2.2 Antonymi i fem typer

Samlebetegnelsen for meningsrelasjoner der to leksemer står i et motsetningsforhold. Den engelske termen er ‘antonymy’, og motsetningene kalles ofte ‘opposites’.

Det avgjørende å forstå er at antonymi ikke er én relasjon, men en familie av fem: komplementære antonymer, graderbare antonymer, konverser, reverser og taksonomiske søstre.

De fem har ulike logiske egenskaper. Noen utelukker hverandre helt, andre tillater mellomtrinn; noen er relasjonelle, andre er egenskapsord. Å svare «antonymi» på en oppgave som spør om typen, er derfor ikke et svar — det er som å svare «tall» på et spørsmål om hvilket tall.

Merk også at antonymi er en relasjon mellom leksemer, ikke mellom ting i verden. At varmt og kaldt vann er ulikt, er en opplysning om vann; at varm og kald står i et graderbart motsetningsforhold, er en opplysning om norsk.

Et motsetningsforhold der feltet er delt i nøyaktig to, uten mellomrom: alt som overhodet kan beskrives med det ene ordet eller det andre, faller i én av de to båsene.

Dette er den logiske strukturen bak komplementære antonymer. To ting må være oppfylt: parene må utelukke hverandre (ingenting er begge deler), og de må dekke feltet mellom seg (ingenting er ingen av delene).

Legg merke til at begge kravene trengs. Rød og blå utelukker hverandre, men dekker ikke feltet — noe kan være grønt. Derfor er de ikke binære, og derfor er de ikke komplementære antonymer.

Et motsetningsforhold der de to ordene markerer hver sin ende av en skala, med et sammenhengende felt imellom.

Dette er den logiske strukturen bak graderbare antonymer. Varm og kald står i hver sin ende av temperaturskalaen, og mellom dem ligger lunken, kjølig og alt som ikke har fått et eget ord.

Skillet mellom binær og skalær opposisjon er det viktigste enkeltskillet i kapitlet. Det avgjør ikke bare hvilken av to typer du har med å gjøre — det avgjør hvilke slutninger som er gyldige, og dermed hva som er sant om ordparet.

Ordpar som deler et felt i nøyaktig to, slik at negasjonen av det ene gir det andre. Den engelske termen er ‘complementary antonyms’ eller ‘binary antonyms’.

Eksempler: levende og død, gift og ugift, sann og usann, odde og par.

Den logiske egenskapen skrives ut slik, og det er den formuleringen som gir uttelling: å ikke være det ene medfører å være det andre, og omvendt. Er noe ikke levende, er det dødt; er noe ikke dødt, er det levende. Slutningen holder begge veier.

Testen er negasjonstesten, som står i neste definisjon. Komplementære par tåler normalt ikke komparativ — «mer død» er ikke en vanlig beskrivelse, og der det brukes, er det som en bevisst overdrivelse.

Den avgjørende testen for komplementaritet: neger det ene ordet, og se om du dermed har hevdet det andre.

Framgangsmåten er å prøve slutningen i begge retninger på en konkret setning:

(1) a.  Planten er ikke levende.  ⇒  Planten er død.
    b.  Planten er ikke død.      ⇒  Planten er levende.

Begge slutningene holder, og relasjonen er komplementær.

Prøv nå samme test på et graderbart par:

(2) a.  Vannet er ikke varmt.   ⇒  Vannet er kaldt.   FEIL
    b.  Vannet er ikke kaldt.   ⇒  Vannet er varmt.   FEIL

Ingen av slutningene holder, for vannet kan være lunkent. Det er dette utslaget som skiller de to typene, og det er derfor negasjonstesten er den viktigste testen i kapitlet.

Skriv testen ut i svaret ditt med de faktiske ordene fra oppgaven. Det koster to linjer og er hele forskjellen mellom feil 1 og et fullstendig svar.

Ordpar som markerer hver sin ende av en skala, med mellomtrinn. Den engelske termen er ‘gradable antonyms’.

Eksempler: varm og kald, stor og liten, dyp og grunn, rask og langsom, dyr og billig.

De tre kjennetegnene, som også er de tre testene:

- Negasjonstesten svikter: «ikke varm» medfører ikke «kald».
- Komparativ er mulig: varmere, kaldere.
- Gradsadverb er mulig: ganske varm, svært kald, litt varm.

I tillegg har graderbare antonymer to egenskaper som løfter et svar hvis du nevner dem: markerthet og standardavhengighet. Begge behandles under.

Testen for graderbarhet: sett ordene i komparativ, og se om resultatet er en vanlig, ikke-overdreven beskrivelse.

Eksempel: Varmere og kaldere er helt vanlige ord. Mer død og mer gift er det ikke — de forekommer bare som bevisste overdrivelser eller i spesielle juridiske sammenhenger.

En viktig tilleggsobservasjon som ofte gir uttelling: komparativen viser at slutningen fra det ene ordet til det andre ikke er gyldig i noen retning. At kaffen er varmere enn teen, sier ingenting om at noen av dem er varme — begge kan være iskalde. Graderbare antonymer sammenlikner, de klassifiserer ikke.

Testen som viser at feltet er en skala: prøv formuleringen «verken A eller B».

«Vannet er verken varmt eller kaldt» er en fullt normal beskrivelse. «Planten er verken levende eller død» er det ikke — den krever en forklaring, og virker som en spøk eller en filosofisk påstand.

Testen er nyttig fordi den er rask og fordi den peker direkte på det som skiller de to typene: eksistensen av et mellomfelt.

En variant som er enda tydeligere, er å prøve å navngi mellomtrinnet. Finnes det et vanlig ord for det som er mellom de to — lunken, middels, middelmådig — er paret graderbart.

Testen som sjekker om ordene tåler gradsadverb: ganske, svært, litt, nokså, veldig, ekstremt.

«Ganske varm» og «litt kald» er normale. «Ganske død» og «litt gift» er det ikke.

Hvorfor du bør bruke denne i tillegg til komparativtesten: de to testene måler samme egenskap fra hver sin kant, og de gir av og til ulike utslag i grensetilfeller. Et par som tåler både komparativ og gradsadverb, er utvilsomt graderbart. Tåler det bare det ene, har du et grensetilfelle — og da er det verdt å si det i svaret, i stedet for å velge en av båsene i stillhet.

Egenskapen ved graderbare par at det ene ordet er nøytralt og kan brukes til å spørre om hele skalaen, mens det andre bærer en forutsetning. Den engelske termen er ‘markedness’.

Prøv de to spørsmålene «Hvor stor er den?» og «Hvor liten er den?». Det første er nøytralt — du kan stille det om hva som helst. Det andre forutsetter at gjenstanden allerede er liten.

Det samme gjelder substantivavledningene: vi sier størrelse, ikke litenhet; lengde, ikke korthet; dybde, ikke grunnhet.

Hvorfor dette er verdt å nevne på eksamen: markerthet forekommer bare hos graderbare par. Komplementære par har ingen umarkert pol — «Hvor levende er den?» er like ladet som «Hvor død er den?». Markerthet er derfor en fjerde, uavhengig bekreftelse på at et par er graderbart.

Det av de to ordene som er nøytralt og som gir navn til hele skalaen: stor i paret stor og liten, lang i lang og kort, gammel i gammel og ung.

To praktiske kjennetegn du kan bruke til å finne den:

- Spørsmålstesten: «Hvor gammel er hun?» kan stilles om en baby uten at det ligger noe i det. «Hvor ung er hun?» kan ikke.
- Måletesten: den umarkerte polen kombineres med mål. «Bordet er to meter langt» er normalt; «Bordet er to meter kort» er det ikke.

Merk at den umarkerte polen som regel er den som betegner den store eller høye enden av skalaen. Det er en tendens, ikke en regel uten unntak, og du bør derfor teste og ikke gjette.

Egenskapen ved graderbare ord at de måles mot en standard som varierer med sammenligningsklassen.

En stor mus er langt mindre enn en liten elefant. Ordet stor har ikke endret betydning mellom de to setningene — det er standarden som er en annen, fordi klassen er en annen.

Følgen for oppgaveløsningen er at graderbare antonymer aldri kan gi absolutte slutninger. Fra «Dette er en stor mus» følger ikke «Dette er stort». Komplementære par har ikke dette problemet: fra «Planten er død» følger «Planten er død», uansett hvilken plante man sammenligner med.

Dette er dessuten den mest presise måten å forklare hvorfor negasjonstesten svikter for graderbare par: negasjonen «ikke stor» sier bare at noe ligger under standarden for klassen, og det utelukker ikke at det også ligger over standarden for liten.

Ordpar som beskriver samme forhold sett fra hver sin side, slik at argumentene bytter plass. Den engelske termen er ‘converses’ eller ‘relational opposites’.

Eksempler: kjøpe og selge, over og under, lærer og elev, foran og bak, forelder og barn, låne ut og låne.

Den logiske egenskapen skrives slik, og det er den formuleringen som gir uttelling: hvis A står i relasjonen til B, så står B i den konverse relasjonen til A. Er hylla over benken, er benken under hylla. De to setningene beskriver nøyaktig samme situasjon.

Legg merke til at konverser ikke benekter hverandre. Det er den viktigste forskjellen fra de tre andre typene: ingen av de to setningene motsier den andre — de er begge sanne samtidig, om samme situasjon. Konverser er motsetninger i perspektiv, ikke i innhold.

Testen for konverser: bytt om de to argumentene og sett inn det andre ordet. Beskriver de to setningene samme situasjon?

(7) a.  Kari solgte sykkelen til Ola.
    b.  Ola kjøpte sykkelen av Kari.

Setningene beskriver samme hendelse, og de har alltid samme sannhetsverdi. Da er kjøpe og selge konverser.

Framgangsmåten på eksamen: skriv begge setningene ut. Det er den eneste måten å vise at du har kjørt testen, og det er samtidig den enkleste måten å oppdage at du tok feil — mange par som virker konverse, viser seg å ikke være det når setningene står ved siden av hverandre.

Merk at testen krever at ordet har minst to argumenter. Er ordet et vanlig egenskapsord med bare ett — som varm — kan det ikke være konvers, og du kan hoppe over testen.

Observasjonen at grammatikken har sin egen måte å bytte om argumenter på: aktiv og passiv gir samme effekt som et konverspar, men uten å bytte ord.

«Kari malte huset» og «Huset ble malt av Kari» beskriver samme situasjon med byttede ledd, akkurat som kjøpe og selge.

Hvorfor dette er verdt å nevne i et A1-svar: det viser hva konversitet egentlig er. Fenomenet handler ikke om ordforråd, men om at samme situasjon kan beskrives med ulike ledd i subjektsposisjon. Noen språk løser det leksikalsk, med et eget ordpar, og noen grammatisk, med passiv.

Merk grensen: aktiv og passiv er ikke antonymer, siden det er samme leksem i to former. Konverser krever to ulike leksemer. Nevn parallellen som en forklaring, ikke som en klassifisering.

Ordpar som beskriver bevegelse eller endring i motsatt retning, der den ene handlingen fører tilbake til utgangspunktet for den andre. Den engelske termen er ‘reversives’.

Eksempler: knytte og knyte opp, låse og låse opp, pakke og pakke ut, montere og demontere, koble til og koble fra, fylle og tømme.

Den logiske egenskapen: utfør den ene handlingen og deretter den andre, og du er tilbake der du startet. Låser du døra og låser den opp igjen, er den i samme tilstand som før.

Reverser er handlingsord, ikke tilstandsord. Det er den raskeste måten å kjenne dem igjen: paret betegner to prosesser, ikke to egenskaper. Tilstandene handlingene fører til, kan gjerne være komplementære — låst og ulåst er et komplementært par — men det er selve handlingene som er reverser.

Testen for reverser: spør om den ene handlingen opphever resultatet av den andre og fører tilbake til utgangstilstanden.

Framgangsmåten er å beskrive tilstanden før og etter:

(8)  Utgangstilstand:  kofferten er tom.
     Handling A:       pakke  ⇒  kofferten er full.
     Handling B:       pakke ut  ⇒  kofferten er tom igjen.

Kommer du tilbake til utgangstilstanden, er paret reverser.

Testen som skiller reverser fra konverser: spør om de to ordene beskriver samme hendelse eller to hendelser. Konverser beskriver én hendelse fra to sider, og begge setningene er sanne samtidig. Reverser beskriver to hendelser som skjer etter hverandre, og de kan ikke være sanne om samme øyeblikk.

Det er den skarpeste enkeltformuleringen i denne løkka, og den er verdt å skrive ut i svaret.

Den systematiske måten norsk lager reverser på: ved å legge til en partikkel eller et prefiks til grunnverbet.

- Partikkel: knyte opp, låse opp, pakke ut, koble fra, skru av.
- Prefiks: demontere, avinstallere, avkle.

Hvorfor mønsteret er verdt å kjenne på eksamen: det gir deg en rask indikator. Ser du et par der det ene ordet er det andre pluss en partikkel som opp, ut, av eller fra, er reverser den mest sannsynlige kategorien.

Men indikatoren er ikke et bevis, og det er verdt å si det i svaret. Prefikset u- lager typisk komplementære par (gift og ugift) og ikke reverser, og noen partikkelverb er ikke reverser i det hele tatt. Bruk mønsteret til å gjette hvilken test du skal kjøre først, ikke til å slippe å kjøre den.

Ordpar som ligger på samme nivå i en taksonomi og som utelukker hverandre, uten å dekke feltet mellom seg. Den engelske termen er ‘taxonomic sisters’ eller ‘incompatibles’.

Eksempler: mandag og tirsdag, rød og blå, eik og bjørk, hammer og sag, januar og mars.

Dette er kohyponymer fra kap. 2.1, sett som motsetningsforhold. De har samme nærmeste hyperonym — ukedag, farge, tre, verktøy — og de er uforenlige: er noe en eik, er det ikke en bjørk.

Det som skiller dem fra komplementære antonymer, er at feltet ikke er delt i to. Er dagen ikke mandag, følger det ikke at den er tirsdag — den kan være hvilken som helst av fem andre. Negasjonstesten svikter derfor, men av en helt annen grunn enn hos graderbare par: det er ikke et mellomfelt som mangler, men flere jamstilte alternativer som finnes.

Et sett av taksonomiske søstre som er ordnet i en fast, gjentakende rekkefølge uten begynnelse eller slutt: ukedagene, månedene, årstidene, tonene i en skala.

Det som kjennetegner dem, er at hvert medlem har en fast plass i forhold til de andre, og at rekkefølgen går rundt: etter søndag kommer mandag igjen.

Hvorfor skillet er verdt å nevne på eksamen: i et syklisk sett kan man snakke om «neste» og «forrige», og det gir en form for retning som lett forveksles med reverser. Men mandag og tirsdag er ikke reverser — den ene handlingen opphever ikke den andre, og de er ikke handlinger i det hele tatt. De er søstre i et ordnet sett.

Et sett av taksonomiske søstre uten fast rekkefølge: fargene, treslagene, verktøyene, dyreartene.

Her finnes det ingen «neste» — det er ingenting som kommer etter rød slik tirsdag kommer etter mandag. Medlemmene er jamstilte og uordnede.

Det praktiske poenget: ikke-sykliske sett er ofte åpne, altså at nye medlemmer kan komme til. Fargeordforrådet kan utvides; ukedagene kan ikke. Er du usikker på om et par er taksonomiske søstre, er det derfor et godt spørsmål å stille: finnes det et tredje, fjerde og femte alternativ på samme nivå? Gjør det det, er paret taksonomiske søstre og ikke komplementære antonymer.

Testen for taksonomiske søstre: finn det felles overordnede ordet, og sjekk om det finnes flere jamstilte medlemmer på samme nivå.

Framgangsmåten er tredelt:

- Finn hyperonymet. Rød og blå er begge farger; mandag og tirsdag er begge ukedager.
- Tell medlemmene. Er det flere enn to på samme nivå, er paret taksonomiske søstre. Er det nøyaktig to, og de dekker feltet, er paret komplementært.
- Kontroller med negasjonstesten. Den skal svikte, og du skal kunne si hvorfor: fordi det finnes et tredje alternativ, ikke fordi det finnes et mellomtrinn.

Det siste punktet er det som skiller et fullstendig svar fra et halvferdig. Både graderbare par og taksonomiske søstre stryker på negasjonstesten, og en besvarelse som bare skriver «negasjonstesten svikter», har ikke skilt dem. Skriv hvilken av de to grunnene som gjelder.

Fenomenet at samme ordpar kan tilhøre ulike antonymityper alt etter hvilken sammenheng det brukes i.

Eksempel: Skyldig og uskyldig er komplementære innenfor en rettssak, der utfallet må være det ene eller det andre. I dagligtale er de graderbare: man kan føle seg litt skyldig.

Et annet: Åpen og lukket er komplementære om en dør i den strenge lesningen, men graderbare om en person: «hun er ganske åpen».

Slik håndterer du det på eksamen: oppgi lesningen du legger til grunn, kjør testen innenfor den, og nevn kort at en annen lesning ville gitt et annet svar. Det er ikke å vike unna — det er å vise at du vet hva klassifiseringen hviler på.

Merk at dette ikke er en unnskyldning for vaghet. Har oppgaven oppgitt sammenhengen, skal du bruke den, og da finnes det ett riktig svar.

Rekkefølgen du kjører testene i, for å komme raskest mulig til riktig type:

- Først: har ordene to argumenter som kan bytte plass, slik at begge setningene beskriver samme situasjon? Da er de konverser.
- Så: opphever den ene handlingen resultatet av den andre og fører tilbake til utgangstilstanden? Da er de reverser.
- Så: tåler ordene komparativ og gradsadverb? Da er de graderbare.
- Så: medfører negasjonen av det ene det andre, i begge retninger? Da er de komplementære.
- Ellers: finn hyperonymet og se om det finnes flere jamstilte medlemmer. Da er de taksonomiske søstre.

Rekkefølgen er valgt for effektivitet, ikke fordi den er faglig nødvendig. De to første spørsmålene tar bare noen sekunder og luker ut de relasjonelle parene, som ellers er lette å feilklassifisere. De tre siste hviler alle på negasjonstesten og graderbarheten.

Det som gir uttelling, er ikke prosedyren, men testen. Skriv ut den testen som avgjorde, med ordene fra oppgaven.