10.3 Redegjørelses-drill — deiksis, character/content og grenselandsbegreper

Bokas kode for oppgaven «skill to nærliggende begreper — avgjør og begrunn». Den er den nest vanligste sjangeren i arkivet, og den dominerer Del 10 fullstendig.

Et A2-svar har fire ting i seg:

- begge begrepene definert, hvert for seg og presist, med den engelske termen,
- den skarpe forskjellen i én setning, formulert slik at den ville stått alene,
- testen som skiller dem, navngitt og gjennomført på konkret materiale,
- egne eksempler, ett per begrep eller ett som viser skillet.

Det tredje punktet er det som skiller nivåene. «Testen er parafrase-testen» er en navngivelse; «parafrasen ‘det er påbudt at alle leverer’ passer, mens ‘det er nødvendigvis slik at alle leverer’ ikke gjør det» er en gjennomføring. Bare det siste teller som en begrunnelse.

Merk hva sjangeren ikke er. A2 ber ikke om en vurdering av hvilket begrep som er best eller mest nyttig. Den ber om et skille, en test og et eksempel.

Fem trekk, i denne rekkefølgen. Bruk dem på hvert eneste par i Del 10.

1. Plasser paret og eieren. «Skillet mellom character og content er Kaplans.» Én setning.
2. Definer begge, hver for seg, med den engelske termen.
3. Skriv den skarpe forskjellen i én setning. Den skal kunne stå alene og fortsatt være riktig.
4. Gjennomfør testen på konkret materiale — ikke bare navngi den.
5. Gi egne eksempler, og pek på hva i eksempelet som viser hvilket begrep.

Legg merke til at trinn 3 er kort og trinn 4 er langt. Den skarpe forskjellen er én setning; gjennomføringen av testen er der plassen skal gå.

Tidsanslag: to minutter på disposisjonen, tolv til fjorten på skrivingen, tre til fire på kontroll. Kontrollen er ikke luksus — de fleste manglene i denne sjangeren fanges av å telle egne eksempler.

> Character er en funksjon fra ytringskontekst til content. Den tar konteksten — taler, tid, sted, mottaker — som argument, og gir proposisjonen som verdi. Content er det som evalueres mot verden.

Formelt:

$$\text{character}: \text{ytringskontekst} \rightarrow \text{content}$$

Tre ting må være med for at formuleringen skal telle: ordet funksjon, hva som er argument, og hva som er verdi. Skriver du bare «character er den faste betydningen», har du et svar som er riktig og ufullstendig — og det er nettopp det den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, peker på.

Kontrollen på om du har byttet om: det som er likt når samme setning ytres i to kontekster, er character. Det som varierer, er content.

Framgangsmåten som lager et godkjent eget eksempel på character og content, hver gang. Fire trinn:

1. Velg en setning med minst ett indexical — jeg, her, nå, i morgen, denne.
2. Skriv character i ord som en regel: «i morgen betyr ‘dagen etter den dagen ytringen finner sted’».
3. Spesifiser to kontekster med taler, sted og tid. «Sagt av en annen» er for tynt — et funksjonsargument må ha en verdi.
4. Skriv ut de to proposisjonene uten deiktiske ord, og påpek at character var den samme.

Trinn 4 er beviset på at funksjonen faktisk er utført. Står jeg og i morgen fortsatt i det du kaller content, har du gjentatt setningen i stedet for å anvende regelen.

Testen er også en feilsjekk. Har du byttet om begrepene, avslører oppstillingen det umiddelbart — for da ville du måttet påstå at det varierende var det faste.

Et eksempel er ikke godkjent fordi det er nytt. Det er godkjent fordi poenget kan komme til syne i det. I Del 10 er det en reell felle, fordi flere av begrepene bare viser seg i visse setninger.

Tre krav:

- Setningen må inneholde det som skal vises. Et eksempel på character og content må ha minst ett indexical. «Vann fryser ved null grader» gir samme content i alle kontekster, og oppstillingen viser dermed ingenting.
- Flertydigheten må gå i riktig retning. Et eksempel på epistemisk mot deontisk modalitet må ha begge de etterspurte lesningene lett tilgjengelige. «Bendik kan svømme» er flertydig, men hovedlesningen er dynamisk — den viser et annet skille enn oppgaven gjelder.
- Situasjonen må med der begrepet krever det. Deiktisk projeksjon, indirekte anmodninger og deklarasjoner kan ikke vurderes uten en situasjon. Skriv den inn på én linje.

Kontrollen før du bygger svaret på eksempelet: gjennomfør analysen på det i hodet først. Blir de to kolonnene like, eller peker testen mot noe annet enn oppgaven spør om, bytt eksempel — ikke forsvar det du valgte.

Og en regel som gjelder alle eksempler i boka: de skal være uinteressante på alle andre måter enn den språklige. Et eksempel med dramatisk innhold stjeler oppmerksomhet fra strukturen det skulle vise.

Testen som avgjør om et modalverb leses epistemisk eller deontisk. Tre trinn:

1. Epistemisk parafrase: «det er sannsynlig / mulig / nødvendigvis slik at …»
2. Deontisk parafrase: «det er tillatt / påbudt at …»
3. Passer begge, er ytringen flertydig — og da skal begge lesningene oppgis, hver med en kontekst som gjør den naturlig.

Trinn 3 er det oppgaven som regel er ute etter. Arkivets modalitetsoppgaver bruker nettopp setninger der begge parafrasene passer.

Oppgi også styrken. Et fullstendig svar sier både type og styrke: «her er må deontisk og uttrykker nødvendighet». De to aksene er uavhengige, og å holde dem fra hverandre er billig uttelling.

Og skriv parafrasen ut i besvarelsen. Testen teller bare når den er gjennomført på materialet.

To spørsmål som avgjør hvilket av de to nivåene et innhold hører til:

1. Presiserer innholdet setningen, eller kommer det ved siden av den? Presiserer det — fyller ut hva et uttrykk viser til, eller snevrer inn hva som menes — er det en eksplikatur. Kommer det i tillegg, er det en implikatur.
2. Kan innholdet trekkes tilbake uten selvmotsigelse? Kan det, peker det mot implikatur. Kansellerbarhetstesten er innført i kap. 8.1.

(1)  «Jeg har spist.»
     eksplikatur:  taleren har spist middag i kveld     presiserer det sagte
     implikatur:   hun vil ikke ha mer mat              kommer i tillegg

Den vanligste feilen er å tro at alt mottakeren fyller inn, hører til eksplikaturen. Det gjør det ikke — bare det som utvikler ytringens eget innhold.

Skriv begge nivåene ut i en analyse, ikke bare det oppgaven spør om. Kontrasten er selve begrunnelsen.

Eksamen er en fire timers skoleeksamen uten hjelpemidler. I formatet fra det nyeste settet skal du levere ti besvarelser: 20 minutter til å lese settet og velge, ti besvarelser à omtrent 20 minutters skrivetid, og 20 minutter til gjennomlesing.

Del 10-oppgaver har en egen risiko: temaene er små, og det er lett å tro at svaret kan være kort. Det kan det ikke. Den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, sier at det forventes overskudd til å skrive mer enn to–tre setninger også på den siste oppgaven i settet.

Slik fyller du tjue minutter på et par-spørsmål uten å skrive tomt:

- begge begrepene definert med engelsk term (3–4 min)
- den skarpe forskjellen, og testen gjennomført på materiale (6–8 min)
- to egne eksempler, ferdig skrevet og kommentert (5–6 min)
- ett grensetilfelle eller én kobling til et annet kapittel (2–3 min)

Det siste punktet er det billigste pluss-punktet i hele boka. En setning om at ekspressiver presupponerer innholdet sitt, eller at den indirekte formen er negativ høflighets verktøy, koster tjue sekunder og viser sammenheng.