5.2 Behaviorisme og funksjonalismens kritikere — kinesisk rom og Chinese Nation
Logisk behaviorisme og Wittgenstein som kontrastfigur — og de to standardinnvendingene mot funksjonalismen: Searles kinesiske rom og Blocks Chinese Nation.
Dette kapitlet dekker tre ting som testes ulikt, og det lønner seg å holde vektingen fra hverandre.
Behaviorismen er tema i 4 av 21 sett — blant dem H2006 (sammen med Wittgenstein og Davidson) og den utsatte prøven V2018. Den er sjelden hovedsak, men går igjen som kontrastfigur i sammenligningsoppgaver, og H2024 ber om funksjonalisme mot behaviorisme direkte. Prioritet: kunne.
Kinesisk rom og Chinese Nation har derimot høyeste prioritet. De er funksjonalismens to standardinnvendinger, og funksjonalismen er tema i 13 av 21 sett. Searles kinesiske rom er dokumentert i V2010, V2012 og V2013, og Blocks Chinese Nation i den utsatte prøven for H2021. Enda viktigere: en «diskuter kritisk»-del i en hvilken som helst funksjonalisme-oppgave forventer én av disse to.
Sjangrene:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk: «Gjør rede for logisk behaviorisme, diskuter minst to innvendinger, og ta stilling til om posisjonen er holdbar.»
- S3 — argument- eller tankeeksperimentanalyse. Oppgaven gjengir det kinesiske rommet eller Chinese Nation og spør hva det viser. Da må du rekonstruere argumentet, finne det springende premisset og navngi standardsvaret.
- S2 — sammenlign to posisjoner. Behaviorisme mot funksjonalisme, det faste paret.
Ett råd før du leser videre. De to tankeeksperimentene ligner hverandre — begge handler om Kina, begge om systemer som gjør det riktige uten å synes å forstå. De er ulike argumenter mot ulike ting, og å slå dem sammen er den enkeltfeilen som oftest ødelegger et ellers godt svar her. Searle angriper påstanden om at symbolmanipulasjon gir forståelse; Block angriper påstanden om at enhver realisering av kausalrollen gir opplevelse.
1. Kausalrollen har tre ledd: input (hva som frambringer tilstanden), indre forbindelser (hvordan den samvirker med andre mentale tilstander) og output (hvilken atferd den gir). Funksjonalismen identifiserer den mentale tilstanden med rollen.
2. Midtleddet er avgrensningen mot behaviorismen. Behaviorismen tillater ikke indre mellomledd; funksjonalismen krever dem.
3. Liberalisme og sjåvinisme er de to feilene en teori om sinnet kan gjøre: å slippe inn systemer som åpenbart ikke har sinn, eller å nekte sinn til vesener som åpenbart har det. Funksjonalismen anklages for det første.
Skrivehåndverket ligger i kap. 0.2. Alt du finner av modellsvar og momentlister i denne boka er skrevet av oss ut fra pensum; FIL1001 har verken publiserte løsningsforslag eller fasit.
Temaet i fagets landskap
Du sitter i et møte med kraftig hodepine. Du sier ingenting, du gnir deg ikke i tinningen, du forandrer ikke ansiktsuttrykk. Ingen i rommet vet det. Likevel har du vondt — det er den mest usvikelig sikre tingen du vet om verden i dette øyeblikket.
Behaviorismen er posisjonen som må gjøre noe med dette tilfellet, og det er derfor det er verdt å begynne der. Men gjør den til en stråmann med én gang, og du taper poeng. Behaviorismen oppsto ikke av dumhet, men av en helt legitim frustrasjon: hvis mentale tilstander er skjulte, private hendelser som bare den enkelte har tilgang til, hvordan lærer vi da ordene for dem? Hvordan kan et barn lære hva «vondt» betyr, hvis det bare kan oppdage det i seg selv?
Behavioristens svar er radikalt og elegant: mentale ord handler ikke om en skjult indre gjenstand. De handler om hva folk gjør, eller er tilbøyelige til å gjøre. Det er derfor vi kan lære dem, det er derfor de betyr noe felles, og det er derfor det ikke er noe mysterium ved hvordan vi kjenner hverandres sinn.
Så kommer regningen — den du så i møterommet — og det er behaviorismens fall som gjør funksjonalismen forståelig. Funksjonalismen er posisjonen som beholder ideen om at mentale tilstander kjennes på det de gjør, men som slipper inn indre tilstander som gjør noe med hverandre. Første halvdel av dette kapitlet handler om det.
Andre halvdel handler om at funksjonalismen ikke slipper billigere unna enn den tror. To tankeeksperimenter fra samme tiår sier at rollen ikke kan være alt: Searles kinesiske rom sier at et system kan gjøre alt riktig uten å forstå noe, og Blocks Chinese Nation at et system kan gjøre alt riktig uten at det er noe det er som å være det.
— naturlig pausepunkt —
Løkke 1 — Logisk behaviorisme i sin sterkeste form (~11 min)
Skill først mellom to ting som ofte forveksles, og som eksamensoppgaver av og til skiller mellom uttrykkelig.
Metodologisk behaviorisme er et forskningsprogram: psykologien skal bare bruke observerbare data, fordi indre rapporter ikke lar seg etterprøve. Det er en påstand om hvordan man bør drive vitenskap, ikke om hva sinnet er. En metodologisk behaviorist kan godt tro at det finnes indre opplevelser — han mener bare at de ikke hører hjemme i en vitenskapelig forklaring.
Logisk eller analytisk behaviorisme er en filosofisk tese om hva mentale utsagn betyr: hvert utsagn om en mental tilstand kan i prinsippet oversettes til et utsagn om atferd og atferdsdisposisjoner. Det er denne som er eksamensstoff, og det er den funksjonalismen svarer på.
Nøkkelordet er disposisjon. Behavioristen påstår ikke at du har vondt bare når du faktisk klager. Han sier at det å ha vondt er å være tilbøyelig til å klage, unnvike og beskytte det skadde stedet — under de rette betingelsene. Analogien er skjørhet: et glass er skjørt selv når det står helt stille, fordi det ville knust hvis det ble sluppet. Skjørheten er ingen skjult indre gjenstand; den er et mønster av «hvis — så».
Gi posisjonen dens beste grunn. Tre argumenter taler for den:
(1) Læringsargumentet. Vi lærer mentale ord fra hverandre, ved å se på hva folk gjør. Hvis ordene navnga private gjenstander ingen andre kan inspisere, ville det være uforståelig hvordan vi kunne komme til å bruke dem likt.
(2) Argumentet fra andres sinn. Om det mentale er skjult bak atferden, blir all vår kunnskap om andres sinn en usikker slutning. Behaviorismen fjerner problemet: det er ikke noe skjult å slutte til.
(3) Sparsommelighetsargumentet. Vi slipper å postulere en egen kategori av indre hendelser. Det er den samme motivasjonen som driver identitetsteorien, og den er ikke uten videre dum.
Tesen om at ethvert utsagn om en mental tilstand i prinsippet kan oversettes til utsagn om atferd og atferdsdisposisjoner: å ha vondt er å være tilbøyelig til å klage, unnvike og beskytte. Det er en påstand om hva mentale utsagn betyr, ikke bare om hva vi kan observere. ⚠
Forskningsprogrammet som sier at psykologien bare skal bruke observerbare data, fordi indre rapporter ikke lar seg etterprøve. Dette er en påstand om vitenskapelig metode, ikke om hva sinnet er, og en metodologisk behaviorist kan godt tro at indre opplevelser finnes. Å blande de to er en presisjonsfeil som er lett å unngå og lett å synes.
En tilbøyelighet til å oppføre seg på en bestemt måte under bestemte betingelser — et mønster av «hvis, så». Disposisjonsbegrepet er behaviorismens viktigste redskap, for det lar posisjonen si at du har vondt også når du sitter helt stille.
Standardillustrasjonen: et glass er skjørt selv når det står ubrukt, fordi det ville knust om det ble sluppet. Skjørhet er ingen skjult indre gjenstand, bare et mønster av betingede sannheter. Behavioristen hevder at mentale tilstander er slik. Analogien er posisjonens sterkeste kort, og en drøfting bør møte den, ikke overse den.
Kravet om at hvert mentalt utsagn skal kunne skrives om til et utsagn om atferd uten tap av mening. Det er dette kravet som gjør logisk behaviorisme til en analytisk tese — en påstand om betydning — og det er nettopp her posisjonen bryter sammen.
Vi lærer ordene for mentale tilstander av hverandre, ved å se hva folk gjør. Navnga de private gjenstander ingen andre kan inspisere, ville det være et mysterium hvordan vi kom til å bruke dem likt. Argumentet er behaviorismens sterkeste motivasjon, og det overlever posisjonens fall — det er dette Wittgenstein-stoffet sist i kapitlet tar opp igjen.
Oversett utsagnet «Ola tror at det regner» til et utsagn om atferd og atferdsdisposisjoner, slik en logisk behaviorist må gjøre det. Hva skjer underveis?
Det holder ikke. Ola tar bare med paraply hvis han også ønsker å holde seg tørr. Tror han det regner, men er han likegyldig til å bli våt, blir paraplyen stående.
Andre forsøk: «Ola tar med paraply når han går ut, dersom han ønsker å holde seg tørr.»
Nå er utsagnet sant, men oversettelsen har mislyktes: den inneholder ordet «ønsker», som er en mental term. Behavioristen har lov til å prøve videre og oversette «ønsker å holde seg tørr» til en ny disposisjon — men den disposisjonen vil på sin side vise til hva Ola tror om hvordan man holder seg tørr.
Tredje forsøk: vi kan legge til flere ledd: han sier «ja» hvis han blir spurt om det regner, han lukker vinduet, han velger andre sko. Men hvert av disse leddene er betinget av at han ønsker å svare sant, at han bryr seg om gulvet, at han ikke har andre grunner.
Hva analysen viser: oversettelsen kan ikke fullføres uten å bruke mentale termer. Det er sirkularitetsproblemet, og det er dødelig for logisk behaviorisme, siden tesen nettopp er at oversettelsen skal kunne gjøres ferdig.
Margnotat: legg merke til hvordan funksjonalismen kommer ut av dette. Funksjonalisten sier: ja, tro kan bare spesifiseres via ønske og omvendt — og det er helt greit, for vi definerer dem alle samtidig med Ramsey-Lewis-metoden fra kap. 5.1. Behavioristen kan ikke gjøre det, fordi han har forbudt seg selv indre mellomledd. Å vise akkurat denne overgangen er den mest verdifulle enkeltbevegelsen du kan gjøre i en oppgave om disse to posisjonene.
b) Forklar hva en atferdsdisposisjon er, og hvorfor behavioristen trenger begrepet.
Løkke 2 — De tre problemene som feller posisjonen (~10 min)
Tre innvendinger går igjen, og de bør navngis og holdes fra hverandre.
Sirkularitetsproblemet er det tyngste, og du så det i eksempel 1: en disposisjon kan ikke spesifiseres uten å nevne andre mentale tilstander. Tro gir bare atferd sammen med ønske; ønske gir bare atferd sammen med tro. Oversettelsen kan derfor ikke fullføres, og en tese om at den kan fullføres, er dermed usann.
Problemet med indre tilstander uten atferd er det mest intuitive. Tenk deg en person som har bestemt seg for aldri å vise smerte — en stoiker som har trent seg opp gjennom år, og som verken rykker til, klager eller endrer ansiktsuttrykk. Ifølge oversettelsestesen mangler disposisjonene, og altså har hun ikke vondt. Det er en konklusjon nesten ingen vil godta. Merk hvordan tilfellet er konstruert: det er ikke bare at hun skjuler smerten, men at disposisjonene til smerteatferd faktisk er borte.
Speilbildet er like ille. En skuespiller som er fullkomment trent i å vise smerteatferd, har alle disposisjonene og ingen smerte. Behavioristen må si at han har vondt.
Førstepersonsproblemet er det tredje: du vet at du har vondt uten å observere din egen atferd. Du slutter ikke fra at du gnir deg i tinningen. Behaviorismen gir ingen god forklaring på denne asymmetrien mellom første og tredje person — mellom å ha en tilstand og å tilskrive den til andre.
Legg merke til hvordan de tre henger sammen med funksjonalismen. Funksjonalismen løser de to første fullstendig: den har indre tilstander, så stoikeren kan være i smertetilstanden uten output, og skuespilleren kan ha output uten tilstanden. Den løser sirkulariteten med Ramsey-Lewis-metoden. Det tredje problemet arver den derimot i noe modifisert form, og det er nettopp der resten av dette kapitlet setter inn.
En atferdsdisposisjon kan ikke spesifiseres uten å nevne andre mentale tilstander: tro gir bare atferd sammen med ønske, og omvendt. Oversettelsen kan derfor aldri fullføres. Dette er den tyngste innvendingen, og funksjonalismen unngår den fordi den tillater indre mellomledd og definerer alle termene samtidig. ⚠
En person som gjennom trening har mistet alle disposisjoner til smerteatferd, men som har vondt. Behaviorismen må si at hun ikke har vondt. Merk at tilfellet er en stipulasjon: å svare «men i praksis lekker det alltid ut noe» er å omgå premisset i stedet for å møte det.
Speilbildet: en som har alle disposisjonene til smerteatferd uten å ha vondt. Behaviorismen må si at han har vondt. De to tilfellene rammer oversettelsestesen fra hver sin side, og en drøfting som bruker begge, viser at problemet er systematisk og ikke tilfeldig.
Du vet at du har vondt uten å observere din egen atferd — du slutter ikke fra at du gnir deg i tinningen. Behaviorismen forklarer ikke denne asymmetrien mellom første- og tredjepersonstilfellet. Det er det ene av behaviorismens problemer funksjonalismen ikke løser fullt ut.
Ikke oversettelsestesen, men innsikten bak den: mentale tilstander henger systematisk sammen med hva vi gjør, og det er derfor vi kan lære ordene for dem. Funksjonalismen beholder dette og gir slipp på kravet om oversettelse. Å si dette eksplisitt er den beste avslutningen på en oppgave om forholdet mellom de to.
b) Vis hvordan funksjonalismen svarer på begge, og si om noe av behaviorismens problem blir igjen.
Løkke 3 — Searles kinesiske rom (~14 min)
John Searles tankeeksperiment fra 1980 er det mest kjente argumentet mot sterk kunstig intelligens, og det er stilt i flere sett.
Oppsettet: en person som ikke kan et ord kinesisk, sitter i et lukket rom. Gjennom en luke kommer det inn papirlapper med kinesiske tegn. I rommet finnes en tykk regelbok på et språk personen behersker, med instruksjoner av formen «får du inn denne rekken av krusseduller, send ut denne rekken». Personen følger reglene samvittighetsfullt og sender ut svarene.
Utenfor rommet sitter kinesiske lesere som synes svarene er velformede, treffende og fullt ut menneskelige. Rommet består Turing-testen på kinesisk.
Searles spørsmål: forstår personen inne i rommet kinesisk?
Det åpenbare svaret er nei. Han har manipulert symboler ut fra deres form, uten noensinne å knytte dem til noe de handler om. Og her kommer selve argumentet:
P1: Et program er per definisjon rent formelt, det vil si at det er definert ved syntaks — hvilke symboler som følger på hvilke.
P2: Sinn har semantisk innhold: mentale tilstander handler om noe, de har mening.
P3: Syntaks er ikke i seg selv tilstrekkelig for semantikk — det viser det kinesiske rommet, der all syntaks er på plass og ingen forståelse følger.
K: Altså er det å kjøre et program ikke i seg selv tilstrekkelig for å ha et sinn. Sterk kunstig intelligens er usann.
Merk hva argumentets kjerne er. Det er ikke at maskiner ikke kan tenke. Searle er uttrykkelig av den oppfatning at hjerner er maskiner og at de tenker; han hevder at det er hjernens kausale krefter og ikke dens programvare som gjør jobben. En besvarelse som framstiller Searle som en motstander av at fysiske systemer kan ha sinn, har misforstått ham — det er feil #2, stråmann: å gjengi en posisjon svakere enn den er.
Merk også hva som er stipulert. At personen ikke forstår kinesisk, følger av oppsettet. At rommet gir perfekte svar, følger også av oppsettet. Å svare «men ingen regelbok kunne holde en samtale gående» er å bytte ut eksperimentet med et annet.
Tankeeksperimentet der en person uten kinesiskkunnskaper produserer perfekte kinesiske svar ved å følge formelle regler for symbolmanipulasjon. Poenget er at all syntaks kan være på plass uten at noen forstår noe. Eksperimentet er rettet mot sterk kunstig intelligens, altså påstanden om at det å kjøre riktig program er tilstrekkelig for å ha et sinn. ⚠
Searles konklusjon i én setning: formelle regler for hvordan symboler får følge hverandre, gir aldri av seg selv at symbolene handler om noe. Dette er det leddet hele argumentet hviler på, og det er dette en drøfting må angripe eller forsvare. Å gjengi eksperimentet uten denne setningen er feil #3 — navnedropping uten innhold.
P1: et program er rent formelt, altså definert ved syntaks. P2: sinn har semantisk innhold. P3: syntaks er ikke tilstrekkelig for semantikk. K: å kjøre et program er ikke tilstrekkelig for å ha et sinn. Kan du sette opp disse fire linjene, har du selve det en S3-oppgave ber om.
Han hevder ikke at maskiner ikke kan tenke, og han er ikke dualist. Hans eget syn er at hjernen er en biologisk maskin med kausale krefter som frambringer bevissthet, og at et program alene ikke har slike krefter. Å framstille ham som motstander av at fysiske systemer kan ha sinn, er en klassisk feiltilskrivning.
Premissene er stipulasjoner: personen forstår ikke kinesisk, og rommet gir perfekte svar. Å innvende at ingen regelbok kunne holde en samtale gående, er å bytte ut eksperimentet med et annet — feil #2 i sin tankeeksperiment-variant, altså å omgå premissene i stedet for å ta dem som gitt.
Et selskap bygger et apparat som består den skriftlige universitetseksamenen i kinesisk med toppkarakter. Innmaten er et regelverk som, for hver sekvens av tegn inn, slår opp og setter sammen en sekvens av tegn ut. Ingen del av apparatet knytter tegnene til gjenstander, hendelser eller situasjoner i verden. Hva viser tilfellet, og hva viser det ikke?
Hva tilfellet viser. At syntaktisk mestring kan være fullstendig uten at noe i systemet handler om noe. Sensorene som retter eksamen, kan ikke oppdage forskjellen, for de ser bare output. Dermed er beståttheten ikke bevis for forståelse, og et kriterium som ikke kan skille de to, er ikke et kriterium for forståelse.
Hva tilfellet ikke viser. For det første viser det ikke at apparatet ikke kunne bygges annerledes, med ledd som faktisk koblet tegnene til verden. For det andre viser det ikke at ingen maskin kan forstå — bare at denne måten å bygge en maskin på ikke gir forståelse. Skillet er avgjørende, og det er nøyaktig det Searle selv insisterer på: konklusjonen er om programmer, ikke om maskiner.
Den beste motforestillingen. Man kan hevde at kravet om å «knytte tegn til verden» ikke er noe et program mangler i prinsippet — legg til sensorer og bevegelighet, og koblingen finnes. Det er robotsvaret, og det behandles i neste løkke.
Margnotat: legg merke til at analysen holder to spørsmål fra hverandre: hva systemet gjør, og hva det forstår. Å blande dem er hele grunnen til at tankeeksperimentet virker overbevisende på noen og som et taskenspill på andre.
b) Identifiser hvilket premiss som bærer mest vekt, og forklar hvorfor.
c) Si presist hva konklusjonen gjelder — og hva den ikke gjelder.
Løkke 4 — Standardsvarene mot Searle (~9 min)
Searle formulerte selv en rekke svar og besvarte dem. Å navngi dem er en av de sikreste måtene å heve en besvarelse på, for det viser at du kjenner debatten og ikke bare eksperimentet.
Systemsvaret er det viktigste. Det innrømmer at mannen ikke forstår kinesisk, men benekter at det er relevant. Det som eventuelt forstår, er ikke mannen, men systemet — mannen sammen med regelboken, papirlappene, arkivet og prosedyren. Å slutte fra at en del ikke forstår, til at helheten ikke gjør det, er en feilslutning: nevronene dine forstår heller ikke norsk.
Searles svar: la mannen lære hele regelboken utenat, gjøre alle mellomregningene i hodet og arbeide utendørs uten hjelpemidler. Nå er han hele systemet, og han forstår fortsatt ikke kinesisk.
Motsvaret på svaret: har mannen internalisert et helt kinesisk-produserende system, er det rimelig å si at det nå finnes to prosesserende systemer i ham, og at hans rapport om at «jeg forstår ikke» kommer fra det ene av dem. Denne runden er reelt uavgjort i litteraturen, og det er ærlig å si det.
Robotsvaret angriper det som mangler: koblingen til verden. Sett rommet inn i en robot med kameraer, hender og bevegelighet, slik at symbolene faktisk knyttes til gjenstander og handlinger. Da har vi ikke lenger ren syntaks.
Searles svar: det endrer ingenting. Legg til sensorer som sender flere kinesiske tegn inn i rommet — mannen ser dem ikke som sanseinntrykk, bare som flere krusseduller.
Motsvaret på svaret: det er nettopp det som er spørsmålet. Hvis semantikk er en sak om systematiske kausale forbindelser til verden, har roboten dem og mannen i rommet ikke.
Hjernesimulator-svaret går enda lenger: la programmet simulere en kinesisktalendes nevroner ett for ett. Searles svar: å simulere fordøyelse gir ingen fordøyelse, og å simulere nevral aktivitet gir ingen forståelse — det er de kausale kreftene, ikke den formelle strukturen, som gjør arbeidet.
Legg merke til at hele striden nå har spisset seg til ett spørsmål: er det de kausale kreftene i et bestemt stoff som frambringer sinn, eller er det organisasjonen? Searle sier det første, funksjonalisten det andre — og der står det.
Innvendingen om at Searle spør feil bærer: mannen forstår ikke, men det gjør heller ikke et enkelt nevron. Kandidaten til å forstå er systemet — mannen, regelboken, arkivet og prosedyren til sammen. Dette er den viktigste standardinnvendingen, og en besvarelse som bruker det kinesiske rommet uten å nevne den, har utelatt debattens tyngste ledd. ⚠
La mannen lære regelboken utenat og gjøre alt arbeidet i hodet, uten hjelpemidler. Nå er han hele systemet, og han forstår fortsatt ikke kinesisk. Svaret er skarpt, men ikke avgjørende: motparten kan hevde at det da finnes to prosesserende systemer i samme person, og at rapporten «jeg forstår ikke» kommer fra det ene av dem.
Innvendingen om at det som mangler, er koblingen til verden: sett rommet inn i en robot med sanser og bevegelighet, så knyttes symbolene til gjenstander og handlinger. Searle svarer at sensorene bare sender flere symboler inn, og at mannen fortsatt bare ser krusseduller. Striden gjelder om semantikk er en sak om kausale forbindelser til omverdenen.
Innvendingen om at programmet kan simulere en kinesisktalendes nevrale aktivitet ett nevron om gangen. Searle svarer med simulasjonsargumentet: en simulering av fordøyelse fordøyer ikke, og en simulering av nevral aktivitet forstår ikke. Poenget hans er at det er de kausale kreftene, ikke den formelle strukturen, som gjør arbeidet.
Searles positive syn: bevissthet frambringes av hjernens biologiske årsakskrefter, akkurat som fordøyelse frambringes av magesekkens. En annen maskin kan i prinsippet ha slike krefter, men den får dem ikke ved å kjøre et program. Dette er grunnen til at Searle verken er dualist eller motstander av at maskiner kan tenke.
Etter alle svarene står debatten på ett spørsmål: er det stoffets kausale krefter som frambringer sinn (Searle), eller er det systemets funksjonelle organisasjon (funksjonalisten)? Å formulere striden slik er den mest verdifulle enkeltsetningen i en besvarelse om det kinesiske rommet, fordi den viser at du har fulgt debatten til bunns.
Treffer det kinesiske rommet funksjonalismen, eller bare påstanden om at symbolmanipulasjon er nok?
Gjør rede for begge lesningene, og ta stilling.
Løkke 5 — Ned Blocks Chinese Nation og absent qualia (~12 min)
Blocks tankeeksperiment fra 1978 er rettet mot noe annet enn Searles, og det er her de fleste besvarelser roter. Hold de to fra hverandre med denne setningen: Searle angriper forståelse, Block angriper opplevelse.
Oppsettet: ta hele Kinas befolkning og gi hver innbygger en radio og et enkelt sett instruksjoner om hvem hun skal signalisere til når hun mottar bestemte signaler. Instruksjonene er satt opp slik at befolkningen til sammen realiserer nøyaktig den funksjonelle organisasjonen som finnes i en bestemt persons hjerne, nevron for nevron. Kobler vi systemet til en kropp med sanser og lemmer, oppfører den seg akkurat som personen.
Ifølge funksjonalismen har systemet nå alle de mentale tilstandene personen har — inkludert smerte, med den følte kvaliteten som hører til.
Blocks poeng er at dette er svært vanskelig å tro. Det virker klart at det ikke er noe det er som å være Kinas befolkning-med-radioer, uansett hvor pent organisert. Er den intuisjonen riktig, har vi en funksjonell duplikat uten qualia, og da er den funksjonelle rollen ikke tilstrekkelig for fenomenal bevissthet. Innvendingen har navnet absent qualia, og anklagen mot funksjonalismen er at den er for liberal.
Fire ting skiller Block fra Searle, og de er verdt å ha ferdig formulert:
(1) Målet. Searle går mot sterk kunstig intelligens og symbolmanipulasjon; Block går mot funksjonalismen som sådan, også når den er realisert på det nivået funksjonalisten selv velger.
(2) Hva som mangler. Hos Searle mangler semantikk, altså at symbolene handler om noe. Hos Block mangler qualia, altså at det er noe det er som å være systemet.
(3) Systemsvarets stilling. Mot Searle er systemsvaret et sterkt trekk. Mot Block hjelper det ikke: Block forutsetter at det er systemet som helhet vi vurderer. Han spør nettopp om helheten har opplevelser.
(4) Hva som følger. Searles konklusjon er at programmet ikke er nok. Blocks konklusjon er at rollen ikke er nok.
Funksjonalistens beste svar er å angripe intuisjonen. Vi er dårlige til å forestille oss noe funksjonelt komplett, sier han: det vi reagerer på, er størrelsen, tregheten og det uvante — ikke fraværet av opplevelse. Samme reaksjon ville en gang møtt påstanden om at tre kilo grå masse har opplevelser. Det er et reelt svar, men det har en kostnad, og kostnaden bør skrives ut: det ber oss se bort fra intuisjonen om opplevelse i akkurat det tilfellet der intuisjonen er det eneste vitnesbyrdet vi noensinne har om fenomenal bevissthet.
Tankeeksperimentet der hele Kinas befolkning med radioer realiserer den funksjonelle organisasjonen i én persons hjerne, signal for signal. Systemet oppfører seg som personen, men det virker klart at det ikke er noe det er som å være det. Eksperimentet er rettet mot funksjonalismen, ikke mot symbolmanipulasjon. ⚠
Navnet på innvendingen: et system kan være en fullstendig funksjonell duplikat av en person uten å ha noen fenomenal bevissthet. Er det mulig, er kausalrollen ikke tilstrekkelig for qualia, og funksjonalismen er ufullstendig som teori om det mentale. Dette er den tyngste innvendingen mot funksjonalismen. ⚠
Et system som står i nøyaktig de samme funksjonelle forbindelsene som et annet: samme input gir samme indre overganger og samme output, på det nivået teorien spesifiserer. Begrepet er avgjørende, for innvendingens kraft avhenger av at duplikatet virkelig er komplett — er det ikke det, er det ikke noe moteksempel.
Blocks samlede diagnose: funksjonalismen tilkjenner mentale tilstander til for mye. Den motsatte feilen, sjåvinisme, rammer identitetsteorien, som nekter mentale tilstander til alt uten den rette nevrale typen. En teori om sinnet må navigere mellom de to, og hvor den plasserer seg, styres av hvor detaljert rollene spesifiseres.
At intuisjonen ikke er til å stole på: vi klarer ikke å forestille oss noe funksjonelt komplett, og det vi reagerer på, er størrelsen og det uvante. Svaret er reelt, men koster noe — det ber oss se bort fra intuisjonen om opplevelse nettopp der intuisjonen er det eneste vitnesbyrdet vi har. Å nevne kostnaden er det som gjør gjengivelsen til en drøfting.
Sytti tusen tilskuere på et stadion får hvert sitt lyskort og en instruks: «når du ser dette mønsteret i sektor B, hold opp kortet ditt». Instruksene er satt opp slik at forsamlingen realiserer den funksjonelle organisasjonen til en persons smertesystem, signal for signal, koblet til en robotkropp. Roboten trekker til seg hånda og roper. Har forsamlingen vondt?
Funksjonalismens svar. Ja. Systemet fyller smerterollen fullstendig, og ifølge funksjonalismen er det å fylle rollen alt som kreves. Legg merke til at teorien ikke har noen mulighet til å svare noe annet uten å legge til et krav om hva realisereren må være laget av — og gjør den det, er den ikke lenger funksjonalisme.
Innvendingen. Det virker svært vanskelig å tro at det er noe det er som å være sytti tusen mennesker med lyskort. Hvem skulle det være som har vondt? Ikke den enkelte tilskuer, som bare holder opp et kort. Ikke roboten, som er en marionett. Og forsamlingen som helhet har ingen samlet førsteperson. Er intuisjonen riktig, har vi en funksjonell duplikat uten qualia — absent qualia — og rollen er dermed ikke tilstrekkelig.
Funksjonalistens beste svar, i sin sterkeste form. Intuisjonen sporer ikke fraværet av opplevelse; den sporer skala og treghet. Vi klarer ikke å holde sytti tusen samtidige forbindelser i hodet, så vi ser for oss et publikum med lyskort i stedet for en organisasjon. Det samme gjelder omvendt: hadde vi ikke visst at hjerner har opplevelser, ville det virket like urimelig at et par kilo fettholdig vev skulle ha det.
Veiing. Svaret er godt, men det er en generell mistillit til intuisjoner, og den kan brukes mot hvilken som helst intuisjon i denne debatten — også mot dem funksjonalisten selv støtter seg på, som intuisjonen om at blekkspruter har smerte. Den som bruker det, bør si hvorfor det skal gjelde i den ene retningen og ikke i den andre.
Margnotat: merk at analysen aldri sier at systemet «bare simulerer» smerte. Det ville vært å omgå premisset, siden caset stipulerer at organisasjonen er den samme. Spørsmålet er om organisasjon er nok — ikke om vi har med en simulering å gjøre.
b) Nevn to forskjeller mellom Searles kinesiske rom og Blocks Chinese Nation.
Sammenlign logisk behaviorisme og funksjonalisme. Gjør rede for begge, sammenlign dem langs minst tre dimensjoner, og vurder kort per dimensjon hvem som står sterkest.
Gjør rede for ett av de to tankeeksperimentene i dette kapitlet, diskuter kritisk hva det viser om funksjonalismen, og ta stilling.
Fasiten under bruker Chinese Nation.
Løkke 6 — Wittgenstein som kontrastfigur (~6 min)
Merk frekvensen: dette er «bør kjenne til»-stoff. Wittgenstein opptrer i én av de fire behaviorisme-oppgavene i arkivet (H2006, sammen med behaviorisme og Davidson). Han er altså ikke et hovedtema, men han dukker opp som navn i sammensatte oppgaver, og da må du kunne si noe presist og kort. Les dette som et orienteringsstykke, ikke som noe du skal kunne på Searle-nivå.
Wittgenstein hører hjemme her fordi han angriper det samme bildet som behavioristen angriper, men på en helt annen måte og med et helt annet resultat.
Bildet han angriper, er at et mentalt ord får sin betydning ved å navngi en indre gjenstand som bare jeg kan inspisere. Hans grep er å spørre hvordan et slikt ord kunne bli brukt. Hvis betydningen av «vondt» var en privat gjenstand, ville ingen kunne kontrollere om jeg bruker ordet riktig — ikke engang jeg selv, siden jeg ikke har noe uavhengig å sammenligne med. Hukommelsen min om hva jeg sist kalte «vondt», er alt jeg har, og en regel jeg ikke kan bryte, er ingen regel.
Illustrasjonen som brukes, er en gruppe der hver person har en eske og sier at det er en «bille» i den. Ingen kan se inn i andres eske. Da spiller det ingen rolle for språkbruken hva som faktisk er i eskene — det kunne være ulike ting, eller ingenting. Ordet får sin plass i språket fra bruken, ikke fra gjenstanden.
Er dette behaviorisme? Det er omstridt, og du skal si det, ikke skjule det. Argumentet mot: Wittgenstein benekter ikke at det finnes indre opplevelser. Han skriver ikke at smerte er atferd. Han benekter en bestemt modell av hvordan mentale ord virker. Argumentet for: hvis betydningen av «vondt» ligger i bruken, og bruken læres og kontrolleres gjennom atferd i felles situasjoner, ligger konklusjonen nær behaviorismens. Sekundærlitteraturen er delt, og posisjonen kalles ofte noe eget for å unngå å måtte velge.
Skriv det slik i en besvarelse: «Om Wittgenstein var logisk behaviorist, er et tolkningsspørsmål. Han angriper bildet av det mentale som en privat indre gjenstand, men benekter ikke at det finnes indre opplevelser.» Det er presist, ærlig og nok for den plassen han faktisk har i settene.
Sammenhengen som er verdt poeng: Wittgensteins spørsmål er behaviorismens beste motivasjon i sin skarpeste form — hvordan kan vi lære et felles språk om private ting? Behaviorismen svarer ved å avskaffe det private. Funksjonalismen svarer ved å si at ordene navngir roller, og at roller er offentlig identifiserbare mens de likevel er indre. Det er en fin måte å avslutte en oppgave om dette kapitlet på.
Angrepet på bildet av mentale ord som navn på private indre gjenstander: et ord uten offentlig kontrollerbar bruk kunne ikke ha noen regel for riktig anvendelse. Wittgenstein benekter ikke at indre opplevelser finnes; han benekter en modell av hvordan ordene for dem får mening. ⚠
Bildet der hver person har en eske med noe hun kaller en «bille», uten at noen kan se i andres eske. Det som er i esken, spiller ingen rolle for hvordan ordet brukes. Illustrasjonen viser hvorfor betydningen ikke kan ligge i den private gjenstanden.
Et tolkningsspørsmål, ikke et faktum. Mot: han benekter ikke at indre opplevelser finnes, og skriver ikke at smerte er atferd. For: legger man betydningen i offentlig kontrollerbar bruk, ligger konklusjonen nær behaviorismens. Framstill dette som en strid, ikke som avgjort — det er den ærlige og den faglig riktige gjengivelsen. ⚠
b) Diskuter kort om dette gjør ham til logisk behaviorist.
- Feil #2 — stråmann/feilframstilling, hovedvarianten her: å slå sammen det kinesiske rommet og Chinese Nation. De er ulike argumenter mot ulike ting: Searle mot at syntaks gir semantikk, Block mot at enhver realisering av rollen gir qualia. Ingen enkeltfeil koster mer i dette kapitlet.
- Feil #2, andre variant: å blande behaviorisme og funksjonalisme. Funksjonalismen har indre tilstander definert ved rolle; behaviorismen tillater dem ikke. Blander du dem, faller alle sammenligningsoppgavene sammen.
- Feil #2, tredje variant: å framstille Searle som en som mener at maskiner ikke kan tenke, eller som dualist. Han mener at hjernen er en biologisk maskin som tenker i kraft av sine kausale krefter, og at det å kjøre et program ikke gir slike krefter.
- Å ignorere systemsvaret: en besvarelse som bruker det kinesiske rommet uten å nevne systemsvaret og Searles internaliseringssvar, har utelatt debattens tyngste ledd. Det er samtidig et enkelt sted å hente poeng.
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å nevne «Chinese Nation» uten absent-qualia-poenget, eller «kinesisk rom» uten setningen om at syntaks ikke er tilstrekkelig for semantikk. Da har du gjenfortalt en historie, ikke gjengitt et argument.
- Feil #2 i tankeeksperiment-varianten: å omgå premissene — «men ingen regelbok kunne holde en samtale gående», «men i praksis ville stoikeren rykke til». Premissene er stipulasjoner, ikke antakelser om hva som pleier å skje.
- Å hevde skråsikkert at Wittgenstein var logisk behaviorist: dette er et tolkningsspørsmål. Skriv det som et tolkningsspørsmål.
- Feil #10 — manglende sammenhenger: å behandle behaviorismens fall og funksjonalismens framvekst som to atskilte historier. Funksjonalismen er behaviorismens reparerte etterfølger, og å vise det er det tredje av de fem kjennetegnene fra den ene sensorveiledningen som finnes i arkivet (høsten 2018).
Begrepsbank (~6 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
Kortene under er koblingene sensor faktisk måler: hvem eier hvilket argument, hva det rammer, og hva standardsvaret er.
— naturlig pausepunkt —
Påstanden om at et system som kjører riktig program, faktisk har mentale tilstander — ikke bare simulerer dem. Dette er Searles målskive, og det er en implikasjon mange funksjonalister har godtatt. Svak kunstig intelligens er den langt mer beskjedne påstanden om at et program kan simulere mentale prosesser og være et nyttig forskningsredskap.
Tre former går igjen: den rene S3-oppgaven som gjengir ett av tankeeksperimentene og spør hva det viser; sammenligningen funksjonalisme mot behaviorisme; og den sammensatte oppgaven som nevner behaviorisme, Wittgenstein og en tredje tenker i samme spørsmål. Kjenner du de tre, plasserer du oppgaven på sekunder.
Den følte kvaliteten ved en opplevelse — hvordan smerte kjennes, hvordan rødt ser ut. Skrivemåten er «qualia»; entallsformen er quale. Det er qualia Block hevder at en funksjonell duplikat kan mangle, og det er qualia som er hovedtemaet i bokas neste del.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.