7.1 Sjanger — redegjør, diskuter kritisk og ta stilling (grunnformen)
Emnets grunnform i én oppskrift: fra presis argumentrekonstruksjon via beste innvending til begrunnet standpunkt — med tidsbudsjett for eksamenssituasjonen.
Dette kapitlet trener eksamenssjanger S1 — redegjør for X, diskuter kritisk og ta stilling. Det er emnets grunnform, og den ligger under så godt som hvert eneste spørsmål i de 21 eksamenssettene boka er kalibrert mot. Lærer du én sjanger godt, skal det være denne.
- Typiske formuleringer: «Gjør rede for X, drøft innvendinger mot X og ta stilling til om X er tilfredsstillende», «Forklar hvordan X motiveres, og diskuter kritisk», «Hva er X? Er X holdbart? Hva mener du selv?»
- Grunnformen er tema-uavhengig. Den brukes like gjerne på metafysikk som på bevissthetsfilosofi, og den passer på alle de store gjengangerne: qualia-stoffet (12 av 21 sett), dualisme (13 av 21), funksjonalisme (13 av 21), og kausalitet, tid og rom og identitet over tid (11 av 21 hver).
- Tidsbudsjett: ca. 45 minutter skriving per oppgave. Det er nok til et helt svar, men bare hvis du har brukt de tre første minuttene på en disposisjon.
- Standpunktet er fritt. Begge landinger kan gi toppkarakter; det er begrunnelsen som vurderes, aldri retningen.
Kapitlet gir deg oppskriften, ett fullt gjennomskrevet svar med margnotater, og fem oppgaver der du bygger svaret selv.
Sist du var her — tre ting fra essayhåndverket som dette kapitlet hviler på:
1. Den faste tredelingen: redegjør presist, drøft kritisk, ta begrunnet stilling. Alle tre leddene må være til stede i svaret.
2. De fem kjennetegnene på et godt svar fra sensorveiledningen for høsten 2018: (1) klart skrevet og strukturert, (2) god kunnskap om teoriene i pensum, (3) påviser sammenhenger mellom argumentene, (4) demonstrerer selvstendighet og kritiske ferdigheter, (5) formulerer og argumenterer effektivt for et eget standpunkt. Nummer 3 er den boka kaller A-aksen — det grepet som oftest skiller en A fra en C.
3. Bestått-per-oppgave-regelen: hver av de fire oppgavene må kunne vurderes til bestått for at det gis samlet ståkarakter. Derfor er denne sjangeren ikke luksus for den som sikter mot A — det er porten alle fire svarene skal gjennom.
Hva S1-oppgaven egentlig ber om
En S1-oppgave gir deg et emne og tre ordrer. Den vanskelige delen er ikke å vite noe om emnet — det gjør de fleste som har lest — men å få kunnskapen inn i en form som viser at du kan behandle den.
Derfor er dette kapitlet en prosedyre og ikke en teori. Du skal kunne gjøre dette under tidspress, med klokka i gang, uten hjelpemidler, på et rom uten bøker. Det som virker på en slik dag, er en oppskrift du har brukt før.
Kapitlet går i fire løkker: fra oppgavetekst til disposisjon (~8 min), rekonstruksjonen (~10 min), drøftingen (~12 min) og landingen med et fullt gjennomskrevet svar (~15 min).
Løkke 1 — Fra oppgavetekst til kladdedisposisjon (~8 min)
De første fem minuttene av en besvarelse avgjør mer enn de neste tjue. I dem gjør du tre ting: du teller instruksjonsverbene, du skriver plasseringssetningen, og du setter opp fem linjer med minutter ved siden av. Så begynner du å skrive — og da vet du allerede hvor du skal.
Grunnformens seks trinn, i den rekkefølgen de skal utføres:
1. Tell instruksjonsverbene og skriv tallet i margen på kladden.
2. Plassér posisjonen i én setning: hva den påstår, og hvilket problem den svarer på.
3. Rekonstruer argumentet som premisser og konklusjon.
4. Før fram den sterkeste innvendingen, navngitt, og gi posisjonen dens eget svar på den.
5. Vei — si hvem som står sterkest, og hvorfor. Legg inn minst én påvist sammenheng til et annet argument eller en annen tenker.
6. Land med et standpunkt som hviler på premisser fra din egen drøfting.
Trinn 1 til 3 er redegjørelsen, trinn 4 og 5 er den kritiske diskusjonen, og trinn 6 er stillingtakingen. Oppskriften er altså den faste tredelingen, bare brutt ned i håndgrep du kan utføre.
De 45 skriveminuttene fordelt på oppskriftens trinn:
- ~3 min: verbtelling, plasseringssetning og femlinjers disposisjon på kladdearket.
- ~12 min: redegjørelsen med rekonstruksjonen.
- ~17 min: drøftingen — innvending, posisjonens svar, veiing og sammenheng.
- ~8 min: landingen.
- ~5 min: gjennomlesing, med sjekk av at alle instruksjonsverbene er besvart.
Legg merke til at drøftingen får mest tid. Det er ikke tilfeldig: det er der både bestått-terskelen og forskjellen opp mot A avgjøres. De 45 minuttene er skrivetid — de 15 minuttene til å lese hele settet og velge oppgaver, og de 45 til slutt-gjennomgang av alle fire svarene, ligger utenfor.
Den ene setningen som åpner svaret, og som sier hva posisjonen påstår og hvilket problem den er et svar på.
Eksempel: «Funksjonalismen hevder at en mental tilstand er det den gjør — den er definert ved sin kausale rolle — og posisjonen er utformet for å beholde fysikalismen samtidig som den tåler at samme mentale tilstand kan realiseres fysisk på mange måter.»
Setningen koster deg tretti sekunder og gjør tre ting på én gang: den viser at du vet hva du snakker om, den gir leseren et anker for resten av svaret, og den tvinger deg selv til å bestemme deg for hva svaret handler om før du begynner. Et svar som åpner med «Det har vært mye diskusjon om dette spørsmålet i filosofien», har kastet bort den setningen.
Disposisjonen du skriver på kladdearket før første setning. Fem linjer, hver med et minuttall:
1. Plassering — hva posisjonen påstår.
2. Rekonstruksjon — premissene i stikkord.
3. Innvending og posisjonens svar — navnet på innvendingen.
4. Veiing og sammenheng — hvilket annet argument dette skal kobles til.
5. Landing — hva jeg lander på, i tre ord.
Fem linjer er nok. Poenget er ikke å planlegge teksten, men å ha bestemt rekkefølgen og vektingen før du er sliten. Disposisjonen er også det eneste som redder deg hvis du mister tråden midt i drøftingen.
Du har lest kap. 3.3. Klokka går. Hva gjør du de tre første minuttene?
Trinn 2 — merk deg den navngitte teksten. Oppgaven sier soft determinism, ikke «kompatibilisme». Det er Conee og Siders term, og den skal brukes ordrett. Å svare generelt om kompatibilisme når oppgaven navngir termen, er feil #5 — å bomme på den navngitte teksten: å skrive generelt om et tema der oppgaven ber om en bestemt framstilling av det.
Trinn 3 — skriv disposisjonen. Slik ser den ut på kladdearket:
1. Plassering (~3 min). Soft determinism: determinismen kan godt være sann, og vi handler likevel fritt, fordi frihet er å handle etter egne ønsker uten ytre tvang.
2. Rekonstruksjon (~12 min). Frihetsbegrepet: fravær av tvang, ikke åpen framtid. Den betingede analysen av «kunne ha gjort annerledes». Hvorfor posisjonen er attraktiv: den redder moralsk ansvar uten å kreve at fysikken er indeterministisk.
3. Innvending (~17 min). Konsekvensargumentet: fortiden og lovene er ikke noe vi kan gjøre noe med; overføringsprinsippet; altså er handlingene våre det heller ikke. Kompatibilistens svar: tvetydigheten i «kan». van Inwagens motsvar: den betingede lesningen er ikke den vi bryr oss om.
4. Veiing og sammenheng (i samme bolk). Sammenhengen jeg skal påvise: Frankfurt-casene fjerner prinsippet om alternative muligheter, som konsekvensargumentet stilltiende hviler på — de to argumentene trekker i motsatt retning i samme debatt.
5. Landing (~8 min). Lander på: friheten som betyr noe, er kilde-friheten.
Hva disposisjonen har kostet: under tre minutter. Hva den har spart: risikoen for å oppdage etter 40 minutter at du ikke har begynt på drøftingen.
> Margnotat: legg merke til at linje 4 er den eneste linjen som handler om noe oppgaven ikke ba om direkte. Det er med vilje — det er der kjennetegn 3 kommer inn, og det er det punktet som forsvinner først når det haster.
Skriv én plasseringssetning for hver av de to posisjonene. Setningen skal si hva posisjonen påstår og hvilket problem den svarer på.
a) Perdurantismen, det firedimensjonale synet på hvordan ting vedvarer over tid.
b) Identitetsteorien i bevissthetsfilosofien.
Løkke 2 — Rekonstruksjonen (~10 min)
Nå til det som skiller et referat fra en redegjørelse. Et referat sier hva noen mener. En rekonstruksjon viser hva påstanden hviler på — og gir deg samtidig drøftingen gratis, fordi en innvending alltid må angripe et bestemt premiss.
Håndgrepet som gjør et referat om til en rekonstruksjon. Tre spørsmål, stilt i rekkefølge:
1. Hva er konklusjonen? Skriv den først, som én påstand.
2. Hva må være sant for at den skal følge? Det er premissene. Skriv dem som nummererte linjer, P1, P2, P3.
3. Hvilket premiss er det svakeste? Det er der drøftingen skal begynne.
Sett det opp med hver linje for seg — aldri som en løpende setning med «og» mellom leddene:
P1: Fortiden og naturlovene er ikke noe vi kan gjøre noe med.
P2: Er determinismen sann, følger handlingene våre med nødvendighet av fortiden og naturlovene.
P3: Det vi ikke kan gjøre noe med, overfører seg til det som følger av det.
K: Altså er handlingene våre ikke noe vi kan gjøre noe med.
Trappa koster tre til fire linjer og betaler seg to ganger: den treffer kjennetegn 2 om kunnskap, og den gjør trinn 4 i oppskriften mulig.
To utdrag om van Inwagens konsekvensargument, skrevet av oss for denne boka. Begge kandidatene har lest og forstått kap. 3.3.
Utdrag 1: «van Inwagen mener at determinismen ikke er forenlig med fri vilje. Han sier at hvis alt er bestemt av fortiden og naturlovene, så kan vi ikke gjøre noe med hva vi gjør, fordi vi ikke kan gjøre noe med fortiden eller lovene. Dette kalles konsekvensargumentet.»
Utdrag 2: se løsningen.
Utdrag 2 — samme kunnskap, rekonstruert:
«Konsekvensargumentet er inkompatibilismens hovedargument, og det kan settes opp slik:
P1: Er determinismen sann, følger våre handlinger med nødvendighet av fortidens tilstand og naturlovene.
P2: Fortiden, slik den var før vi ble født, er ikke noe vi kan gjøre noe med.
P3: Naturlovene er ikke noe vi kan gjøre noe med.
P4: Er A ikke noe vi kan gjøre noe med, og følger B med nødvendighet av A, er heller ikke B noe vi kan gjøre noe med.
K: Altså, er determinismen sann, er våre handlinger ikke noe vi kan gjøre noe med — og da handler vi ikke fritt.
Argumentets styrke ligger i at P1 til P3 er nesten uimotståelige. Ingen vil hevde at vi kan endre fortiden eller lovene. Derfor er det P4, overføringsprinsippet, som bærer hele vekten — og det er der en kompatibilist må angripe.»
> Margnotat: siste avsnitt er det egentlige poenget. Rekonstruksjonen er ikke pynt; den peker ut angrepspunktet, og dermed er drøftingen allerede i gang før den formelt har begynt. Dette er kjennetegn 2 som setter opp kjennetegn 4.
> Margnotat: legg merke til at premissene står på hver sin linje. En premissoppstilling som er presset inn i én setning, mister nettopp den egenskapen som gjorde den nyttig.
Nagels argument fra kap. 6.1 presenteres ofte som en fortelling om en flaggermus. Rekonstruer det som premisser og konklusjon.
a) Sett opp argumentet med nummererte premisser og en konklusjon.
b) Hvilket premiss er det svakeste, og hvorfor?
Løkke 3 — Drøftingen: innvending, svar, veiing og bro (~12 min)
Dette er den tyngste bolken, og den er verdt tiden. Her avgjøres både om svaret passerer bestått-terskelen og om det løftes mot A. Tre grep gjør jobben: innvendingsparet, veiesetningen og broen.
Enheten som utgjør en reell kritisk drøfting: innvendingen i sin sterkeste form pluss posisjonens eget svar på den.
En innvending uten svar er en anklage. Et par er en dialektikk — og det er dialektikken sensorveiledningens punkt 4 om selvstendighet og kritiske ferdigheter etterspør.
Formelen på papiret: «Den sterkeste innvendingen er N: … Mot dette kan tilhengeren av posisjonen svare at … » Deretter, og først deretter, kommer din vurdering av om svaret holder.
En besvarelse med ett innvendingspar og en vurdering er sterkere enn en besvarelse med tre løse innvendinger.
Den ene setningen der du sier hvem som står sterkest, og hvorfor. Uten den er drøftingen en oppramsing.
Uveid: «Det finnes gode argumenter på begge sider.» Veid: «Svaret redder posisjonen fra innvendingen, men bare ved å gi opp nettopp det som gjorde den attraktiv i utgangspunktet — derfor mener jeg innvendingen står sterkest.»
Å konkludere med at det står likt, er tillatt — men da må du si hvorfor de to hensynene faktisk balanserer. Uten grunner er det feil #4 — påstand uten argument: en konklusjon satt fram uten premisser under.
Den setningen som knytter argumentet du drøfter, til et annet argument eller en annen tenker i samme tema. Dette er kjennetegn 3, A-aksen, og det er det enkeltgrepet som oftest løfter et svar fra C til A.
Broen har alltid en av tre former:
1. «X er utformet som et svar på Y.» Funksjonalismen er et svar på multippel realiserbarhet; Lewis' analyse er et svar på et problem Hume etterlot seg.
2. «X og Y er to varianter av samme strategi.» Mary og zombiene er begge forsøk på å vise at noe gjenstår når alt fysisk er sagt.
3. «X fjerner et premiss Y hviler på.» Frankfurt-casene fjerner prinsippet om alternative muligheter, som konsekvensargumentet stilltiende forutsetter.
Skriv broen inn i disposisjonen som egen linje. Den er det første som ryker når klokka presser, og den er det du minst har råd til å miste.
En kandidat skriver om Lewis' kontrafaktiske analyse av årsak, fra kap. 3.1, og leverer dette. Utdraget er skrevet av oss for denne boka.
> «Lewis analyserer årsak kontrafaktisk: hadde ikke A skjedd, ville ikke B skjedd. Et problem for teorien er foregripelse. Derfor er analysen omdiskutert.»
To setninger med korrekt innhold, og likevel ingen drøfting. Se hva som skal til.
Slik ser samme kunnskap ut med innvendingspar, veiesetning og bro:
«Den sterkeste innvendingen mot den kontrafaktiske analysen er foregripelse. Tenk deg to snikskyttere som sikter mot samme mål. Den første skyter og treffer; den andre står klar til å skyte dersom den første ikke gjør det. Den første skytterens skudd er årsaken til dødsfallet. Men det er ikke sant at målet ville overlevd om hun ikke hadde skutt — da hadde den andre skutt i stedet. Den kontrafaktiske avhengigheten mangler, og likevel er årsaksforholdet der. Altså er kontrafaktisk avhengighet ikke nødvendig for kausalitet.
Mot dette svarer Lewis at kausalitet ikke er kontrafaktisk avhengighet direkte, men en kjede av slike avhengigheter. Mellom skuddet og dødsfallet ligger en rekke mellomledd — kulens bane, treffet, blodtapet — og hvert ledd avhenger kontrafaktisk av det forrige, siden reserveskytteren aldri kom i gang. Slik gjenopprettes analysen for det klassiske tilfellet.
Prisen er at svaret ikke virker på sen foregripelse, der reserveårsaken blir avbrutt så sent at kjeden brytes på samme punkt. Jeg mener derfor at innvendingen rammer, men ikke dreper: analysen forklarer den overveldende majoriteten av tilfellene, mens motstanderen ikke har noen alternativ analyse som klarer foregripelse uten selv å arve retningsproblemet.
Det er dessuten verdt å se hvor dette kommer fra. Lewis' analyse er ikke en vilkårlig konkurrent til Humes regularitetsteori; den er en utfoldelse av Humes andre definisjon av årsak — den kontrafaktiske — og et forsøk på å løse det problemet den første definisjonen etterlot: at tilfeldige regelmessigheter og felles årsaker ser ut som kausalitet.»
> Margnotat: innvendingen er framført med et konkret case, ikke bare navngitt. Det er forskjellen på et reelt forsøk på drøfting og en henvisning.
> Margnotat: her er posisjonens eget svar — kjedeløsningen — gjengitt før det vurderes. Innvendingsparet er komplett, og det er kjennetegn 4.
> Margnotat: «Jeg mener derfor at innvendingen rammer, men ikke dreper …» er veiesetningen. Den sier hvem som står sterkest og hvorfor, i én setning.
> Margnotat: siste avsnitt er broen. Sammenhengen Hume til Lewis er påvist, ikke antydet — kjennetegn 3, og det er dette grepet som løfter avsnittet fra C til A.
Under står en innvending uten svar, hentet fra fri vilje-debatten i kap. 3.3.
> «Frankfurt-casene viser at en person kan være ansvarlig selv om hun ikke kunne handlet annerledes. Dermed er prinsippet om alternative muligheter usant.»
a) Fullfør innvendingsparet: hva er den beste innvendingen mot Frankfurt-casene, og hva svarer Frankfurt-tilhengeren?
b) Skriv en veiesetning som sier hvem som står sterkest, og hvorfor.
c) Skriv en brosetning som knytter Frankfurt-casene til et annet argument i samme debatt.
Løkke 4 — Landingen, og hele svaret satt sammen (~15 min)
Det siste leddet er det som oftest svikter, og det er også det billigste å reparere. Deretter kommer kapitlets hovedeksempel: et helt S1-svar, skrevet ut i den formen du skal levere.
— naturlig pausepunkt —
Svarets siste avsnitt: det eksplisitte standpunktet, begrunnet med premisser fra din egen drøfting.
Landingen har tre deler:
1. Standpunktet, sagt rett ut: «Jeg mener at …». Ikke «det er vanskelig å si», ikke «jeg heller mot».
2. Grunnen, hentet fra veiingen din — ikke et nytt argument som dukker opp for første gang i siste avsnitt.
3. Prisen: hva standpunktet koster deg, altså hva du innrømmer at motparten har rett i.
Punkt 3 er det som gjør landingen veid framfor bastant, og det er nesten alltid det som skiller en overbevisende konklusjon fra en trassig. Merk at et forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk pynt: en skarp konklusjon uten forbehold er en fullgod A-form når grunnene bærer den.
Hva du kutter, i denne rekkefølgen, hvis du ligger etter:
1. Kutt i redegjørelsen. Den er den billigste delen å komprimere, og den er allerede den best dekkede.
2. Kutt den andre innvendingen. Én innvending med svar og veiing er sterkere enn to uten.
3. Kutt eksemplene og illustrasjonene, ikke argumentleddene.
Det du aldri kutter, er landingen. Et svar uten stillingtaking mangler et helt ledd oppgaven ba om; et svar med kort redegjørelse mangler bare litt av ett. Skriv heller tre setninger konklusjon enn ingen.
Disposisjonen til nettopp denne oppgaven satte du opp i kap. 0.2. Her er teksten som svarer til disposisjonen: et helt svar slik det ser ut etter 45 minutters skriving, med minuttmerker underveis. Svaret er nyskrevet av oss for denne boka. FIL1001 har ingen publiserte løsningsforslag, så dette er ikke en gjengivelse av en virkelig besvarelse.
Fire instruksjonsverb, altså fire deler. Les svaret med disposisjonen ved siden av, og se hvor hvert av de fem kjennetegnene får uttelling.
Svaret
(~0–3 min: disposisjon på kladdearket, ikke skrevet ut.)
«Identitetsteorien hevder at mentale tilstandstyper er numerisk identiske med fysiske tilstandstyper i hjernen: smerte er C-fiber-fyring, ikke bare noe som følger av eller henger sammen med den. Posisjonen er utformet som et svar på interaksjonsproblemet — spørsmålet om hvordan noe ikke-fysisk skulle kunne virke inn på en fysisk kropp.
> Margnotat: plasseringssetningen. Ett ledd sier hva teorien påstår, ett ledd sier hvilket problem den løser. Kjennetegn 1 og 2, i to linjer.
Argumentet kan settes opp slik:
P1: Mentale tilstander har fysiske virkninger — smerte får meg til å trekke hånden til meg.
P2: Det fysiske er kausalt lukket: enhver fysisk virkning har en tilstrekkelig fysisk årsak.
P3: Skal mentale tilstander ha fysiske virkninger uten at virkningene systematisk har to fullstendige årsaker, må de mentale tilstandene selv være fysiske.
K: Altså er mentale tilstander fysiske tilstander.
(~15 min)
To ting er verdt å presisere med det samme. For det første er identiteten a posteriori, altså en erfaringsbasert oppdagelse: den påstår ikke at ordet «smerte» betyr «C-fiber-fyring», like lite som «lyn» betyr «elektrisk utladning». Det er nettopp lyn-analogien som skal vise at slike oppdagelser er mulige. For det andre er teorien en type-identitetsteori: den identifiserer ikke bare enkelthendelser, men hele tilstandstyper.
Motivasjonen er dobbel. Den negative delen er interaksjonsproblemet: dualismen skylder oss en forklaring på hvordan to helt ulike substanser skal påvirke hverandre, og identitetsteorien gjør spørsmålet meningsløst ved å avskaffe kløften. Den positive delen er sparsommelighet: én slags ting er enklere enn to, og vitenskapshistorien gir presedens for å identifisere det som først ble beskrevet på to måter.
> Margnotat: her er ledd to i oppgaven — «forklar hvordan den motiveres» — besvart eksplisitt, med både den negative og den positive grunnen. Kandidater som ikke teller verbene, glemmer ofte akkurat dette leddet, fordi det ligner på redegjørelsen.
(~28 min)
Den sterkeste innvendingen er multippel realiserbarhet. Samme mentale tilstand ser ut til å kunne realiseres i svært ulike fysiske systemer: en blekksprut har et helt annet nervesystem enn oss, men vi tilskriver den smerte på godt grunnlag. Er smerte identisk med én bestemt fysisk tilstandstype, kan bare vesener med akkurat den tilstanden ha smerte — og det virker som en tilfeldig begrensning.
Identitetsteoretikeren har et svar: artsspesifikk identitet. Smerte hos mennesker er én fysisk tilstand, smerte hos blekkspruter en annen, og identitetspåstanden gjelder innenfor arten. Svaret redder identiteten, men det koster generaliteten: vi mister den enkle, artsuavhengige koblingen som var poenget, og vi står igjen med å måtte forklare hva de artsspesifikke tilstandene har til felles som gjør at alle er smerte.
Her er det verdt å se hvor innvendingen fører hen. Multippel realiserbarhet er ikke bare et problem for identitetsteorien; den er selve motivasjonen for funksjonalismen, som definerer mentale tilstander ved kausal rolle i stedet for ved fysisk realisering, og dermed beholder fysikalismen uten å kreve én felles hjernetilstand. Merk hva som skjer med identitetsteoretikerens svar i lys av dette: skal han si hva de ulike artsspesifikke tilstandene har til felles, må han peke på rollen deres — og da har han i praksis akseptert et funksjonelt beskrivelsesnivå.
> Margnotat: dette er broen, kjennetegn 3. Innvendingen kobles til den etterfølgende teorien, og koblingen brukes til å svekke posisjonens eget svar. Sammenhengen gjør altså argumentativt arbeid — den er ikke en opplysning på siden.
En helt annen innvending kommer fra Kripke. Han hevder at identiteten ikke kan være både sann og tilfeldig: «smerte» og «C-fiber-fyring» er begge rigide betegnelser, altså betegnelser som viser til det samme i alle mulige verdener der tingen finnes, og identiteter mellom slike er nødvendige dersom de er sanne. Siden det ser ut til å være mulig å ha smerte uten C-fiber-fyring, er identiteten ikke nødvendig — og altså ikke sann. Identitetsteoretikeren kan svare med illusjonsforklaringen som brukes i vann-tilfellet: det vi tenkte oss, var ikke smerte uten C-fibre, bare noe som framtrer som smerte. Innvendingen mot dette svaret er at skillet mellom framtreden og natur ikke lar seg trekke for smerte, siden smertens framtreden nettopp er smerten.
(~38 min)
Jeg mener identitetsteorien ikke er tilfredsstillende slik den står, men at den taper på en instruktiv måte. Grunnen er den jeg utviklet over: begge innvendingene tvinger teorien til å gi opp noe som var dens egen begrunnelse. Multippel realiserbarhet tvinger fram et funksjonelt beskrivelsesnivå, og Kripke-innvendingen tvinger fram et skille mellom framtreden og natur som er vanskeligere å forsvare for smerte enn for vann. Prisen ved mitt standpunkt er reell: jeg gir opp den enkleste løsningen på interaksjonsproblemet, og funksjonalismen som overtar, har sine egne problemer med opplevelsens kvalitet. Jeg mener likevel prisen er verdt å betale, fordi et argument som ender med at etterfølgeren overtar arbeidet, ikke er motbevist, men overhalt.»
(~45 min: gjennomlesing — er alle fire verbene besvart?)
> Margnotat: landingen har alle tre delene. Standpunktet er sagt rett ut, grunnen er hentet fra drøftingen over, og prisen er innrømmet. Kjennetegn 5.
> Margnotat: legg merke til at det motsatte standpunktet kunne fått samme uttelling. Skulle du forsvare teorien, ville du gjort det i artsspesifikk form, og argumentert for at generalitet er en pris verdt å betale for å slippe funksjonalismens problemer med qualia. Det er begrunnelsen som vurderes, ikke retningen.
> Margnotat: tell selv de åtte punktene i den binære rubrikken fra kap. 0.2 på dette svaret. Sju til åtte kryss er et A-svar — og du ser at ingen av kryssene krevde mer stoff, bare mer behandling av stoffet.
«Gjør rede for funksjonalismen, drøft innvendingen om at et funksjonelt duplikat kan mangle bevisste opplevelser, og ta stilling til om funksjonalismen gir en tilfredsstillende teori om det mentale.»
Skriv en momentliste og en femlinjers kladdedisposisjon med minutter. Marker hvor du planlegger å påvise en sammenheng.
(Krevende. Sjanger S1 — full oppgave, metafysikk.) «Gjør rede for Lockes minneteori om personlig identitet, drøft Reids innvending mot den, og ta stilling til om psykologisk kontinuitet er et holdbart kriterium for personlig identitet.»
Skriv momentliste, disposisjon med minutter, og skriv ut selve landingen i fulltekst — tre til fem setninger med standpunkt, grunn og pris.
Tre av de ti feilene i bokas register rammer nettopp denne sjangeren. Alle tre er lette å oppdage i egen tekst hvis du vet hva du ser etter.
- #1 — referat uten drøfting: svaret gjengir posisjonen korrekt og stopper der. Dette er den feilen som faktisk kan koste deg bestått på enkeltoppgaven, siden spørsmålet eksplisitt ba om diskusjon. Varsellampe: finnes ordet «innvending» eller et navn på en innvending i teksten din?
- #4 — påstand uten argument i ta-stilling-delen: «jeg mener Lewis har rett» uten et eneste premiss under. Varsellampe: kan siste avsnitt byttes ut med det motsatte standpunktet uten at noe annet i teksten må endres? Da er det en mening, ikke en konklusjon.
- #9 — ensidig drøfting uten innvendinger: bare den ene siden bygges ut. Varsellampe: står det noe sted «mot dette kan det innvendes» eller «mot dette svarer …»?
I tillegg lurer #3 — navnedropping uten innhold: å skrive «foregripelse», «multippel realiserbarhet» eller «qualia» uten å si hva begrepet er og hvilken rolle det spiller. Alle ti feilene drilles i kap. 7.5.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.