2.3 Komponentanalyse, semantiske primitiver — og en note om språk, tanke og virkelighet

Metoden som bryter betydningen til et ord ned i mindre bestanddeler som gjentar seg på tvers av ordforrådet. Den engelske termen er ‘componential analysis’.

Bestanddelene kalles semantiske trekk, og analysen består i å sette opp hvilke trekk hvert ord i et ordfelt har.

Poenget med metoden er ikke å erstatte ordboka. Poenget er at trekkene gjenbrukes: det samme trekket som skiller hingst fra hoppe, skiller også okse fra ku og hane fra høne. Er trekkene bare navn du finner på for hvert enkelt ord, har du ikke gjort en komponentanalyse — da har du skrevet ordboksdefinisjoner med hakeparenteser rundt.

Metoden hører hjemme i leksikalsk semantikk og behandles hos Saeed under overskriften om ordbetydning og betydningskomponenter.

Én bestanddel i betydningen til et ord — den minste enheten komponentanalysen arbeider med. Den engelske termen er ‘semantic feature’ eller ‘semantic component’.

Skrivemåten er fast, og den er en del av svaret ditt: trekket skrives med pluss eller minus foran et trekknavn i store bokstaver, alt inne i hakeparenteser. Slik: [+ANIMAT], [−VOKSEN], [+HANN].

Plusstegnet betyr at ordet har egenskapen, minustegnet at det ikke har den. Skrivemåten [±VOKSEN] brukes når du snakker om trekket som sådant, uten å ta stilling til verdien — altså om selve dimensjonen.

Merk hva et trekk ikke er. Et trekk er ikke en oversettelse av ordet, og ikke en liste over alt du vet om tingen. [+ANIMAT] sier at ordet betegner noe levende; det sier ingenting om hvor mange bein det har.

Et trekk som bare har to mulige verdier, pluss eller minus, uten mellomtrinn.

Nesten alle trekkene i en vanlig komponentanalyse er binære, og det er ingen tilfeldighet: metoden er bygd for de delene av ordforrådet der virkeligheten faktisk deler seg i to. Enten er referenten voksen eller ikke, hann eller ikke, levende eller ikke.

Det er også her metoden har sin første grense. Ord som lunken, middels og halvferdig peker på skalaer, ikke på todelinger, og de lar seg ikke uten videre fange av pluss og minus. Sammenhengen med kap. 2.2 er direkte: binære trekk passer på komplementære antonymer, og passer dårlig på graderbare.

Det trekket som er felles for alle ordene i feltet, og som skiller feltet fra nabofeltene.

I hestefeltet er det [+HEST], i hønsefeltet [+HØNSEFUGL], i slektskapsfeltet [+MENNESKE] sammen med et trekk for slektskap. Trekket står øverst i matrisen og har pluss i hver eneste rad.

Det er lett å tro at et slikt trekk er overflødig, siden det ikke skiller noen av ordene i feltet fra hverandre. Det er det ikke, og grunnen er verdt å kunne: uten det ville hingst og okse fått nøyaktig samme beskrivelse, siden de deler både alder og kjønn. Trekket gjør altså en jobb — den ligger bare utenfor feltet, ikke inne i det.

Du finner det ved å kjøre kontrastmetoden på et par som krysser feltgrensen: sammenlign et ord i feltet med et ord like utenfor.

Oppsettet der ordene i et felt står i rader og trekkene i kolonner, med pluss eller minus i hver celle.

Matrisen er den formen en komponentanalyse skal presenteres i på eksamen. Grunnen er at den gjør to ting samtidig som løpende tekst ikke får til: den viser hvilke trekk som er felles for hele feltet, og den viser nøyaktig hvor ordene skiller lag.

Et eksempel på formen, med et lite ordfelt:

Kravet om at en komponentanalyse skal bruke færrest mulig trekk og ikke spesifisere mer enn ordet faktisk skiller på.

Økonomi har altså to sider, og begge må med i et fullstendig svar:

- Færrest mulig trekk i feltet. Bruker du fem trekk der tre gjør samme jobb, er analysen uøkonomisk. Kontrollen er å fjerne et trekk og se om to ord da faller sammen i samme rad. Gjør de ikke det, var trekket overflødig.
- Ingen unødvendig spesifisering per ord. Et ord som brukes uavhengig av en dimensjon, skal ikke ha noen verdi på den dimensjonen.

Den andre siden er den som gir uttelling, og den er lettest å vise med et ord som føll. Ordet brukes om unge hester uansett kjønn. Å skrive føll med [+HANN] ville vært direkte galt, og å skrive to oppføringer — én med pluss og én med minus — ville påstått at ordet er flertydig, altså at det finnes to ord føll. Det er det ikke.

Økonomi er derfor ikke plassbesparelse. Det er presisjon: representasjonen skal si nøyaktig det ordet skiller på, verken mer eller mindre.

At et ord står uten verdi på et trekk fordi ordet brukes uavhengig av den dimensjonen. Den engelske termen er ‘underspecification’.

Ordene føll, kalv, barn og søsken er underspesifisert for kjønn, og hest er underspesifisert for både kjønn og alder.

Underspesifisering er ikke det samme som at trekket er negativt. [−HANN] sier at ordet betegner en hunn; en tom celle sier at ordet ikke bryr seg. Å blande disse to er den vanligste feilen i en komponentanalyse, og det er en feil som er lett å se: matrisen din vil da påstå at et føll er en hunn.

Motstykket er overspesifisering: å føre opp verdier ordet faktisk ikke har. Begge deler bryter økonomikravet.

En generell regel som sier at ett trekk automatisk følger av et annet, slik at det ikke trenger å skrives.

Et ord som er [+MENNESKE], er nødvendigvis også [+ANIMAT]. Regelen skrives i ord: alt som er menneske, er animat. Da trenger ikke [+ANIMAT] stå i hver eneste rad i matrisen.

Redundansregler er et av de sterkeste økonomiargumentene du kan bruke i et svar, fordi de viser hvor besparelsen kommer fra: den kommer fra at trekkene henger sammen i et hierarki, ikke fra at du har utelatt noe.

Merk sammenhengen bakover: en redundansregel er nøyaktig det samme forholdet som hyponymi i kap. 2.1, sett fra trekksiden. At menneske er hyponym til dyr, er det samme som at [+MENNESKE] medfører [+ANIMAT].

Et trekk som er tenkt som udelelig — en betydningskomponent som ikke selv lar seg brytes ned i mindre komponenter. Den engelske termen er ‘semantic primitive’.

Tanken bak er ambisiøs: hvis det finnes et lite, universelt sett av slike primitiver, kan hele ordforrådet i alle språk beskrives som kombinasjoner av dem, omtrent som alle kjemiske stoffer er kombinasjoner av grunnstoffer.

Programmet støter på tre problemer, og du bør kunne nevne dem:

- Ingen har blitt enige om listen. Ulike framstillinger opererer med ulike sett, og det finnes ingen prøve som avgjør hvem som har rett.
- Trekkene forklarer sjelden alt. [+VOKSEN] er ikke selv udelelig, og hva som teller som voksen, varierer med arten.
- Sirkularitet ligger nær. Å analysere hingst som [+HEST] [+HANN] er opplysende. Å analysere rød som [+RØD] er ikke.

Til eksamensbruk er poenget dette: primitivene er et program, ikke et ferdig resultat, og et godt svar sier det.

Et trekk som faktisk skiller minst to ord i feltet fra hverandre.

Kontrollen er den samme som i trinn 4 i prosedyren: fjern trekket, og se om to rader faller sammen. Gjør de det, var trekket distinktivt. Gjør de det ikke, var det ikke-distinktivt i dette feltet, og det skal bort.

Merk formuleringen «i dette feltet». Et trekk kan være distinktivt i ett felt og overflødig i et annet. Kjønnstrekket skiller hingst fra hoppe, men gjør ingen jobb i feltet bord, stol, hylle. Distinktivitet er en egenskap ved trekket i et felt, ikke ved trekket i seg selv.

Framgangsmåten for å finne trekkene: ta ordene to og to og spør hva som skiller nettopp de to.

Metoden er den eneste pålitelige, og den er verdt å beskrive i svaret ditt, fordi den viser at trekkene er utledet og ikke gjettet. Framgangsmåten i praksis er å skrive parene under hverandre:

(4)  hingst — hoppe    skiller på kjønn
     hingst — føll     skiller på alder
     hingst — okse     skiller på art

Tre par gir tre trekk, og de tre trekkene beskriver hele feltet. Legg merke til at det tredje paret krysser feltgrensen — det er slik du finner trekket som avgrenser feltet utad.

Sammenhengen mellom komponentanalysen og relasjonene fra kap. 2.1 og kap. 2.2. Den er verdt å kunne, fordi den lar deg begrunne en relasjon på to uavhengige måter.

- Hyponymi er trekkinklusjon: hyponymet har alle hyperonymets trekk pluss minst ett til. Hingst har alle trekkene til hest pluss [+VOKSEN] og [+HANN]. Flere trekk gir snevrere betydning — det virker bakvendt første gang, men følger direkte av at hvert trekk legger på et krav.
- Komplementære antonymer er samme trekksett med motsatt verdi på nøyaktig ett binært trekk. Hingst og hoppe skiller seg bare på [±HANN].
- Kohyponymer, altså taksonomiske søstre, deler alle trekk unntatt ett, og det ene har mer enn to verdier — derfor svikter negasjonstesten for dem.
- Absolutt synonymi ville vært identiske trekksett. At absolutt synonymi nesten ikke finnes, henger sammen med at ord som lever side om side, pleier å skille lag på minst én dimensjon.

Graderbare antonymer faller derimot utenfor. De skiller seg på en skala, ikke på et binært trekk, og det er en av metodens klareste grenser.

Spørsmålet om hvor langt metoden faktisk når — et punkt et fullstendig svar alltid bør berøre med minst én setning.

Der metoden fungerer godt: lukkede felt med få medlemmer og naturlige, gjentakende dimensjoner. Slektskapsord, husdyrord, militære grader, ukedager og tallord er standardeksemplene.

Der den fungerer dårlig:

- åpne felt som artefakter, følelser og abstrakte begreper, der det ikke finnes noe naturlig sett av dimensjoner;
- graderbare begreper, som krever skalaer og ikke pluss og minus;
- ord med uskarpe grenser, som stol mot krakk mot benk, der medlemskapet er et gradsspørsmål og ikke et ja eller nei;
- hele verbfeltet, der det som skiller ordene ofte er hendelsesstruktur snarere enn egenskaper — det behandles med et annet apparat i kap. 5.1.

Slik bruker du dette på eksamen: utfør analysen når du blir bedt om det, og legg til én kort setning om rekkevidden. Å sette metoden i perspektiv koster to linjer og løfter svaret.

Posisjonen at det finnes betydningsstrukturer som er felles for alle språk, fordi de bunner i menneskets felles kognisjon og felles verden. Den engelske termen er ‘semantic universality’.

Argumentene som pleier å føres for den:

- Oversettbarhet. Det lar seg gjøre å oversette mellom språk med svært ulik struktur. Oversettelser er ikke alltid elegante, men de er mulige, og det ville vært vanskelig å forklare hvis betydningssystemene var helt ulike.
- Tilegnelse. Barn lærer et hvilket som helst språk de omgis av, i omtrent samme tempo, og det peker mot et felles utgangspunkt.
- Gjentakende dimensjoner. De samme skillene dukker opp igjen og igjen i ordforrådene: levende mot ikke-levende, voksen mot ung, nær mot fjern. Komponentanalysen i første halvdel av kapitlet er selv et argument av denne typen.

Merk at universalitet ikke er en påstand om at ordforrådene er like. Den er en påstand om at variasjonen har grenser.

Posisjonen at strukturen i språket du snakker, påvirker hvordan du oppfatter og tenker om verden. Den engelske termen er ‘linguistic relativity’, og tanken forbindes tradisjonelt med Sapir og Whorf.

Grunnobservasjonen er ubestridt: språk deler virkeligheten ulikt. De skiller på ulike ting i fargeordforrådet, i slektskapsordforrådet, i hvordan de uttrykker retning og plassering, og i hva som må markeres grammatisk.

Det omstridte er hva som følger av dette. Fra at språk skiller ulikt, følger det ikke uten videre at språkbrukerne tenker ulikt. Nettopp derfor er skillet mellom en sterk og en svak versjon av tesen så viktig — og det er som regel det skillet som avgjør en drøftingsoppgave.

De to versjonene av lingvistisk relativitet, som må holdes fra hverandre i et godt svar.

- Den sterke tesen (språklig determinisme): språket bestemmer tenkningen. Det du ikke har ord for, kan du ikke tenke.
- Den svake tesen: språket påvirker tenkningen. Skiller språket ditt på noe, blir det skillet lettere tilgjengelig, og det påvirker hva du legger merke til og husker.

Den sterke tesen er i dag i liten grad forsvart, og innvendingene er lette å formulere: vi kan lære nye ord for skiller vi ikke hadde ord for, vi kan beskrive nye skiller med omskrivinger, og vi kan oversette mellom språk. Den svake tesen står langt sterkere og er forenlig med universalitet.

Dette skillet er selve grepet i A4-oppgaven. Et svar som behandler relativitet som én udelt påstand, ender enten med å forsvare noe uholdbart eller med å avvise noe rimelig. Skiller du de to, kan du avvise den ene og godta den andre i samme svar — og det er en konklusjon med innhold, ikke et kompromiss.

Motposisjonen til relativitet: at tenkning skjer i et eget mentalt representasjonssystem som er uavhengig av morsmålet. Den engelske termen er ‘Language of Thought’.

Ideen er at det finnes et indre format for tanker som alle mennesker deler, og at de enkelte språkene er utganger fra dette formatet, ikke rammer om det. Da kan språkene skille ulikt på overflaten uten at tenkningen skiller seg.

Argumentene som pleier å føres for den: at vi kan ha tanker vi ikke finner ord for, at vi kan oppdage at vi sa noe annet enn vi mente, og at spedbarn og dyr uten språk løser oppgaver som krever representasjon.

Merk hvordan de tre posisjonene forholder seg til hverandre. Universalitet og tankespråk-hypotesen trekker samme vei, men er ikke det samme: den første er en påstand om betydningsstrukturene i språkene, den andre en påstand om formatet på tenkningen. Relativitet trekker motsatt vei av begge.

Undersøkelsen av grunnleggende fargetermer på tvers av mange språk, og det mest brukte enkeltfunnet i hele denne debatten.

Utgangspunktet var et klassisk relativitetsargument: språk deler fargespekteret ulikt, og fargespekteret er fysisk sett kontinuerlig, uten naturlige grenser. Hvis noe skulle være vilkårlig, måtte det være dette.

Funnet gikk motsatt vei. Antallet grunnleggende fargetermer varierer sterkt fra språk til språk, men hvilke farger som får egne ord, er ikke vilkårlig. Termene kommer inn i en fast rekkefølge, og rekkefølgen er den samme overalt.

Hvilken vei funnet trekker: mot universalitet. Variasjonen er reell, men den er begrenset av et felles mønster, og et felles mønster i et fysisk kontinuerlig felt er vanskelig å forklare uten å anta noe felles i menneskelig fargeoppfatning.

Dette er den ene setningen du må ha med hvis oppgaven nevner Berlin og Kay: funnet er et argument for universalitet, ikke mot den.

En fargeterm som oppfyller et sett kriterier og derfor teller med i sammenligningen mellom språk. Den engelske termen er ‘basic colour term’.

Kriteriene, i korthet: termen skal være ett morfem og ikke sammensatt av andre fargeord; den skal ikke betegne en underkategori av en annen fargeterm; den skal kunne brukes om alle slags ting, ikke bare om ett bestemt slag; og den skal være allment brukt og lett tilgjengelig for alle språkbrukere.

Dette er grunnen til at norsk rød teller, mens rødlig, bordeaux, blond og skimlet ikke gjør det. Blond brukes bare om hår, skimlet bare om hester, og bordeaux er en underkategori av rødt.

Kriteriene er ikke pynt. Uten dem ville sammenligningen mellom språk vært meningsløs, siden ethvert språk kan lage så mange fargeuttrykk det vil ved å sette sammen ord.

Mønsteret Berlin og Kay fant: fargetermene kommer inn i en fast rekkefølge, slik at det å ha en term lenger ute i rekkefølgen medfører at språket også har alle termene før den.

Rekkefølgen i korthet:

(9)  1.  svart og hvitt  (lyst og mørkt)
     2.  rødt
     3.  grønt og gult
     4.  blått
     5.  brunt
     6.  lilla, rosa, oransje, grått

Har et språk bare to grunnleggende fargetermer, dekker de lyst og mørkt. Kommer en tredje til, er den rød. Et språk med en grunnterm for blått har derfor også termer for svart, hvitt, rødt, grønt og gult.

Hvorfor dette er et sterkt argument: det er implikasjonen som gjør jobben, ikke antallet. At antallet varierer, taler for relativitet. At variasjonen følger én og samme rekkefølge overalt, taler for universalitet — og rekkefølgen er den delen som ville vært et mysterium hvis fargeordforrådet var vilkårlig.