10.2 Modalitet, høflighet/ansikt og relevansteori

Den språklige kodingen av nødvendighet og mulighet — av at noe er sannsynlig, sikkert, tillatt, påbudt eller mulig. Den engelske termen er ‘modality’.

Modalitet uttrykkes på flere måter i norsk:

- modalverb: kan, må, skal, bør, vil
- adverb: kanskje, sikkert, nødvendigvis, muligens
- adjektiv og setningsuttrykk: det er mulig at, det er sannsynlig at
- modus på verbet, i språk som har det som kategori

Det som gjør modalitet til et eksamenstema, er flertydigheten. De samme modalverbene brukes til å si helt ulike ting, og hvilken lesning som gjelder, avgjøres av konteksten. Det er derfor temaet ligger i pragmatikk-halvdelen.

To hovedtyper skal du kunne, og en tredje bør du kjenne til: epistemisk, deontisk og dynamisk modalitet. De kommer hver for seg under.

Modalitet som gjelder kunnskap og sannsynlighet — hvor sikker taleren er på at noe er tilfelle. Den engelske termen er ‘epistemic modality’, av det greske ordet for kunnskap.

(1) a.  Det kan hende toget er forsinket.
    b.  Hun må ha glemt avtalen.
    c.  Pakken skal være framme i morgen.

I (1b) betyr må ikke at noen er forpliktet til noe. Det betyr at taleren slutter seg til at hun har glemt avtalen — det er den eneste forklaringen som passer.

Parafrasen som avslører epistemisk lesning: «det er sannsynlig at …», «alt tyder på at …», «jeg slutter meg til at …».

Merk at epistemisk modalitet sier noe om talerens forhold til påstanden, ikke om verden direkte. Det er derfor den ofte behandles sammen med talehandlinger: en epistemisk markør justerer hvor sterkt taleren går god for innholdet, og det er nettopp assertivenes akse fra kap. 9.2.

Modalitet som gjelder tillatelse og forpliktelse — hva som er lov, påbudt eller forbudt. Den engelske termen er ‘deontic modality’, av det greske ordet for plikt.

(2) a.  Du kan ta den siste kaka.
    b.  Alle må levere skjemaet innen fredag.
    c.  Du skal ikke røre den bryteren.

I (2b) betyr må en forpliktelse pålagt av en regel eller en person. Ingenting sies om hvor sannsynlig det er at folk faktisk leverer.

Parafrasen som avslører deontisk lesning: «det er tillatt at …», «det er påbudt at …», «du har lov til å …», «du er forpliktet til å …».

Legg merke til at kilden til forpliktelsen kan være ulik: en lov, en husregel, en avtale, eller taleren selv. Deontisk modalitet er derfor tett knyttet til direktiver i kap. 9.2 — «du må levere skjemaet» er både en deontisk ytring og en talehandling som truer mottakerens negative ansikt.

Modalitet som gjelder evne eller indre disposisjon hos den som handler: at noen kan noe fordi hun har lært det, eller vil noe fordi hun ønsker det. Den engelske termen er ‘dynamic modality’.

(3) a.  Kari kan spille piano.        (hun har lært det)
    b.  Bendik vil ikke sitte foran.  (han ønsker det ikke)

Denne tredje typen er grunnen til at skoleeksempelet «Kari kan spille piano» faktisk har tre lesninger, ikke to: hun har evnen (dynamisk), hun har fått lov (deontisk), eller taleren slutter seg til at hun spiller (epistemisk, som i «hun kan godt være den som spiller nå»).

Prioritet: kjenn typen og kunne nevne den. Oppgavene i arkivet ber om det epistemiske og det deontiske, og det er de to som må sitte. Å nevne den dynamiske lesningen i tillegg er et pluss-punkt, ikke et krav — men det er et billig et, fordi det viser at du har sett at flertydigheten er større enn den todelte oppgaven antyder.

Den andre aksen i modalitet: om ytringen uttrykker nødvendighet eller mulighet.

Det arbeidet samtalepartnere gjør for å verne hverandres ansikt — og sitt eget — gjennom hvordan de formulerer seg. Den engelske termen er ‘face work’.

Utgangspunktet i Brown og Levinsons teori er at partene har en gjensidig interesse i å bevare ansikt. Det er ikke altruisme: den som truer andres ansikt uten grunn, risikerer at hennes eget blir truet tilbake. Høflighet er derfor en rasjonell strategi, ikke bare god oppdragelse.

Ansiktsbegrepet er hentet fra sosiologien — det er Erving Goffmans analyse av ansiktsarbeid i samhandling Brown og Levinson bygger på — men i dette emnet er det Brown og Levinson som er pensumankeret, og det er dem du skal navngi.

Merk at høflighet i denne teorien ikke betyr «pent språk». Det betyr valg av strategi ut fra hvor stor ansiktstrusselen er. En bar ordre kan være helt riktig valg i en situasjon der dempingen ville vært til hinder.

Å utføre den ansiktstruende handlingen direkte og udempet. Den engelske termen er ‘bald on record’.

(5) a.  Lukk døra.
    b.  Se opp!

Strategien er ikke uhøflig i seg selv. Den velges rasjonelt i tre typer situasjoner:

- Når det haster. (5b) tåler ingen innpakning; dempingen ville kostet den tiden advarselen skulle vunnet.
- Når partene står nær hverandre. Mellom folk som kjenner hverandre godt, er demping unødvendig og kan til og med virke kjølig.
- Når taleren har klar myndighet og situasjonen er en der myndigheten er ventet.

Dette er den strategien det er lettest å misforstå, og et svar som skriver at bar handling «er uhøflig», har lest teorien som en etikettebok i stedet for som en modell over valg.

Å dempe trusselen ved å pleie mottakerens positive ansikt — å vise at hun er verdsatt og hører til. Den engelske termen er ‘positive politeness’.

Typiske grep: bruke fornavn eller kjælenavn, vise interesse, søke enighet, unngå uenighet, understreke fellesskap, spøke, love noe tilbake.

(6)  Du som er så god på tall — kunne du kastet et blikk på budsjettet?

Mekanismen: anmodningen kommer fortsatt, og den truer fortsatt mottakerens handlefrihet. Men den er pakket inn i en anerkjennelse, og regnskapet går dermed omtrent i null: taleren tar noe (handlefrihet) og gir noe (anerkjennelse).

Merk at positiv høflighet retter seg mot en annen side av ansiktet enn selve trusselen. Anmodningen rammer det negative ansiktet; kompensasjonen gis på det positive. Å påpeke det er et pluss-punkt, fordi det viser at du har forstått at ansikt har to sider som håndteres hver for seg.

Å dempe trusselen ved å verne mottakerens negative ansikt — å vise respekt for handlefriheten hennes. Den engelske termen er ‘negative politeness’.

Typiske grep: være indirekte, be om unnskyldning på forhånd, gardere («kanskje», «litt», «hvis det passer»), gjøre anmodningen upersonlig, oppgi at man er klar over å være til bry, gi en åpning for å si nei.

(7)  Beklager at jeg spør så sent, men hadde du hatt mulighet til å se over
     budsjettet før i morgen?

Mekanismen: hvert eneste grep i (7) gir mottakeren en vei ut. Unnskyldningen erkjenner byrden, den indirekte formen later som om spørsmålet gjelder mottakerens muligheter, og garderingen gjør avslag lett.

Her møter du de indirekte talehandlingene fra kap. 9.2 igjen — den indirekte formen er negativ høflighets viktigste verktøy. Nevner du sammenhengen, binder du de to kapitlene sammen i én setning.

Den vanligste forvekslingen: «negativ» høflighet er ikke uvennlig høflighet. Betegnelsen sier hvilken side av ansiktet strategien verner.

Å antyde handlingen uten å utføre den åpent, og la mottakeren trekke slutningen selv. Den engelske termen er ‘off record’.

(8)  Det er visst ingen som har fylt på kaffe i dag.

Ingen er bedt om noe. Ytringen er formelt en observasjon, og taleren kan når som helst hevde at det var alt den var. Det er hele poenget: strategien gir en vei ut for begge parter. Mottakeren kan la være å reagere uten å ha avslått noe, og taleren kan la være å ha bedt om noe.

Mekanismen er en implikatur. Ytringen bryter tilsynelatende relasjonsmaksimen — hvorfor nevne kaffen nå? — og mottakeren utleder poenget. Se kap. 8.1.

Prisen for strategien er risiko. Jo mer indirekte ytringen er, jo lettere er det at poenget ikke kommer fram i det hele tatt. Det er derfor strategien velges når trusselen er stor og det å bli avvist ville kostet mye.

Brown og Levinson beregner hvor tungt en handling veier ut fra tre størrelser, og summen avgjør hvor mye ansiktsarbeid som kreves:

- Sosial avstand mellom partene — hvor godt de kjenner hverandre.
- Maktforholdet — hvem som står i posisjon til å be om hva.
- Hvor stort pålegget regnes som i den aktuelle kulturen — å be om en penn er ikke det samme som å be om å låne bilen.

(9) a.  Send meg lenken.                       liten avstand, lite pålegg
    b.  Beklager at jeg spør, men hadde du     stor avstand, stort pålegg
        hatt anledning til å låne meg bilen?

Strategiene ligger på en stige fra bar handling, via positiv og negativ høflighet, til indirekte antydning — og til slutt til å la være å utføre handlingen i det hele tatt. Jo tyngre summen er, jo lenger opp velger taleren.

At det å tie er en strategi, er et poeng verdt å nevne: det viser at teorien handler om valg, ikke bare om formuleringer.

Et faglig forbehold som gir uttelling: modellen er relativ til kultur og situasjon. Hva som regnes som et stort pålegg, og hvordan makt og avstand veies, varierer mellom samfunn — og det er der teorien er mest kritisert.

Teorien er et alternativ til Grice, ikke et tillegg til ham. Dette er den enkeltopplysningen som må stå riktig i et svar. Sperber og Wilson beholder Grices innsikt om at tolkning er slutning, men de forkaster maksimene: der Grice har fire regler pluss et overordnet prinsipp, har relevansteorien ett prinsipp og ingen maksimer.

Teorien har to prinsipper, som ikke må forveksles med maksimer:

- Det kognitive: menneskelig tenkning er innrettet mot å maksimere relevans. Vi legger automatisk merke til det som gir oss mest utbytte.
- Det kommunikative: enhver ytring bærer med seg en presumsjon om sin egen optimale relevans — den som sier noe, signaliserer dermed at det er verdt å høre på.

Vær presis på navnet: teorien er Sperber og Wilsons, og den er behandlet hos Huang i pensum.

Forholdet mellom kognitivt utbytte og prosesseringsinnsats. Den engelske termen er ‘relevance’, og definisjonen er Sperber og Wilsons.

- Jo flere kognitive effekter en tolkning gir — nye slutninger, styrking eller svekking av det man trodde fra før — jo mer relevant er den.
- Jo større innsats tolkningen krever — komplisert setning, uvant ord, mye kontekst som må hentes — jo mindre relevant er den.

Relevans er altså en avveining, ikke en egenskap ved emnet. En ytring er ikke relevant fordi den handler om noe viktig; den er relevant fordi den gir mye igjen for lite arbeid.

Slik forklarer teorien tolkningen av en ytring: mottakeren tar den første tolkningen som er relevant nok, og stopper der. Hun leter ikke videre etter en bedre. Det er derfor tolkning går fort, og det er derfor talere kan regne med å bli forstått.

En vanlig unøyaktighet i besvarelser: å skrive at relevans betyr «at ytringen har med saken å gjøre». Det er dagligspråkets relevant, ikke teoriens — og forvekslingen er nøyaktig samme type feil som å forklare Horns Q-prinsipp med dagligspråks-assosiasjoner.

Antakelsen mottakeren har rett til å gjøre når noen henvender seg til henne: at ytringen er verdt innsatsen, og at taleren har uttrykt seg så økonomisk som hun er i stand til og villig til.

To ledd, og begge er nødvendige:

- Ytringen er relevant nok til å fortjene mottakerens oppmerksomhet.
- Den er den mest relevante taleren kunne gitt, gitt hennes evner og hensikter.

Det andre leddet er viktigere enn det ser ut. Det åpner for at taleren kan ha grunner til ikke å være maksimalt tydelig — hun kan mangle informasjon, eller hun kan ha gode grunner til å pakke inn budskapet, som ved høflighet i løkke 2.

Dette prinsippet gjør samme arbeid som Grices maksimer, men med ett prinsipp i stedet for fire regler. Det er derfor relevansteorien framstilles som en forenkling: den forklarer det samme med mindre apparat.

I en A3-oppgave er dette den skarpeste sammenligningsaksen: fire maksimer mot ett prinsipp.

At den språklige betydningen til en setning ikke er nok til å gi en fullstendig proposisjon. Den engelske termen er ‘linguistic underdeterminacy’.

(12) a.  Jeg har spist.
     b.  Det er for varmt.
     c.  Hun tok fram nøkkelen og åpnet døra.

(12a) sier bokstavelig bare at det finnes et tidspunkt før nå der taleren spiste — noe som er trivielt sant om alle. Den forståtte proposisjonen er at hun har spist i dag, eller nettopp, eller det aktuelle måltidet. (12b) sier ikke for varmt til hva. (12c) sier ikke at hun åpnet døra med nøkkelen, eller at hendelsene kom i den rekkefølgen.

Underbestemthet er relevansteoriens hovedargument mot Grice. Grice regnet med at «det sagte» var noenlunde gitt av språket, og at implikaturer kom i tillegg. Sperber og Wilson mener at selv det sagte må fylles ut av mottakeren — og da trengs det et begrep for det utfylte innholdet.

Det begrepet er eksplikatur, og det kommer nå.

Den utfylte proposisjonen en ytring uttrykker — det språklige innholdet supplert med det mottakeren må fylle inn for å få en fullstendig påstand. Den engelske termen er ‘explicature’, og begrepet er relevansteoriens.

(13)  «Jeg har spist.»
      språklig innhold: det finnes et tidspunkt før nå da taleren spiste
      eksplikatur:      taleren har spist middag i kveld
      implikatur:       hun vil ikke ha mer mat

Den skarpe forskjellen mot implikatur: en eksplikatur er en utvikling av det som ble sagt — den fyller ut ytringens eget innhold. En implikatur er en selvstendig antakelse i tillegg til det sagte, utledet av at ytringen ble gitt.

Testen som skiller: spør om innholdet er en presisering av setningen, eller noe som kommer ved siden av den. «Middag i kveld» presiserer spist; «vil ikke ha mer mat» kommer i tillegg.

Dette skillet er selve grensesaken i pragmatikkens grenseland, og det er prøvd som en A3-oppgave — «implikatur mot eksplikatur» — i ett av settene i arkivet. Sensor ser fort om de to er byttet om.

De to måtene mottakeren fyller ut det språklige innholdet til en eksplikatur.

- Metning (‘saturation’): språket har en åpen plass som må fylles. «Hun er høyere» krever et enn hva; setningen er ufullstendig uten. «Denne er min» krever at denne får en referent.
- Fri berikelse (‘free enrichment’): språket krever ingenting, men mottakeren snevrer likevel inn. «Jeg har spist» blir til «i kveld»; «det tar tid» blir til «mer tid enn du regner med».

Forskjellen er om språket ber om utfyllingen. Ved metning er det et hull som må tettes; ved fri berikelse er setningen komplett, og mottakeren strammer den likevel inn fordi den ellers ville vært for lite relevant.

Prioritet: dette er dybdestoff. Kjenn skillet og kunne gi ett eksempel på hver; det er nok. Poenget du må ha med videre, er at begge bidrar til eksplikaturen, ikke til implikaturen.

Kontrasten du trenger i en A3-oppgave, ordnet i akser:

Måten en ytring fordeler innholdet sitt mellom det mottakeren antas å kjenne fra før, og det som er nytt. Den engelske termen er ‘information structure’.

- Gitt informasjon (‘given’) er det taleren regner med at mottakeren allerede har tilgang til — fra samtalen, fra situasjonen eller fra felles bakgrunn.
- Ny informasjon (‘new’) er det ytringen tilfører.

(19)  A: Hvem tok med kaffe?
      B: RAKEL tok med kaffe.

At noen tok med kaffe, er gitt — spørsmålet forutsetter det. Det nye er hvem. I norsk markeres skillet særlig med trykk og med ordstilling.

Hvorfor dette hører hjemme i pragmatikk: fordelingen avhenger av hva taleren tror mottakeren vet, ikke av setningens betydning. Samme setning har ulik informasjonsstruktur i ulike samtaler.

Prioritet: bør kjenne til. Kjenn begrepsparet og kunne gi ett eksempel.

Det andre begrepsparet i informasjonsstruktur:

- Topikk (‘topic’) er det ytringen handler om — det den sier noe om.
- Fokus (‘focus’) er den delen som bærer det nye eller det som settes opp mot noe annet.

(20) a.  Den nye rutinen, den fungerer faktisk fint.       topikk framhevet
     b.  Det var RAKEL som tok med kaffe.                   fokus framhevet

Norsk har flere grep for å styre dette: trykk, framflytting av ledd, kløyvde setninger («Det var X som …»), og partikler.

Legg merke til koblingen bakover til kap. 3.3: den kløyvde setningen i (20b) er en strukturell presupposisjonsutløser. Den forutsetter at noen tok med kaffe, og setter fokus på hvem. Informasjonsstruktur og presupposisjon griper altså inn i hverandre — og det er en observasjon som gir uttelling hvis temaet dukker opp.

Prioritet: bør kjenne til.

Avrundingen av et spørsmål som ble åpnet i kap. 3.3: er presupposisjon et semantisk eller et pragmatisk fenomen?

- Det semantiske synet: presupposisjonen er en egenskap ved setningen, utløst av bestemte ord og konstruksjoner. Negasjonstesten er da en test på en egenskap språket har kodet.
- Det pragmatiske synet: presupposisjonen er en antakelse taleren behandler som felles grunn i samtalen. Den ligger ikke i setningen, men i hva partene tar for gitt.

Argumentet for det pragmatiske synet er at presupposisjoner kan kanselleres og akkommoderes. De kan oppheves av sammenhengen, og en mottaker som ikke visste det som forutsettes, legger det som regel bare til uten protest. Begge deler er vanskelige å forklare hvis presupposisjonen er en fast egenskap ved setningen.

Argumentet for det semantiske synet er at utløserne er systematiske: det er bestemte verb og konstruksjoner som gir presupposisjoner, og det er ikke tilfeldig hvilke.

En rimelig posisjon, og den du trygt kan innta: presupposisjon har begge sider — utløserne er språklige, mens oppførselen i samtale er pragmatisk. Prioritet: bør kjenne til. Kunne nevne begge synene og ett argument for hvert.