10.1 Deiksis og Kaplans character vs. content

Fenomenet at et uttrykks referent bestemmes av ytringssituasjonen selv — hvem som snakker, hvor de er, og når det skjer. Den engelske termen er ‘deixis’, og ordet kommer fra gresk og betyr omtrent «å peke».

Et deiktisk uttrykk har en fast tolkningsregel og en referent som skifter med situasjonen. Uttrykket er språkets pekefinger, og hvor den peker, avhenger av hvor den som peker står.

(1)  Jeg møter deg her i morgen.

Fire deiktiske uttrykk i én setning: jeg, deg, her, i morgen. Ingen av dem kan tolkes uten at du vet hvem som ytret setningen, til hvem, hvor og når.

Deiksis er pragmatikkens tydeligste inngrep i semantikken. Setningen har en fullt bestemt betydning i språksystemet, og likevel gir den ingen proposisjon før situasjonen er kjent. Det er derfor temaet ligger i pragmatikk-halvdelen av pensum, selv om det handler om ordbetydninger.

Det nullpunktet de deiktiske uttrykkene regnes ut fra: taleren, taletidspunktet og talestedet. Den engelske termen er ‘deictic centre’.

Alle deiktiske uttrykk måler avstand fra dette punktet. Jeg er senteret selv i persondimensjonen, nå er senteret i tidsdimensjonen, her i stedsdimensjonen. Alt annet plasseres i forhold til dem: i går er én dag før nå, der er bort fra her, du er den senteret snakker til.

Standardantakelsen er at senteret ligger hos taleren. Det er den antakelsen som gjør at lappen på døra er ubrukelig når taleren er borte — leseren har ingen tilgang til senteret ytringen ble laget fra.

Merk at senteret kan flyttes. Det er unntaket, og det har et eget navn: deiktisk projeksjon, som du møter nedenfor. Å nevne begge deler i et svar viser at du har sett systemet og ikke bare listen.

Deiksis som koder deltakerrollene i ytringssituasjonen: hvem som snakker, hvem det snakkes til, og hvem som verken er det ene eller det andre. Den engelske termen er ‘person deixis’.

- Første person — taleren: jeg, meg, min, vi, oss.
- Andre person — mottakeren: du, deg, din, dere.
- Tredje person — verken taler eller mottaker: han, hun, de, den.

Tredje person er den interessante. Den er egentlig en restkategori: den sier hva referenten ikke er, nemlig ikke deltaker i samtalen. Første og andre person er positivt definert av rollen i situasjonen.

(2)  Jeg sa til deg at hun kom.

*Legg merke til at vi er flertydig på en måte som ikke gjelder jeg*: det kan omfatte mottakeren eller la være. «Vi skal på tur i morgen» kan bety «du og jeg» eller «jeg og noen andre, ikke du». At skillet finnes, er verdt å nevne i et svar om persondeiksis.

Deiksis som koder tid i forhold til taletidspunktet. Den engelske termen er ‘time deixis’.

- Adverb og adverbialer: nå, i dag, i går, i morgen, neste uke, for tre dager siden.
- Tempus på verbet er også tidsdeiktisk: preteritum plasserer hendelsen før taletidspunktet, presens omtrent samtidig med det.

(3) a.  Møtet begynte for en time siden.
    b.  Møtet begynte 14. mars klokka ni.

(3a) er deiktisk, (3b) er ikke. Datoen står fast uansett når setningen ytres; for en time siden regnes fra ytringsøyeblikket. Dette kontrastparet er et sikkert grep i en besvarelse, fordi det viser at deiksis handler om hvordan referansen bestemmes, ikke om hvilket emne uttrykket gjelder.

At tempus er deiktisk, er et pluss-punkt de fleste svar utelater. Det er også grunnen til at en setning uten deiktiske ord likevel kan være deiktisk forankret — verbendelsen holder.

Deiksis som koder sted i forhold til talestedet. Den engelske termen er ‘place deixis’ eller ‘spatial deixis’.

- Adverb: her, der, borte, hit, dit.
- Påvisende determinativer: denne, dette, disse mot den, det, de — nærhet mot avstand fra senteret.
- Bevegelsesverb: komme og dra er stedsdeiktiske, siden de forutsetter et punkt bevegelsen går mot eller fra.

(4) a.  Kan du komme hit med den boka?
    b.  Kan du ta med deg den boka dit?

*At komme og dra er deiktiske, er et pluss-punkt. «Jeg kommer klokka sju» sier at bevegelsen går mot det stedet det deiktiske senteret er eller vil være — og derfor er ytringen naturlig i en telefonsamtale med den du skal møte, men underlig sagt til en tredjeperson om et sted ingen av dere er.

Merk at nærhetsskillet i norsk ikke er skarpt. Denne og den* skiller nærhet fra avstand, men bruken varierer mellom dialekter, og systemet er svakere enn i språk med tre grader. Beskriv variasjonen; ikke rangér den.

Skillet mellom uttrykk som regnes fra det deiktiske senteret og uttrykk som regnes fra et fast holdepunkt i verden.

Todelingen av hvordan et deiktisk uttrykk faktisk plukker ut referenten sin.

- Gestisk bruk krever at mottakeren ser eller på annen måte får med seg en påvisning: en peking, et blikk, en håndbevegelse. «Sett den der, ikke der» er uforståelig uten den.
- Symbolsk bruk krever bare at mottakeren kjenner ytringssituasjonen i grove trekk. «Her er det alltid mye vind» krever ingen peking — det holder å vite hvor samtalen finner sted.

(5) a.  Denne er bedre enn denne.            gestisk
    b.  Denne byen har vokst mye på ti år.   symbolsk

(5a) er det tydeligste eksempelet som finnes på hvor lite av innholdet som ligger i ordene: to identiske uttrykk i samme setning, med to ulike referenter, og forskjellen ligger utelukkende i pekingen.

Hvorfor skillet er verdt å ta med: det viser at deiktiske uttrykk ikke er én mekanisme, men en familie. Det gir også et forvarsel om Kaplans skille mellom rene indexicals og demonstrativer i løkke 3.

At taleren flytter det deiktiske senteret bort fra seg selv, typisk til mottakeren eller til et framtidig tidspunkt. Den engelske termen er ‘deictic projection’.

(6)  Innspilt beskjed på en telefonsvarer: «Jeg er ikke her nå.»

Bokstavelig lest er ytringen selvmotsigende: den som taler, er per definisjon der hun taler, i det øyeblikket hun taler. Setningen fungerer likevel utmerket, fordi her og nå er projisert fram til mottakstidspunktet — det øyeblikket den som ringer, hører beskjeden.

Andre tilfeller av samme mekanisme:

(7) a.  Jeg kommer hjem til deg klokka sju.       senteret flyttet til mottakerens sted
    b.  Beskjed på en pakke: «Åpne denne i dag.»   senteret flyttet til mottakstidspunktet

Projeksjon er et sikkert pluss-punkt i en deiksis-oppgave, fordi den viser at senteret er en variabel og ikke en fast egenskap ved taleren. Nevner du samtidig at standardtolkningen er at senteret ligger hos taleren, har du både regelen og unntaket.

Skillet mellom når ytringen produseres og når den mottas. De engelske termene er ‘coding time’ og ‘receiving time’.

I en vanlig samtale faller de sammen, og skillet er uten interesse. I skrift, i innspilte beskjeder og i all forsinket kommunikasjon spriker de — og da må taleren velge hvilket punkt de deiktiske uttrykkene skal regnes fra.

(8) a.  Jeg skriver dette i dag og sender det i morgen.   regnet fra kodetid
    b.  Når du leser dette, er jeg allerede reist.         regnet fra mottakstid

Dette er den presise forklaringen på telefonsvarer-eksempelet. «Jeg er ikke her nå» er regnet fra mottakstidspunktet, og det er nettopp derfor den ikke er selvmotsigende.

Merk hvorfor begrepsparet er nyttig i en besvarelse: det gjør deiktisk projeksjon presist. I stedet for å si at senteret «flyttes», kan du si hvilket av de to tidspunktene ytringen er forankret i.

Deiksis som peker på deler av selve teksten eller samtalen: det forrige avsnittet, som nevnt over, dette argumentet, i neste kapittel. Den engelske termen er ‘discourse deixis’.

(11) a.  Det jeg nettopp sa, gjelder bare i det første tilfellet.
     b.  Les dette før du går videre.

Senteret er her taleren sin plassering i teksten, ikke i rommet. Det er den samme mekanismen som ved stedsdeiksis, brukt på en annen dimensjon — og det er derfor uttrykkene ofte er de samme (dette, over, neste).

Avgrensningen mot anafor er det som må sitte: diskursdeiksis peker på teksten som tekst («det forrige avsnittet»), mens en anafor henter en referent fra teksten («Kari kom inn. Hun …»). Anaforen peker på Kari, ikke på setningen om Kari.

Avgrensningen som skiller to måter et pronomen kan få referent på:

- Deiktisk bruk: referenten hentes fra situasjonen. «Hun står der borte» — sagt med et nikk mot en person i rommet.
- Anaforisk bruk: referenten hentes fra teksten, fra et tidligere ledd. «Rakel kom inn. Hun hadde med seg kaffe.»

Samme ord kan brukes begge veier, og det er nettopp derfor skillet må gjøres på bruken og ikke på ordet. Begrepet anafor ble innført i kap. 1.3.

Testen: spør hvor mottakeren må lete for å finne referenten. Må hun se seg rundt, er bruken deiktisk. Må hun lese bakover, er den anaforisk.

Merk et grensetilfelle som er verdt å nevne: i «Kari kom inn. Hun hadde med seg kaffe» er hun anaforisk, men tredje person er samtidig en deiktisk kategori — den sier at referenten verken er taler eller mottaker. Uttrykket bærer altså begge deler samtidig, og det er ikke en selvmotsigelse.

Deiksis som koder det sosiale forholdet mellom deltakerne — rang, avstand, respekt. Den engelske termen er ‘social deixis’.

Det som kodes, er ikke hvem eller hvor, men hvordan partene står i forhold til hverandre. Tiltaleformer, titler og visse pronomensystemer bærer denne informasjonen.

(12) a.  Kunne De sende meg papirene?
     b.  Kan du sende meg papirene?

*I norsk er den høflige tiltaleformen De i praksis gått ut av bruk, og skillet i (12) leses i dag som gammelmodig snarere enn som respektfullt. Beskriv utviklingen som en endring i bruksnormer — ikke som forfall.

Andre bærere av sosial deiksis i norsk: valg mellom fornavn og tittel, mellom du og et upersonlig man, og mellom formell og uformell hilsen. Systemet er svakere enn i språk med et gjennomført pronomenskille — fransk tu mot vous og tysk du mot Sie* er standardeksemplene i pensum.

Vær varsom med påstander om andre språk. Skriv bare det du vet er standard pensumkunnskap; en udekket påstand om et språk er en faglig feil, ikke bare en unøyaktighet.

Faste språklige former som markerer respekt eller sosial rang. Den engelske termen er ‘honorifics’.

Honorifika er sosial deiksis som er grammatikalisert — det vil si bygget inn i systemet som faste former, ikke bare som stilvalg. Titler som doktor og professor, tiltaleformer som herr og fru, og pronomenskillet mellom en fortrolig og en formell form hører hit.

I norsk er honorifika svakt utviklet. Titler brukes lite i dagligtale, og det formelle pronomenet er nesten borte. Det gjør norsk til et dårlig eksempelspråk for denne kategorien, og det er greit å si i en besvarelse — det er en presis opplysning, ikke en unnskyldning.

Koblingen til kap. 9.2: honorifika er et grammatisk verktøy for negativ høflighet. Den formelle formen markerer avstand og respekt for mottakerens handlefrihet, og den er derfor et av de tydeligste møtepunktene mellom deiksis og høflighetsteori.

Prioritet: dette er randstoff. Kjenn begrepet og koblingen, men bruk ikke mye tid her.

Uttrykk hvis referent skifter systematisk med ytringskonteksten: jeg, du, her, nå, i dag, denne, hun. Den engelske termen indexical brukes som hovedterm i dette kapitlet, fordi det er den formen som brukes i pensumlitteraturen og i undervisningen.

Indexicals er den samme klassen uttrykk som ble kalt deiktiske i løkke 1. Forskjellen er tradisjon, ikke innhold: deiksis er den lingvistiske termen, indexical den språkfilosofiske. Kaplan arbeider i den andre tradisjonen.

Det som gjør dem filosofisk interessante, er at de bryter med et enkelt bilde av mening: at et uttrykk har en betydning, og at betydningen bestemmer hva det viser til. For jeg holder ikke det. Betydningen er fast og referansen varierer, og da må «betydning» være to ting, ikke én.

Det er nettopp de to tingene Kaplan gir navn: character og content.

- Rene indexicals (‘pure indexicals’) får referenten sin automatisk av konteksten: jeg, her, nå, i dag. Ingen påvisning trengs — regelen alene plukker ut referenten så snart konteksten er gitt.
- Demonstrativer (‘demonstratives’) trenger i tillegg en påvisning eller en talerintensjon: denne, det der, hun. Konteksten alene holder ikke; noen må peke eller mene noe bestemt.

(13) a.  Jeg er her nå.                    tre rene indexicals
     b.  Denne er bedre enn den der.        to demonstrativer

Kjenner du igjen skillet? Det er nesten det samme som symbolsk mot gestisk bruk fra løkke 1, sett fra filosofisk hold. Å nevne sammenhengen i et svar er et pluss-punkt, fordi det binder de to tradisjonene sammen.

Hvorfor todelingen betyr noe for Kaplan: for rene indexicals er regelen alt som trengs, og det gjør dem til det reneste tilfellet av en character. Demonstrativene krever et tillegg, og de er derfor det kompliserte tilfellet.

Character for jeg er regelen: «den som ytrer dette». Den regelen endrer seg ikke når en annen person snakker, og den er det du kan når du kan ordet.

Character er en funksjon. Dette er den formuleringen som skal stå i svaret ditt — den er sensorkritisk, og den er det som skiller et riktig svar fra et upresist. Sett en ytringskontekst inn, og du får ut et innhold:

$$\text{character}: \text{ytringskontekst} \rightarrow \text{content}$$

Hvorfor «funksjon» er det riktige ordet: en funksjon tar noe inn og gir noe ut, og gir alltid det samme ut for det samme inn. Nøyaktig slik oppfører character seg: gitt en bestemt taler i en bestemt situasjon, gir regelen for jeg alltid samme resultat.

Den vanligste feilen er å forklare character som «bare betydningen». Det er for svakt, fordi det ikke får fram at regelen tar konteksten som argument. Skriv «en funksjon fra ytringskontekst til proposisjon», og du har sagt det som skal sies.

Content for jeg i en kontekst der Astrid snakker, er Astrid selv. Ikke regelen, ikke ordet — personen. Content for hele setningen «Jeg er trøtt», ytret av Astrid mandag, er proposisjonen at Astrid er trøtt mandag.

Content er det som evalueres mot verden. Det er her sannhetsspørsmålet stilles, og det er derfor content ligger på proposisjonsnivået fra kap. 1.1.

Merk rekkefølgen, den er hele poenget: character er inngangen, konteksten er argumentet, content er resultatet. Snur du på det, har du byttet om begrepene — og det er den enkeltfeilen sensor lettest ser.

En huskeregel som holder: character er det du kan før du vet noe om situasjonen. Content er det du sitter igjen med etter at situasjonen er gitt.

> Character er en funksjon fra ytringskontekst til content. Den tar konteksten — taler, tid, sted, mottaker — som argument, og gir proposisjonen som verdi. Content er det som evalueres mot verden og har sannhetsverdi.

Kaplan opererer med to trinn, og et fullstendig svar nevner begge:

$$\text{character}: \text{ytringskontekst} \rightarrow \text{content}$$

$$\text{content}: \text{omstendighet} \rightarrow \text{sannhetsverdi}$$

Første trinn er pragmatisk: konteksten fester innholdet. Andre trinn er semantisk: innholdet møter verden og blir sant eller usant.

Skriv gjerne begge linjene i et svar der oppgaven ber om Kaplan. De tar femten sekunder å skrive, og de viser at du har sett strukturen og ikke bare navnene. Den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, peker eksplisitt på funksjonspoenget som det avgjørende.

Og den siste kontrollen før du leverer: har du sagt hva som er argumentet og hva som er verdien? Uten det er «funksjon» bare et ord.

De to tingene character-apparatet holder fra hverandre, og som gjør at det trengs to trinn:

- Ytringskonteksten er situasjonen ytringen blir sagt i: hvem som snakker, til hvem, hvor og når. Den bestemmer hvilken proposisjon som blir uttrykt.
- Evalueringsomstendigheten er den situasjonen proposisjonen vurderes mot: hvordan verden faktisk er, eller hvordan den kunne vært. Den bestemmer om proposisjonen er sann.

De to kan komme fra hver sin verden, og det er nettopp derfor de må skilles. «Jeg er her nå», ytret av hvem som helst, hvor som helst, når som helst, er alltid sann i sin egen ytringskontekst — den som ytrer den, er nødvendigvis der og da. Men proposisjonen den uttrykker, er ikke nødvendig: at Astrid er på kontoret klokka ni mandag, kunne fint vært usant.

Dette eksempelet er Kaplans mest kjente, og det er verdt å ha med når oppgaven ber om character og content. Det viser at «sann i enhver kontekst» og «nødvendigvis sann» er to forskjellige ting — og det viser hvorfor to trinn trengs.

Prioritet: dette er dybdestoff. Ta det med hvis du har tid; ikke la det gå ut over de to grunndefinisjonene.

Den observasjonen hele apparatet skal forklare: samme setning, samme character, ulikt content.

(14)  «Jeg rakk ikke bussen i dag.»

      ytret av Astrid mandag   → content: at Astrid ikke rakk bussen mandag
      ytret av Mikkel tirsdag  → content: at Mikkel ikke rakk bussen tirsdag

Character er identisk i de to tilfellene — det er den samme norske setningen med den samme betydningsregelen. Content er forskjellig, fordi konteksten er forskjellig. Og de to proposisjonene kan ha ulik sannhetsverdi: den ene kan være sann og den andre usann.

Det motsatte tilfellet finnes også, og det er et pluss-punkt å nevne: to ulike setninger kan ha ulik character og gi samme content. «Jeg er trøtt», ytret av Astrid, og «Astrid er trøtt», ytret av Mikkel om henne, gir samme proposisjon fra to ulike regler.

Setninger uten indexicals har konstant content. «Vann fryser ved null grader» gir samme proposisjon uansett hvem som sier den og når. For slike setninger faller de to nivåene praktisk talt sammen — og det er derfor de ikke er interessante for Kaplan.

Framgangsmåten du skal bruke hver gang oppgaven ber om et eksempel på character og content. Fire trinn:

1. Velg en setning med minst ett indexical. Uten et slikt uttrykk viser eksempelet ingenting.
2. Oppgi character i ord — betydningsregelen, uavhengig av situasjon: «regelen for jeg er ‘den som ytrer dette’».
3. Sett inn to ulike kontekster, med taler, tid og sted spesifisert.
4. Skriv ut de to proposisjonene som kommer ut, og påpek at character var den samme hele veien.

Testen er også en kontroll på om du har byttet om begrepene. Det som er likt i de to tilfellene, er character. Det som varierer, er content. Skriver du det motsatte, avslører oppstillingen det med én gang.

Merk at trinn 3 krever at du faktisk spesifiserer konteksten. «Sagt av en annen person» er for tynt; skriv «ytret av Mikkel på tirsdag». Konteksten er argumentet til funksjonen, og et argument må ha en verdi.

Koblingen tilbake til teoriene om mening i kap. 1.2, og et sikkert pluss-punkt i en Kaplan-oppgave.

En ren referensiell mening-teori sier at et uttrykks mening er det det viser til. Den teorien bryter sammen for indexicals av to grunner:

- Referenten varierer, meningen gjør ikke. Ordet jeg betyr det samme i din munn og i min, men viser til to ulike personer. Var mening det samme som referanse, måtte vi si at ordet skiftet betydning for hver taler — og det ville gjort det umulig å lære.
- Vi kan forstå uttrykket uten å kjenne referenten. Du skjønner utmerket godt hva en lapp med «Jeg er tilbake om ti minutter» betyr, selv om du ikke aner hvem som skrev den. Det du har, er regelen; det du mangler, er referenten.

Kaplans svar er nettopp todelingen. Character er det stabile og lærbare; content er det som varierer og som verden vurderes mot. Mening er altså ikke én ting, men to nivåer — og det er derfor apparatet trengs.

Koblingen til Frege i kap. 1.2 er nærliggende og verdt å nevne kort: også Frege delte i to nivåer for å løse et beslektet problem. Men de to todelingene er ikke de samme, og du bør ikke sette likhetstegn mellom dem.