8.2 Implikaturens egenskaper (Huangs 7), konvensjonell vs. konversasjonell, Horn Q/R
Skillet konvensjonell/konversasjonell implikatur, Huangs sju egenskaper (som skal navngis OG forklares), og Horns Q/R-prinsipper med skalaer.
Dette er det mest sensorkritiske kapitlet i pragmatikkhalvdelen, og grunnen er den samme som i kap. 6.2: her holder det ikke å kunne navnene.
- Grice og implikatur er prøvd i 8 av de 12 settene, og de dypere delene av temaet — egenskapene og Horns prinsipper — er der oppgavene skiller.
- Den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, er uvanlig konkret her. Den sier at Huangs sju egenskaper skal navngis OG forklares, og at minst fire av dem må behandles fullt ut. Den sier videre at Horn-skalaen må kobles til Q-prinsippet, og at dagligspråkets assosiasjoner om «nedover» ikke er en forklaring.
- Sjangrene er A1 — «gjør rede for og eksemplifiser» — og A3, altså «sammenlign Grices maksimer med Horns todeling». Kodene forklares fullt ut i kap. 0.1.
- Typisk formulering: «Navngi og forklar minst fire av egenskapene ved konversasjonelle implikaturer, og illustrer hver av dem med et eget eksempel.»
- Høyeste prioritet.
Slik er kapitlet delt opp (~55 min): Løkke 1 er skillet konvensjonell mot konversasjonell, og de to undertypene av den siste (~15 min). Løkke 2 er Huangs sju egenskaper, hver med en test (~22 min). Løkke 3 er Horns Q og R, med skalaene (~18 min).
Sist du var her — de fire tingene fra kap. 8.1 som hele kapitlet hviler på:
- Samarbeidsprinsippet er forventningen om et passende bidrag, og de fire maksimene er spesifiseringer av den.
- Et brudd gir ikke automatisk implikatur. Fire måter finnes — stille brudd, uttreden, kollisjon og håning — og bare de to siste gir slutninger.
- Utledningsskjemaet har fem trinn, og trinn 3 er der arbeidet ligger: hva ville vært galt ved bidraget dersom implikaturen ikke fulgte med?
- Kansellerbarhetstesten avgjør om en slutning er en implikatur: kan den trekkes tilbake uten selvmotsigelse?
Fra kap. 3.4 trenger du downward entailment: i en nedovergående posisjon går slutningen fra overmengde til delmengde, fordi å utelukke det store er å utelukke alle delene av det.
Kapitlet er uten formelle symboler. Horn-skalaer skrives i kodeblokker, slik vinkelparentesene ikke kolliderer med noe.
Løkke 1 — to slags implikatur (~15 min)
Problemet løkka svarer på. Grice viste at mye av det vi formidler, ikke står i ordene. Men ikke alt slikt tilleggsinnhold oppfører seg likt.
Sammenlikn to tilfeller:
(1) a. Hun er jurist, men hun er grei.
b. Noen av søkerne hadde erfaring.I (1a) formidles det at det er en motsetning mellom å være jurist og å være grei. Den slutningen kommer fra ordet men, og den lar seg ikke trekke tilbake: «Hun er jurist, men hun er grei — og det er ingen motsetning der» høres selvmotsigende ut.
I (1b) formidles det at ikke alle hadde erfaring. Den slutningen kommer ikke fra noe ord; den kommer fra samarbeidet, og den lar seg trekke tilbake uten videre.
Grice skiller derfor to slag. Den første er konvensjonell — knyttet til et ord. Den andre er konversasjonell — knyttet til samtalen. Skillet er ett av parene den ene sensorveiledningen nevner ved navn.
En konvensjonell implikatur (‘conventional implicature’) er tilleggsinnhold som er knyttet til et bestemt ord, og som følger med hver gang ordet brukes.
De typiske bærerne i norsk er men, likevel, altså, til og med og enda.
(2) a. Hun er nyutdannet, men hun er dyktig.
b. Hun er nyutdannet, og hun er dyktig.De to setningene er sanne i nøyaktig de samme situasjonene: begge sier at hun er nyutdannet og at hun er dyktig. Likevel formidler bare (2a) at det er en motsetning mellom de to. Den motsetningen er den konvensjonelle implikaturen, og den er knyttet til ordet men.
De tre kjennetegnene du bør oppgi:
- Den er knyttet til ordet, ikke til samtalen.
- Den kan ikke kanselleres — «\#men det er ingen motsetning der» er avvikende.
- Den påvirker ikke sannhetsbetingelsene. Det er derfor (2a) og (2b) har samme sannhetsverdi i enhver situasjon.
Merk det siste punktet nøye. Det er nettopp det som gjør fenomenet interessant: her er noe som hører til ordets faste betydning, og som likevel ikke er med i det setningen påstår.
En konversasjonell implikatur (‘conversational implicature’) er tilleggsinnhold som utledes av det sagte pluss antakelsen om samarbeid — ikke av et bestemt ord.
(3) Noen av søkerne hadde erfaring.Implikaturen «ikke alle hadde erfaring» følger ikke av ordet noen. Den følger av at taleren kunne sagt alle og valgte å la være.
De tre kjennetegnene, satt opp mot den konvensjonelle:
- Den er knyttet til samtalen, og den kan variere med situasjonen.
- Den kan kanselleres — «Noen av søkerne hadde erfaring; faktisk hadde alle det» er ingen selvmotsigelse.
- Den er utledbar fra samarbeidsprinsippet og maksimene, trinn for trinn.
Testen som skiller de to slagene: prøv å kansellere. Går det, er implikaturen konversasjonell. Går det ikke, er den konvensjonell — eller så er slutningen i det hele tatt ikke en implikatur, men et entailment.
Merk at kansellerbarhetstesten alene ikke skiller konvensjonell implikatur fra entailment. Til det trenger du sannhetsbetingelsene: en konvensjonell implikatur påvirker dem ikke, mens et entailment gjør det.
Begge implikaturtypene har denne egenskapen, og det er nettopp derfor de begge kalles implikaturer.
Testen som viser det: bytt ut bæreren med et nøytralt ord, og se om sannhetsverdien endres.
(4) a. Hun er nyutdannet, men hun er dyktig.
b. Hun er nyutdannet, og hun er dyktig.Er det tenkelig at (4a) er sann og (4b) usann, eller omvendt? Nei. Motsetningen som men formidler, kan være urimelig — men den kan ikke gjøre setningen usann.
Hvorfor dette er et poeng verdt å skrive i et svar: det viser hvorfor implikaturer hører til pragmatikken og ikke til semantikken. Semantikken beskriver sannhetsbetingelser; implikaturene lever ved siden av dem.
Merk kontrasten mot entailment fra kap. 3.2. Et entailment er nettopp noe som følger av sannhetsbetingelsene, og det er derfor entailmentet forsvinner når setningen negeres.
En generalisert konversasjonell implikatur (‘generalized conversational implicature’, forkortet GCI) er en implikatur som følger med et uttrykk normalt, uten at situasjonen må bidra med noe spesielt.
(5) Jeg møtte en student i går.De fleste vil forstå at studenten ikke var noen taleren står i et nært forhold til — ikke hennes egen datter, for eksempel. Slutningen følger med formuleringen en student i nesten enhver sammenheng.
Skalar implikatur er den viktigste undergruppen: noen implikerer normalt «ikke alle», eller implikerer normalt «ikke begge», varm implikerer normalt «ikke varm».
Hvorfor kategorien er nyttig: GCI-er ligger nær det leksikalske uten å være det. De er så stabile at de føles som en del av ordets betydning — men kansellerbarhetstesten viser at de ikke er det.
Merk at dette gjør dem til en felle. Det er nettopp GCI-ene som oftest feilaktig oppgis som entailmenter i besvarelser, og det er derfor kansellerbarhetstesten må kjøres selv når svaret virker opplagt.
En partikularisert konversasjonell implikatur (‘particularized conversational implicature’, forkortet PCI) er en implikatur som bare oppstår i en bestemt sammenheng.
(6) A: Blir du med på seminaret på lørdag?
B: Jeg har vakt på sykehuset.Implikaturen er at B ikke kan bli med. Men den følger ikke av ytringen i seg selv — sagt som svar på «Hvorfor er du så trøtt?» ville den samme setningen implisert noe helt annet.
Skillet mot GCI i én setning: en GCI følger med uttrykket normalt, uansett sammenheng; en PCI krever den bestemte sammenhengen for å oppstå i det hele tatt.
Testen: ta ytringen ut av sammenhengen. Overlever slutningen, er den generalisert. Forsvinner den, er den partikularisert.
Hvorfor skillet er verdt å ta med i et svar: det viser at «konversasjonell implikatur» ikke er én ensartet klasse. Håningseksemplene fra kap. 8.1 er nesten alle PCI-er; de skalare implikaturene i løkke 3 er GCI-er.
For hver slutning: er den en konvensjonell implikatur, en konversasjonell implikatur eller et entailment? Begrunn med en test.
(7) a. «Hun er ung, men erfaren.» ⇒ Det er uvanlig at unge er erfarne.
b. «Noen av deltakerne kom for sent.» ⇒ Ikke alle kom for sent.
c. «Alle deltakerne kom for sent.» ⇒ Minst én deltaker kom for sent.
d. «Han rakk til og med siste buss.» ⇒ Det var uventet at han rakk den.Løkke 2 — Huangs sju egenskaper (~22 min)
Huang setter opp sju egenskaper ved konversasjonelle implikaturer. Listen er lett å pugge og lett å skrive av — og det er nettopp derfor den ene sensorveiledningen som finnes, er så tydelig: egenskapene skal navngis OG forklares, og minst fire skal behandles fullt ut.
Slik behandler du en egenskap «fullt ut». Tre ting, og alle tre er korte:
- (i) Navnet, på norsk og engelsk.
- (ii) Hva egenskapen sier, i én setning.
- (iii) Et eget eksempel der egenskapen vises, med testen kjørt.
En liste med sju navn og ingen eksempler er feil #5 i registeret. Fire egenskaper behandlet fullt ut er et bedre svar enn sju navn i en kolonne.
(8) a. Halvparten av plassene er tatt.
b. Halvparten av plassene er tatt — faktisk er alle tatt.Implikaturen i (8a) er at ikke alle plassene er tatt. I (8b) trekkes den tilbake, og resultatet er en presisering, ikke en motsigelse.
Kanselleringen kan skje på to måter, og et fullstendig svar nevner begge:
- Eksplisitt, ved et tillegg som i (8b).
- Ved konteksten alene — situasjonen kan gjøre implikaturen umulig uten at noe sies.
Dette er den viktigste av de sju egenskapene, siden det er den som brukes som test hele veien: den skiller implikatur fra entailment og fra presupposisjon.
Merk at også konvensjonelle implikaturer faller på denne testen. De lar seg ikke kansellere, og det er nettopp derfor testen skiller de to implikaturtypene.
(9) a. Noen av bøkene var skadet.
b. En del av bøkene var skadet.
c. Enkelte av bøkene var skadet.Alle tre implikerer at ikke alle bøkene var skadet. Implikaturen lar seg ikke «ta av» ved å skifte ord.
Kontrasten som gjør egenskapen skarp: konvensjonelle implikaturer er avtakbare. Bytt men med og, og motsetningen forsvinner — nettopp fordi den hang i ordet.
Det ene unntaket, som er verdt et pluss-punkt: implikaturer som utledes fra måtemaksimen, er avtakbare. De hviler jo nettopp på hvordan noe er sagt, og en annen formulering fjerner dem. «Hun fikk bilen til å stanse» og «Hun stanset bilen» skiller seg bare i form, og bare den første antyder noe uvanlig ved måten.
Slik bruker du egenskapen som test: finn et synonymt uttrykk og sett det inn. Følger slutningen med, er den ikke-avtakbar — og dermed konversasjonell, ikke konvensjonell.
Testen som avgjør om en slutning henger i ordet eller i innholdet: bytt uttrykket med et som betyr det samme, og se om slutningen følger med.
Følger den med, er den ikke-avtakbar, og dermed konversasjonell. Forsvinner den, satt den i ordet, og den er konvensjonell.
Det klareste utslaget får du på men: bytt det med og, og motsetningen forsvinner. Bytt noen med enkelte, og «ikke alle» følger med.
Slik skriver du testen ut: begge setningene skal stå i klartekst, og du skal si om slutningen overlevde. En test som bare navngis, er en påstand om et testresultat.
Det ene unntaket du må kjenne: implikaturer fra måtemaksimen er avtakbare, siden de nettopp hviler på hvordan noe er sagt. Testen skiller derfor ikke helt rent, og å nevne unntaket er et pluss-punkt — men bare etter at hovedregelen er oppgitt.
Det er utledningsskjemaet fra kap. 8.1 som er selve innholdet i denne egenskapen.
(10) A: Fikk du gjort ferdig kapitlet?
B: Jeg fikk skrevet innledningen.Utregningen: B har sagt at hun skrev innledningen. Hadde hun gjort ferdig hele kapitlet, ville kvantitetsmaksimen krevd at hun sa det, siden det er både kortere og mer informativt. At hun velger den svakere formuleringen, kan bare forenes med samarbeid dersom hun ikke kunne si det sterkere. Implikatur: kapitlet er ikke ferdig.
Hvorfor egenskapen er avgjørende for hele apparatet: den er det som skiller implikaturer fra vilkårlige assosiasjoner. En slutning som ikke kan regnes ut, er ikke en implikatur i Grices forstand — den er noe annet, kanskje bare noe leseren tenkte på.
Slik viser du egenskapen i et svar: skriv utregningen ut. Å påstå at en implikatur er kalkulérbar uten å kalkulere den, er selvmotsigende i akkurat denne sammenhengen.
(11) Tre av de fem lampene virker.Implikaturen «de to andre virker ikke» står ikke i ordboka under noe av ordene. Den er en følge av at taleren valgte å oppgi nettopp dette tallet.
Testen: slå opp ordene. Er slutningen en del av betydningen til ett av dem? Er den ikke det, er implikaturen ikke-konvensjonell.
Kontrasten: men har motsetningen i seg, og den slutningen er derfor konvensjonell. Det er nettopp denne kontrasten som gir de to implikaturtypene navnene sine.
Merk hvordan denne egenskapen henger sammen med de to foregående. At implikaturen kan regnes ut og at den ikke lar seg ta av ved synonymbytte, peker begge mot at den ikke sitter i noe enkeltord. De tre egenskapene støtter hverandre, og det er verdt å si i et svar i stedet for å behandle dem som sju løsrevne punkter.
(12) Noen av deltakerne kom for sent, men ikke alle.Tillegget men ikke alle gjentar implikaturen. Likevel oppleves setningen som helt normal.
Kontrasten som gjør egenskapen til en test: prøv det samme med et entailment.
(13) #Alle deltakerne kom for sent, og minst én kom for sent.Dette virker overflødig på en påfallende måte, fordi det andre leddet allerede er sagt av det første. Implikaturer tåler forsterkning; entailmenter gjør det ikke.
Hvorfor egenskapen er nyttig i praksis: den er den beste testen når kansellerbarhetstesten er vanskelig å bruke. Kan du legge slutningen til uten at det høres rart ut? Da er den en implikatur.
Merk at forsterkbarhet og kansellerbarhet er to sider av samme sak. Er slutningen ikke en del av det sagte, kan den både legges til og trekkes fra.
Argumentet, i to setninger: en konvensjonell implikatur er knyttet til et bestemt ord i et bestemt språk, og et annet språk trenger ikke ha et ord med akkurat den funksjonen. En konversasjonell implikatur er derimot regnet ut fra samarbeidsprinsippet — og har et språk et uttrykk for «noen», vil den svakere formen naturlig implisere «ikke alle».
Merk den ærlige presiseringen som hører med. Huangs egenskap er en tendens, ikke en absolutt lov. Hvor sterkt en implikatur står, og hvor lett den kanselleres, kan variere. Skriv derfor «har en tendens til», ikke «finnes i alle språk».
Og merk avgrensningen mot udekkede påstander. Skriv aldri at et bestemt språk gjør noe bestemt uten at du har dekning for det. Et generelt argument om mekanismen er sterkere enn en usikker påstand om et enkeltspråk — og en udekket påstand om et språk er en faglig feil uansett hvor godt den passer i argumentet.
(14) A: Hva syntes du om kandidaten?
B: Hun møtte presis.Hva impliserer B? At kandidaten ikke gjorde inntrykk faglig? At B ikke vil si noe negativt? At B ikke fikk vurdert kandidaten godt nok? Alle tre er rimelige, og ingen av dem er utelukket.
Hvorfor dette er en egenskap og ikke en svakhet ved apparatet: implikaturer er slutninger mottakeren gjør, ikke innhold taleren har lagt inn. Det som overføres, er en retning, ikke en bestemt påstand.
Kontrasten mot entailment gjør poenget skarpt: et entailment er entydig bestemt av setningen. En implikatur er ikke det, og det er derfor to lesere kan trekke ulike, like rimelige slutninger av samme ytring.
Slik bruker du egenskapen i et svar: som forklaring på hvorfor implikaturanalyser ikke har én fasit på samme måte som semantiske analyser. Det er ikke en unnskyldning for vaghet — utledningen skal fortsatt skrives ut — men det er en presis beskrivelse av hva slags resultat den gir.
Merk formuleringen: minst fire, navngi og forklar, og eget eksempel per egenskap. Det er tre krav, og et svar som lister sju navn uten eksempler oppfyller ingen av dem.
Egenskap 1 — kansellerbarhet (‘defeasibility’). Implikaturen kan trekkes tilbake uten selvmotsigelse.
(15) a. Kurset passer for dem som har litt programmeringserfaring.
b. Kurset passer for dem som har litt programmeringserfaring —
faktisk også for dem som har mye.Implikaturen i (15a) er at kurset ikke passer for viderekomne. I (15b) trekkes den tilbake, og resultatet er en presisering, ikke en motsigelse. Testen er kjørt, ikke bare navngitt.
Egenskap 2 — ikke-avtakbarhet (‘non-detachability’). Implikaturen henger ved innholdet, ikke ved formen.
(16) a. Noen av naboene klaget.
b. Enkelte av naboene klaget.
c. En del av naboene klaget.Alle tre implikerer at ikke alle naboene klaget. Slutningen lar seg ikke fjerne ved å skifte ord, og det viser at den ikke sitter i uttrykket noen.
Kontrasten som gjør poenget: bytt men med og i «Hun er ung, men erfaren», og motsetningen forsvinner. Konvensjonelle implikaturer er avtakbare.
Egenskap 3 — kalkulérbarhet (‘calculability’). Implikaturen kan regnes ut trinn for trinn.
(17) A: Har dere fått svar fra kommunen?
B: Vi har fått en foreløpig tilbakemelding.Utregningen: B har sagt at det er kommet en foreløpig tilbakemelding. Hadde det endelige svaret kommet, ville kvantitetsmaksimen krevd at hun sa det. At hun velger den svakere formuleringen, kan bare forenes med samarbeidsprinsippet dersom hun ikke kunne si det sterkere. Implikatur: det endelige svaret er ikke kommet.
Merk at utregningen er skrevet ut. Å påstå at en implikatur er kalkulérbar uten å kalkulere den, er selvmotsigende.
Egenskap 4 — forsterkbarhet (‘reinforceability’). Implikaturen kan sies eksplisitt i tillegg uten å virke overflødig.
(18) Vi har fått en foreløpig tilbakemelding, men ikke det endelige svaret.Tillegget gjentar implikaturen, og setningen oppleves likevel som helt normal. Kontrasten: prøv det samme med et entailment — «\#Alle klaget, og minst én klaget» — og det virker påfallende overflødig.
> Margnotat: legg merke til at hver egenskap har fått navn på to språk, én setnings forklaring, eget eksempel og testen kjørt. Det er formen den ene sensorveiledningen etterspør når den sier at egenskapene skal navngis og forklares.
De tre siste, kort — siden oppgaven ba om minst fire. Ikke-konvensjonalitet: implikaturen står ikke i ordboka under noe av ordene. Universalitet: konversasjonelle implikaturer har en tendens til å oppstå på tvers av språk, siden de utledes av allmenne prinsipper for samarbeid og ikke av vilkårlige konvensjoner. Ubestemmelighet: én ytring kan gi opphav til et åpent sett av implikaturer, uten at én av dem er den ene riktige.
Merk hvordan svaret er disponert. Fire egenskaper behandlet fullt ut, tre nevnt kort. Det er et bedre svar enn sju navn i en kolonne, og det er nøyaktig det oppgaveteksten ba om.
Velg fire av Huangs sju egenskaper — andre fire enn dem som er behandlet fullt ut i eksempelet over. Navngi hver av dem på norsk og engelsk, forklar den i én setning, og gi ett eget eksempel per egenskap.
«Gjør rede for skillet mellom konvensjonell og konversasjonell implikatur. Bruk to egne eksempler, og forklar hvilke tester som skiller de to — og hvilken test som ikke gjør det.»
Løkke 3 — Horns to prinsipper (~18 min)
— naturlig pausepunkt —
Grice har fire maksimer. Laurence Horn foreslår at de kan reduseres til to prinsipper som trekker i hver sin retning — og at spenningen mellom dem forklarer mer enn de fire gjorde hver for seg.
Merk hva den ene sensorveiledningen som finnes, sier om dette temaet: Horn-skalaen må kobles til Q-prinsippet, og en gjenfortelling som bygger på dagligspråkets assosiasjoner om «sterkere» og «svakere» er ikke en forklaring. Det er altså ikke nok å kunne skalaene — du må kunne si hvorfor de virker.
Horns forslag er å erstatte Grices fire maksimer med to prinsipper. Fordelingen er slik:
Q-prinsippet ← kvantitetsmaksimens FØRSTE del (si nok)
R-prinsippet ← kvantitetsmaksimens ANDRE del (ikke si for mye)
+ relasjonsmaksimen
+ måtemaksimen
Holdes utenfor: kvalitetsmaksimenMerk at kvalitetsmaksimen holdes utenfor reduksjonen. Den beholdes som et eget krav, siden de andre prinsippene forutsetter at bidraget er sant — samme begrunnelse som Grice selv gir for at kvalitet har forrang.
Hva reduksjonen vinner: de tre maksimene som handler om mengde, relevans og form, viser seg å trekke samme vei. Grice hadde dem som tre uavhengige krav; Horn viser at de er én kraft, og at den står i spenning med en annen.
Hva den taper: finmasketheten. Grices oppdeling lar deg peke på nøyaktig hvilken forventning som ble hånet, og skillet mellom formbaserte og innholdsbaserte implikaturer er lettere å se hos ham. Å oppgi både gevinsten og kostnaden er det som gjør en A3-sammenlikning til en vurdering.
(25) a. Alle plassene var opptatt. ⊨ Noen av plassene var opptatt.
b. Noen av plassene var opptatt. ⊭ Alle plassene var opptatt.Slutningen går bare én vei, og alle er derfor sterkere enn noen.
Testen som avgjør ordningen: entailment-testen fra kap. 3.2. Sett de to uttrykkene inn i samme setningsramme, og prøv slutningen begge veier. Går den bare én vei, har du funnet ordningen.
Hvorfor dette er grunnlaget og ikke en teknisk detalj: hele skalamekanismen hviler på at leddene står i et entailment-forhold. To ord som bare «likner» i betydning, danner ingen skala, og en slutning fra det ene til det andre ville ikke vært utledbar.
Det er nettopp dette den ene sensorveiledningen peker på når den sier at skalaen må kobles til prinsippet og ikke gjenfortelles: skalaen er ikke en liste over synonymer sortert etter styrke — den er en entailment-kjede.
En Horn-skala (‘Horn scale’) er et ordnet sett av uttrykk fra samme ordklasse, ordnet etter semantisk styrke, der det sterkeste står først.
(26) ⟨alle, de fleste, mange, noen⟩
⟨og, eller⟩
⟨nødvendigvis, muligens⟩
⟨alltid, ofte, av og til⟩
⟨varm, lunken⟩
⟨elske, like⟩Vinkelparentesene betyr «ordnet sett». De samme parentesene brukes om ordnede par i kap. 4.3, og bruken er den samme: rekkefølgen betyr noe.
De to kravene til en skala, som begge må være oppfylt:
- Leddene må stå i et entailment-forhold: det sterkeste entailer de svakere.
- Leddene må være like leksikalisert og passe i samme setningsramme. Alle og noen gjør det; alle og en betydelig andel av gjør det ikke like godt.
Merk hva skalaen brukes til: når taleren velger et svakere ledd, implikerer hun at det sterkere ikke gjelder. Hvorfor, står i Q-prinsippet.
En skalar implikatur (‘scalar implicature’) er slutningen fra at taleren valgte et svakere ledd på en skala, til at det sterkere ikke gjelder.
(27) Noen av representantene stemte for.Utledningen, trinn for trinn:
Trinn 1. Taleren har brukt noen, som ligger nederst på skalaen ⟨alle, de fleste, mange, noen⟩.
Trinn 2. Hadde alle vært sant, ville det vært et sterkere og like kort bidrag.
Trinn 3. Taleren antas å gi det sterkeste bidraget hun har grunnlag for. At hun ikke sa alle, kan bare forenes med det dersom hun ikke kunne si det.
Trinn 4. Implikatur: ikke alle representantene stemte for.
Merk at implikaturen strengt tatt er svakere enn den ser ut. Trinn 3 gir bare at taleren ikke vet at alle stemte for. At hun vet at ikke alle gjorde det, krever i tillegg at hun er godt informert. Å skille de to trinnene er et pluss-punkt, og det er en presisering som skiller et grundig svar fra et raskt.
Skalare implikaturer er den viktigste undergruppen av generaliserte konversasjonelle implikaturer, siden de følger med uttrykket i nesten enhver sammenheng.
> Si så mye du kan — gjør bidraget ditt tilstrekkelig, gitt R-prinsippet.
Prinsippet er hørerorientert. Det tjener mottakerens interesse i å få nok informasjon, og det svarer i hovedsak til den første delen av Grices kvantitetsmaksime.
Slik virker prinsippet, og dette er koblingen den ene sensorveiledningen etterspør: Q-prinsippet gjør det mulig for mottakeren å slutte fra det taleren ikke sa. Antar hun at taleren sier så mye hun kan, blir et fravær informativt: valgte taleren det svakere leddet på en skala, må hun mangle grunnlag for det sterkere.
Q-prinsippet er derfor kilden til de skalare implikaturene, og den koblingen er hele poenget: skalaen er ikke en mekanisme i seg selv, den er råstoffet Q-prinsippet arbeider på.
Formuler koblingen slik i et svar: «Skalaen ordner uttrykkene etter styrke; Q-prinsippet er det som gjør at valget av et svakere ledd blir informativt. Uten prinsippet er skalaen bare en liste.»
> Si ikke mer enn du må — gjør bidraget ditt nødvendig, gitt Q-prinsippet.
Prinsippet er talerorientert. Det tjener talerens interesse i å slippe å si alt, og det svarer i hovedsak til den andre delen av kvantitetsmaksimen samt til relasjons- og måtemaksimen.
Slik virker prinsippet: R lar mottakeren fylle ut det som ikke er sagt, ved å tolke ytringen på den mest nærliggende måten.
(28) Jeg brakk en finger i går.Taleren sier ikke min finger, men det er den lesningen enhver trekker. R-prinsippet forklarer det: det unødvendige er utelatt, og mottakeren fyller inn det stereotypiske.
Kontrasten mot Q i én setning: Q lar deg slutte fra det som ikke ble sagt, til at det ikke gjelder. R lar deg slutte fra det som ble sagt, til mer enn det sier.
Merk at de to prinsippene står i spenning. Q presser mot å si mer, R mot å si mindre. Det er nettopp balansen mellom dem Horn bruker til å forklare arbeidsdelingen i neste blokk.
En Q-implikatur er en slutning som følger av Q-prinsippet: fra at taleren ikke brukte et sterkere uttrykk, til at det sterkere ikke gjelder.
Retningen er avgjørende og lett å huske: Q-implikaturen går fra fraværet av et uttrykk. Den er derfor alltid begrensende — den setter et tak på det som er sagt.
De skalare implikaturene er den viktigste gruppen: noen gir «ikke alle», mulig gir «ikke sikkert», tre gir «ikke flere enn tre».
Slik kjenner du igjen en Q-implikatur i en oppgave: finnes det et sterkere uttrykk taleren kunne brukt i samme setningsramme? Gjør det det, og peker slutningen på at det sterkere ikke gjelder, er den en Q-implikatur.
Kontrollen: Q-implikaturer er kansellerbare som alle andre konversasjonelle implikaturer, og de forsvinner i posisjoner der styrkeforholdet snur — se blokka om skalaer under negasjon.
En R-implikatur er en slutning som følger av R-prinsippet: fra det taleren sa, til mer enn det bokstavelig talt sier.
Retningen er motsatt av Q-implikaturens. R-implikaturen går fra det sagte og er utfyllende — den legger til det nærliggende som taleren slapp å si.
Typiske tilfeller: «Jeg brakk en finger» leses som talerens egen finger; «Hun kjøpte hus» leses som ett hus hun skal bo i; «Kan du sende saltet?» leses som en oppfordring og ikke som et spørsmål om evne.
Slik kjenner du igjen en R-implikatur: fyller mottakeren inn noe stereotypisk som ikke ble sagt? Da er det R.
Merk hvorfor de to prinsippene ikke kolliderer i praksis. Q virker på valget mellom uttrykk som faktisk fantes; R virker på utfyllingen av det som ble valgt. De arbeider på hvert sitt trinn, og det er nettopp derfor Horn kan la dem stå i spenning uten at systemet bryter sammen.
Regelen: en umarkert, kort formulering får den umarkerte, stereotypiske tolkningen — det er R-prinsippet. En markert, lengre formulering får en markert, ikke-stereotypisk tolkning — det er Q-prinsippet, som lar mottakeren slutte at taleren hadde en grunn til å unngå den korte formen.
(29) a. Hun stanset bilen.
b. Hun fikk bilen til å stanse.(29a) leses som en helt vanlig oppbremsing. (29b) leses som noe uvanlig — hun brukte håndbrekket, eller kjørte den i en snøfonn. Sannhetsbetingelsene er praktisk talt de samme; det er formen som gjør forskjellen.
Utledningen: taleren kunne sagt (29a), som er kortere. At hun valgte den lengre formen, ville brutt R-prinsippet uten en grunn. Q-prinsippet gjør fraværet av den korte formen informativt, og mottakeren slutter at situasjonen ikke var den stereotypiske.
Hvorfor dette er Horns sterkeste enkeltresultat: det forklarer et mønster Grices fire maksimer bare kunne beskrive — og det gjør det med spenningen mellom de to prinsippene, ikke med noen av dem alene.
Skalaenes retning snur i nedovergående posisjoner, og det er en direkte følge av downward entailment fra kap. 3.4.
(30) a. Noen av plassene var opptatt.
⇒ implikatur: ikke alle var opptatt.
b. Ikke alle plassene var opptatt.
⇒ implikatur: noen var opptatt.Forklaringen: i en bekreftende setning er alle sterkest, og valget av noen utelukker alle. Under negasjon snur styrkeforholdet: «ikke noen», altså «ingen», er nå den sterkeste påstanden, og «ikke alle» den svakeste. Q-prinsippet virker på den nye ordningen, og implikaturen blir at den sterkere påstanden — «ingen» — ikke gjelder.
Kontrollen som viser at det stemmer: kanselleringstesten. «Ikke alle plassene var opptatt — faktisk var ingen opptatt» er ingen selvmotsigelse, bare en presisering.
Hvorfor dette er verdt å kunne: det binder sammen semantikkhalvdelen og pragmatikkhalvdelen. Skalaenes retning er ikke en egen regel — den følger av entailment-retningen i posisjonen, og det er nettopp den innsikten den ene sensorveiledningen etterspør når den sier at downward entailment må vises som forstått mekanisme og ikke som gjenkjente ord.
De tre testene samlet, med hva hver av dem faktisk skiller. Å vite hvilken test som skiller hva, er halve arbeidet i denne sjangeren.
Test Skiller
---------------------------------------------------------------
Kansellerbarhet konversasjonell implikatur
fra alt annet
Avtakbarhet konvensjonell implikatur
fra konversasjonell
Sannhetsbetingelser implikatur (begge slag)
fra entailmentRekkefølgen som er raskest: kjør kansellerbarhet først. Går slutningen å trekke tilbake, er den konversasjonell, og du er ferdig. Går den ikke, kjør sannhetsbetingelsestesten: påvirker slutningen om setningen er sann? Gjør den det, er det et entailment; gjør den det ikke, er det en konvensjonell implikatur.
Avtakbarhetstesten er da en bekreftelse, ikke et nødvendig trinn — men den er nyttig når kanselleringen er vanskelig å formulere.
Den vanligste feilen i batteriet: å bruke sannhetsbetingelsestesten til å skille de to implikaturtypene. Den gjør ikke det, siden begge er sannhetsbetingelsesuavhengige.
Merk at instruksjonsverbet er sammenlign. Sjangeren er da A3, og et svar som beskriver Grice i ett avsnitt og Horn i det neste, har levert to monologer i stedet for en sammenlikning.
Posisjon B — Horn. To prinsipper som trekker i hver sin retning. Q-prinsippet, hørerorientert: si så mye du kan. R-prinsippet, talerorientert: si ikke mer enn du må. Kvalitetsmaksimen holdes utenfor reduksjonen og beholdes som et eget krav.
Sammenlikningsakse 1 — hvordan maksimene fordeles.
Q svarer til den første delen av kvantitetsmaksimen. R svarer til den andre delen, og trekker i tillegg inn relasjons- og måtemaksimen, siden begge handler om ikke å gi mer eller mer omstendelig informasjon enn nødvendig.
Hva som vinnes: de tre maksimene som handler om mengde, relevans og form, viser seg å trekke samme vei. Grice hadde dem som tre uavhengige krav; Horn viser at de er én kraft.
Sammenlikningsakse 2 — hva spenningen forklarer.
Hos Grice er maksimene i prinsippet forenlige, og kollisjoner er unntak. Hos Horn er spenningen mellom Q og R normaltilstanden, og det er nettopp den som gjør arbeidet.
(31) a. Han åpnet døra.
b. Han fikk døra til å åpne seg.R-prinsippet gjør at (31a) leses som en helt vanlig døråpning. Q-prinsippet gjør at den lengre formen i (31b) blir informativ: taleren kunne sagt det kort, og at hun ikke gjorde det, betyr at situasjonen ikke var den vanlige. Grices fire maksimer kan beskrive dette mønsteret, men de forutsier det ikke.
Sammenlikningsakse 3 — skalaene.
Hos Grice utledes «noen impliserer ikke alle» fra kvantitetsmaksimen, ett tilfelle av gangen. Hos Horn er det en systematisk følge av Q-prinsippet anvendt på en skala.
(32) ⟨alle, de fleste, mange, noen⟩Koblingen som må stå i et svar: skalaen ordner uttrykkene etter semantisk styrke, altså etter entailment. Q-prinsippet er det som gjør valget av et svakere ledd informativt. Uten prinsippet er skalaen bare en liste; uten skalaen har prinsippet ingenting å arbeide på.
Sammenlikningsakse 4 — hva som tapes.
Reduksjonen har en pris. Grices fire maksimer er finmaskede, og noen implikaturer er lettere å utlede med den maksimen de faktisk springer ut av. Måtemaksimen er det tydeligste tilfellet: implikaturer som hviler på formen, er avtakbare, mens de øvrige konversasjonelle implikaturene ikke er det. Den forskjellen er lett å se hos Grice og lettere å miste hos Horn, der måte er slått sammen med mengde under R.
Vurdering per akse, kort. På akse 1 og 3 er Horn klart en forbedring: han samler det som hører sammen, og gjør skalaimplikaturene systematiske. På akse 2 er han også sterkere, siden spenningen forutsier et mønster i stedet for å beskrive det. På akse 4 taper han noe finmaskethet.
Konklusjon. Horns reduksjon er en gevinst der målet er å forklare systematiske mønstre — skalaer og arbeidsdeling. Grices oppdeling er å foretrekke der målet er å analysere en enkelt ytring, siden den lar deg peke på nøyaktig hvilken forventning som ble hånet. De to er ikke konkurrenter om samme oppgave.
> Margnotat: legg merke til at svaret har fire eksplisitte sammenlikningsakser med en kort vurdering per akse, og at konklusjonen faktisk konkluderer. Det er formen sjangeren A3 krever — ikke to parallelle framstillinger etter hverandre.
«Gjør rede for Horns Q-prinsipp, og forklar hvordan en Horn-skala gir opphav til en skalar implikatur. Skriv utledningen ut trinn for trinn på ditt eget eksempel.»
For hvert par under: avgjør om slutningen skyldes Q-prinsippet eller R-prinsippet, og begrunn.
(35) a. «Jeg har lest tre av artiklene.» ⇒ Ikke flere enn tre.
b. «Jeg mistet lommeboka.» ⇒ Det var talerens egen lommebok.
c. «Han fikk motoren til å starte.» ⇒ Det gikk ikke som vanlig.
d. «Det er mulig at søknaden går gjennom.» ⇒ Det er ikke sikkert.(Krevende. Sjanger A1 — full eksamenssjanger.) «Gjør rede for skillet mellom konvensjonell og konversasjonell implikatur, navngi og forklar fire av egenskapene ved konversasjonelle implikaturer, og forklar Horns Q-prinsipp med en skalar implikatur utledet trinn for trinn. Bruk egne eksempler gjennomgående.»
(Krevende. Sjanger A1 — vurder et svar.) En kandidat har svart slik på oppgaven «Forklar Horn-skalaer og skalar implikatur»:
> «Horn-skalaer er lister der ord er ordnet fra sterkest til svakest, for eksempel alle, de fleste, mange, noen. Når man bruker et ord lenger nede på skalaen, implikerer man at ordene lenger oppe ikke gjelder. Så hvis man sier ‘noen’, betyr det ikke alle. Dette kalles skalar implikatur.»
a) Hva mangler, og hvilken feilkode er det?
b) Skriv om til et fullstendig svar.
Dette paret er ett av dem den ene sensorveiledningen nevner, og forveksling er feil #2 i registeret.
Den skarpe forskjellen i én setning: en konvensjonell implikatur er knyttet til ordet og følger med hver gang ordet brukes; en konversasjonell er knyttet til samtalen og utledes fra samarbeidsprinsippet.
Testene som skiller:
- Kansellerbarhet. Den konversasjonelle lar seg trekke tilbake; den konvensjonelle gjør det ikke.
- Avtakbarhet. Bytt uttrykket med et synonym. Forsvinner slutningen, satt den i ordet, og den er konvensjonell.
Testen som IKKE skiller dem: sannhetsbetingelsene. Begge er sannhetsbetingelsesuavhengige. Den testen skiller implikatur fra entailment, og å bruke den på feil skille er en vanlig forveksling i seg selv.
De to andre fellene i kapitlet:
- Å blande generalisert og partikularisert konversasjonell implikatur. En GCI følger med uttrykket normalt; en PCI krever den bestemte sammenhengen. Testen er å ta ytringen ut av sammenhengen og se om slutningen overlever.
- Å blande Q og R. Q lar deg slutte fra det som ikke ble sagt; R lar deg slutte fra det som ble sagt, til mer enn det sier. De trekker i motsatt retning, og det er spenningen mellom dem som er poenget.
Fem feil dominerer dette kapitlet, og den ene sensorveiledningen peker på to av dem ved navn.
- Feil #5 — å liste Huangs egenskaper uten å forklare dem. Dette er kapitlets hovedfeil. Sju navn i en kolonne er ikke et svar; fire egenskaper med navn, forklaring, eget eksempel og test er det. Veiledningen sier eksplisitt at minst fire skal behandles fullt ut.
- Feil #5 igjen — å gjenfortelle Horn uten Q-koblingen. Å vise fram en skala og si «derfor implikerer noen at ikke alle» er å beskrive resultatet. Skalaen ordner; Q-prinsippet gjør valget informativt. Uten den setningen mangler mekanismen.
- Feil #2 — å bytte om parvise begreper. Tre par er i spill: konvensjonell mot konversasjonell, generalisert mot partikularisert, og Q mot R.
- Å oppgi «sterkere» uten å si hva styrke er. Horn-skalaens ledd står i et entailment-forhold. Uten det kravet kan hvilken som helst liste kalles en skala.
- Feil #10 — å utelate egne eksempler. Oppgaveteksten ber som regel om ett per egenskap. Å gjenbruke bokas eksempler er ikke å gi egne.
En sjette felle, som er lett å gå i under tidspress: å påstå noe om et bestemt språk for å underbygge universalitetsegenskapen. Skriv heller argumentet — at mekanismen følger av samarbeid og ikke av konvensjon — enn en usikker påstand om et enkeltspråk. En udekket påstand om et språk er en faglig feil uansett hvor godt den passer.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.