5.1 Funksjonalisme — kausalroller og multippel realiserbarhet
Mentale tilstander som funksjonelle kausalroller: multippel realiserbarhet, Ramsey-Lewis-metoden, common sense functionalism og Turing-testen — jevnt med dualismen emnets hyppigste bevissthetsposisjon.
Tre sjangre går igjen. Kodene skrives fullt ut her, slik de gjør ved første bruk i hvert kapittel:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk omskrevet: «Gjør rede for funksjonalismen om mentale tilstander, diskuter minst én innvending mot den, og ta stilling til om den er en holdbar teori om sinnet.»
- S2 — sammenlign to posisjoner langs to til fire dimensjoner. Det faste paret er funksjonalisme mot behaviorisme (H2024-formen), men funksjonalisme mot identitetsteorien er like vanlig, og noen sett ber om alle tre sammen med dualismen.
- S4 — flerdelt trinn-oppgave a/b/c/d. I det gamle regimet kommer funksjonalismen ofte som ledd b: først identitetsteorien, så multippel realiserbarhet som innvending, så funksjonalismen som svar.
Temaet har høyeste prioritet. Grunnen er ikke bare frekvensen: funksjonalismen er knutepunktet i bevissthetsfilosofien. Den er svaret på identitetsteoriens problem, arvtakeren etter behaviorismen, og målskiven for hele qualia-komplekset i kap. 6.1 og kap. 6.2. Kan du funksjonalismen godt, har du samtidig halve stoffet til fire andre oppgavetyper — og hver enkelt av de fire oppgavene dine må kunne vurderes til bestått for at du skal stå samlet. Det er bestått-per-oppgave-regelen, og den gjør bredde viktigere enn spisskompetanse.
Sist du var her — de tre påstandene fra kap. 4.3 du trenger nå, ferdig oppfrisket:
1. Identitetsteorien sier at mentale tilstander er hjernetilstander: smerte er ikke bare korrelert med en nevral tilstand, den er den samme tilstanden. Identiteten er vitenskapelig oppdaget (a posteriori), ikke en betydningslikhet — derav lyn-analogien: at lyn er elektrisk utladning, er noe vi fant ut, ikke noe som ligger i ordet «lyn».
2. Typeidentitet sier at hvert slag mental tilstand er ett bestemt slag fysisk tilstand. Tokenidentitet sier bare at hvert enkelt mentalt hendelsestilfelle er et fysisk hendelsestilfelle, uten at slagene trenger å svare til hverandre.
3. Multippel realiserbarhet er standardinnvendingen mot typeidentitet: én og samme mentale tilstand kan realiseres av helt ulike fysiske tilstander i mennesker, blekkspruter og eventuelt maskiner. Er det riktig, kan ikke smerte være identisk med ett bestemt slag nevral tilstand.
Punkt 3 er hele inngangen til dette kapitlet. Funksjonalismen er posisjonen som tar multippel realiserbarhet på alvor og bygger en teori om sinnet rundt den.
Alt du finner av modellsvar og momentlister i denne boka er skrevet av oss ut fra pensum. FIL1001 har verken publiserte løsningsforslag eller fasit, og boka gir seg aldri ut for å gjengi noe slikt.
Temaet i fagets landskap
Ringeklokka på inngangsdøra kan være en messingbjelle med en fjær og en hammer. Den kan være en liten høyttaler som spiller av en innspilt melodi. Den kan være en radiosender som får telefonen i lomma di til å vibrere. De tre har praktisk talt ingenting fysisk til felles — messing og fjærstål mot magneter og membran mot litium og radiobølger.
Likevel nøler ingen med å kalle alle tre for ringeklokker. Grunnen er at det som gjør noe til en ringeklokke, ikke er hva den er laget av, men hva den gjør: den tar imot et trykk utenfra og gir fra seg et signal som får noen inne i huset til å gå mot døra. En ringeklokke er definert ved sin rolle i et system, og rollen kan fylles av nesten hva som helst.
Funksjonalismen er påstanden om at mentale tilstander er slik. Smerte er ikke ett bestemt stoff eller én bestemt nevral tilstand; smerte er det som spiller smerterollen — det som typisk oppstår ved vevsskade, som får deg til å trekke hånda til deg og ønske at det skal slutte, og som samvirker med det du tror og retter oppmerksomheten din mot skaden.
Det høres nesten for enkelt ut, og derfor er det verdt å si med én gang hvorfor kloke folk har holdt denne posisjonen i over et halvt århundre. Funksjonalismen løser to problemer på én gang. Den løser identitetsteoriens problem, fordi rollen kan realiseres av ulike stoffer i ulike skapninger. Og den løser behaviorismens problem, fordi rollen uttrykkelig inkluderer indre tilstander som samvirker med hverandre — ikke bare atferd. Det er den doble jobben som har gjort funksjonalismen til standardposisjonen i moderne bevissthetsfilosofi.
Prisen ser du først i kap. 5.2 og i kap. 6.1: hvis en mental tilstand ikke er noe mer enn en rolle, hva skjer da med hvordan det føles å være i den?
— naturlig pausepunkt —
Løkke 1 — Mentale tilstander som kausalroller (~12 min)
Gi funksjonalismen dens sterkeste form først. Den starter i en observasjon om hvordan vi faktisk bruker mentale begreper. Når du forklarer at naboen løp ut i regnet fordi hun trodde at vasken sto ute og ønsket at den skulle holde seg tørr, forklarer du ikke ved å peke på noe i hjernen hennes. Du peker på et mønster: noe hun har sett, noe hun vil, og noe hun gjør.
Funksjonalisten tar dette på ordet. En mental tilstand er definert ved sin plass i et nett av årsaker og virkninger, og nettet har tre slags forbindelser:
(1) Input — hva som typisk frambringer tilstanden, fra sansene eller fra kroppen. Vevsskade frambringer smerte.
(2) Indre forbindelser — hvordan tilstanden samvirker med andre mentale tilstander. Smerte frambringer ønsket om lindring, og trekker oppmerksomheten mot den skadde kroppsdelen.
(3) Output — hvilken atferd tilstanden typisk gir. Smerte gir unnvikelse, klaging, forsiktighet med den skadde hånda.
Til sammen utgjør de tre kausalrollen. Funksjonalismens tese er at det å være i smerte er å være i en tilstand som spiller denne rollen — hva den enn måtte være laget av.
Legg merke til hva som følger av dette, for det er her prøvene og eksamensoppgavene setter inn. Funksjonalismen sier ingenting om hva den mentale tilstanden består av. Den sier at spørsmålet er irrelevant for hva tilstanden er. Nevrovitenskapen kan gjerne finne ut at rollen hos mennesker fylles av en bestemt nevral prosess; det er en oppdagelse om realiseringen, ikke om identiteten.
Synet at en mental tilstand er definert ved sin kausalrolle: relasjonene til sanseinput, til andre mentale tilstander og til atferdsoutput. Å være i smerte er å være i den tilstanden — hvilken som helst tilstand — som fyller smerterollen i systemet. Hva rollen er laget av, er et eget og etterfølgende spørsmål. ⚠
Mønsteret av årsaker og virkninger en tilstand står i: hva som typisk frambringer den, hvilke andre indre tilstander den samvirker med, og hvilken atferd den typisk gir. Kausalrollen er en spesifikasjon, ikke en ting — som en stillingsbeskrivelse, som kan fylles av ulike personer.
Den typiske årsaken til tilstanden, gjerne en sansepåvirkning eller en tilstand i kroppen. Vevsskade er input til smerte; lys av en bestemt bølgelengde er input til synsopplevelsen av rødt. Input er den ene enden av rollen, og det er det leddet funksjonalismen deler med behaviorismen.
Hvordan tilstanden samvirker med andre mentale tilstander: smerte gir ønske om lindring; troen på at ovnen er varm gir sammen med ønsket om å unngå brannsår at du trekker hånda til deg. Dette leddet er funksjonalismens viktigste avgrensning mot behaviorismen, som ikke tillater slike indre mellomledd.
Den typiske atferden tilstanden gir opphav til: unnvikelse, klaging, forsiktighet. Output er ikke definisjonen av tilstanden, bare ett av tre ledd i rollen — å glemme det er selve sammenblandingen av funksjonalisme og behaviorisme.
Standardspesifikasjonen: smerte er den tilstanden som typisk frambringes av vevsskade, som frambringer ønsket om at den skal opphøre og trekker oppmerksomheten mot skadestedet, og som typisk gir unnvikelsesatferd og klaging. Kan du skrive denne spesifikasjonen ut fra hukommelsen, har du funksjonalismens kjerne i hånda.
Skriv ut kausalrollen for smerte slik en funksjonalist ville gjort det, i tre ledd — og forklar hvorfor spesifikasjonen ikke nevner nervevev noe sted.
Spesifikasjonen i tre ledd:
(1) Input: tilstanden frambringes typisk av vevsskade, sterk varme, trykk over en viss terskel, eller signaler om skade fra kroppens indre.
(2) Indre forbindelser: tilstanden frambringer ønsket om at den skal opphøre; den fanger oppmerksomheten og gjør det vanskelig å konsentrere seg om annet; sammen med troen på at et bestemt middel lindrer, gir den ønsket om å bruke det middelet; den gir uro og frykt for gjentakelse.
(3) Output: tilstanden gir typisk unnvikelse — å trekke til seg lemmet, å avlaste, å beskytte det skadde stedet — og verbal atferd som klaging eller det å be om hjelp.
Hvorfor nervevev ikke nevnes: fordi spesifikasjonen skal kunne være sann om et hvilket som helst system som har smerte. Nevnte den C-fiber-fyring, ville den gjort smerte til noe bare vesener med C-fibre kan ha, og da har vi skrevet identitetsteorien om igjen. Rollen er formulert på et nivå som lar den samme spesifikasjonen være sann om et menneske, en blekksprut og — i prinsippet — noe helt annet.
Margnotat: legg merke til at ledd (2) gjør mest arbeid. Det er der funksjonalismen skiller lag med behaviorismen, og det er ledd (2) en besvarelse oftest hopper over. Uten indre forbindelser er dette bare atferdsdisposisjoner med et nytt navn.
Forklar med egne ord, i fire til seks setninger, hva det vil si at en mental tilstand er definert ved sin kausalrolle.
Avslutt med én setning om hva funksjonalisten mener spørsmålet «hva består smerte av?» er et spørsmål om.
Løkke 2 — Multippel realiserbarhet, motoren i posisjonen (~12 min)
Nå kan du se hvorfor funksjonalismen oppsto. Identitetsteorien hevdet at hvert slag mental tilstand er ett bestemt slag nevral tilstand. Da melder spørsmålet seg: hva med blekkspruten? Nervesystemet dens er bygget annerledes enn vårt, og den har ikke noe som ligner våre C-fibre. Likevel virker det urimelig å si at den ikke kan ha smerte. Det samme spørsmålet kan stilles om et vesen med en helt annen biokjemi, eller — mer omstridt — om en tilstrekkelig avansert maskin.
Argumentet står slik:
P1: Hvis typeidentitetsteorien er sann, er hvert slag mental tilstand identisk med ett bestemt slag fysisk tilstand.
P2: Er to ting identiske, har de nøyaktig de samme egenskapene — altså må alt som er i smerte, være i nøyaktig den fysiske tilstanden.
P3: Men det virker fullt mulig at vesener med helt ulik fysisk oppbygning kan ha smerte.
K: Altså er ikke smerte identisk med noe bestemt slag fysisk tilstand, og typeidentitetsteorien er usann.
Funksjonalismen kommer inn som det positive svaret. Hvis mentale tilstander er roller, er multippel realiserbarhet ikke et problem, men en forventning. Én rolle, mange mulige realiserere — akkurat som at én og samme stilling kan besettes av forskjellige personer, og en ringeklokke være av messing eller av kisel.
Det er verdt å merke seg hvor argumentet er svakest, for det er der en drøfting skal sette inn. Premiss P3 hviler på en intuisjon om hva som er mulig, ikke på et funn. Identitetsteoretikeren kan svare med artsspesifikk identitet: smerte-hos-mennesker er én nevral tilstand, smerte-hos-blekksprut en annen. Manøveren redder identiteten, men prisen er at «smerte» ikke lenger navngir én egenskap på tvers av arter, og da mister vi artsuavhengige psykologiske generaliseringer. Å nevne prisen er det som gjør en gjengivelse til en drøfting.
Merk også hva argumentet ikke rammer. Det rammer typeidentitet. Tokenidentitet — at hvert enkelt mentalt tilfelle er et fysisk tilfelle — står urørt, og de fleste funksjonalister godtar den. Funksjonalismen er i utgangspunktet en form for fysikalisme, ikke et alternativ til den.
Påstanden om at én og samme mentale tilstand kan realiseres av helt ulike fysiske tilstander i ulike systemer — mennesker, blekkspruter, eventuelt maskiner. Den er standardinnvendingen mot typeidentitet, og samtidig funksjonalismens viktigste positive argument. Nevner du den uten å si hva den er en innvending mot, er det feil #3 — navnedropping uten innhold. ⚠
P1: typeidentitet gjør hvert slag mental tilstand identisk med ett slag fysisk tilstand. P2: da må alt som har tilstanden, ha nøyaktig den fysiske tilstanden. P3: vesener med ulik fysisk oppbygning kan likevel ha smerte. K: typeidentitet er usann. Det springende premisset er P3 — det hviler på en modal intuisjon om hva som er mulig, ikke på et empirisk funn.
Svaret som beholder typeidentitet ved å snevre den inn: smerte-hos-mennesker er én nevral tilstand, smerte-hos-blekksprut en annen. Identiteten reddes, men «smerte» navngir ikke lenger én egenskap på tvers av arter, og artsuavhengige psykologiske generaliseringer går tapt. Kostnaden er selve drøftingspunktet.
Den vanligste illustrasjonen: samme program kan kjøre på ulike maskiner, og hva programmet gjør, beskrives på et annet nivå enn hva kretsene gjør. Funksjonalisten plasserer det mentale på programnivået. Advarsel: analogien er en illustrasjon, ikke et argument — å bruke den som bevis er å forutsette det som skal vises.
Synet at hvert enkelt mentalt hendelsestilfelle er ett eller annet fysisk hendelsestilfelle, uten at slagene svarer til hverandre. Multippel realiserbarhet rammer typeidentitet, ikke tokenidentitet, og de fleste funksjonalister godtar tokenidentitet. Derfor er funksjonalismen normalt en fysikalisme, ikke et alternativ til den — en presisering som skiller et presist svar fra et upresist.
Funksjonalismen er i seg selv nøytral om hva som realiserer rollene, og er derfor forenlig både med at alt realiseres fysisk (det vanlige) og — i prinsippet — med at noe realiseres på annet vis. I praksis holdes den nesten alltid sammen med fysikalismen. Å framstille funksjonalismen som en form for dualisme er en feilframstilling.
Ta smerterollen fra eksempel 1 og vis hvordan den kan realiseres i (a) et menneske og (b) en robot bygget av helt andre materialer. Hvor setter qualia-innvendingen inn?
(b) Roboten. Input: en trykk- og temperatursensor i gripearmen registrerer verdier over en terskel. Indre forbindelser: et signal går til styringsenheten, som setter en indre variabel, prioriterer den over de andre oppgavene roboten hadde, og sammen med den lagrede informasjonen om at kjøling senker verdien, gir den delmålet «senk temperaturen i armen». Output: armen trekkes tilbake, og roboten sender et varsel.
Hva analysen viser: de to systemene deler ingen fysisk tilstand. Likevel er de tre leddene i rollen fylt i begge. Er funksjonalismen riktig, følger det at roboten er i smerte. Det er ikke en tilfeldig konsekvens — det er selve poenget: rollen er alt som kreves.
Hvor innvendingen setter inn: nettopp der. De aller fleste vil nøle med å si at roboten har vondt i den forstand at det er noe det er som for den å være i denne tilstanden. Da har vi et system som fyller rollen fullstendig, men der det er tvilsomt om det finnes noen opplevelse. Innvendingen har et navn — absent qualia — og den utfoldes i kap. 5.2 med Ned Blocks Chinese Nation og i kap. 6.2 med invertert spektrum.
Margnotat: merk at analysen ikke avviser funksjonalismen. Den lokaliserer nøyaktig hvor prisen ligger, og det er det en «diskuter kritisk»-del skal gjøre: vise hvor teorien er sårbar, ikke bare at noen er uenige.
b) Identifiser det springende premisset, og forklar hvorfor det er springende.
c) Gjengi identitetsteoretikerens beste motsvar, og si hva det koster.
Løkke 3 — Ramsey-Lewis-metoden: hvordan rollene faktisk defineres (~13 min)
Her møter funksjonalismen et problem den må løse for å være en teori i det hele tatt. Se på smerterollen igjen. Den ble definert blant annet ved at smerte gir ønsket om lindring og samvirker med det du tror. Men ønske og tro er selv mentale tilstander. Definerer vi smerte ved hjelp av dem, må de defineres først — og de vil på sin side vise tilbake til smerte og til hverandre. Definisjonen går i ring.
Sirkelen er reell, og den var dødelig for behaviorismen, som du får se i kap. 5.2. Funksjonalismens svar er Ramsey-Lewis-metoden, og grepet er elegant: ikke definer termene én etter én — definer dem alle samtidig.
Gangen er slik. Først samler du hele teorien om det mentale i én lang setning: alle plattitydene om hvordan tro, ønske, smerte, frykt og resten henger sammen med sansepåvirkning, med hverandre og med atferd. Kall den T.
Så erstatter du hver mental term i T med en variabel — et «noe». Setningen sier nå ikke lenger «smerte gjør slik og slik», men «det finnes noe, og noe annet, og noe tredje, slik at det første frambringes av vevsskade, frambringer det andre, og sammen med det tredje gir unnvikelse …». Denne omskrivningen kalles Ramsey-setningen til T.
Nå er det ingen sirkel igjen, for setningen inneholder ingen mentale termer. Den beskriver bare et mønster. Og da kan hver mental term defineres på baksiden av mønsteret: smerte er det som spiller den første rollen i det unike oppsettet som gjør Ramsey-setningen sann, ønske om lindring det som spiller den andre, og så videre.
To ting er verdt å legge merke til, og begge gir uttelling i en drøfting. For det første er definisjonene holistiske: ingen mental term har mening alene, bare i kraft av hele nettet. For det andre er metoden avhengig av at oppsettet er unikt — at det finnes én og bare én måte å fylle rollene på. Er det flere, sier teorien ikke hvilken som er smerte.
Framgangsmåten for å definere alle mentale termer samtidig i stedet for én etter én: samle teorien om det mentale i én setning, erstatt hver mental term med en variabel, og definer så hver term som «det som spiller rolle nummer n i det oppsettet som gjør setningen sann». Metoden er funksjonalismens svar på sirkularitetsproblemet. ⚠
Resultatet av omskrivningen: en setning som sier at det finnes tilstander som står i de og de forbindelsene til sanseinput, til hverandre og til atferd — uten å navngi noen av dem. Den er den mentale teoriens innhold uten dens vokabular, og det er derfor den bryter sirkelen.
Det nettet av selvfølgeligheter vi alle bruker når vi forklarer og forutsier hverandre: at den som ønsker noe og tror at en handling gir det, gjerne handler slik; at den som er redd, unngår; at den som har vondt, klager. Funksjonalisten behandler dette som en implisitt teori, og det er den teorien som skal ramsifiseres.
De enkeltsetningene folkepsykologien består av — hver av dem så opplagt at ingen vanligvis sier den høyt. At de er trivielle, er ikke et problem: det er nettopp fordi de er felles og ubestridte at de kan bære definisjonene. Vekten ligger i nettet de danner, ikke i den enkelte setningen.
Fordi hver mental term er definert ved sin plass i hele nettet, kan ingen av dem forstås isolert. Det er en styrke — det forklarer hvorfor mentale begreper henger sammen slik de gjør — og en kostnad: endrer du én plattityde, endrer du i prinsippet alle definisjonene.
Problemet: en mental tilstand kan bare spesifiseres ved hjelp av andre mentale tilstander, så definisjonen forutsetter det den skal forklare. Grepet: fjern alle de mentale termene på én gang og la mønsteret stå igjen. Definisjonene blir da ikke sirkulære, men samtidige. Dette er punktet der funksjonalismen slipper unna det som felte behaviorismen.
Ramsey-Lewis-definisjonene forutsetter at det finnes nøyaktig én måte å fylle rollene på i et gitt system. Fylles de på flere måter samtidig, sier teorien ikke hvilket oppsett som er sinnet; fylles de ikke i det hele tatt, har systemet ingen mentale tilstander. Kravet er en reell svakhet det er verdt å nevne i en kritisk del.
Ta en teori med bare tre mentale termer og vis Ramsey-Lewis-metoden i praksis. Teorien sier at (i) vevsskade gir smerte, (ii) smerte gir ønske om lindring, og (iii) ønsket om lindring gir sammen med troen på at kaldt vann lindrer, at man går til kranen.
Trinn 2 — mentale termer byttet ut med variabler. «Det finnes en tilstand x, en tilstand y og en tilstand z slik at vevsskade frambringer x; x frambringer y; og y frambringer sammen med z at man går til kranen.»
Legg merke til at setningen nå ikke inneholder ordene «smerte», «ønske» eller «tro» i det hele tatt. Den beskriver et rent mønster.
Trinn 3 — definisjonene leses av. Smerte er det som spiller x-rollen i det oppsettet som gjør setningen sann; ønsket om lindring er det som spiller y-rollen; troen på at kaldt vann lindrer er det som spiller z-rollen.
Hva vi har oppnådd: ingen av de tre er definert ved hjelp av de to andre — de er alle definert ved hjelp av mønsteret. Sirkelen er brutt uten at noe mentalt er utelatt.
Hva som fortsatt kan gå galt: hvis to ulike sett av indre tilstander begge gjør setningen sann i samme system, sier teorien ikke hvilket sett som er sinnet. Det er unikhetskravet, og det er en reell svakhet. Den virkelige teorien er selvsagt tusen ganger lengre enn tre plattityder, og jo lengre den er, desto mer sannsynlig er det at oppsettet er unikt — men det er et håp, ikke et bevis.
Margnotat: når en oppgave ber om Ramsey-Lewis-metoden, er det disse tre trinnene som må stå der. En besvarelse som bare skriver «Lewis definerer mentale termer ved deres kausalroller», har sagt det som gjelder all funksjonalisme og ikke noe som er særegent for metoden.
b) Diskuter kritisk om løsningen har en pris. Bruk unikhetskravet som utgangspunkt.
Løkke 4 — Common sense functionalism og dens motstykke (~10 min)
Ramsey-Lewis-metoden reiser umiddelbart et nytt spørsmål: hvilken teori skal ramsifiseres? Hvem sine plattityder?
Det er her common sense functionalism hører hjemme — posisjonen V2017-settet ber om ved navn. Svaret er: hverdagsforståelsen. Kausalrollene hentes fra folkepsykologien, altså fra det vi alle allerede vet om hvordan tro, ønske, smerte og frykt henger sammen. Braddon-Mitchell og Jackson framstiller posisjonen slik i sin innføring: begrepene våre om det mentale er begreper om roller i denne hverdagsteorien, og derfor er det den, og ikke en framtidig vitenskapelig teori, som fastlegger hva de mentale termene betyr.
Motstykket er en funksjonalisme som henter rollene fra den ferdige vitenskapelige psykologien i stedet. Da er rollene ikke det vi allerede vet, men det forskningen finner ut — langt mer detaljerte, og ikke nødvendigvis gjenkjennelige fra hverdagen.
Valget mellom de to har konsekvenser du kan bruke i en drøfting:
Common sense-varianten gir mentale termer et innhold vi faktisk behersker, og forklarer hvorfor vi forstår hverandre uten å ha lest psykologi. Prisen er at hverdagsteorien er grov og kanskje delvis feil; er den feil, følger det at ingenting fyller rollene, og dermed at det ikke finnes tro og ønske.
Den vitenskapelige varianten slipper unna det, siden en riktig teori per definisjon beskriver noe som finnes. Prisen er at rollene blir mye mer finmaskede, og at multippel realiserbarhet dermed blir mindre plausibel: jo mer detaljert rollen er, desto færre systemer kan fylle den. Trekker du den langt nok, ender du praktisk talt tilbake ved artsspesifikk identitet.
Det er en pen dialektikk, og den er verdt å kjenne: de to variantene betaler for hverandres styrker.
Den varianten som henter kausalrollene fra folkepsykologien — hverdagsforståelsen av hvordan mentale tilstander henger sammen. Mentale begreper er begreper om roller i denne hverdagsteorien. Posisjonen er etterspurt ved navn i eksamenssettene, og bør derfor kunne gjengis med sin egen betegnelse. ⚠
Den varianten som henter rollene fra en ferdig utviklet vitenskapelig psykologi i stedet for fra hverdagsforståelsen. Den unngår innvendingen om at hverdagsteorien kan være feil, men får finmaskede roller, og dermed en svakere multippel realiserbarhet. De to variantene betaler for hverandres styrker.
Hvis folkepsykologien inneholder usanne plattityder, gjør Ramsey-setningen krav på noe som ikke finnes, og det følger at ingen har tro og ønsker. Common sense-funksjonalisten svarer at teorien bare må være omtrent riktig, og at definisjonene tåler at randsonene endres. Innvendingen er en av de sterkeste mot varianten og hører hjemme i enhver drøfting av den.
b) Nevn én styrke og én svakhet ved å hente rollene derfra.
Løkke 5 — Turing-testen og hva den faktisk kan avgjøre (~10 min)
Turing-testen dukker opp i funksjonalisme-oppgaver så ofte at det er verdt å slå fast med én gang hva den ikke er. Den er ikke funksjonalismens definisjon av mentale tilstander. Å skrive «funksjonalismen sier at noe har et sinn hvis det består Turing-testen» er å bomme på posisjonen — det er en av de dokumenterte fellene i temaet.
Testen selv er enkel. En dommer skriver med to samtalepartnere som hun ikke kan se, én menneskelig og én maskinell. Kan hun ikke skille dem ut fra samtalen, skal maskinen tilkjennes det vi tilkjenner mennesket. Turing foreslo dette som en erstatning for spørsmålet «kan maskiner tenke?», som han mente var for uklart til å besvares.
Forholdet til funksjonalismen er dette: testen er et atferdsmessig kriterium. Den ser bare på output. Funksjonalismen definerer mentale tilstander ved en rolle som også omfatter input og — avgjørende — indre forbindelser mellom tilstandene. To systemer kan derfor gi identisk output og likevel være funksjonelt ulike, om det ene har den indre organisasjonen og det andre har et enormt oppslagsverk med ferdige svar.
Nettopp derfor kan en funksjonalist avvise Turing-testen som utilstrekkelig uten å gi opp funksjonalismen. Testen tester én ende av rollen. Funksjonalismen krever hele.
Det gjenstår likevel et ærlig spørsmål å drøfte: hvis et system består testen over lang tid, i alle emner, i alle stemninger — hvor sannsynlig er det at det klarer det uten å ha en indre organisasjon som ligner vår? Her går det an å lande på begge sider, og det er en god drøftingsakse.
En prøve der en dommer samtaler skriftlig med et menneske og en maskin uten å vite hvem som er hvem. Klarer hun ikke å skille dem, skal maskinen ifølge Turing tilkjennes tenkning. Testen ble foreslått som en erstatning for det uklare spørsmålet «kan maskiner tenke?». ⚠
Testen måler ikke om maskinen har indre tilstander, men om den kan framstå som et menneske i tekst. Det er et rent atferdskriterium, og det er nøyaktig derfor den ikke uten videre kan brukes som en definisjon av tenkning.
Funksjonalismen definerer mentale tilstander ved en rolle med tre ledd — input, indre forbindelser og output — mens Turing-testen bare inspiserer output. En funksjonalist kan derfor avvise testen som utilstrekkelig og likevel forbli funksjonalist. Å likestille de to er feil #5 — å bomme på den navngitte teksten, her i posisjonsvarianten, og en av de mest dokumenterte fellene i dette temaet.
Et program svarer på alle spørsmål ved å slå opp i en gigantisk tabell over ferdigskrevne replikker, sortert etter hva som er sagt tidligere i samtalen. Det består testen i to timer. Har det mentale tilstander ifølge funksjonalismen?
Funksjonalistens svar: nei. Systemet fyller ikke kausalrollene, for rollene krever indre tilstander som står i bestemte forbindelser til hverandre, og de forbindelsene finnes ikke i en tabell. At output er den samme, er irrelevant — det er nettopp derfor funksjonalismen ikke er en behaviorisme.
Hva eksempelet viser om testen: at Turing-testen og funksjonalismen kan gi ulike svar om det samme systemet. Testen sier bestått; funksjonalismen sier ingen mentale tilstander. Dermed kan ikke testen være funksjonalismens definisjon, og et sett som spør om forholdet mellom dem, er ute etter akkurat denne forskjellen.
Motforestillingen, gjengitt i sin sterkeste form: en tabell som virkelig kunne holde en to timers samtale gående om hva som helst, ville måtte være astronomisk stor, og en tabell som ikke er det, ville avsløre seg raskt. Dermed kan man hevde at eksempelet beskriver noe fysisk umulig, og at ethvert system som faktisk består testen, må ha noe som ligner indre organisasjon.
Veiing: motforestillingen er god, men den redder ikke testen som definisjon. Den viser bare at bestått test i praksis er sterkt bevis for indre organisasjon. Det er en konklusjon om hva vi har grunn til å tro, ikke om hva som gjør påstanden sann, og skillet mellom de to er verdt å skrive ut i en besvarelse.
Margnotat: merk at premissene i eksempelet er stipulasjoner. Å svare «men en slik tabell er umulig» uten å skille mellom praktisk og prinsipiell umulighet, er feil #2 i sin tankeeksperiment-variant — å omgå premissene i stedet for å ta dem som gitt.
Drøft om Turing-testen er et tilstrekkelig kriterium for at et system har mentale tilstander.
Bruk skillet mellom rollens tre ledd i drøftingen din.
Løkke 6 — De tre kartene og gjelden som følger med (~11 min)
Eksamensoppgavene stiller funksjonalismen opp mot tre andre posisjoner, og det lønner seg å ha alle tre kartene ferdig i hodet.
Mot behaviorismen. Dette er det hyppigst stilte paret, og H2024 ber om det direkte. Behaviorismen sier at mentale utsagn kan oversettes til utsagn om atferdsdisposisjoner; funksjonalismen tillater indre tilstander definert ved sin rolle. Forskjellen er ikke en gradsforskjell, men prinsipiell: funksjonalisten kan uten videre si at du er i smerte mens du sitter musestille, fordi rollen kan være fylt uten at output utløses. Behaviorismen har store vansker med akkurat det. Hele kap. 5.2 handler om denne kontrasten.
Mot identitetsteorien. Begge er fysikalistiske, og begge tar utgangspunkt i kausalroller — men de gjør motsatt valg om hva den mentale tilstanden er. Identitetsteorien identifiserer den med det som fyller rollen; funksjonalismen med rollen selv. Derfor rammes den første av multippel realiserbarhet og den andre ikke. Til gjengjeld beholder identitetsteorien et enklere bilde av hvordan mentale tilstander kan virke kausalt, siden de bare er fysiske tilstander.
Mot dualismen. Funksjonalismen har ingen problemer med interaksjon: mentale tilstander er roller i et fysisk system, og de virker gjennom sine realiserere. Prisen er den motsatte av dualismens. Dualismen har lett for å gjøre rede for at opplevelser er noe eget, men vanskelig for å forklare hvordan de virker; funksjonalismen har lett for kausaliteten, men vanskelig for opplevelsen.
Det siste er funksjonalismens gjeld, og den skal du kjenne før du går videre. Hvis en mental tilstand ikke er noe mer enn en rolle, følger to ubehagelige muligheter. For det første: et system kan fylle rollen fullstendig uten at det er noe det er som å være det — absent qualia. For det andre: to systemer kan fylle nøyaktig samme rolle og likevel oppleve ulikt — invertert spektrum. Begge er sentrale eksamenstemaer, og begge er argumenter mot funksjonalismen. Den første utfoldes i kap. 5.2 med Ned Blocks Chinese Nation; den andre i kap. 6.2.
Til slutt et begrepspar som er nyttig når du skal formulere kritikken presist: en teori om sinnet kan feile i to retninger. Den kan være for liberal og tilkjenne sinn til systemer som åpenbart ikke har det, eller for sjåvinistisk og nekte sinn til vesener som åpenbart har det. Identitetsteorien anklages for sjåvinisme (den utelukker blekkspruten), funksjonalismen for liberalisme (den slipper inn stadionet i kap. 5.2). Å bruke dette paret gjør en drøfting merkbart skarpere.
Skillet i én linje: behaviorismen oversetter mentale utsagn til atferdsdisposisjoner, funksjonalismen tillater indre tilstander definert ved sin rolle. Derfor kan funksjonalisten si at du har vondt mens du sitter helt stille, og derfor unngår funksjonalismen sirkularitetsproblemet ved hjelp av Ramsey-Lewis-metoden. Dette er det hyppigst stilte sammenligningsparet i temaet.
Begge er fysikalistiske og begge bruker kausalroller, men identitetsteorien identifiserer den mentale tilstanden med realisereren og funksjonalismen med rollen. Følgen: multippel realiserbarhet rammer den ene og ikke den andre. Motytelsen: identitetsteorien har et enklere svar på hvordan mentale tilstander virker kausalt.
Funksjonalismen løser interaksjonsproblemet uten videre, siden mentale tilstander er roller i et fysisk system. Til gjengjeld har den vansker med å gjøre rede for opplevelsens kvalitet, som dualismen tar som utgangspunkt. De to posisjonene har altså speilvendte styrker og svakheter — en observasjon som er verdt poeng i en sammenligningsoppgave.
En teori er for liberal når den tilkjenner mentale tilstander til systemer som åpenbart ikke har dem, og for sjåvinistisk når den nekter dem til vesener som åpenbart har dem. Identitetsteorien anklages for sjåvinisme, funksjonalismen for liberalisme. Paret er et presist redskap for å formulere kritikk, og det brukes gjennomgående i kap. 5.2.
Den følte kvaliteten ved en opplevelse: hvordan rødt ser ut for deg, hvordan kaffe smaker, hvordan det kjennes å ha vondt. Skrivemåten er «qualia» (entall: quale). Funksjonalismens problem er at kvaliteten ikke ser ut til å være uttømt av noen kausalrolle, siden to tilstander kan spille samme rolle og likevel føles ulikt.
Innvendingen om at et system kan fylle en mental kausalrolle fullstendig uten at det er noe det er som å være det — funksjonell duplikat uten opplevelse. Den utfoldes med Ned Blocks Chinese Nation i kap. 5.2, og den er den tyngste innvendingen mot funksjonalismen.
Innvendingen om at to personer kan fylle nøyaktig de samme kausalrollene og likevel ha ombyttede fargeopplevelser — der du ser rødt, ser den andre grønt, men begge kaller det rødt og sorterer likt. Er det mulig, er qualia ikke fastlagt av rollen. Utfoldes i kap. 6.2.
Sammenlign funksjonalismen og identitetsteorien. Gjør rede for begge, sammenlign dem langs minst tre dimensjoner, og vurder kort per dimensjon hvem som står sterkest.
Gjør rede for funksjonalismen om mentale tilstander, diskuter kritisk minst én innvending mot den, og ta stilling til om den er en holdbar teori om sinnet.
- Feil #2 — stråmann/feilframstilling: å kollapse funksjonalismen til behaviorisme. Funksjonalismen har indre tilstander definert ved sin rolle, og de indre forbindelsene er midtleddet i rollen. Dette er den viktigste avgrensningen i hele temaet, og den avgjør oftest om en besvarelse leses som presis eller upresis.
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å nevne «multippel realiserbarhet» uten å si hva den er en innvending mot. Den er et argument mot typeidentitet, og uten den adressaten er termen bare et uttrykk.
- Feil #5 — å bomme på den navngitte teksten, her i posisjonsvarianten: å skrive «Turing-testen» som om den var funksjonalismens definisjon. Testen er et atferdskriterium og inspiserer bare output; funksjonalismen krever hele rollen.
- Å blande rolle og realiserer: å skrive at funksjonalismen sier at smerte er en hjernetilstand. Den sier at smerte er den rollen en hjernetilstand fyller hos oss. Bytter du om de to, har du skrevet identitetsteorien.
- Å gjøre funksjonalismen til en dualisme: funksjonalismen godtar normalt tokenidentitet og er en form for fysikalisme. Multippel realiserbarhet rammer typeidentitet, ikke tokenidentitet.
- Program-analogien brukt som argument: at samme program kan kjøre på ulike maskiner, er en illustrasjon. Bruker du den som bevis for at sinnet er programvare, forutsetter du det som skulle vises.
- Feil #10 — manglende sammenhenger: å behandle funksjonalismen isolert fra identitetsteorien den svarer på og fra qualia-innvendingene den møter. Nesten hver eneste funksjonalisme-oppgave i arkivet inviterer til minst én slik kobling, og det er det tredje av de fem kjennetegnene fra den ene sensorveiledningen som finnes i arkivet (høsten 2018).
Begrepsbank (~7 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
Kortene under er koblingene sensor faktisk måler: hvem eier hvilken analyse, hvilket argument rammer hva, og hva hvert svar koster.
— naturlig pausepunkt —
Å gi en mental egenskap en spesifikasjon i rene kausalrolletermer — å si hva den gjør, ikke hva den er. Funksjonalisering er første trinn i Kims funksjonelle reduksjon, og den er samtidig funksjonalismens grunnoperasjon. Forskjellen er hva man gjør etterpå: Kim går videre og leter etter realisereren, funksjonalisten stanser ved rollen.
Dualismens hovedproblem — hvordan noe ikke-fysisk kan påvirke noe fysisk — oppstår ikke for funksjonalismen. Mentale tilstander er roller i et fysisk system, og de er kausalt virksomme gjennom sine realiserere. Prisen er den motsatte: funksjonalismen har lett for kausaliteten og vanskelig for opplevelsen.
Om rollene fastlegges av begrepene våre om det mentale (analytisk, altså common sense-varianten) eller av den empiriske psykologien. Skillet avgjør både hvor detaljerte rollene blir og hvor sterk multippel realiserbarhet er, og det er nyttig å nevne når en oppgave ber om ulike former for funksjonalisme.
Jo grovere rollen spesifiseres, desto flere systemer kan fylle den — og desto mer liberal blir teorien. Jo mer detaljert, desto færre systemer, og desto mer sjåvinistisk. Funksjonalismen må plassere seg på denne skalaen, og hvor den plasserer seg, avgjør hvilken av de to anklagene den er mest utsatt for. Å se dette som én avveining er et poeng som gir uttelling.
Tre former går igjen i settene: den rene S1-oppgaven om funksjonalismen med innvending og standpunkt; sammenligningen med behaviorismen (H2024-formen); og den flerdelte oppgaven der identitetsteorien kommer først, multippel realiserbarhet som ledd to, og funksjonalismen som svar i ledd tre. Kjenner du de tre malene, kjenner du igjen oppgaven på ti sekunder.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.