinnstilstand. Sinnstilstanden avgjør om handlingen var ærlig, ikke om den fant sted.

Austin oppga selv skillet mellom konstative og performative ytringer, og erstattet det med påstanden at alle ytringer utfører handlinger. Å presentere det første skillet som hans endelige posisjon er en av de mest synlige feilene man kan gjøre i en talehandlingsoppgave.

Tre grunner drev fram sammenbruddet:

- Det finnes ikke noe grammatisk kriterium. Implisitte performativer utfører handlinger uten performativt verb, og de kan ha nøyaktig samme form som beskrivende setninger. «Isen er utrygg her» er formelt en beskrivelse og reelt en advarsel.
- Konstativer kan mislykkes på samme måte som performativer. En påstand kan lide av at mottakeren ikke er i posisjon til å ta imot den, eller av at taleren ikke tror på den — nøyaktig det oppriktighetsvilkåret rammer. Det som skiller «å love» fra «å påstå», er hvilke vilkår som gjelder, ikke om vilkår gjelder.
- Performativer har også en forbindelse til sannhet. «Jeg advarer deg mot isen» innebærer en påstand om isen som kan være riktig eller gal.

Den endelige posisjonen: å påstå noe er selv en talehandling — én type blant flere. Det er dette som gjør tredelingen nødvendig, og det er derfor tredelingen er svaret, ikke et tillegg.

Todelingen som gjør resten mulig: en ytring har et innhold (proposisjonen) og en kraft (hva ytringen gjør med det innholdet).

(14) a.  Du lukker vinduet.
     b.  Lukker du vinduet?
     c.  Lukk vinduet.

Alle tre dreier seg om det samme innholdet — at du lukker vinduet — men de gjør tre forskjellige ting med det: påstår, spør, befaler.

Dette er broen fra semantikken til pragmatikken, og det er grunnen til at kap. 1.1 er forkunnskapen til dette kapitlet. Proposisjonen er den semantiske delen; kraften er den pragmatiske.

Et sikkert grep i en besvarelse: vis todelingen med et eksempelsett som (14), der innholdet holdes konstant og kraften varierer. Det tar tre linjer og demonstrerer poenget bedre enn et avsnitt med forklaring.

Austins endelige apparat: hver ytring utfører tre handlinger samtidig — en lokusjonær, en illokusjonær og en perlokusjonær.

(15)  Frida, til naboen i oppgangen: «Det er is på trappa.»

      lokusjonært:     hun sier ordene, med den betydningen og
                       den referansen de har
      illokusjonært:   hun ADVARER naboen
      perlokusjonært:  naboen blir forsiktig og går rundt

Det er ikke tre valg, men tre lag. Enhver vellykket ytring har alle tre — spørsmålet i en analyse er hva hvert lag inneholder, ikke hvilket lag ytringen tilhører.

Dette er den formen eksamensoppgaven ber om. Blir du bedt om å analysere en ytring med Austins apparat, skal alle tre lagene skrives ut, hvert med innhold hentet fra den konkrete ytringen. En analyse som bare navngir de tre nivåene er feil #1: kategorinavnet uten innholdet.

Handlingen å si noe med en bestemt betydning og en bestemt referanse — selve det å produsere en meningsfull ytring i et språk. Den engelske termen er ‘locutionary act’.

Å utføre en lokusjonær handling er å sette sammen lyder eller bokstaver til en velformet streng i et språk, og å bruke ordene med den betydningen de har og til å peke på det de peker på.

(16)  «Kaffen er kald.»
      lokusjonært: taleren ytrer denne norske setningen, der «kaffen»
      viser til kaffen i koppen foran henne og «kald» har sin vanlige
      betydning

Slik skriver du laget ut i en besvarelse: si hvilken setning som ytres, og hva de sentrale uttrykkene refererer til. Det er her semantikken fra Del 1–7 er i arbeid.

En vanlig unøyaktighet: å beskrive det lokusjonære laget som «bare lydene». Det er mer enn lyd — det er lyd med betydning og referanse. Ren lyd uten betydning er ikke en lokusjonær handling.

Handlingen taleren utfører i og med å si noe: å advare, love, spørre, beordre, påstå, beklage. Den engelske termen er ‘illocutionary act’.

Dette laget er teoriens kjerne. Det er her talehandlingen egentlig bor, og det er dette laget Searles fem kategorier i kap. 9.2 klassifiserer.

Den avgjørende egenskapen: illokusjonære handlinger er konvensjonelle. Ytringen teller som en advarsel fordi språksamfunnet har innrettet det slik, ikke fordi den forårsaker noe bestemt. Det er derfor du kan advare noen som ikke hører etter — advarselen er gitt uansett.

Merk preposisjonen i definisjonen. Den illokusjonære handlingen utføres i det å si noe; den perlokusjonære utføres ved å si noe. Det er en presis forskjell, og den er verdt å ta med i et svar.

Kraften er den illokusjonære handlingens type. Den er knyttet til innholdet, men uavhengig av det: samme innhold kan bæres av ulike krefter, som i eksempelsettet under kraft-og-innhold-definisjonen over.

Kraften er konvensjonelt bestemt, og den kan derfor identifiseres. Det er nettopp fordi kraften hviler på konvensjon at en tredjeperson kan avgjøre hva som ble gjort — det er ikke en privat sak mellom taler og mottaker.

Formuleringen som gir uttelling: «den illokusjonære kraften er en advarsel — ytringen teller som et forsøk på å få naboen til å forstå at trappa er farlig». Legg merke til at dette er nøyaktig det vesentlige hell-vilkåret fra løkke 2. De to begrepene henger sammen: hell-vilkårene er betingelsene for at kraften skal komme i stand.

Handlingen taleren utfører ved å si noe: å overtale, skremme, berolige, overbevise, irritere. Den engelske termen er ‘perlocutionary act’.

(17)  «Det er is på trappa.»
      illokusjonært:  å advare
      perlokusjonært: å få naboen til å gå forsiktig

Det som skiller laget fra det illokusjonære, er at det virker gjennom årsak, ikke gjennom konvensjon. Ingen konvensjon bestemmer at en advarsel gjør folk forsiktige. Noen blir forsiktige, andre trekker på skuldrene, og noen blir irriterte over å bli passet på.

Derfor kan den perlokusjonære handlingen mislykkes uten at den illokusjonære gjør det. Advarselen er gitt selv om naboen går rett ut og glir. Dette er den enkeltinnsikten som skiller et fullstendig svar fra et halvt.

Vær også oppmerksom på at perlokusjonære virkninger kan være utilsiktede. En advarsel som var ment å berolige, kan skremme. Virkningen er ikke bundet av hva taleren ville.

Effekten er ikke en del av talehandlingen selv. Dette er den setningen som må stå i besvarelsen din. Den illokusjonære handlingen er fullført i det ytringen er gjort; effekten kommer etterpå, hos en annen person, og den kan utebli.

(18)  Vetle, til søsteren som skal sykle: «Bremsen bak virker dårlig.»
      illokusjonær kraft:  advarsel — gitt, uansett hva som skjer videre
      perlokusjonær effekt: søsteren tar en annen sykkel  (eller:
                            hun sykler av gårde uten å høre etter)

Kontrollen: hvis du kan tenke deg to ulike utfall av samme ytring, er det du beskriver en perlokusjonær effekt. Illokusjonær kraft har ikke to utfall — den er avgjort av konvensjonen.

Skillet mellom perlokusjonær handling og perlokusjonær effekt er fint, men enkelt: handlingen er det taleren gjør (å overtale), effekten er det som skjer hos mottakeren (at hun blir overtalt). I en besvarelse holder det å behandle dem sammen, så lenge du er tydelig på at ingen av dem er en del av den illokusjonære handlingen.

Den underliggende forskjellen mellom det illokusjonære og det perlokusjonære laget: illokusjon virker gjennom konvensjon, perlokusjon gjennom årsak.

De trekkene ved en ytring som viser hvilken illokusjonær kraft den har: setningstype, ordstilling, intonasjon, modalverb, partikler — og i den tydeligste varianten det performative verbet selv. Searle kalte dette en kraftindikator; den engelske termen er ‘illocutionary force indicating device’, ofte forkortet IFID.

(19) a.  Lukker du vinduet?              spørsmålsordstilling
     b.  Lukk vinduet.                    imperativ
     c.  Jeg ber deg lukke vinduet.       performativt verb
     d.  Det trekker fryktelig her.       ingen tydelig indikator

(19d) er det interessante tilfellet. Ytringen har ingen kraftindikator i det hele tatt, og likevel kan den være en anmodning. Kraften må da leses ut av situasjonen. Dette er inngangen til indirekte talehandlinger, som behandles i kap. 9.2.

Nyttig i en besvarelse: når du oppgir den illokusjonære kraften til en ytring, si også hva du leste den av. Da har du begrunnet svaret i stedet for å påstå det.

Forholdet mellom setningstypen — deklarativ, interrogativ, imperativ — og kraften: setningstypen er en indikator, men den avgjør ikke.

(20) a.  Kan du sende meg saltet?          interrogativ form, anmodning
     b.  Her røyker vi ikke.               deklarativ form, forbud
     c.  Ha det bra!                       imperativ form, ønske

Ingen av de tre gjør det formen skulle tilsi. (20a) er ikke et spørsmål om hva du er i stand til; svarer du bare «ja» og lar saltet stå, har du misforstått med vilje.

Dette er hovedgrunnen til at kraften må leses av situasjonen og ikke av grammatikken alene, og det er samtidig grunnen til at talehandlinger er pragmatikk og ikke syntaks.

En vanlig feil i besvarelser er å svare på spørsmålet om illokusjonær kraft med setningstypen: «ytringen er et spørsmål fordi den har spørsmålsordstilling». Det er å svare på formen i stedet for på handlingen.