8.1 Samarbeidsprinsippet, de fire maksimene, håning og gardering

Grice skiller den fra naturlig mening: røyk betyr ild, og utslett betyr sykdom. Der er sammenhengen i verden, og ingen har ment noe med den.

(1) a.  Skyene betyr regn.                        (naturlig)
    b.  Tre ringesignaler betyr at bussen er full. (ikke-naturlig)

Testen som skiller: kan du si «… men det er ikke regn»? Ved naturlig mening blir det selvmotsigende; ved ikke-naturlig mening går det fint, siden signalet bare betyr det avsenderen har lagt i det.

Hvorfor skillet åpner hele temaet: all pragmatikk handler om ikke-naturlig mening. Å forstå en ytring er å finne ut hva taleren mente med den, ikke bare hva den betyr. Det er den samme forskjellen som mellom setningsbetydning og talermening i kap. 1.1.

(2)  A: Kommer alle på møtet?
     B: Avdelingslederen kommer.

Det sagte i Bs ytring er at avdelingslederen kommer. Ikke noe mer.

Hvorfor begrepet trengs: hele implikaturapparatet hviler på at man kan skille det sagte fra det formidlede. Uten skillet kan man ikke si at noe er utledet, siden man ikke har noe å utlede det fra.

Merk at Grice regner oppløsningen av indeksikalske uttrykk med i det sagte. Hvem jeg viser til, og når nå er, hører altså til det sagte og ikke til det implikerte. Det er en avgrensning som senere er blitt omstridt, og som relevansteorien i kap. 10.2 trekker annerledes.

I eksempelet over er det implikerte at ikke alle kommer.

De tre tingene som kjennetegner det implikerte:

- Det er ikke en del av setningens betydning.
- Det er utledbart fra det sagte pluss antakelsen om samarbeid.
- Det er kansellerbart — det kan trekkes tilbake uten selvmotsigelse.

Hvorfor skillet er selve rammen for kapitlet: Grices prosjekt er å vise at mye av det vi tror hører til ordenes betydning, egentlig hører til bruken. Det gjør semantikken enklere og pragmatikken rikere.

Slik bruker du skillet i et svar: oppgi alltid begge delene når du analyserer en ytring. «Det sagte er at avdelingslederen kommer; det implikerte er at ikke alle kommer.» To linjer, og analysen er rammet inn.

> Gi det bidraget som kreves, på det stedet i samtalen der det kommer, ut fra det aksepterte formålet eller den aksepterte retningen på den samtalen du deltar i.

Legg merke til de tre delene av formuleringen. Bidraget skal passe (i) til formålet, (ii) til retningen samtalen har tatt, og (iii) til stedet i samtalen. Prinsippet er altså situasjonsbestemt, ikke en fast regel om hvor mye man skal si.

Prinsippet er ikke en høflighetsregel. Det sier ikke at man skal være hyggelig eller ærlig av moralske grunner; det beskriver en forventning som gjør kommunikasjon mulig i det hele tatt. To personer som krangler, følger samarbeidsprinsippet like fullt — de samarbeider om å krangle.

Slik åpner du et svar om Grice: oppgi prinsippet i noe nær denne ordlyden, og si med én gang at det er en forventning og ikke et påbud. Det skiller et svar som har lest Grice fra et som har hørt om ham.

En maksime (‘maxim’) er en av de fire spesifiseringene Grice deler samarbeidsprinsippet opp i: kvantitet, kvalitet, relasjon og måte.

Maksimene er ikke regler man skal følge — de er forventninger man tolker ut fra. Det er en presisering som er verdt en egen setning i et svar, fordi den avgjør hvordan hele apparatet fungerer.

Hvorfor akkurat fire: de svarer på fire ulike spørsmål om et bidrag. Hvor mye? (kvantitet). Er det sant? (kvalitet). Hører det hit? (relasjon). Er det klart sagt? (måte).

Merk at oppdelingen ikke er hellig. Grice er selv forsiktig, og senere arbeid — særlig Horns i kap. 8.2 — reduserer de fire til to prinsipper. Å nevne det er et pluss-punkt, men bare når du først har gjort rede for alle fire.

- Gjør bidraget ditt så informativt som kreves for formålet med samtalen.
- Gjør det ikke mer informativt enn det som kreves.

(3)  A: Har du søsken?
     B: Jeg har en bror.

B sier ikke at hun bare har én bror. Likevel forstår A det slik — for hadde hun hatt to, ville den første delen av maksimen krevd at hun sa det.

Mekanismen: slutningen følger av at taleren kunne sagt noe sterkere og valgte å la være. Det er den viktigste implikaturkilden i hele faget, og den behandles systematisk som skalar implikatur i kap. 8.2.

Merk at maksimens andre del er like viktig som den første, og at den ofte glemmes. Svarer du «Ja, jeg har en bror som heter Tore, han er 34 og bor i Tromsø» på spørsmålet i (3), har du brutt kvantitetsmaksimen ved å si for mye — og den andre vil lete etter en grunn til det.

Overmaksimen: prøv å gjøre bidraget ditt sant.

- Si ikke det du tror er usant.
- Si ikke noe du mangler tilstrekkelig grunnlag for.

(4)  A: Kommer bussen snart?
     B: Den gikk for fem minutter siden.

A legger til grunn at B faktisk vet dette. Uten den forutsetningen ville svaret vært uten verdi.

Kvalitetsmaksimen har en særstilling hos Grice. Han bemerker selv at de andre maksimene forutsetter at denne er oppfylt: et bidrag som ikke er sant, er heller ikke informativt eller relevant på en nyttig måte.

Det er også denne maksimen som hånes oftest og mest åpenlyst. Ironi, metafor, overdrivelse og underdrivelse er alle tilfeller der taleren sier noe hun åpenbart ikke tror er sant — og der mottakeren derfor leter etter en annen mening. Det behandles i løkke 2.

(5)  A: Blir du med på kino i kveld?
     B: Jeg har eksamen i morgen tidlig.

B svarer ikke ja eller nei. A forstår likevel svaret som et nei, fordi relasjonsmaksimen tilsier at B sier noe som hører til spørsmålet — og det eneste som knytter eksamen til kinobesøket, er at eksamen er en grunn til å la være.

Grice er selv utilfreds med denne maksimen, og han skriver at den skjuler en rekke vanskelige spørsmål: hva er relevans, og hvordan skifter fokus i en samtale? Det er nettopp denne mangelen relevansteorien tar tak i, og den behandles i kap. 10.2.

Slik nevner du forbeholdet i et svar: én setning holder. «Grice erkjenner selv at relasjonsmaksimen er den minst utviklede av de fire, og relevansteorien bygger nettopp på det punktet.» Det viser at du har lest ham og ikke bare listen.

Overmaksimen: vær klar. Underpunktene:

- Unngå uklare uttrykk.
- Unngå flertydighet.
- Vær kortfattet — unngå unødvendig omstendelighet.
- Vær ordentlig, altså framstill ting i en fornuftig rekkefølge.

(6) a.  Hun tok på seg skoene og gikk ut.
    b.  Hun gikk ut og tok på seg skoene.

De to setningene har samme deler og samme sannhetsbetingelser i streng forstand, men vi leser dem som ulike hendelsesforløp. Grunnen er det siste underpunktet: vi forventer at rekkefølgen i fortellingen svarer til rekkefølgen i verden.

Merk at måtemaksimen er den eneste som handler om formen på ytringen. Det gjør den til den letteste å hånes bevisst: en unødig lang og omstendelig formulering signaliserer at det er noe med saken, uten at noe er sagt om hva.

Et stille brudd (‘violating’) foreligger når taleren bryter en maksime uten at mottakeren skal merke det.

Den klassiske formen er løgnen: taleren bryter kvalitetsmaksimen og ønsker samtidig at den andre skal tro at maksimen er fulgt.

(8)  A: Har du sendt inn søknaden?
     B: Ja, i går. — sagt av en som ikke har sendt den.

Ingen implikatur oppstår. Mottakeren merker ikke noe, og har dermed ingen grunn til å lete etter en annen mening.

Testen som skiller stille brudd fra håning: er bruddet synlig ment? Ved håning vil taleren at du skal se bruddet; ved stille brudd vil hun det motsatte.

Merk at stille brudd ikke er interessant for pragmatikken, nettopp fordi det ikke gir noen slutning. Det er likevel verdt å nevne i et svar, siden det er kontrasten som gjør håningen forståelig.

(9)  A: Hvem har søkt på stillingen?
     B: Det kan jeg dessverre ikke si noe om.

B bryter kvantitetsmaksimen, men markerer bruddet i klartekst. Dermed oppstår ingen implikatur om hvem søkerne er — bare en opplysning om at B er bundet av noe.

Hva som skiller uttreden fra håning: ved håning må mottakeren regne ut hva taleren mener. Ved uttreden er det ingenting å regne ut; taleren har sagt at hun trekker seg fra samarbeidet på dette punktet.

Merk at uttreden likevel kan bære en slutning i praksis — «Det kan jeg ikke si noe om» kan tolkes som at det finnes noe å si. Å nevne den gråsonen er et pluss-punkt, men ikke på bekostning av å oppgi hovedskillet først.

En maksimekollisjon (‘clash’) foreligger når taleren ikke kan oppfylle én maksime uten å bryte en annen.

(10)  A: Når går siste ferge?
     B: En gang på ettermiddagen.

B gir mindre informasjon enn A ba om, altså et brudd på kvantitetsmaksimen. Men grunnen er at B ikke vet mer, og å gjette ville brutt kvalitetsmaksimen. De to kravene kolliderer, og B velger kvalitet.

Implikaturen som oppstår, er ikke et svar på spørsmålet, men en opplysning om taleren: A slutter at B ikke vet mer presist. Det er en ekte implikatur, og det gjør kollisjon til den tredje kilden ved siden av håning.

Grices egen begrunnelse for at kollisjonen løses slik: kvalitetsmaksimen har forrang, siden de andre maksimene forutsetter at bidraget er sant.

Slik kjenner du igjen en kollisjon i en oppgave: taleren gir et vagt eller ufullstendig svar uten ironi, og en tenkelig grunn er at hun mangler kunnskap. Da er det kollisjon og ikke håning.

Dette er den viktigste av de fire måtene, fordi det er den som gir de rike implikaturene.

(11)  A: Hvordan gikk presentasjonen?
      B: Vel, prosjektoren fungerte.

B bryter kvantitetsmaksimen synlig: hun sier langt mindre enn spørsmålet ba om, og hun gjør det på en måte som er umulig å overse. A slutter at presentasjonen ikke gikk bra.

Mekanismen — og dette er kjernen i hele kapitlet: mottakeren antar at taleren fortsatt samarbeider på det overordnede planet. Bruddet på en enkelt maksime er derfor ikke et brudd på samarbeidsprinsippet; det er et signal om at meningen ligger et annet sted enn i det som ble sagt.

Grice bruker også ordet «utnytte» (‘exploit’) om dette: taleren utnytter maksimen ved å bryte den synlig.

Testen som skiller håning fra de tre andre måtene: er bruddet synlig, uannonsert, og finnes det ingen kollisjon som forklarer det? Da er det håning.

(17)  Etter fjerde forsinkelse på rad: «Denne bussruta er svært pålitelig.»

Utledningen: taleren sier noe som er åpenbart usant for begge parter. Mottakeren antar likevel samarbeid, og slutter at det mente må være noe annet enn det sagte — som regel det motsatte, eller i det minste noe klart negativt.

Merk hva Grices analyse forutsetter: at bruddet er gjensidig kjent. Ironi virker bare når begge vet at påstanden er usann. Det er derfor ironi mislykkes overfor en som ikke kjenner situasjonen.

Den ærlige begrensningen: analysen forklarer ikke hvorfor man i det hele tatt velger ironi framfor å si det motsatte direkte. Det spørsmålet tar relevansteorien opp i kap. 10.2, og å nevne innvendingen er et pluss-punkt i en oppgave som ber om drøfting.

(18)  «Jeg har sendt den e-posten tusen ganger.»

Begge parter vet at tallet er usant. Mottakeren antar likevel samarbeid, og slutter at taleren mener noe i nærheten — at hun har sendt den mange ganger, og at hun er oppgitt over det.

Forskjellen fra ironi: ved ironi er den mente meningen som regel det motsatte av det sagte. Ved overdrivelse ligger den mente meningen i samme retning, bare svakere.

Merk at overdrivelse ofte bærer en holdning i tillegg til et innhold. Setningen i (18) formidler ikke bare et omtrentlig antall, men også irritasjon — og den delen av meningen er vanskelig å få fram med et presist tall.

(19)  Om et prosjekt som gikk fullstendig galt: «Det gikk ikke helt etter planen.»

Begge parter vet at formuleringen er langt svakere enn situasjonen tilsier. Mottakeren slutter at taleren mener noe langt sterkere.

Hvilken maksime hånes? Her er svaret ikke opplagt, og et godt svar sier det. Underdrivelsen kan analyseres som en håning av kvalitetsmaksimen — man sier noe man ikke tror er en dekkende beskrivelse — eller av kvantitetsmaksimen, siden man gir mindre informasjon enn man kunne.

Slik behandler du grensetilfellet: oppgi begge analysene, si hvilken du bygger på, og gå videre. «Det kan diskuteres» uten fortsettelse er derimot slark.

Merk at underdrivelse ofte er et høflighetsgrep, og at det peker mot ansiktsbegrepet i kap. 9.2.

(20)  «Saksbehandlingen er en flaskehals.»

Bokstavelig talt er påstanden usann — en saksbehandling er ikke en del av en flaske. Mottakeren antar samarbeid og leter etter en lesning som gir mening: at saksbehandlingen begrenser gjennomstrømningen.

Forskjellen fra ironi: ved ironi er den mente meningen som regel det motsatte av det sagte. Ved metafor er den en likhetsbasert omtolkning — noe som deler et trekk med det sagte.

Merk at Grices behandling av metafor er kortfattet og ofte kritisert. Innvendingen er at metaforer ikke oppleves som et to-trinns arbeid — man leter ikke først etter en bokstavelig lesning og forkaster den. Å nevne innvendingen er et pluss-punkt, men bare etter at analysen er gjengitt korrekt.

En konversasjonell implikatur (‘conversational implicature’) er noe en taler formidler uten å si det, og som mottakeren utleder fra det sagte pluss antakelsen om samarbeid.

De tre kjennetegnene du bør oppgi i en definisjon:

- Den er ikke en del av det sagte — den følger ikke av setningens betydning.
- Den er utledbar — mottakeren kan vise hvordan hun kom fram til den.
- Den er kansellerbar — den kan trekkes tilbake uten selvmotsigelse.

(25)  A: Kommer alle på møtet?
      B: Avdelingslederen kommer.

Implikaturen er at ikke alle kommer. Kanselleringen viser at den ikke er en del av det sagte: «Avdelingslederen kommer — og alle de andre også, forresten.» Ingen selvmotsigelse.

Kontrasten mot de to andre slutningstypene fra kap. 3.4: entailment forsvinner under negasjon og kan ikke kanselleres; presupposisjon overlever negasjon og kan heller ikke kanselleres uten videre. Implikaturen er den eneste som kan trekkes tilbake, og det er den avgjørende testen.

Grices utledningsskjema er den trinnvise begrunnelsen mottakeren kan gi for en implikatur. I noe forenklet form:

Trinn 1. Taleren har sagt at p.

Trinn 2. Det er ingen grunn til å tro at hun ikke følger samarbeidsprinsippet.

Trinn 3. Hun kunne ikke sagt p i denne sammenhengen og likevel fulgt prinsippet, med mindre hun mente q.

Trinn 4. Hun vet at jeg kan regne dette ut, og hun har ikke gjort noe for å hindre meg i det.

Trinn 5. Altså har hun implikert q.

Merk hva trinn 3 gjør. Det er der arbeidet ligger: du må si hva som ville vært galt ved bidraget dersom implikaturen ikke fulgte med. Uten det trinnet er skjemaet en tom form.

Slik bruker du skjemaet på eksamen: skriv trinn 1, 3 og 5 ut i klartekst på ditt eget eksempel. Trinn 2 og 4 kan nevnes kort. Det er trinn 3 som viser at du har forstått mekanismen, og det er også det trinnet som mangler i de fleste besvarelser.

Testen som avgjør om en slutning er en konversasjonell implikatur: prøv å trekke slutningen tilbake i en fortsettelse, og se om det blir selvmotsigende.

(28) a.  Avdelingslederen kommer — og alle de andre også, forresten.
     b. #Avdelingslederen kommer, men ingen kommer.

I (28a) er fortsettelsen en presisering, ikke en motsigelse: slutningen «ikke alle kommer» kan trekkes tilbake, og den er derfor en implikatur. I (28b) er det derimot selvmotsigende, siden slutningen der er et entailment.

Testen er den samme som i kap. 3.4, og den er den avgjørende i hele pragmatikkhalvdelen.

Slik skriver du testen ut: fortsettelsen skal stå i klartekst, og du skal si om den er selvmotsigende eller ikke. En test som bare navngis, er en påstand om et testresultat.

Merk at kanselleringen kan skje på to måter: eksplisitt, ved et tillegg som i (28a), eller ved konteksten alene — situasjonen kan gjøre implikaturen umulig uten at noe sies. Å nevne begge er et pluss-punkt.

Hver maksime har sine typiske garderinger:

(29) a.  «Så vidt jeg vet …»               (kvalitet)
     b.  «For å gjøre det kort …»          (måte)
     c.  «Uten å gå inn på alle detaljer …» (kvantitet)
     d.  «Litt på siden, men …»            (relasjon)

Hvorfor gardering er et argument for at maksimene finnes. Vi har faste uttrykk for å markere hver av dem. Det ville vært merkelig dersom maksimene bare var noe en filosof fant på — språkbrukerne har åpenbart en følelse av nettopp disse fire kravene.

Merk skillet mot uttreden. Ved uttreden trekker taleren seg fra samarbeidet på et punkt: «det kan jeg ikke si noe om». Ved gardering blir hun i samarbeidet, men varsler at bidraget er begrenset. Gardering er altså et samarbeidsgrep, ikke et brudd.

Slik bruker du garderingen i et svar: som belegg. «At språk har faste garderingsuttrykk for hver av de fire maksimene, er et selvstendig argument for at oppdelingen svarer til noe reelt hos språkbrukerne.»

Fra kap. 3.1: disjunksjonen er inklusiv i logikken — sann også når begge leddene er sanne — mens vi ofte leser den som et valg. Her er forklaringen.

(30)  Til lunsj kan du få suppe eller salat.

De fleste forstår dette som «én av delene, ikke begge». Men den lesningen er ikke i ordet — den er utledet.

Utledningen: taleren kunne sagt «suppe og salat», som er sterkere. At hun velger det svakere eller, tilsier etter kvantitetsmaksimen at hun ikke kunne si det sterkere. Implikaturen: ikke begge deler.

Kanselleringstesten viser at lesningen er pragmatisk:

(31)  Til lunsj kan du få suppe eller salat — begge deler går også fint.

Ingen selvmotsigelse. Hadde eksklusiviteten vært en del av ordets betydning, ville fortsettelsen vært selvmotsigende.

Merk at dette er et av de klareste eksemplene i hele faget, fordi det knytter en semantisk sannhetstabell direkte til en pragmatisk mekanisme. Det systematiseres videre som skalar implikatur i kap. 8.2.

Et spørsmål som bør berøres i ethvert drøftende svar om Grice: hva slags påstand er maksimene?

Tre lesninger finnes:

- Normativ: maksimene er regler samtaledeltakere bør følge. Grice selv avviser i praksis denne lesningen — han beskriver, han foreskriver ikke.
- Deskriptiv: maksimene beskriver hva folk faktisk gjør. Det er åpenbart for sterkt, siden vi bryter dem hele tiden.
- Tolkningsbasert: maksimene beskriver hva vi forventer av hverandre, og de er derfor utgangspunkt for tolkning snarere enn beskrivelser av atferd. Dette er den lesningen som stemmer best med hvordan apparatet faktisk brukes.

Hvorfor spørsmålet betyr noe for et svar: hele håningsmekanismen forutsetter den tredje lesningen. Var maksimene regler, ville et brudd vært en overtredelse; er de forventninger, blir bruddet et signal.

Slik formulerer du det: «Maksimene er ikke regler man skal følge, men forventninger man tolker ut fra. Det er nettopp derfor et åpenlyst brudd kan bære mening i stedet for å ødelegge kommunikasjonen.»

Et spørsmål som er verdt en setning i et drøftende svar: gjelder samarbeidsprinsippet overalt?

Grice presenterer prinsippet som en generell egenskap ved rasjonell samhandling, ikke som et trekk ved engelsk eller ved en bestemt kultur. Det er en sterk påstand.

Innvendingen som er reist: kulturer og situasjoner vektlegger maksimene ulikt. Hvor direkte man forventes å svare, og hvor mye man forventes å si, varierer.

Det vanlige forsvaret: variasjonen gjelder hvordan maksimene realiseres, ikke om de virker. Selve slutningsmekanismen — at en åpenlys avvikelse bærer mening — ser ut til å være svært utbredt.

Slik behandler du spørsmålet: oppgi påstanden, oppgi innvendingen, og oppgi forsvaret. Ta ikke stilling uten begrunnelse, og påstå ikke noe om et bestemt språksamfunn du ikke har dekning for. En udekket påstand om et språk er en faglig feil, uansett hvor godt den passer i argumentet.