5.1 De tre begrepsparene og de diagnostiske testene

Den typen situasjon en setning beskriver, karakterisert ved hvordan situasjonen forløper i tid. Den engelske termen er ‘situation type’.

Tre spørsmål avgjør typen, og de svarer til de tre begrepsparene i kapitlet:

- Skjer det noe, eller er noe bare tilfelle? Dynamisk mot statisk.
- Tar det tid, eller er det momentant? Durativt mot punktuelt.
- Har det et punkt der det er ferdig? Telisk mot atelisk.

Situasjonstype er en semantisk kategori, ikke en grammatisk. Den avgjøres ikke av hvilken verbform som brukes, og ikke av når hendelsen fant sted. En setning i preteritum og en i presens kan ha samme situasjonstype, og to setninger med samme verb kan ha ulik — det siste er poenget i løkke 3.

Et annet navn på det samme fenomenet. Ordet kommer fra tysk Aktionsart, og brukes ofte som synonym for situasjonstype i pensumlitteraturen.

Du bør kjenne begge termene, siden ulike bøker bruker ulike ord om det samme. I denne boka brukes situasjonstype som hovedterm, siden det er den formen som er lettest å lese på norsk.

Merk at aksjonsart ikke er det samme som aspekt. Aksjonsart handler om hva slags situasjon setningen beskriver; aspekt handler om hvordan situasjonen presenteres grammatisk — som avsluttet, pågående eller gjentatt. De to blandes ofte, og skillet behandles i kap. 5.2.

Regelen som er lettest å overse og dyrest å bomme på: situasjonstypen bestemmes ikke av verbet alene, men av verbet sammen med argumentene og adverbialene sine.

Sammenlign:

(1) a. Sara skrev rapporter.
    b. Sara skrev en rapport.

Samme verb, ulik situasjonstype. I (1a) er det ingen naturlig sluttstrek — hun kan skrive rapporter i det uendelige. I (1b) er rapporten ferdig når den er ferdig.

Praktisk konsekvens for besvarelsen: klassifiser setningen, ikke verbet. Skriver du «verbet skrive er telisk», har du sagt noe som ikke stemmer, siden det avhenger av objektet. Skriv i stedet «setningen i (1b) er telisk, fordi det bestemte objektet gir situasjonen et naturlig endepunkt».

Dette er også grunnen til at oppgavene alltid gir deg hele setninger, aldri løse verb.

Skrivemåten for de binære trekkene: trekknavnet i store bokstaver, med pluss eller minus foran, i klammer.

(2)  [+STATISK]   [−STATISK]
     [+DURATIV]   [−DURATIV]
     [+TELISK]    [−TELISK]

Trekkene er binære: en setning er enten det ene eller det andre, ikke litt av hver. Det er nettopp den egenskapen som gjør at testene kan avgjøre dem.

Merk minustegnet. Det er ikke en bindestrek, men et minus, og det leses «ikke». [−TELISK] betyr «atelisk», og de to skrivemåtene er likeverdige. I en håndskrevet besvarelse er ordene som regel tryggest — sensor skal ikke måtte tyde et utydelig fortegn.

Skriv trekkene i klammer i besvarelsen når du fører opp en klassifisering. Det er kompakt, og det gjør det lett å telle at du har svart på alle tre parene.

En situasjon der ingenting skjer — noe er bare tilfelle, og det holder seg uendret så lenge det varer. Den engelske termen er ‘stative’.

(3) a. Hedda eier en sykkel.
    b. Kari visste svaret.
    c. Vinduet er åpent.

Ingen av disse beskriver en handling. Ingen bruker energi på å eie, vite eller være åpen; situasjonen krever ingen tilførsel for å fortsette.

Typiske statiske predikater er eierskap (eie, ha), kunnskap og holdning (vite, tro, like, hate), tilhørighet (være medlem av), plassering (ligge, stå i posisjonsbetydning) og egenskaper (være høy, koste 300 kroner).

Merk at statiske situasjoner godt kan endre seg over tid — Hedda kan selge sykkelen. Men mens situasjonen varer, skjer det ingenting i den. Det er dette «mens» som er kriteriet.

En situasjon der det skjer noe — det er en handling, en prosess eller en overgang. Den engelske termen er ‘dynamic’.

(4) a. Jonas løp i parken.
    b. Publikum applauderte.
    c. Toget ankom perrongen.

Alle tre beskriver noe som foregår, og de krever alle at noe tilføres for at det skal fortsette: slutter Jonas å bevege beina, slutter løpingen.

Dynamisk er det umerkede tilfellet. De aller fleste verb er dynamiske, og det er stativiteten som er unntaket. Det er derfor testene i denne løkka er formulert som tester på statisk: er svaret nei, er setningen dynamisk.

Merk at dynamisk ikke betyr «med vilje». «Steinen falt» er dynamisk uten at noen ville noe. Spørsmålet er om det skjer noe, ikke om noen har til hensikt at det skal skje.

Testen som avgjør statisk mot dynamisk: kan setningen være svar på spørsmålet «Hva gjorde X?» Går det, er situasjonen dynamisk. Går det ikke, er den statisk.

(5) a.  Hva gjorde Jonas? — Han løp i parken.
    b. ?Hva gjorde Hedda? — ?Hun eide en sykkel.

Svaret i (5a) er helt naturlig; svaret i (5b) er merkelig, og merkeligheten er selve utslaget.

Hvorfor testen virker: spørsmålet gjøre forutsetter en handling, og statiske situasjoner er ikke handlinger. Testen er altså ikke en tilfeldig språkfølelse, men en måling av om predikatet lar seg innsette i en ramme som krever dynamikk.

Slik føres testen i en besvarelse: skriv spørsmålet og svaret ut, med markøren på det som ikke går. Det tar to linjer, og det er forskjellen på en påstand og et svar.

Den andre testen på statisk mot dynamisk: kan situasjonen settes inn i uttrykket «holde på med å …»? Går det, er situasjonen dynamisk.

(6) a.  Jonas holdt på med å løpe.
    b. *Hedda holdt på med å eie en sykkel.
    c. *Kari holdt på med å vite svaret.

Testen måler om situasjonen kan sees som pågående, og bare noe som utfolder seg, kan pågå. En tilstand er der eller ikke der; den er ikke underveis.

Merk et unntak som er verdt å kjenne: noen statiske predikater tåler konstruksjonen når de tvinges inn i en dynamisk lesning. «Nå holder han på med å like jobben sin» kan brukes om en endring under utvikling — men da har setningen skiftet betydning, fra tilstand til prosess. At omtolkningen kreves, er i seg selv utslaget.

Engelsk har en egen grammatisk form for pågående handling — she is running — som kalles progressiv (‘progressive’). Norsk har ingen tilsvarende bøyningsform, og bruker i stedet omskrivninger som holde på med å, drive og eller være i ferd med å.

Dette har praktisk betydning for testene. Pensumlitteraturen er på engelsk og formulerer progressivtesten med be -ing. På norsk gjør «holde på med å» samme jobb, og det er den formen boka bruker.

På en engelskspråklig eksamen — og det nyeste settet er helengelsk — er det den engelske formen som gjelder: is running mot *is owning. Kjenn begge formuleringene, og bruk den som passer språket i oppgaven.

Merk at testen måler det samme på begge språk. Det er ikke to tester, men én test i to språkdrakter.

En situasjon som varer over tid — den har utstrekning, og det finnes et tidsrom der den pågår. Den engelske termen er ‘durative’.

(13) a. Jonas løp i parken.
     b. Sara skrev en rapport.
     c. Hedda eier en sykkel.

Alle tre tar tid, om enn på ulike måter: (13a) og (13b) er handlinger som utfolder seg, (13c) er en tilstand som varer.

Merk at både statiske og dynamiske situasjoner kan være durative. De to begrepsparene er uavhengige av hverandre — det er derfor de er to par og ikke ett. Å eie en sykkel er statisk og durativt; å løpe er dynamisk og durativt.

Durativ er det umerkede tilfellet. De fleste situasjoner tar tid, og det er punktualiteten som er unntaket.

En situasjon som er momentan — den skjer i et øyeblikk og har ingen indre utstrekning. Den engelske termen er ‘punctual’.

(14) a. Toget ankom perrongen.
     b. Ballongen sprakk.
     c. Emil nådde toppen.

Punktuelle situasjoner har ikke noe «midt i». Det finnes ikke et tidspunkt der toget er halvveis ankommet eller ballongen er delvis sprukket — enten har overgangen skjedd, eller så har den ikke.

Merk at «punktuell» er en idealisering. Fysisk tar det selvsagt noen millisekunder for en ballong å sprekke. Poenget er at språket behandler situasjonen som momentan, og det er språkets behandling testene måler. Dette er et godt eksempel på at situasjonstype er en egenskap ved beskrivelsen, ikke ved verden.

To tester avgjør durativ mot punktuell, og de brukes gjerne sammen.

Test 1 — tidsrom-adverbialet. Kan situasjonen kombineres med et adverbial som angir et tidsrom, altså «i to timer» eller «på ti minutter»?

(15) a.  Jonas løp i to timer.
     b. ?Toget ankom perrongen i to timer.

Går setningen bare med et tidspunkt («klokka tre», «i det samme»), er situasjonen punktuell.

Test 2 — «holde på med»-testen, én gang til. Ved punktuelle situasjoner gir konstruksjonen enten en forberedelseslesning eller en gjentakelseslesning, aldri en lesning der selve situasjonen pågår:

(16) a. Toget holdt på med å ankomme.       (forberedelse: det nærmer seg)
     b. Mira holdt på med å banke på døra.  (gjentakelse: hun banket flere ganger)

Denne omtolkningen er selve utslaget. Må du tenke «det holdt på å skje» eller «det skjedde gjentatte ganger» for at setningen skal gi mening, er situasjonen punktuell. Skriv det eksplisitt i besvarelsen — det er en av de observasjonene som skiller et fyldig svar fra et riktig.

En situasjon med et naturlig endepunkt — et punkt der situasjonen er ferdig, og etter hvilket den ikke kan fortsette som den samme situasjonen. Den engelske termen er ‘telic’, av gresk telos, «mål».

(21) a. Sara skrev en rapport.
     b. Jonas løp to runder rundt vannet.
     c. Emil klatret opp til toppen.

Endepunktet ligger i beskrivelsen selv. Rapporten er ferdig når den er ferdig; de to rundene er løpt når de er løpt. Ingen ytre omstendighet bestemmer hvor slutten går — den følger av hva situasjonen er.

Merk hva telisk ikke betyr. Det betyr ikke at situasjonen faktisk ble fullført, og ikke at den var villet. «Sara skrev en rapport, men ble avbrutt» er fullt mulig — setningen beskriver en telisk situasjonstype selv om målet ikke ble nådd. Telisitet handler om at det finnes et punkt der situasjonen ville vært ferdig, ikke om at det punktet ble nådd.

En situasjon uten naturlig endepunkt — den kan i prinsippet fortsette, og når den stopper, stopper den bare. Den engelske termen er ‘atelic’.

(22) a. Jonas løp i parken.
     b. Sara skrev rapporter.
     c. Hedda eier en sykkel.

Ingen av disse har et innebygd «ferdig». Jonas kan slutte å løpe, men løpingen var ikke ufullført av den grunn — den var bare slutt.

Alle statiske situasjoner er ateliske. En tilstand har ikke noe naturlig endepunkt; den varer til den ikke varer lenger. Det gir deg en gratis kontroll: har du klassifisert en setning som både statisk og telisk, har du gjort en feil et sted.

Den engelske termbruken varierer, og du bør kjenne alternativene: telisk kalles også ‘bounded’, atelisk også ‘unbounded’. Ordparene betyr det samme.

Punktet der en telisk situasjon er ferdig i kraft av hva den er. Den engelske termen er ‘natural endpoint’ eller ‘inherent endpoint’.

Prøven på om et endepunkt er naturlig, er om det følger av beskrivelsen. «Sara skrev en rapport» har et naturlig endepunkt: rapporten. «Sara skrev i to timer» har et vilkårlig endepunkt: klokka. Det første ligger i situasjonen, det andre er lagt utenpå.

Dette skillet er det som gjør begrepsparet vanskelig, og det er verdt å si eksplisitt i en besvarelse. Enhver situasjon slutter til slutt; spørsmålet er om slutten er innebygd i beskrivelsen eller bare inntreffer.

Formuleringen som virker i et svar: «Situasjonen er telisk fordi objektet gir den et punkt der den er fullført; når rapporten er skrevet, kan ikke den samme situasjonen fortsette.»

Hovedtesten på telisitet: kan situasjonen kombineres med et adverbial av typen «på ti minutter»? Går det, er situasjonen telisk.

(23) a.  Sara skrev rapporten på to timer.
     b. ?Jonas løp i parken på to timer.

Hvorfor testen virker: «på X tid» måler hvor lang tid det tok å komme fram til endepunktet. Finnes det ikke noe endepunkt, har adverbialet ingenting å måle, og setningen blir merkelig.

Dette er den enkelttesten som oftest etterspørres, og den bør stå i ethvert svar om telisitet. Skriv den ut som en faktisk setning med markør — det er den formen som teller.

Merk en fallgruve: «Jonas løp i parken på to timer» kan reddes ved å tenke seg at han skulle rekke noe. Men da har du lagt til et endepunkt som ikke stod i setningen, og omtolkningen er selv utslaget. Testen måler den opprinnelige lesningen.

Motstykket til forrige test: kan situasjonen kombineres med et adverbial av typen «i ti minutter»? Går det, er situasjonen atelisk.

(24) a.  Jonas løp i parken i to timer.
     b. ?Sara skrev rapporten i to timer.

Setning (24b) er ikke ugrammatisk, men den betyr noe annet enn man venter: den sier at hun holdt på i to timer, uten å love at rapporten ble ferdig. Det er den betydningsendringen som er utslaget, ikke at setningen er umulig.

De to adverbialtestene brukes alltid sammen. Til sammen gir de et tydelig mønster:

Den tredje testen på telisitet: hva følger av at noen sluttet midt i?

(25) a. Jonas sluttet å løpe.   →  Han hadde løpt.
     b. Sara sluttet å skrive rapporten.  →  Rapporten ble ikke skrevet.

Ved ateliske situasjoner gjelder situasjonen fortsatt for den delen som ble utført. Har Jonas løpt i ti minutter og så stopper, har han løpt. Ateliske situasjoner er oppfylt underveis.

Ved teliske situasjoner er det motsatt. Avbrytes skrivingen, er rapporten ikke skrevet. Teliske situasjoner er oppfylt først ved endepunktet.

Denne testen er den beste å bruke når adverbialtestene spriker, fordi den går rett på kriteriet: finnes det et punkt der situasjonen først da er oppfylt? Den er samtidig den mest overbevisende å skrive ut, siden den viser hva telisitet er, ikke bare hvordan den oppfører seg.

Den formelle egenskapen som ligger bak «slutte å»-testen: en atelisk situasjon gjelder også for hver del av tidsrommet den varer. Den engelske termen er ‘subinterval property’.

Har Jonas løpt i en time, har han også løpt i hvert femminutters-intervall i den timen. Løping er løping hele veien.

Teliske situasjoner mangler denne egenskapen. Har Sara skrevet rapporten på to timer, er det ikke sant at hun skrev rapporten i det første kvarteret. I det kvarteret skrev hun på rapporten, som er noe annet.

Hvorfor dette er verdt å kunne: det er begrunnelsen bak både «i X tid»-testen og «slutte å»-testen, og det forklarer hvorfor de peker samme vei. En besvarelse som nevner delintervall-egenskapen, viser at den forstår hvorfor testene virker — og det er nettopp forskjellen mellom å bruke et apparat og å forstå det.

Regelen som følger av at situasjonstypen ligger i verbfrasen: et bestemt eller avgrenset objekt gjør situasjonen telisk, mens et ubestemt eller mengdeangivende objekt gjør den atelisk.

(26) a. Sara skrev en rapport.     [+TELISK]
     b. Sara skrev rapporter.       [−TELISK]
     c. Jonas løp to runder.        [+TELISK]
     d. Jonas løp.                  [−TELISK]

Grunnen er enkel: endepunktet må være målbart. Én rapport er ferdig når den er ferdig; rapporter uten tall eller bestemmelse har ingen sluttstrek.

Dette er den enkeltobservasjonen som løfter et telisitets-svar mest, og den er lett å vise: bytt objektet i setningen oppgaven ga deg, og kjør «på X tid»-testen på begge versjonene. Da har du både klassifisert og forklart hvorfor.

Merk konsekvensen for føringen: klassifiser alltid setningen, aldri verbet. Et verb er verken telisk eller atelisk før det har fått argumentene sine.

Regelen for tvilstilfeller: si hvilke tester som peker hver vei, velg den lesningen testene flest ganger støtter, og oppgi hvilken lesning du klassifiserer.

Sprikende tester er ikke en feil ved apparatet, og som regel ikke en feil hos deg. De skyldes nesten alltid at setningen har mer enn én lesning, og at testene rammer ulike lesninger.

(43) a. Mira banket på døra.        (én gang, eller gjentatte ganger?)
     b. Han hoppet.                  (ett hopp, eller drev han og hoppet?)

Framgangsmåten som gir uttelling:

- Si hvilke lesninger setningen har. «På enkelthendelses-lesningen …» og «på gjentakelses-lesningen …».
- Klassifiser hver lesning for seg, med sine tester.
- Si hvilken lesning som er mest nærliggende uten videre sammenheng.

Dette er et pluss-punkt, ikke et problem. En besvarelse som ser flertydigheten og behandler begge lesningene, viser mer enn en som velger én og går videre. Men den må gjøre det ryddig — å skrive «det kommer an på» uten å si hva det kommer an på, er slark.

Presiseringen som løser de fleste tvilstilfeller: situasjonstypen er en egenskap ved setningen, ikke ved hendelsen ute i verden.

Én og samme hendelse kan beskrives på flere måter, med ulik situasjonstype:

(44) a. Emil klatret opp til toppen.   [+TELISK]
     b. Emil klatret i fjellet.         [−TELISK]

Dette kan godt ha vært den samme ettermiddagen. Forskjellen ligger i hva setningene sier, ikke i hva som skjedde.

Konsekvensen for hvordan du svarer: spør aldri «var det egentlig ferdig?» eller «tok det egentlig tid?». Spør hva setningen legger opp til, og la testene avgjøre. En diskusjon om hva som virkelig skjedde, er ikke en semantisk analyse.

Dette er også svaret på innvendingen om at ballonger fysisk bruker tid på å sprekke. Selvsagt gjør de det. Men språket behandler situasjonen som momentan, og det er språkets behandling faget beskriver.

Formen et F3-svar skal ha. Tre deler, i denne rekkefølgen:

1. Testene, skrevet ut som faktiske setninger med markør der de trengs. Ikke «jeg brukte progressivtesten», men den faktiske setningen med * eller ? foran der den ikke går.

2. Trekkene, oppgitt for alle tre parene. [−STATISK] [+DURATIV] [+TELISK]. Tell dem — det skal være tre, og et svar som glemmer ett par er ufullstendig.

3. En egen eksempelsetning med samme trekk-knippe, der oppgaven ber om det. Den viser at du kan bruke apparatet, ikke bare anvende det på materialet du fikk.

Merk rekkefølgen: testen før trekket. Det er ikke en formalitet. Et svar som oppgir trekket først og testen etterpå, leses som en etterrasjonalisering; et svar som fører testen og lar trekket følge, leses som en utregning.

Og merk hvor mye det er verdt å skrive. Det nyeste settet ber om at kandidaten anvender så mange relevante tester som mulig, og den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, sier at temaet forventes behandlet fyldig. To tester per trekk er et godt mål der du har dem.