6.2 Agens vs. actor og Dowtys proto-roller

Kontrollen som prøver det: legg til med vilje, med hensikt eller en for å-setning.

(2) a.  Naboen veltet søppeldunken med vilje.
    b. #Vinden veltet søppeldunken med vilje.

Markøren # betyr at setningen er grammatisk, men semantisk avvikende — den bryter mot hva et ord kan bety, ikke mot grammatikken. Stjernen * betyr derimot at grammatikken ikke genererer strengen i det hele tatt.

Hvorfor egenskapen har fått et eget navn: den er den eneste tingen som skiller agens fra alle de andre utførerliknende rollene. Volisjon er derfor kontrollen du kjører først i enhver rolleoppgave.

Testen som avgjør om en utfører er agens: *legg til med vilje, med hensikt eller en for å-setning, og se om setningen blir avvikende.

(3) a.  Lærlingen veltet vasen med vilje.
    b. #Rystelsen veltet vasen med vilje.

Går tillegget fint, er utføreren agens. Blir setningen avvikende, er utføreren actor uten å være agens.

Slik skriver du testen ut i et svar: ta med den utvidede setningen i klartekst, og marker den med # hvis den er avvikende. En test som bare navngis, er en påstand om et testresultat; en test som skrives ut, er resultatet.

Testens ene svakhet: noen verb er tvetydige mellom en villet og en ufrivillig lesning — velte, slippe, treffe*. Der slår testen ut i den ene lesningen og ikke i den andre. Løsningen er ikke å velge lesning i stillhet, men å oppgi begge og si hvilken du bygger på.

I (1a) og (1b) over er både naboen og vinden actor. Bare naboen er agens.

Forholdet mellom de to i én setning: enhver agens er en actor, men ikke enhver actor er en agens. Agens er den snevre rollen med et viljeskrav; actor er den vide rollen uten.

Hvorfor begrepet er foreslått: rollekatalogen med mange smale roller får problemer med alle setningene der utføreren mangler vilje — naturkrefter, gjenstander, ufrivillige handlinger. En vid rolle fanger det disse har felles med de viljestyrte tilfellene, uten å påstå at de er like.

Merk at actor ikke er Dowtys begrep, og at det ikke er knyttet til én bestemt framstilling. Det hører til en bredere linje i litteraturen som opererer med noen få vide roller i stedet for mange smale.

I begge setningene i (1) er søppeldunken undergoer.

Hvorfor de to hører sammen: actor og undergoer er ment å erstatte hele rekken av smale roller med to vide. Der katalogen skiller agens, instrument og naturkraft, sier den vide analysen bare «actor». Der katalogen skiller patiens, tema og experiencer, sier den «undergoer».

Prisen for å gjøre det: du mister skillene katalogen fanget. Det er derfor de to systemene som regel brukes ved siden av hverandre og ikke i stedet for hverandre — den vide rollen sier hva leddene har felles, den smale sier hva som skiller dem.

På eksamen betyr det: oppgi begge nivåene når oppgaven ber om det. «Vinden er actor, men ikke agens, fordi den mangler volisjon» er et fullstendig svar; å oppgi bare det ene er et halvt.

En naturkraft (‘force’, også kalt naturlig årsak) er en deltaker som forårsaker uten å kunne ville noe: vind, flom, ras, ild, tyngdekraft.

(4) a.  Flommen tok brua.
    b.  Frosten sprengte vannrøret.

Hvorfor klassen er verdt et navn: naturkrefter er den vanligste kilden til setninger der subjektet ikke er agens, og de er derfor overrepresentert i eksamensoppgaver. Ser du en vind, en flom eller et ras på subjektsplassen, er oppgaven nesten alltid valgt for å prøve agens-mot-actor-skillet.

Noen framstillinger regner naturkraft som en egen rolle, andre som et tilfelle av actor eller instrument. Skriv derfor hva du bygger på: «flommen er en naturkraft — den forårsaker, men mangler volisjon, og er derfor actor og ikke agens.»

Kontrollen som skiller naturkraft fra instrument: et instrument brukes av noen. «Noen tok brua med flommen» er avvikende, mens «Noen åpnet døra med hovednøkkelen» er helt vanlig.

En ufrivillig utfører er en deltaker som kan ville, men som i denne situasjonen ikke gjør det den gjør, med hensikt.

(5) a.  Jonas mistet nøkkelknippet i sluket.
    b.  Sara sovnet midt i forelesningen.

Hvorfor klassen er vanskeligere enn naturkreftene: deltakeren er levende og bevisst, og alle testene for sansing slår ut. Bare med vilje-kontrollen skiller: «\#Jonas mistet nøkkelknippet med vilje» er avvikende i den lesningen der miste betyr et uhell.

Merk at mange verb tvinger fram lesningen. Miste, snuble, glemme, sovne, arve beskriver situasjoner som per definisjon ikke er villet. Det er verbet, ikke konteksten, som avgjør — og det er derfor tilordningen har fasit.

Slik føres det i et svar: «Jonas er actor, men ikke agens: han er utføreren, men miste utelukker at handlingen er villet.»

Problemet vises lettest på agens. Sett kravet til vilje, og naturkreftene faller ut — men de oppfører seg som subjekter. Sett kravet til årsak, og instrumentene kommer inn — men de oppfører seg ikke helt likt. Sett kravet til bevegelse, og halvparten av de klare agensene faller ut. Hver definisjon har moteksempler, og de samme problemene finnes for patiens og tema.

Følgen av dette ser du i litteraturen selv: rollelistene er ulike fra framstilling til framstilling, både i antall og i grenser. Det er ikke slurv — det er et symptom.

Dette er derfor det naturlige åpningsavsnittet i et svar om proto-roller. Sensor skal se at du vet hvilket problem apparatet er et svar på, ikke bare hva apparatet inneholder.

En diskret rolle er en kategori et ledd enten tilhører eller ikke tilhører — som agens, patiens og instrument i kap. 6.1. Et knippe (‘cluster’) er en samling egenskaper der et ledd kan ha noen og mangle andre.

Forskjellen i én setning: en diskret rolle spør «hvilken boks hører leddet i?», mens et knippe spør «hvor mange av disse egenskapene har leddet?».

Hvorfor skiftet betyr noe: med diskrete roller er et grensetilfelle et problem som må løses ved å velge boks. Med knipper er det ikke et problem i det hele tatt — leddet har rett og slett noen av egenskapene, og det er en fullstendig beskrivelse.

Merk at Dowty ikke avskaffer rollenavnene. Han forklarer dem: agens er navnet vi gir ledd som har mange proto-agent-egenskaper. Navnet blir en oppsummering av en opptelling, ikke en definisjon.

En proto-rolle (‘proto-role’) er én av Dowtys to samlinger av egenskaper — proto-agent og proto-patient — som argumentene til et predikat kan ha i varierende grad.

Det ordet «proto» gjør her: det signaliserer at vi beskriver en prototype, ikke en definisjon. Et ledd trenger ikke ha alle egenskapene for å telle med; det trenger bare å ha noen.

Det avgjørende ved forslaget er at det er relasjonelt. Proto-rollene sier ikke hva et ledd er i seg selv. De sier hvordan to argumenter til samme predikat forholder seg til hverandre, og hvem av dem som har flest egenskaper fra hvert knippe.

Slik åpner du et svar om proto-roller: «Dowty erstatter de diskrete rollene med to knipper av egenskaper. Et argument har ikke en proto-rolle; det har et visst antall proto-agent-egenskaper og et visst antall proto-patient-egenskaper, og det er forholdet mellom tallene som betyr noe.»

Dowtys egenskaper er bidragende egenskaper (‘contributing properties’), og de er definert som entailmenter fra predikatet: egenskaper som nødvendigvis holder for argumentet dersom predikatet er sant om det.

Dette er det viktigste enkeltpunktet i hele kapitlet, og det er det som skiller Dowtys forslag fra en liste over inntrykk.

Spørsmålet er ikke «virker det som om vinden gjorde noe?», men: følger det av at ‘vinden veltet dunken’ er sann, at vinden forårsaket en tilstandsendring hos dunken? Det gjør det — og da er egenskapen entailet. Entailment er behandlet i kap. 3.2, og testen er den samme: finnes det en situasjon der setningen er sann og egenskapen ikke holder?

Konsekvensen for et svar: når du teller egenskaper, skal du kunne si hvorfor hver av dem følger av verbet. Et svar som teller egenskaper etter magefølelse, har brukt Dowtys navn på noe annet enn Dowtys apparat — og det er nettopp feil #5, å gjenfortelle i stedet for å forklare mekanismen.

- volisjon — deltakeren er villet involvert i situasjonen;
- sansing — deltakeren er bevisst eller sanser det som skjer;
- forårsaking — deltakeren forårsaker en hendelse eller en tilstandsendring hos en annen deltaker;
- bevegelse — deltakeren beveger seg i forhold til den andre deltakeren;
- (uavhengig eksistens — deltakeren finnes uavhengig av hendelsen verbet nevner. Dowty setter denne i parentes.)

Ingen av dem er et krav. Et argument kan ha én av dem og likevel telle på proto-agent-siden.

Slik bruker du knippet: gå gjennom de fire, ett spørsmål av gangen, og noter for hver om egenskapen følger av verbet. Summen er svaret ditt.

(9)  Publikum beundret utsikten.

Her entailer verbet at publikum sanser noe. Egenskapen holder, uten at noen av de tre andre proto-agent-egenskapene gjør det.

Hvorfor egenskapen er avgjørende for opplevelsesverbene: i «Nora fryktet uværet» har Nora bare denne ene proto-agent-egenskapen — hun vil ikke frykte, hun forårsaker ingenting, og hun beveger seg ikke. Likevel er hun subjekt. Sansingen alene er nok, fordi det andre argumentet har enda færre.

Merk skillet mot volisjon. Å sanse er ikke å ville. Nora sanser uværet uten å velge det, og det er nettopp derfor de to egenskapene telles hver for seg.

(10)  Frosten sprengte vannrøret.

Her entailer verbet at frosten forårsaket at røret sprakk. Egenskapen holder, selv om verken volisjon eller sansing gjør det.

Dette er egenskapen som gjør naturkreftene forståelige. En flom, en vind og et ras har forårsaking uten å ha volisjon — og det er nøyaktig det som gjør at de oppfører seg som subjekter uten å være agenser. Der actor-begrepet navngir likheten, forklarer proto-rolle-apparatet den.

Merk kravet om en annen deltaker. «Isen smeltet» har ingen forårsaking i denne forstand, fordi ingen forårsaker noe hos noen annen. Egenskapen er relasjonell, og det er derfor den bare kan telles i setninger med to argumenter.

(11)  Bilen passerte gjerdet.

Her entailer verbet at bilen beveget seg i forhold til gjerdet, som sto stille.

Merk formuleringen nøye. Egenskapen er ikke «beveger seg» uten videre; den er «beveger seg i forhold til den andre». Det er derfor egenskapen har et motstykke på proto-patient-siden — å stå stille mens den andre beveger seg.

Dette er den egenskapen det oftest kan diskuteres om holder, fordi mange verb er tause om bevegelse. I «Frosten sprengte røret» er det ikke opplagt at frosten beveger seg i forhold til røret. Slik gjør du det på eksamen: tell den bare når verbet faktisk entailer den, og si i én setning hvorfor du teller eller ikke teller den. Det er langt sterkere enn å late som om opptellingen er mekanisk.

(12)  Snekkeren bygde hytta.

Snekkeren finnes før byggingen; hytta gjør det ikke. Snekkeren har egenskapen, hytta mangler den.

Dowty setter denne i parentes, og det gjør vi også. Han er selv usikker på om den hører hjemme i knippet, blant annet fordi den skiller seg fra de andre ved ikke å handle om hva deltakeren gjør.

Slik behandler du den i et svar: nevn at den finnes og at Dowty markerer den som usikker, men bygg ikke opptellingen din på den. Å vise at du kjenner forbeholdet, er et pluss-punkt; å legge vekt på egenskapen er ikke.

Motstykket på den andre siden er tilsvarende: å ikke finnes uavhengig av hendelsen — slik hytta i (12) ikke gjør.

- tilstandsendring — deltakeren gjennomgår en endring av tilstand;
- inkrementalt tema — deltakeren måler hvor langt hendelsen er kommet;
- kausal påvirkning — deltakeren er kausalt påvirket av en annen deltaker;
- stasjonaritet — deltakeren står stille i forhold til den andres bevegelse;
- (ingen uavhengig eksistens — deltakeren finnes ikke uavhengig av hendelsen, eller ikke i det hele tatt.)

Merk at knippene ikke er speilbilder av hverandre. Proto-agent har volisjon og sansing, som ikke har noe motstykke; proto-patient har inkrementalt tema, som ikke har det. Det er en av grunnene til at opptellingen kan gi ulike tall på de to sidene.

Slik bruker du knippet: samme prosedyre som for proto-agent — fire spørsmål, og for hvert av dem: følger egenskapen av verbet?

(13)  Malerne malte fasaden.

Her entailer verbet at fasaden skiftet farge. Egenskapen holder.

Kontrollen: kan du si «det som skjedde med X, var at X ble …»? «Det som skjedde med fasaden, var at den ble malt» fungerer.

Merk skillet mot ren flytting. I «Konservatoren flyttet vasen» skifter vasen sted, men ikke tilstand. Da holder ikke denne egenskapen, og vasen får sin proto-patient-status fra de andre egenskapene i stedet. Dette er nøyaktig det samme skillet som mellom patiens og tema i kap. 6.1 — men her koster det ikke noe å være i tvil, siden vi teller egenskaper og ikke velger boks.

(14) a.  Gjestene spiste kaken.
     b.  Korrekturleseren leste manuset.

Er halve kaken spist, er spisingen halvferdig. Er halve manuset lest, er lesingen halvferdig. Det er et inkrementelt forhold: deltakeren fungerer som en målestokk.

Kontrastene som viser hva egenskapen ikke er:

(15) a.  Nora dyttet vogna.
     b.  Publikum beundret utsikten.

Her måler verken vogna eller utsikten noen framdrift. Det finnes ikke noe «halv vogn dyttet».

Hvorfor egenskapen er verdt å kunne: den er den mest særegne i hele apparatet, og den er også broen til situasjonstypene i kap. 5.2 — det er nettopp det inkrementelle temaet som gjør en hendelse telisk, altså gir den et naturlig endepunkt.

(16)  Vinden veltet søppeldunken.

Her entailer verbet at dunken ble veltet av vinden — den er kausalt påvirket.

Egenskapen er motstykket til forårsaking på den andre siden, og de to opptrer nesten alltid sammen: er den ene deltakeren årsak, er den andre virkning. Det er derfor de to knippene som regel skiller lag tydelig i setninger med en klar årsakskjede.

Kontrollen: finnes det en annen deltaker som får dette til å skje med leddet? Er svaret nei — som i «Isen smeltet», der ingen annen deltaker er nevnt — holder ikke egenskapen.

Merk at kausal påvirkning ikke krever tilstandsendring. I «Rystelsen flyttet vasen» er vasen kausalt påvirket uten å bli forandret. De to egenskapene telles hver for seg, og det er nettopp det som gjør opptellingen finmasket nok til å være nyttig.

(17)  Bilen passerte gjerdet.

Gjerdet står stille mens bilen beveger seg. Egenskapen holder for gjerdet.

Merk at egenskapen er den direkte motparten til bevegelse på proto-agent-siden, og at de to nesten alltid opptrer sammen i passerings- og møteverb.

Egenskapen forklarer en tilordning som ellers er vanskelig. I (17) skjer det ingenting med gjerdet: det endres ikke, det påvirkes ikke, det brukes ikke opp. Likevel er det objekt. Grunnen er at det har denne proto-patient-egenskapen, mens bilen har den tilsvarende proto-agent-egenskapen — og opptellingen gir dermed et resultat der de smale rollene ikke ga noe klart svar.

Kontrollen: beveger den ene deltakeren seg i forhold til den andre? Da har den ene bevegelse og den andre stasjonaritet.

Hvorfor dette er poenget og ikke en teknisk detalj: i et system med diskrete roller må hvert grensetilfelle løses ved å velge en boks, og valget er ofte umulig å begrunne. I et gradert system er grensetilfellet beskrevet ferdig når egenskapene er talt opp.

Konsekvensen for hvordan du formulerer deg: setningen «vinden har proto-rollen proto-agent» er strengt tatt feil språkbruk. Det presise er: «vinden har to av proto-agent-egenskapene, og flere enn det andre argumentet har.»

Merk hva som følger av dette for opptellingen. Tallene i seg selv betyr ingenting. Det er sammenlikningen mellom de to argumentene som betyr noe, og den kan bare gjøres innenfor én og samme setning.

> I predikater med grammatisk subjekt og objekt blir det argumentet som predikatet entailer flest proto-agent-egenskaper for, uttrykt som subjekt; det argumentet som har flest proto-patient-egenskaper, blir uttrykt som direkte objekt.

Legg merke til de tre tingene formuleringen faktisk sier:

- (i) Det er en sammenlikning mellom argumentene i samme setning, ikke en terskel hvert argument måles mot.
- (ii) Den gjelder leksikaliseringen — altså hvilken plass verbet gir argumentet i utgangspunktet — ikke hvilken form setningen får etter passivering.
- (iii) Den handler om entailmenter fra predikatet, ikke om hva vi vet om situasjonen ellers.

Slik siterer du den i et svar: parafraser den i én setning, og bruk den deretter. «Prinsippet sier at argumentet med flest proto-agent-egenskaper blir subjekt. Her har vinden to og dunken null, og prinsippet forutsier dermed riktig at vinden er subjektet.»

Hvorfor ordet står i prinsippet: Dowtys regel handler om hvordan verbet kobler argumentene sine til subjekt og objekt, ikke om hvilken form en bestemt setning tilfeldigvis har.

(21) a.  Vinden veltet søppeldunken.
     b.  Søppeldunken ble veltet av vinden.

I (21b) står søppeldunken som subjekt, men prinsippet er ikke brutt. Passiven har flyttet et argument som verbet leksikaliserte som objekt — se diatesene i kap. 6.1.

Slik unngår du fella: anvend alltid prinsippet på den aktive formen. Er setningen i oppgaven passiv, skriv den om til aktiv først, og si at du gjør det.

Dowty har også et korollar for verb med tre argumenter: av de argumentene som ikke blir subjekt, blir det med flest proto-patient-egenskaper direkte objekt, mens det andre havner i et preposisjonsledd.

(22) a.  Gartneren sprøytet veggen med maling.
     b.  Gartneren sprøytet maling på veggen.

I (22a) er veggen direkte objekt, og setningen entailer at hele veggen ble dekket — veggen er et inkrementalt tema. I (22b) er maling direkte objekt, og nå er det malingen som måler framdriften: all malingen ble brukt, men veggen kan være delvis dekket.

Det er nettopp forskjellen i egenskaper som følger med forskjellen i plass, og det er dette korollaret forutsier.

Merk at dette er et pluss-punkt og ikke et krav. Kjenner du korollaret, gir det deg noe å si om treargumentverb; kjenner du det ikke, er hovedprinsippet og korollaret om jevn opptelling det oppgavene faktisk spør om.

Dowty legger til et korollar til prinsippet: er antallet egenskaper omtrent likt for de to argumentene, kan begge fordelingene forekomme.

Dette er den delen av apparatet som har mest forklaringskraft, fordi den forutsier noe man kan gå ut og sjekke: der opptellingen er jevn, skal vi finne verbpar som fordeler de samme rollene motsatt.

(23) a.  Nora fryktet uværet.
     b.  Uværet skremte Nora.

I (23a) har Nora sansing, som er en proto-agent-egenskap. I (23b) har uværet forårsaking, som også er en proto-agent-egenskap. Én mot én. Korollaret forutsier da at språket kan ha begge ordningene — og det er nøyaktig det vi finner: frykte, elske, hate setter opplevelsen først, mens skremme, glede, irritere setter årsaken først.

Hva du gjør med dette på eksamen: korollaret er svaret på spørsmålet «hva forklarer proto-rollene som rollelisten ikke forklarer?». Rollelisten kan bare registrere at experiencer noen ganger er subjekt og noen ganger objekt. Korollaret forutsier når det skjer.