5.2 Vendler/Dowty-klassene, semelfaktiver, tempus vs. aspekt

Den standardiserte inndelingen av situasjonstyper i klasser, med et fast navn per trekk-knippe. Inndelingen går tilbake til Zeno Vendler og er videreført av David Dowty, og pensumlitteraturen bruker den gjennomgående.

Fire klasser er de klassiske:

Prinsippet som gjør klassifiseringen mekanisk: klassenavnet leses av trekkene, ikke omvendt.

Framgangsmåten er alltid den samme:

- Kjør testene fra kap. 5.1, og oppgi de tre trekkene.
- Slå opp trekk-knippet i tabellen, og les av klassenavnet.
- Skriv begge deler i svaret: trekkene med testene, og deretter klassen.

Hvorfor rekkefølgen betyr noe. Et svar som begynner med klassenavnet, må forsvare det etterpå og leses som en gjetning. Et svar som fører testene og lar klassen følge, er en utregning. Det er samme rekkefølge som i kap. 5.1: testen før kategorien.

Og merk hva som følger av at klassene er trekk-knipper: det finnes ingen setning som er «litt accomplishment». Er trekkene avgjort, er klassen avgjort. Er du i tvil om klassen, er du egentlig i tvil om et trekk — og da er det testen for det trekket du skal kjøre, ikke magefølelsen for klassen.

Klassen [+STATISK] [+DURATIV] [−TELISK] — situasjoner der ingenting skjer, som varer, og som ikke har noe naturlig endepunkt. Den engelske termen er ‘state’.

(1) a. Hedda eier en sykkel.
    b. Kari visste svaret.
    c. Vinduet er åpent.

Testene som identifiserer klassen:

(2) a. *Hedda holdt på med å eie en sykkel.       (statisk)
    b.  Hedda eide sykkelen i fem år.               (durativ)
    c. ?Hedda eide sykkelen på fem år.              (atelisk)

Tilstander er den eneste statiske klassen, og det gjør dem lette å kjenne igjen: slår «holde på med»-testen ut, er du ferdig. Alle statiske situasjoner er ateliske, så to av tre trekk følger av det ene.

Typiske statiske predikater: eierskap, kunnskap og holdning, tilhørighet, plassering og egenskaper.

Klassen [−STATISK] [+DURATIV] [−TELISK] — noe skjer, det tar tid, og det har ikke noe innebygd punkt der det er ferdig. Den engelske termen er ‘activity’.

(3) a. Barna lekte i hagen.
    b. Publikum applauderte.
    c. Vi ventet på bussen.

Testene som identifiserer klassen:

(4) a.  Barna holdt på med å leke i hagen.        (dynamisk)
    b.  Barna lekte i hagen i to timer.             (durativ)
    c. ?Barna lekte i hagen på to timer.            (atelisk)

Aktiviteter har delintervall-egenskapen: har barna lekt i to timer, har de også lekt i hvert kvarter av de to timene. Leking er leking hele veien. Det er nettopp denne egenskapen «slutte å»-testen måler — avbrytes en aktivitet, har den likevel funnet sted.

Merk at aktiviteter og tilstander skilles av dynamikk-testene alene, siden begge er durative og ateliske. Går «holde på med», er det en aktivitet; går det ikke, er det en tilstand.

Klassen [−STATISK] [+DURATIV] [+TELISK] — noe skjer, det tar tid, og det har et naturlig endepunkt. Den engelske termen brukes også på norsk.

(5) a. Kommunen bygde en bro.
    b. Sara skrev en rapport.
    c. Emil klatret opp til toppen.

Testene som identifiserer klassen:

(6) a. Kommunen holdt på med å bygge broen.       (dynamisk)
    b. Kommunen bygde broen i tre år.                (durativ)
    c. Kommunen bygde broen på tre år.               (telisk)

Det karakteristiske ved klassen er at den har både en prosess og et sluttpunkt. Broen bygges gradvis, og så er den ferdig. Det er kombinasjonen av utstrekning og mål som gjør klassen til den mest sammensatte av de fire.

Konsekvensen for «slutte å»-testen: avbrytes en accomplishment, er den ikke oppfylt. Sluttet kommunen å bygge halvveis, ble broen ikke bygd — selv om det ble gjort mye arbeid. Dette er det motsatte av aktiviteter, og det er det skarpeste skillet mellom de to.

Klassen [−STATISK] [−DURATIV] [+TELISK] — en momentan overgang med et innebygd endepunkt. Den engelske termen brukes også på norsk.

(7) a. Ballongen sprakk.
    b. Toget ankom perrongen.
    c. Lars sovnet.

Testene som identifiserer klassen:

(8) a.  Hva gjorde toget? — Det ankom perrongen.   (dynamisk)
    b. ?Toget ankom perrongen i to minutter.         (punktuell)
    c.  Toget holdt på med å ankomme.  (forberedelse, ikke pågående ankomst)
    d.  Toget ankom perrongen på ti minutter.        (telisk)

Achievements er selve overgangen, ikke det som fører fram til den. En achievement har ingen indre faser: det finnes ikke et tidspunkt der toget er halvveis ankommet.

Merk hva «på ti minutter» måler ved en achievement. Adverbialet måler ikke selve overgangen, men tiden fram mot den. Det er derfor testen går, selv om situasjonen er momentan — og det er en presisering som løfter et svar, siden mange stusser på nettopp den kombinasjonen.

Testen som avgjør den vanskeligste grensen i klassifiseringen. Begge klasser er dynamiske og teliske; det eneste som skiller dem, er om situasjonen har utstrekning i tid.

Hovedtesten er «holde på med», og det avgjørende er ikke om setningen går, men hva den betyr:

(15) a. Sara holdt på med å skrive rapporten.
         → selve skrivingen pågår. ACCOMPLISHMENT.
     b. Toget holdt på med å ankomme.
         → tiden FØR ankomsten. ACHIEVEMENT.

Kontrolltesten er tidsrom-adverbialet:

(16) a.  Sara skrev rapporten i tre dager.     (går; skrivingen pågikk)
     b. ?Toget ankom perrongen i tre minutter.   (går ikke på den vanlige lesningen)

Formuleringen som gir uttelling: «Situasjonen er en achievement fordi den er punktuell — ‘holde på med’ gir bare en forberedelseslesning, altså tiden fram mot overgangen, ikke en lesning der selve overgangen pågår.» Det er den setningen som viser at du har forstått forskjellen, og ikke bare husket hvilke verb som pleier å høre hjemme hvor.

En ekstra test på grensen mellom accomplishment og achievement: *legg til ordet nesten og se hvor mange lesninger setningen får.

(17) a. Sara skrev nesten rapporten.
         → to lesninger: (i) hun begynte aldri, (ii) hun ble nesten ferdig.
     b. Ballongen sprakk nesten.
         → én lesning: den var nær ved å sprekke.

Hvorfor testen virker: en accomplishment har to deler — en prosess og et endepunkt — og nesten kan ramme hver av dem. En achievement har bare overgangen, og nesten* har derfor bare ett sted å feste seg.

Merk at testen er et supplement, ikke en erstatning. Den er skarp når den slår ut, men lesningsforskjeller er lettere å diskutere seg bort fra enn adverbialtester. Bruk den som tilleggsargument, med «holde på med» og tidsrom-adverbialet som hovedtester.

En besvarelse som tar med denne testen, viser overskudd — og den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, sier at sensor forventer overskudd til å skrive mer enn to–tre setninger også på siste oppgave.

Navnet på et velkjent forhold ved accomplishments: at situasjonen pågår, garanterer ikke at den blir fullført. Den engelske termen er ‘the imperfective paradox’.

(18) a. Barna lekte i hagen.        → de har lekt.
     b. Sara skrev en rapport.       → rapporten er ikke nødvendigvis skrevet.

Ved en aktivitet følger den fullførte formen av den pågående: holder du på å leke, har du lekt. Ved en accomplishment gjør den ikke det: holder du på å skrive en rapport, har du ikke skrevet den ennå — og kanskje aldri.

Dette er ikke et paradoks i streng forstand, men et navn på en systematisk forskjell. Den er nyttig som test: kan du si «hun holdt på med X, men gjorde aldri ferdig X» uten selvmotsigelse, er situasjonen telisk.

Merk sammenhengen med delintervall-egenskapen fra kap. 5.1: ateliske situasjoner gjelder for hver del av tidsrommet, og det er nettopp derfor den pågående formen garanterer den fullførte. Teliske situasjoner mangler egenskapen, og garantien faller bort.

Klassen [−STATISK] [−DURATIV] [−TELISK] — en momentan hendelse uten naturlig endepunkt. Den engelske termen er ‘semelfactive’, av latin semel, «én gang».

(19) a. Mira banket på døra.   (én gang)
     b. Han nøs.
     c. Hun blinket.

Semelfaktiver er det punktuelle motstykket til aktiviteter. Et enkelt bank er momentant, og det har ikke noe mål som fullføres — det bare skjer.

Testene som identifiserer klassen:

(20) a.  Hva gjorde Mira? — Hun banket på døra.     (dynamisk)
     b. ?Mira banket på døra i to minutter.  (punktuell på enkelthendelses-lesningen)
     c. ?Mira banket på døra på to minutter.           (atelisk)

Klassen er omstridt som selvstendig kategori, og pensumlitteraturen behandler den som en mulig femte klasse snarere enn en selvfølgelig. Grunnen er at semelfaktiver nesten alltid har en gjentakelseslesning i tillegg, og at den lesningen er en ren aktivitet.

Slik behandler du klassen i et svar: nevn den, oppgi trekk-knippet, og si at den regnes som en mulig femte klasse. Å utelate den helt er en unødvendig mangel; å presentere den som like etablert som de fire andre er en unøyaktighet.

Lesningen der en punktuell situasjon gjentas flere ganger. Den engelske termen er ‘iterative reading’.

(21) a. Mira banket på døra i to minutter.
         → hun banket gjentatte ganger i to minutter.
     b. Motoren dunket i en time.
         → gjentatte dunk gjennom timen.

Den iterative lesningen tvinges fram av tidsrom-adverbialet. Setningen med «i to minutter» krever varighet, og siden ett bank ikke varer, tolkes den om til en serie bank.

Merk hva som skjer med klassifiseringen. Den iterative lesningen er [−STATISK] [+DURATIV] [−TELISK] — altså en aktivitet. Klassen har skiftet, ikke fordi setningen er tvetydig i ordene, men fordi adverbialet fremtvinger en annen lesning.

Slik føres dette i en besvarelse: «På enkelthendelses-lesningen er setningen en semelfaktiv; med tidsrom-adverbialet framtvinges en iterativ lesning, og da er den en aktivitet.» To lesninger, to klasser, ryddig fram.

Fenomenet at en setning skifter klasse når konteksten krever det. Den engelske termen er ‘aspectual coercion’ eller ‘aspectual shift’.

Tre vanlige tilfeller:

- Punktuelt blir durativt ved gjentakelse: «Han nøs i ti minutter» tvinger fram en iterativ lesning, og setningen blir en aktivitet.
- Atelisk blir telisk ved avgrenset objekt: «Sara skrev rapporter» mot «Sara skrev en rapport».
- Statisk blir dynamisk ved omtolkning: «Nå holder han på med å like jobben sin» tvinger fram en prosesslesning av et tilstandspredikat.

Dette er ikke et problem for apparatet, men en egenskap ved det. Situasjonstypen ligger i verbfrasen og i sammenhengen, og når sammenhengen endres, kan typen endres.

Praktisk konsekvens for besvarelsen: når du merker at en test gir et uventet resultat, spør om konteksten har tvunget fram en annen lesning. Si det i så fall eksplisitt, og klassifiser begge lesningene. Det er et pluss-punkt, ikke en unnvikelse.

Lesningen der en setning beskriver en vane eller et gjentatt mønster snarere enn én bestemt hendelse. Den engelske termen er ‘habitual reading’.

(27) a. Naboen sykler til jobben.
         → ikke akkurat nå, men som regel.
     b. Kommunen bygde broer på 1970-tallet.
         → gjentatte ganger gjennom tiåret.

Den habituelle lesningen oppfører seg som en tilstand. Den er durativ, atelisk, og den består ikke dynamikk-testene på samme måte som en enkelthendelse: «?Naboen holder på med å sykle til jobben» kan ikke bety «han pleier å sykle».

Dette er et klasseskifte av samme type som den iterative lesningen, bare at det går én vei til: fra hendelse til noe tilstandslignende. Det er derfor presens på norsk så ofte leses habituelt — en enkelthendelse som pågår akkurat nå, er vanskelig å beskrive i presens uten omskrivning.

Praktisk konsekvens for besvarelsen: står setningen i presens og beskriver en dynamisk situasjon, spør om lesningen er habituell. Er den det, si det, og klassifiser begge lesningene.

Den grammatiske kategorien som plasserer situasjonen i tid i forhold til ytringsøyeblikket. Den engelske termen er ‘tense’.

På norsk uttrykkes tempus ved verbets form og ved hjelpeverb:

Den grammatiske kategorien som sier hvordan situasjonen presenteres — som avsluttet helhet, som pågående, som gjentatt. Den engelske termen er ‘aspect’.

Aspekt handler ikke om når, men om hvilket perspektiv situasjonen sees fra. Samme situasjon, samme tid, ulikt perspektiv:

(28) a. She wrote the report.        (avsluttet helhet)
     b. She was writing the report.  (pågående, innenfra)

Begge er fortid. Tempus er det samme; aspektet er ulikt.

Norsk markerer aspekt langt svakere enn engelsk. Der engelsk har en egen progressiv form, bruker norsk omskrivninger som holde på med å og drive og. Det gjør at aspekt er mindre synlig i norsk grammatikk — men skillet mellom tempus og aspekt er like relevant, og pensumlitteraturen bruker engelske eksempler.

Skillet som rydder opp i forholdet mellom de to halvdelene av dette kapitlet.

- Leksikalsk aspekt er situasjonstypen — det du klassifiserte i kap. 5.1 og i løkke 1 og 2 her. Det ligger i verbfrasens betydning og kan ikke velges bort av den som snakker.
- Grammatisk aspekt er perspektivet — perfektivt eller imperfektivt — og det velges av den som snakker, ved hjelp av grammatiske midler.

Ordet «aksjonsart» brukes om det leksikalske aspektet, og det er dette dobbeltbruket av ordet «aspekt» som skaper forvirringen. Boka holder derfor situasjonstype for det leksikalske og aspekt uten forbehold for det grammatiske.

De to samvirker. En accomplishment kan presenteres perfektivt («hun skrev rapporten») eller imperfektivt («hun holdt på med å skrive rapporten»), og valget avgjør om endepunktet er med i bildet. Men klassen er den samme.

Perspektivet der situasjonen presenteres som en avsluttet helhet, utenfra. Den engelske termen er ‘perfective’.

«Sara skrev rapporten» ser hele situasjonen fra utsiden, med begynnelse og slutt i bildet.

Ved teliske situasjoner innebærer perfektivt aspekt som regel at endepunktet ble nådd. Setningen sier at rapporten faktisk ble skrevet.

Merk skrivemåten, for den forveksles lett: perfektiv er et aspekt, mens perfektum er et tempus («har skrevet»). De to ordene ligner, og de betyr ulike ting. Perfektum er en tidsplassering; perfektivt er et perspektiv.

Perspektivet der situasjonen presenteres innenfra, som pågående eller uavsluttet. Den engelske termen er ‘imperfective’.

«Sara holdt på med å skrive rapporten» ser situasjonen fra innsiden, midt i forløpet, uten at slutten er i bildet.

Ved teliske situasjoner innebærer imperfektivt aspekt at endepunktet ikke er garantert. Det er nettopp det imperfektive paradokset: at skrivingen pågikk, sier ingenting om at rapporten ble ferdig.

Progressiv form er en type imperfektivt aspekt — den engelske be -ing, og på norsk omskrivningene med holde på med å. Det er derfor progressivtesten fra kap. 5.1 egentlig er en aspekttest brukt til å avdekke situasjonstype: bare situasjoner med indre utstrekning lar seg se innenfra.

Analysen som beskriver tempus ved hjelp av tre tidspunkter i stedet for to. Modellen går tilbake til Hans Reichenbach og brukes gjennomgående i pensumlitteraturen.

Ideen er enkel og løser et konkret problem: med bare to tidspunkter — nå og da — kan man ikke skille «Sara skrev rapporten» fra «Sara hadde skrevet rapporten». Begge plasserer hendelsen i fortid, men de gjør det på ulike måter.

Det tredje tidspunktet er referansetiden, og det er den som gjør forskjellen. Med tre punkter og to relasjoner mellom dem — før, samtidig — får man nok kombinasjoner til å beskrive hele systemet.

Symbolene er $S$, $R$ og $E$, og de skrives med relasjonene $<$ for «før» og $=$ for «samtidig med». Alle tre forklares hver for seg under.

Tidspunktet da setningen sies eller skrives. Den engelske termen er ‘speech time’, derav symbolet $S$.

Ytringstiden er alltid «nå» sett fra den som snakker. Den er nullpunktet hele systemet måles mot, og den er grunnen til at tempus er en deiktisk kategori: den forutsetter et ytringsøyeblikk å regne fra.

Merk sammenhengen med kap. 1.1: dette er skillet mellom setning og ytring i praksis. Setningen «Toget gikk» har ingen fast tidsplassering; ytringen av den har det, fordi ytringen skjer på et bestemt tidspunkt.

Deiksis som fenomen — uttrykk som henter innhold fra ytringssituasjonen — behandles for seg i kap. 10.1.

Tidspunktet eller tidsrommet da situasjonen finner sted. Den engelske termen er ‘event time’, derav symbolet $E$.

I «Sara skrev rapporten i går» er hendelsestiden i går: det var da skrivingen foregikk.

Hendelsestiden er den enkleste av de tre å identifisere, siden den svarer til det vi vanligvis mener med «når det skjedde».

Merk at $E$ kan være et tidsrom, ikke bare et punkt. Ved durative situasjoner strekker hendelsestiden seg over et intervall; ved punktuelle er den et øyeblikk. Det er situasjonstypen fra første halvdel av kapitlet som avgjør hvilken av delene det er.

Det tidspunktet situasjonen betraktes fra — perspektivpunktet i fortellingen. Den engelske termen er ‘reference time’, derav symbolet $R$.

Dette er det vanskeligste og viktigste av de tre begrepene, og det er verdt et konkret eksempel:

(29) a. Da politiet kom, hadde tyven forsvunnet.

Her er hendelsestiden da tyven forsvant, som er tidligst. Referansetiden er da politiet kom — det er derfra vi ser hendelsen. Ytringstiden er nå, når setningen sies. Alle tre er ulike, og det er nettopp derfor setningen står i preteritum perfektum.

Uten referansetid kan ikke perfektumsformene beskrives. «Sara skrev rapporten» og «Sara hadde skrevet rapporten» har samme hendelsestid og samme ytringstid; det eneste som skiller dem, er hvorfra hendelsen betraktes.

Praktisk kjennetegn: referansetiden er ofte den som settes av et tidsadverbial eller av den foregående setningen. «Klokka tre hadde hun levert» — der er klokka tre referansetiden.

Norsk har ingen egen bøyningsform for framtid. Framtidig tid uttrykkes på tre måter:

- med hjelpeverb: «Toget skal gå klokka sju», «Hun vil klare det»
- med omskrivning: «Det kommer til å regne»
- med presens pluss tidsadverbial: «Toget går i morgen»

Dette har praktisk betydning i tempusoppgaver. Blir du bedt om å oppgi tempus i «Toget går i morgen», er svaret presens — tidsadverbialet flytter tolkningen, ikke formen.

I Reichenbachs termer er standardmønsteret for framtid $S < R = E$: ytringstiden kommer først, og hendelsen ligger etter, betraktet fra sin egen tid.

Merk hvordan dette skal formuleres. Skriv «formen er presens, men tolkningen er framtidig, siden norsk mangler en egen framtidsform», ikke «tempus er futurum». Det første er en presis beskrivelse av norsk; det andre er en påstand om en form som ikke finnes.

Det som skiller de to perfektumsformene fra de to enkle formene: hendelsestiden og referansetiden faller ikke sammen.