8.3 Redegjørelses-drill — implikaturanalyse med egne eksempler

En momentliste er svarformen i pragmatikkhalvdelen: i stedet for én fasit oppgir den hva et svar må ha, hva som løfter det, og hvilke feller som ligger i oppgaven.

De tre delene:

- Må-punkter. Uten disse er svaret ufullstendig, uansett hvor godt det ellers er skrevet. Typisk: definisjonen, den komplette taksonomien, mekanismen, det egne eksempelet.
- Pluss-punkter. Det som løfter et fullstendig svar til et godt. Typisk: et forbehold, en kobling til et annet kapittel, et grensetilfelle behandlet.
- Feller. Det som trekker ned, med feilkode fra registeret.

Hvorfor formen brukes her og ikke i semantikkhalvdelen: en A1-oppgave har ikke ett riktig svar. To gode besvarelser kan velge ulike eksempler, ulik rekkefølge og ulik vekt — og begge kan være fullstendige.

Slik bruker du momentlisten: skriv ditt eget svar først, og gå deretter gjennom må-punktene ett for ett. Mangler du et må-punkt, er det ikke en smakssak — det er et hull.

Grepet som forebygger den dyreste enkeltfeilen i sjangeren: tell instruksjonsverbene i oppgaveteksten før du begynner å skrive.

«Gjør rede for samarbeidsprinsippet og de fire maksimene, forklar hvordan
 en implikatur oppstår ved håning, og illustrer med egne eksempler.»

Tre instruksjonsverb: gjør rede for, forklar, illustrer. Det er tre krav, ikke ett tema.

Slik gjør du det i praksis: skriv de tre verbene opp i margen, nummerert. Kryss av når hvert er besvart. Tellingen tar tjue sekunder.

Hvorfor det er verdt tjue sekunder: å hoppe over ett krav er feil #9 i registeret, og det er en feil som ikke skyldes manglende kunnskap. Den skyldes at oppgaveteksten ble lest én gang, i starten, under tidspress.

Merk at «illustrer med egne eksempler» er et selvstendig krav og ikke en anbefaling. Det står i settene selv, og å utelate eksemplene er feil #10.

Kravet som er tydeligst formulert i materialet: der oppgaven ber om egne eksempler, er de obligatoriske.

Fire krav til et godt eget eksempel:

- Det skal være nyskrevet. Å gjenbruke bokas eksempler er ikke å gi egne.
- Det skal være ferdig skrevet. «Her ville man gitt et eksempel på håning av kvantitetsmaksimen» er ikke et eksempel.
- Det skal være en verdens-case. En samtale på et kontor, en beskjed i en butikk, et spørsmål hjemme. Ikke «en medstudent sier til en annen medstudent …».
- Det skal være troverdig. Et konstruert eksempel ingen ville sagt, svekker svaret. Grices apparat forklarer virkelige samtaler.

Ett eksempel per kategori der oppgaven ber om det. Ber oppgaven om egne eksempler på håning av hver maksime, er det fire eksempler — ikke ett.

Merk at eksempelet skal være uinteressant på alle andre måter enn den språklige. Innholdet skal ikke stjele oppmerksomhet fra strukturen, og det skal ikke gjøre stereotypier eller vanskelige temaer til premiss.

Føringsregelen som skiller et fullstendig svar fra et halvt i implikaturoppgaver: utledningen skal stå i klartekst, kjørt på eksempelet ditt.

Sammenlikn de to formene:

> Mekanismen navngitt: «B håner kvantitetsmaksimen, og derfor forstår A at det ikke gikk bra.»
> Mekanismen kjørt: «B har sagt at prosjektoren fungerte. Hadde presentasjonen gått bra, ville kvantitetsmaksimen krevd at hun sa det — det er både kortere og langt mer informativt. At hun i stedet oppgir noe nesten trivielt, kan bare forenes med samarbeidsprinsippet dersom hun ikke kan si noe sterkere. Altså implikerer hun at det ikke gikk bra.»

Begge sier det samme. Bare den andre viser at mekanismen er forstått.

Trinnet som bærer det hele, er det midterste: hva ville vært galt ved bidraget dersom implikaturen ikke fulgte med? Uten den setningen er utledningen en form uten innhold.

Kostnaden er tre til fire linjer per implikatur. Gevinsten er at svaret går fra å være en påstand om en mekanisme til å være mekanismen.

Formen for å behandle én av Huangs egenskaper «fullt ut», slik den ene sensorveiledningen krever.

Fire trekk, alle korte:

- (i) Navnet, på norsk og engelsk.
- (ii) Hva egenskapen sier, i én setning.
- (iii) Et eget eksempel der egenskapen vises.
- (iv) Testen kjørt på eksempelet, med resultatet skrevet ut.

Fire egenskaper behandlet slik er et bedre svar enn sju navn i en kolonne, og det er nøyaktig det veiledningen sier: minst fire skal behandles fullt ut.

Tidsbruken er forutsigbar: omtrent to minutter per egenskap, altså åtte minutter for fire. Det er godt innenfor en besvarelse på tjue minutter, og det er grunnen til at det ikke lønner seg å ta med alle sju overfladisk.

Slik disponerer du når oppgaven sier «minst fire»: behandle fire fullt ut, og nevn de tre siste i én setning hver til slutt. Da har du vist både bredde og dybde, og disposisjonen er synlig.

Den ene setningen som må stå i ethvert svar om Horn-skalaer, og som oftest mangler:

> Skalaen ordner uttrykkene etter semantisk styrke; Q-prinsippet er det som gjør valget av et svakere ledd informativt. Uten prinsippet er skalaen bare en liste.

Hvorfor akkurat denne setningen: den ene sensorveiledningen som finnes, sier eksplisitt at Horn-skalaen må kobles til Q-prinsippet, og at dagligspråkets assosiasjoner om «sterkere» og «svakere» ikke er en forklaring.

Den andre halvdelen av koblingen hører også med: semantisk styrke er et entailment-forhold, ikke en intuisjon. Det sterkeste leddet entailer de svakere, men ikke omvendt. Uten det kravet kan hvilken som helst liste over beslektede ord kalles en skala.

Slik plasserer du koblingen i et svar: rett etter at skalaen er vist fram, og før utledningen. To setninger, og det tyngste kravet i temaet er innfridd.

Instruksjonsverbet bestemmer sjangeren, og å svare i feil sjanger er en feil uansett hvor godt innholdet er.

«Gjør rede for X» eller «forklar X» → sjanger A1. Svaret skal ha definisjon med engelsk term, komplett taksonomi, mekanismen forklart og egne eksempler. Rekkefølgen er lineær: ett tema, bygget ut.

«Sammenlign X og Y» eller «hvordan skiller de seg?» → sjanger A3. Svaret skal ha posisjon A, posisjon B, to til fire eksplisitte sammenlikningsakser, en kort vurdering per akse, og en konklusjon.

Den vanligste sjangerfeilen er å svare A1 på en A3-oppgave: to grundige framstillinger etter hverandre, uten en eneste akse. Det er to monologer, ikke en sammenlikning, og aksene er nettopp det oppgaven ba om.

Kontrollen som tar ti sekunder: finn instruksjonsverbet, og se etter ordet «og» mellom to teorinavn. Står det der, er du i A3.

Merk at sammensatte formuleringer er normen. «Gjør rede for X og Y, og sammenlign dem» krever begge sjangrene — først to redegjørelser, så aksene.

Grepet som forebygger den mest unødvendige feilen i sjangeren: tell kategoriene i taksonomien, og skriv tallet.

Fire maksimer:            kvantitet, kvalitet, relasjon, måte
Fire måter å ikke oppfylle: stille brudd, uttreden, kollisjon, håning
Sju egenskaper:           kansellerbarhet, ikke-avtakbarhet, kalkulérbarhet,
                          ikke-konvensjonalitet, forsterkbarhet,
                          universalitet, ubestemmelighet
To prinsipper:            Q og R

Hvorfor tallet skal stå i besvarelsen: det viser at listen er komplett og ikke bare så lang du rakk. «Grice oppgir fire maksimer» er sterkere enn å ramse dem opp uten tellingen.

Sensor teller. Det er derfor en taksonomi med tre av fire ledd er en synlig mangel, mens en med alle fire er et ferdig punkt.

Kontrollen tar fem sekunder og bør kjøres på hver liste du skriver ned. Under tidspress er det nettopp listene som ser komplette ut, som mangler ett ledd.

Anslaget du kan regne med når en A1-oppgave om implikatur dukker opp på eksamen.

En slik oppgave er én av rundt ti besvarelser i et sett, og har derfor omtrent 20 minutters skrivetid. Fordelingen:

- 2 minutter: les oppgaveteksten og tell instruksjonsverbene. Skriv dem opp i margen.
- 3 minutter: definisjonene og taksonomien, komplett og talt.
- 7 minutter: mekanismen. Utledningen skrevet ut, eller egenskapene behandlet i fire trekk. Dette er den delen sensor legger mest vekt på, og den skal ikke skvises til slutt.
- 5 minutter: de egne eksemplene, ferdig skrevet, ett per kategori oppgaven ber om.
- 3 minutter: testen kjørt, og kontroll mot instruksjonsverbene i margen.

Den vanligste tidsfellen i sjangeren er å skrive en innledning om hva pragmatikk er. Det er ikke spurt om, og det spiser minuttene du trenger til mekanismen.

Den nest vanligste er å bruke for lang tid på taksonomien. Fire maksimer tar tre linjer, ikke en halv side — og det er mekanismen etterpå som gir uttelling.