9.3 Redegjørelses-drill — talehandlingsanalyse med egne eksempler

Bokas kode for oppgaven «gjør rede for X, og illustrer med egne eksempler». Det er den vanligste oppgaveformen i arkivet, og den dominerer talehandlingstemaet fullstendig.

Et A1-svar har fire ting i seg, og mangler ett av dem, er svaret ufullstendig uansett hvor godt de tre andre er:

- definisjonen, presist formulert og med den engelske termen,
- inndelingen, komplett — alle fem kategoriene, alle tre lagene, alle fire vilkårene,
- mekanismen, altså hvorfor systemet er som det er, ikke bare hva det inneholder,
- egne eksempler, ferdig skrevet ut.

Det tredje punktet er det som skiller nivåene. Å gjengi en inndeling er noe alle får til med et par timers lesing. Å forklare hvorfor direktiver og kommissiver deler tilpasningsretning, krever at man har forstått kriteriet. Å liste uten å forklare er feil #5 i registeret.

Merk hva sjangeren ikke er. A1 er ikke fri drøfting. Oppgaven ber deg ikke ta stilling — den ber deg gjøre rede for noe presist. Å bruke plassen på å veie for og mot er å svare i feil sjanger.

Fire trekk, i denne rekkefølgen. Bruk dem som skjelett på hvert eneste spørsmål i dette kapitlet.

1. Plasser begrepet og eieren. «Talehandlingsteorien er utviklet av Austin og systematisert av Searle.» Én setning, og du har vist at du vet hvem som eier hva.
2. Definer presist, med den engelske termen. «En illokusjonær handling (‘illocutionary act’) er den handlingen taleren utfører i og med å si noe.»
3. Gi inndelingen komplett, og forklar kriteriet den hviler på. Ikke bare de fem kategoriene, men også tilpasningsretningen som ordner dem.
4. Anvend på egne eksempler, ett per kategori eller per lag oppgaven nevner.

Legg merke til at eksemplene kommer sist, ikke først. Et svar som åpner med eksempler og forklarer i etterkant, leses som en gjenfortelling. Rekkefølgen begrep → inndeling → mekanisme → eksempel er den som viser at eksempelet er valgt fordi det viser noe bestemt.

Tidsanslaget for en slik disposisjon: to–tre minutter i stikkord før du begynner å skrive. Det er den beste investeringen du gjør i en fire timers eksamen.

Der oppgaven ber om eksempler, er de en del av besvarelsen, ikke en illustrasjon som kan droppes hvis tiden blir knapp. Settene i arkivet sier det selv: det er viktig å gi egne eksempler alle steder der det blir bedt om det.

Tre praktiske følger:

- Ett eksempel per kategori det spørres om. Blir du bedt om Searles fem, skal det stå fem eksempler, ikke to og en henvisning til at «de øvrige følger samme mønster».
- Eksempelet skal skrives ferdig. «Her kunne man gitt et eksempel på en kommissiv» er ikke et eksempel; det er en beskrivelse av et eksempel som ikke ble gitt.
- Eksempelet skal være ditt. Bokas og forelesningens standardeksempler viser at du husker dem, ikke at du kan bruke apparatet.

Hvorfor kravet er der: et eksempel du selv har konstruert, kan bare lages hvis du vet hva kategorien krever. Det er derfor eksempelet er et bedre bevis på forståelse enn definisjonen.

Et eksempel er ikke godkjent fordi det er nytt. Det er godkjent fordi det viser nettopp det trekket kategorien er definert ved.

Tre krav, og de gjelder alle eksempler i dette kapitlet:

- Det entydige trekket skal være synlig. Et eksempel på en direktiv må ha en handling mottakeren skal utføre. Er det uklart hvem som skal gjøre noe, viser eksempelet ingenting.
- Det skal ikke passe like godt i nabokategorien. Et eksempel som kunne vært både assertiv og ekspressiv er et dårlig eksempel, uansett hvor godt det er skrevet.
- Situasjonen skal med når kategorien krever det. Deklarasjoner og indirekte talehandlinger kan ikke vurderes uten en situasjon. Skriv den inn i én linje.

Kontrollen før du går videre: les eksempelet ditt og spør — hvilken annen kategori kunne noen plassert dette i? Finner du en, er eksempelet for svakt, og du bør skjerpe det heller enn å forsvare det.

Merk også at eksemplene skal være uinteressante på alle andre måter enn den språklige. Et eksempel med dramatisk innhold stjeler oppmerksomhet fra strukturen det skulle vise.

Løsningene i dette kapitlet er ikke fasiter, men momentlister i tre deler:

- Må-punkter: uten disse er svaret ufullstendig. De svarer til det oppgaveteksten faktisk ber om.
- Pluss-punkter: det som løfter et riktig svar til et godt. Typisk en kobling til et annet kapittel, en presisering, eller et grensetilfelle.
- Feller: de stedene svar pleier å gå galt, med feilkoden fra registeret.

Slik bruker du dem: skriv ditt eget svar ferdig først, uten å se på løsningen. Kryss deretter av mot må-punktene. Har du dem alle, er svaret fullstendig — og først da er det verdt å se på pluss-punktene.

Merk hvorfor formen er slik, og ikke en modellbesvarelse hver gang: en redegjørelse kan skrives på mange måter og likevel være fullstendig. En momentliste sier hva som må være der, uten å låse formuleringene. Fullstendige modellbesvarelser i denne sjangeren finner du i kap. 11.5.

Det raskeste grepet når du skal oppgi hva en ytring gjør: spør om det du er i ferd med å skrive, kan utebli.

- Kan det utebli uten at taleren har gjort noe galt, beskriver du en perlokusjonær effekt.
- Er det avgjort i det ytringen er gjort, beskriver du den illokusjonære kraften.

(1)  «Bremsen bak virker dårlig.»
     advarsel                    kan ikke utebli  →  illokusjonær kraft
     at søsteren tar en annen sykkel   kan utebli  →  perlokusjonær effekt

Testen tar fem sekunder, og den redder svaret ditt fra den hyppigste feilen i temaet. Skriv gjerne resultatet av den inn i besvarelsen: «advarselen er gitt uansett om søsteren tar den til følge».

Og den tilhørende formuleringen: illokusjonær kraft virker gjennom konvensjon, perlokusjonær effekt gjennom årsak.

Tre spørsmål som gir kategorien uten at du trenger å huske listen:

1. Endrer ytringen virkeligheten i kraft av talerens myndighet? Ja: deklarasjon.
2. Hvilken vei skal det stemme? Ord til verden: assertiv. Ingen retning, fordi innholdet er forutsatt: ekspressiv. Verden til ord: gå videre.
3. Hvem skal utføre handlingen? Mottakeren: direktiv. Taleren: kommissiv.

Skriv testen inn i svaret ditt, ikke bare resultatet. «Retningen er verden til ord, og handlingen skal utføres av taleren — altså en kommissiv» er et fullstendig svar. «Dette er en kommissiv» er et halvt.

Merk hvorfor spørsmål 1 må komme først: deklarasjoner har begge tilpasningsretninger, og de ville derfor blitt feilklassifisert av spørsmål 2.

Eksamen er en fire timers skoleeksamen uten hjelpemidler. I formatet fra det nyeste settet i arkivet skal du levere ti besvarelser, og modellen boka bruker er: 20 minutter til å lese settet og velge, ti besvarelser à omtrent 20 minutters skrivetid, og 20 minutter til gjennomlesing.

Slik fordeler du de 20 minuttene på en talehandlingsoppgave:

- 2–3 min: stikkordsdisposisjon etter malen — begrep, inndeling, mekanisme, eksempler.
- 12–14 min: skriving, med eksemplene inn der de hører hjemme.
- 3–4 min: kontroll. Tell kategoriene. Tell eksemplene. Tell instruksjonsverbene i oppgaveteksten.

Den ene sensorveiledningen som finnes, for høsten 2022, sier at det forventes overskudd til å skrive mer enn to–tre setninger også på den siste oppgaven i settet. Talehandlingsoppgaven er ofte stor, og den kommer ofte sent — det er en kombinasjon som koster hvis du ikke har holdt tiden.

Kontrollminuttene er ikke luksus. Å telle til fem tar ti sekunder og fanger den vanligste enkeltmangelen i hele temaet.