1.2 Teorier om mening — referensiell vs. representasjonell, sense vs. reference

Teorien om at betydning er et forhold mellom språklige uttrykk og ting i verden. Å kunne betydningen til et uttrykk er å vite hva det står for. Den engelske termen er ‘referential theory’, og teorien kalles også denotasjonell (‘denotational’).

Posisjonen er ryddig og har en klar arbeidsdeling. Et egennavn står for en enkeltting: Oslo står for byen Oslo. Et fellesnavn står for en mengde ting: ekorn står for alle ekornene. Et setningsledd som ekorn som sover står for en mindre mengde. Og en hel setning er sann eller usann alt etter om verden er slik setningen sier.

Den store styrken er at teorien forklarer hva språk er til for: vi bruker det til å si noe om verden, og teorien gjør nettopp den koblingen til selve betydningen. Den store svakheten er alt som ikke har noen ting å peke på — og det er der løkke 2 begynner.

Den tingen i verden et uttrykk står for i en bestemt bruk. Den engelske termen er ‘referent’.

Referenten til Oslo er byen Oslo — en faktisk by med gater og innbyggere, ikke et ord og ikke en forestilling. Referenten til dette bordet, sagt i et bestemt rom, er det bordet som står der.

Skillet mot ordet selv er verdt å ta bokstavelig. Ordet Oslo har fire bokstaver; byen Oslo har det ikke. Å blande de to er en klassisk begynnerfeil, og notasjonen finnes nettopp for å hindre den: uttrykket skrives i kursiv, referenten omtales med vanlig skrift.

Forholdet mellom et uttrykk og det det står for i språksystemet — altså referanse betraktet som en fast egenskap ved uttrykket, ikke som noe som skjer i en enkelt ytring. Den engelske termen er ‘denotation’.

Forskjellen mot referent er liten, men den er nyttig. Referent brukes gjerne om det en konkret bruk peker ut. Denotasjon brukes om det uttrykket generelt står for i språket: denotasjonen til ekorn er mengden av ekorn.

Begrepet får en presis, teknisk form i kap. 4.3, der det kobles til en egen notasjon og til modeller.

Ekstensjonen til ekorn er mengden av alle ekorn. Ekstensjonen til rød er mengden av alle røde ting. Ekstensjonen til et egennavn er den ene tingen navnet står for.

To presiseringer som blir viktige. For det første kan to uttrykk ha samme ekstensjon uten å bety det samme — dersom det tilfeldigvis var slik at nøyaktig de samme dyrene var ekorn og hadde busket hale, ville ekorn og dyr med busket hale hatt samme ekstensjon uten å være synonymer.

For det andre avhenger ekstensjonen av hvordan verden faktisk er. Hadde noen ekorn dødd i natt, ville ekstensjonen vært en annen i dag enn i går, selv om ordet ikke hadde endret seg. Det er nettopp det som gjør at ekstensjon alene ikke kan være hele betydningen — og det er begrunnelsen for neste begrep.

Merk stavemåten: intensjon med s, ikke intensjon i betydningen «hensikt». De to er ulike ord i faget, og forveksling er en unødvendig kilde til uklarhet.

Intensjonen til ekorn er noe i retning av betingelsen «å være et ekorn» — det som gjør at et gitt dyr havner i mengden eller ikke. Intensjonen er den samme i går og i dag, selv om ekstensjonen har endret seg.

Paret ekstensjon og intensjon er selve motoren i den referensielle tradisjonen. Ekstensjonen er hva uttrykket faktisk gjelder for; intensjonen er oppskriften på å finne ut av det. To uttrykk kan dele det ene og ikke det andre, og det er nettopp denne muligheten løkke 2 utnytter.

Den formen den referensielle teorien tar på setningsnivå: å kunne betydningen til en setning er å vite hva som må være tilfelle for at den skal være sann. Den engelske termen er ‘truth-conditional semantics’.

Posisjonen kan virke merkelig ved første møte. Betyr det at man ikke forstår «Det snør i Tromsø» før man vet om det faktisk snør der? Nei — poenget er det motsatte. Du kan forstå setningen fullkomment uten å vite om den er sann, nettopp fordi det du kan, er betingelsen: du vet nøyaktig hva du måtte sjekke for å finne det ut.

Det er denne posisjonen som gjør resten av semantikkhalvdelen mulig. Sannhetstabeller i kap. 3.1, logisk implikasjon i kap. 3.2 og modeller i kap. 4.3 forutsetter alle at betydning kan behandles som sannhetsbetingelser. Zimmermann og Sternefeld bygger hele framstillingen sin på det.

Det er også her posisjonens kostnad ligger: alt som ikke bidrar til sannhetsbetingelser, faller utenfor semantikken og skyves over til pragmatikken.

Hovedargumentet for den referensielle teorien: betydning må være noe offentlig og felles, ellers kunne vi ikke bruke språk til å si sanne og usanne ting om en verden vi deler.

Resonnementet går slik. Når du og jeg begge sier «Broen er stengt», sier vi noe som kan bekreftes eller avkreftes av den samme broen. Uenigheten vår er ekte — vi kan ikke begge ha rett. Det forutsetter at ordene våre er knyttet til noe utenfor oss begge.

Argumentet er sterkest mot posisjoner som legger betydningen i hodet, og det er nettopp derfor det dukker opp igjen som kommunikasjonsinnvendingen i løkke 3. Legg merke til denne strukturen: det som er argument for den ene posisjonen, er ofte det samme som innvendingen mot den andre. Det er den innsikten en god sammenligning bygger på.

Problemet Frege stilte opp: hvordan kan to identitetsutsagn med samme referent ha ulik informasjonsverdi?

Freges egen sak gjaldt planeten Venus, som i antikken ble omtalt med to navn: morgenstjernen når den var synlig ved daggry, og aftenstjernen når den var synlig i skumringen. At de to var samme himmellegeme, var en astronomisk oppdagelse.

Sammenlign nå to setninger:

(5)  Morgenstjernen er morgenstjernen.
(6)  Morgenstjernen er aftenstjernen.

(5) er triviell og lærer ingen noe. (6) var en reell oppdagelse. Men begge navnene har samme referent. Er betydning det samme som referanse, sier de to setningene nøyaktig det samme — og da er det uforklarlig at den ene er informativ og den andre ikke.

Puslespillet er ikke et kuriosum. Det er argumentet for at referanse ikke kan være hele historien, og du bør kunne det i én ren form til eksamen.

Uttrykkene morgenstjernen og aftenstjernen har samme referent, men ulik sense: den ene gir planeten som den som ses ved daggry, den andre som den som ses i skumringen. Det er nettopp fordi presentasjonsmåtene er ulike at oppdagelsen var informativ.

To presiseringer det er verdt å ha med. Sense er ikke en privat forestilling — den er offentlig og felles, slik at to personer kan knytte samme sense til samme uttrykk. Og sense bestemmer reference: kjenner du presentasjonsmåten, er referenten dermed fastlagt, gitt hvordan verden er.

Den siste setningen er selve mekanismen, og den er verdt å skrive ut på eksamen. Retningen går én vei: fra sense til reference, ikke motsatt.

For et egennavn er referenten tingen. For en hel setning regner Frege selv sannhetsverdien som referansen, og den tanken setningen uttrykker som sensen — det er den analysen som gjør at sannhetsbetingelser og presentasjonsmåte kan holdes fra hverandre på setningsnivå også.

Det avgjørende for eksamen er retningen mellom de to begrepene. Flere uttrykk kan ha samme reference og ulik sense; det motsatte går ikke. Har du ulik sense, kan du fortsatt havne på samme ting — men har du ulik reference, må sensene også være ulike.

Prinsippet den referensielle teorien er forpliktet på: bytter du ut et uttrykk med et annet som har samme referent, skal setningens sannhetsverdi holde seg uendret.

Prinsippet virker uskyldig og fungerer nesten alltid. Er det sant at morgenstjernen er synlig fra jorda, er det også sant at aftenstjernen er det — samme planet, samme faktum.

Men det finnes tilfeller der det svikter, og det er de tilfellene som gjør sense til noe mer enn en detalj. Er det sant at astronomene i antikken visste at morgenstjernen er morgenstjernen, følger det ikke at de visste at morgenstjernen er aftenstjernen — det var jo nettopp det de ikke visste. Byttet endret sannhetsverdien, enda referenten var den samme.

Slike tilfeller kalles opake kontekster, og de er det sterkeste argumentet for at sense må inn i teorien.

En setningskontekst der substitusjonsprinsippet ikke holder: bytter du ut et uttrykk med et annet som har samme referent, kan sannhetsverdien endre seg. Den engelske termen er ‘opaque context’.

De typiske tilfellene er setninger om hva noen tror, vet, håper, frykter eller sier. «Ola tror at kassereren er ærlig» kan være sann, mens «Ola tror at naboen sin er ærlig» er usann — selv om kassereren og naboen er samme person. Ola kjenner henne bare i den ene rollen.

Ordet «opak» betyr ugjennomsiktig, og bildet er godt: i en slik kontekst ser man ikke gjennom uttrykket til referenten. Det er presentasjonsmåten, ikke tingen, som avgjør sannhetsverdien — og det er derfor opake kontekster er det tyngste argumentet for at sense er en reell del av betydningen.

Motstykket, der byttet er trygt, kalles en transparent kontekst.

At to ulike uttrykk viser til samme referent. Den engelske termen er ‘coreference’.

Uttrykkene morgenstjernen og aftenstjernen er koreferensielle. Det er også Norges nasjonalforsamling og det norske parlamentet, og hun og Kari i «Kari sa at hun kom for sent».

Begrepet er nyttig fordi det gir deg et presist ord for nettopp den situasjonen der referanse og betydning skiller lag. Koreferanse uten synonymi er det normale, ikke unntaket, og en sammenligning av de to meningsteoriene bør nevne det: den referensielle teorien må forklare hvorfor koreferensielle uttrykk likevel ikke alltid kan byttes ut.

Uttrykk som har betydning, men ingen referent: enhjørning, den nåværende kongen av Frankrike, det største primtallet.

Tomme uttrykk er den referensielle teoriens andre store problem, ved siden av identitetspuslespillet. Om betydning er referanse, skulle et uttrykk uten referent vært uten betydning — altså meningsløst. Men uttrykkene er ikke meningsløse: du forstår dem, du kan avgjøre hva som ville telt som en enhjørning, og setninger som inneholder dem er fullt forståelige.

Freges løsning ligger i skillet: et tomt uttrykk har sense, men mangler reference. Presentasjonsmåten er der; det finnes bare ingenting som passer til den.

Hvordan hele setninger med tomme uttrykk skal behandles — er «Den nåværende kongen av Frankrike er skallet» sann, usann eller ingen av delene? — er temaet i kap. 1.3.

Argumentet mot en ren referensiell teori, bygd på tomme uttrykk: siden vi forstår ord for ting som ikke finnes, kan ikke betydning være det samme som referanse.

Argumentet er kraftig fordi eksemplene er så dagligdagse. Vi snakker om romanfigurer, om planer som aldri ble noe av, om hypotetiske situasjoner og om ting vi frykter skal skje. Ingen av disse har en referent i verden, og likevel forstår vi setningene like godt som setninger om biler og trær.

Hvordan hver posisjon svarer: den referensielle teoretikeren kan skille mellom uttrykkets betydning og dets faktiske referanse, altså i praksis innføre noe som ligner på sense — som Frege gjorde. Den representasjonelle teoretikeren har ikke problemet i det hele tatt, siden betydningen sitter i den mentale representasjonen, og en representasjon av en enhjørning er like god som en representasjon av en hest.

Det er nettopp derfor argumentet er en god sammenligningsakse: det rammer den ene posisjonen og går rett gjennom den andre.

Teorien om at betydning er en mental representasjon: å kunne betydningen til et uttrykk er å ha et begrep koblet til det, ikke å kjenne et forhold mellom uttrykket og verden. Den engelske termen er ‘representational theory’, og teorien kalles også internalistisk (‘internalist’), fordi betydningen plasseres inne i språkbrukeren.

Posisjonen benekter ikke at vi bruker språk til å snakke om verden. Den sier at koblingen til verden går gjennom representasjonen: ordet er knyttet til begrepet, og begrepet er det som eventuelt passer på noe der ute. Referanse blir dermed en følge av betydning, ikke betydningen selv.

Elbourne framstiller denne posisjonen som det reelle alternativet til den referensielle, og en oppgave som ber om en sammenligning, sikter på nettopp dette paret.

Den store styrken er at tomme uttrykk ikke lenger er noe problem, og at tilegnelse blir lettere å forklare. Den store svakheten er spørsmålet om hvordan noe privat kan være felles nok til å kommunisere med.

En indre struktur som står for noe: en representasjon av ekorn, av rettferdighet, av det å være låst. Den engelske termen er ‘mental representation’.

Poenget med ordet «representasjon» er at strukturen har innhold — den handler om noe. Det skiller den fra rene assosiasjoner eller følelser. En representasjon kan være mer eller mindre presis, den kan være feilaktig, og den kan revideres når man lærer mer.

Merk at representasjonen ikke trenger å være et bilde. Representasjonen av rettferdighet er ikke en tegning, og representasjonen av eller er det heller ikke. Dette er en vanlig misforståelse, og den gjør posisjonen lettere å avfeie enn den fortjener.

Det mentale begrepet som et ord er koblet til — den byggeklossen tanker er satt sammen av. Den engelske termen er ‘concept’.

Konseptet gjør to jobber i den representasjonelle teorien. Det gir innhold: å forstå ordet ekorn er å ha konseptet EKORN. Og det gir anvendelse: konseptet er det som avgjør om et nytt dyr du møter, skal telle som et ekorn.

Det er den andre jobben som er interessant, fordi den langt på vei tilsvarer det intensjon gjør i den referensielle teorien. Den viktigste forskjellen ligger ikke i hva de gjør, men i hvor de er: intensjonen er en abstrakt betingelse, konseptet er noe i et hode. Denne parallellen er en av de beste sammenligningsaksene du kan bruke, og de aller fleste besvarelser overser den.

I sin innføring i semantikk stiller Elbourne opp de to hovedsvarene på hva mening er, og han behandler den representasjonelle eller internalistiske posisjonen som et fullverdig alternativ til den referensielle — ikke som en villfarelse man raskt kan avvise.

Det du bør ta med deg til eksamen, er at framstillingen er komparativ: den viser hvilke fenomener hver posisjon håndterer godt og hvilke den sliter med, snarere enn å utrope en vinner. En besvarelse som gjør det samme, treffer pensumets egen behandling av spørsmålet.

Det er også Elbourne som er hovedreferansen for referanse og bestemte beskrivelser i kap. 1.3. Vil du forankre svaret ditt i pensum, er dette navnet å bruke i denne oppgavetypen.

Argumentet for den representasjonelle teorien: barn lærer ord uten å ha tilgang til noe forhold mellom ord og verden — de har bare tilgang til situasjoner, andres bruk og sine egne begreper.

Argumentet får ekstra kraft av ord som ikke har noe å peke på i det hele tatt. Et barn lærer nesten, hvis, rettferdig og drage uten at noen kan vise fram en nesten, en hvis, en rettferdig eller en drage. Om betydning var et forhold til en referent, ville det vært uforklarlig hvordan disse ordene blir lært før noe slikt forhold kunne etableres.

Hvordan den referensielle teoretikeren svarer: hun kan si at læringsargumentet handler om hvordan vi tilegner oss betydninger, ikke om hva betydninger er. At jeg lærer å bruke ekorn ved å se på ekorn og høre andre snakke, viser ikke at betydningen sitter i hodet mitt — like lite som at jeg lærer meter ved å bruke målebånd, viser at lengde sitter i hodet mitt.

Det svaret er godt, og en besvarelse som tar det med, viser at hun har beveget seg i argumentasjonen og ikke bare listet standpunkter.

Innvendingen mot den representasjonelle teorien: om betydningen er min mentale representasjon, hvordan kan du og jeg da mene det samme?

Problemet er skarpt. Mine representasjoner er ikke dine. Har du sett flere ekorn enn meg, er representasjonen din rikere. Sier vi begge «Det sitter et ekorn i treet», ser det ut som vi sier to forskjellige ting — og da kan vi verken være enige eller uenige.

Hvordan den representasjonelle teoretikeren svarer: hun kan skille mellom representasjonens fulle innhold og den delen som er felles, eller peke på at det holder at representasjonene våre plukker ut det samme. Hun kan også snu argumentet: at vi av og til misforstår hverandre, taler faktisk for at betydningen er noe individuelt, for på en ren referensiell teori er det vanskelig å forklare hvordan misforståelser i det hele tatt oppstår.

Legg merke til at dette er objektivitetsargumentet fra løkke 1, sett fra den andre siden. Det er slike koblinger en sammenligningsoppgave er ute etter.

Samlebetegnelsen for det en semantisk teori tilordner et uttrykk som dets bidrag til helheten.

Begrepet er nyttig nettopp fordi de to posisjonene fyller det med ulikt innhold. I den referensielle tradisjonen er den semantiske verdien til et egennavn en ting, til et fellesnavn en mengde, og til en setning en sannhetsverdi eller en sannhetsbetingelse. I den representasjonelle er den semantiske verdien en representasjon.

Har du dette ordet tilgjengelig, kan du formulere hele striden i én setning: de to teoriene er uenige om hva slags ting den semantiske verdien er. Den formuleringen er verdt mye i en sammenligningsoppgave, fordi den viser at du ser hva uenigheten dreier seg om, og ikke bare at det finnes to lister.

Begrepet blir teknisk presist i kap. 4.3, der Zimmermann og Sternefelds apparat tilordner semantiske verdier systematisk.