4.3 Identitetsteorien og Kims minimale fysikalisme

Synet at mentale tilstander er numerisk identiske med hjernetilstander: smerte er ikke bare forårsaket av eller korrelert med C-fiber-fyring, den er C-fiber-fyring. Identiteten er ment som en vitenskapelig oppdagelse, ikke som en påstand om ordenes betydning. Posisjonen er den enkleste formen for fysikalisme om sinnet og den historiske utgangsposisjonen for hele den moderne debatten. ⚠

Identitetsteoriens forsvar mot innvendingen om at «smerte» og «C-fiber-fyring» åpenbart betyr forskjellige ting: det gjorde «lyn» og «elektrisk utladning» også, og likevel er lynet utladningen. Identiteter oppdaget av vitenskapen er a posteriori, ikke analytiske — de opplyser oss, nettopp fordi vi ikke visste dem på forhånd. Analogien er teoriens viktigste enkeltargument, og den er samtidig det Kripke angriper i kap. 4.2. ⚠

Presisjonspoenget som skiller et godt svar fra et upresist: identitetsteorien sier ikke at «smerte» betyr «C-fiber-fyring». Gjorde den det, ville teorien vært motbevist av at et barn kan bruke ordet «vondt» uten å ha hørt om nervefibre. Identiteten er a posteriori og vitenskapelig — det er derfor lyn-analogien trengs i det hele tatt. Å tilskrive teorien betydningspåstanden er en dokumentert feil.

Skillet som avgjør om du har forstått posisjonen. Korrelasjon: to ting opptrer alltid sammen. Identitet: det er én ting. En dualist kan godta all verdens korrelasjonsdata og bli ved sitt — data om samvariasjon skiller ikke de to hypotesene. Identitetsteoretikerens argument er derfor ikke at korrelasjonene er sterke, men at identitet er den enkleste forklaringen på at de er så systematiske.

Argumentet fra sparsommelighet: gitt to teorier som forklarer de samme dataene, foretrekk den som postulerer færrest slag ting. Dualismen postulerer en ny substans og en uforklart forbindelse; identitetsteorien postulerer ingenting nytt. Merk at sparsommelighet er en teoretisk dyd, ikke et bevis — den avgjør ikke saken alene, slik du så i kap. 2.1, der Leibniz' sparsommelighet ikke var nok mot Newtons forklaringskraft.

Teoriens sterkeste kort mot dualismen: interaksjonsproblemet fra kap. 4.1 oppstår bare dersom to ulike slag ting skal påvirke hverandre. Er den mentale tilstanden den samme tilstanden som den nevrale, finnes det ingen kløft å krysse, og mental kausalitet blir like uproblematisk som fysisk kausalitet. Legg merke til at denne fordelen forsvinner i det man slutter å hevde identitet — det er nettopp det som gjør kap. 4.4 så vanskelig for ikke-reduktiv fysikalisme.

Påstanden om at en mental egenskap eller et slag er identisk med en fysisk egenskap eller et fysisk slag: smerte som sådan er C-fiber-fyring som sådan, i alle tilfeller og hos alle skapninger. Dette er identitetsteorien i sin sterke, opprinnelige form. Den gir mest forklaringskraft og er mest sårbar — særlig for multippel realiserbarhet.

Påstanden om at hver enkelt mental hendelse er én eller annen fysisk hendelse, uten at samme slag mental hendelse må være samme slag fysisk hendelse hver gang. Posisjonen er langt svakere og langt vanskeligere å motbevise, men den kjøper seg fri fra multippel realiserbarhet til en pris: den sier ingenting om hva mentale egenskaper er, og det er nettopp der Kims eksklusjonsargument setter inn i kap. 4.4.

Det mønsteret av årsaker og virkninger en tilstand står i: hva som typisk frambringer den, hvilke andre tilstander den samvirker med, og hvilken atferd den typisk gir. Smerterollen er å bli frambrakt av vevsskade, å gi unnvikelse og ønske om lindring, og å samvirke med tro og oppmerksomhet. Begrepet er nøkkelen både til Lewis' argument og til funksjonalismen, som identifiserer mentale tilstander med rollene i stedet for med det som fyller dem. ⚠

Argumentet i to trinn: (1) en mental tilstand er per definisjon den tilstanden som spiller en bestemt kausalrolle (begrepsanalyse); (2) vitenskapen finner at en bestemt nevral tilstand faktisk spiller den rollen (empiri); K altså er den mentale tilstanden den nevrale. Styrken er at identiteten utledes i stedet for å postuleres. Svakheten er at roller kan fylles av ulike ting, noe som åpner for multippel realiserbarhet — og for funksjonalismen. ⚠

Standardinnvendingen mot typeidentitet: én og samme mentale tilstand kan realiseres av helt ulike fysiske tilstander i ulike skapninger — mennesker, blekkspruter, eventuelle vesener fra andre planeter, kanskje maskiner. Er det riktig, kan ikke slaget smerte være identisk med ett bestemt slag nevral tilstand. Innvendingen rammer typeidentitet, ikke tokenidentitet, og den er selve motivasjonen bak funksjonalismen. ⚠

Motsvaret som beholder typeidentitet, men snevrer den inn: smerte-hos-mennesker er én nevral tilstand, smerte-hos-blekksprut en annen. Manøveren redder identiteten, men til prisen av at «smerte» ikke lenger navngir én egenskap på tvers av arter — og dermed at psykologiske generaliseringer om smerte ikke lenger er artsuavhengige. Å nevne prisen er det som gjør gjengivelsen til en drøfting.

Avhengighetsrelasjonen: det mentale supervenierer på det fysiske dersom det ikke kan være noen mental forskjell uten en fysisk forskjell. To fysisk identiske vesener må ha identiske mentale tilstander. Merk retningen — den er ensidig. Det kan godt være fysiske forskjeller uten mentale forskjeller, men ikke omvendt. Å nevne begrepet uten å oppgi retningen er feil #3 — navnedropping uten innhold, og det er en av de vanligste. ⚠

Presisjonspoenget hele Del 4 hviler på: at A supervenierer på B, betyr at B bestemmer A — ikke at A er B. Supervenience er en svakere relasjon, og det er nettopp derfor den er attraktiv for den som vil være fysikalist uten å hevde identitet. Kims poeng i kap. 4.4 er at nettopp denne svakheten skaper problemet med mental kausalitet.

Kims term for den svakeste posisjonen som fortsatt fortjener navnet fysikalisme: det mentale supervenierer på det fysiske. Ikke mer enn det. Enhver fysikalist må godta minst dette; benekter man det, har man innrømmet at mentale forskjeller kan foreligge uten noen fysisk forskjell. Kims prosjekt er å vise at minimal fysikalisme ikke er nok, fordi den ikke gjør rede for mental kausalitet. Bruk termen ordrett når oppgaven gjør det. ⚠

Posisjonen som sier at alt er fysisk og at det mentale supervenierer, men at mentale egenskaper ikke lar seg redusere til fysiske. Den er attraktiv fordi den unngår multippel realiserbarhet uten å forlate fysikalismen, og den er den mest utbredte posisjonen i moderne sinnsfilosofi. Den er også Kims målskive: eksklusjonsargumentet i kap. 4.4 hevder at posisjonen ikke kan gjøre rede for at det mentale virker. ⚠

Posisjonen som sier at mentale egenskaper lar seg redusere til fysiske — typisk ved identifikasjon eller ved funksjonell reduksjon. Fordelen er at mental kausalitet blir uproblematisk: er den mentale egenskapen den fysiske, gjør den alt den fysiske gjør. Kostnaden er at posisjonen må håndtere multippel realiserbarhet, og at qualia motstår reduksjon på en måte som Kim selv erkjenner.

Synet at alt som finnes, er fysisk, eller i det minste fullstendig bestemt av det fysiske. Termen har i stor grad erstattet «materialisme», dels fordi moderne fysikk opererer med felter og krefter som ikke er materie i gammel forstand. I eksamenssammenheng kan de brukes om hverandre — men når oppgaven ber om Kims minimale fysikalisme, holder det ikke å skrive generelt om materialisme.

Reduksjonsmodellen der én teori reduseres til en annen ved hjelp av lovmessige koblinger — broprinsipper — mellom teorienes termer, slik at den reduserte teoriens lover kan utledes fra den underliggende. Kims innvending er at broprinsippene selv står uforklart: de er nettopp de psyko-fysiske korrelasjonene som skulle forklares. Modellen gir derfor en utledning uten å gi en forklaring. ⚠

Reduksjonsmodellen der broprinsippene skjerpes til identiteter: den mentale egenskapen er den fysiske. Fordelen er at identiteter ikke krever forklaring — det er én ting, ikke en mystisk kobling mellom to. Ulempen er multippel realiserbarhet, som rammer nettopp identifikasjon av mentale med fysiske slag. Dette er identitetsteorien satt inn i Kims ramme. ⚠

Kims foretrukne modell, i tre trinn: (a) funksjonaliser den mentale egenskapen ved dens kausalrolle; (b) finn den fysiske realisereren av rollen i det gitte systemet; (c) forklar hvordan realisereren fyller rollen. Modellen tåler multippel realiserbarhet, siden ulike systemer kan ha ulike realiserere av samme rolle. Betingelsen er at egenskapen lar seg funksjonalisere — og der oppstår qualia-residuet. ⚠

Første trinn i funksjonell reduksjon: å omdefinere en egenskap ved dens kausalrolle, altså ved hva som typisk frambringer den og hva den typisk gir. «Å ha smerte» blir «å være i den tilstanden som frambringes av vevsskade og gir unnvikelse og ønske om lindring». Grepet er samtidig funksjonalismens grunnidé (kap. 5.1) og Lewis' første trinn tidligere i dette kapitlet.

Kims egen erkjennelse av at modell 3 ikke dekker alt: intensjonale og kognitive tilstander som tro, ønske og hukommelse lar seg funksjonalisere rimelig godt, mens qualia — den følte kvaliteten ved opplevelser — later til å ikke være uttømt av noen kausalrolle, siden to tilstander kan spille samme rolle og likevel føles ulikt. Resultatet er en fysikalisme som i beste fall er nesten fullstendig. Temaet utfoldes i kap. 6.1 og kap. 6.2. ⚠

Kort form av argumentet fra kap. 4.2: sanne identiteter mellom rigide designatorer er nødvendige; «smerte» og «C-fiber-fyring» er rigide; altså måtte identiteten vært nødvendig; men vi kan tenke oss det ene uten det andre, og denne tenkeligheten kan ikke forklares bort slik den kan for vann og varme, siden smerten er sin følte kvalitet; altså er identiteten ikke nødvendig, og dermed ikke sann. ⚠

De fire dimensjonene en sammenligningsoppgave bør bruke: (1) hva som finnes — én slags substans mot to; (2) interaksjon — oppløst mot uforklart; (3) sparsommelighet — ingen nye entiteter mot en ny substans; (4) hva som må forklares videre — identitetsteorien skylder oss en redegjørelse for hvorfor det mentale og det fysiske ser så ulike ut, dualismen skylder oss forbindelsen. Ingen av partene går gjeldfri ut, og en god sammenligning sier det.

Skillet i én linje: identitetsteorien identifiserer mentale tilstander med det som fyller kausalrollen, funksjonalismen med rollen selv. Derfor rammes den første av multippel realiserbarhet og den andre ikke. Funksjonalismen behandles i kap. 5.1; her holder det å kunne skillet, siden sammenligningsoppgaver ofte stiller de to opp mot hverandre sammen med dualismen.

Kims argument for at en mental egenskap som bare supervenierer, og ikke reduseres, ikke har noe kausalt arbeid igjen å gjøre: den fysiske årsaken er allerede tilstrekkelig, og den mentale ekskluderes. Konklusjonen er at mental kausalitet presser mot reduksjon, og at ikke-reduktiv fysikalisme risikerer å kollapse til epifenomenalisme. Rekonstrueres trinn for trinn i kap. 4.4. ⚠

Litteraturens standardformulering av identitetsteoriens påstand. «C-fiber-fyring» brukes som stand-in for hvilken som helst nevral tilstand vitenskapen måtte finne — innvendinger om at den faktiske smertefysiologien er mer sammensatt, er sanne, men uten betydning for argumentet. Formuleringen går ordrett igjen i flere sett, blant annet i H2019 og H2023.

Å være én og samme ting, i motsetning til kvalitativ identitet, som er å være helt lik. Identitetsteorien hevder numerisk identitet mellom mentale og fysiske tilstander — ikke at de ligner hverandre, men at det er én tilstand. Forveksler man de to, forsvinner hele posisjonen, og man ender med å kritisere en påstand ingen har hevdet. Se kap. 2.3.

En identitet som ikke følger av ordenes betydning, men er oppdaget ved undersøkelse: lyn og elektrisk utladning, vann og H₂O, varme og molekylbevegelse. Kategorien er identitetsteoriens redning mot språklige innvendinger og samtidig dens sårbarhet, siden Kripke bruker nettopp den til å vise at en slik identitet måtte være nødvendig. Se kap. 4.2.

Det beste svaret dualisten har på analogien: alle de vellykkede vitenskapelige identitetene identifiserer to objektive beskrivelser av samme sak. Sinn-hjerne-tilfellet er annerledes, fordi den ene siden er subjektiv — det er noe det er som å ha vondt, mens det ikke er noe det er som å være en elektrisk utladning. Analogien halter altså på nøyaktig det punktet som er stridsspørsmålet. Dette er kimen til argumentene i kap. 6.1.

Prisen ved artsspesifikk identitet, uttrykt presist: psykologien bruker lover som «smerte gir unnvikelse» på tvers av arter. Blir «smerte» et samlenavn for ulike egenskaper hos ulike arter, mister slike lover sin gjenstand. Poenget er ikke bare teknisk — det er hovedgrunnen til at mange gikk fra identitetsteori til funksjonalisme.

Prinsippet om at enhver fysisk hendelse som har en årsak, har en tilstrekkelig fysisk årsak. Innført i kap. 4.1 som presset mot dualismen, og gjentatt her fordi det er det premisset som gjør spørsmålet «hva gjør den mentale egenskapen?» uunngåelig for enhver ikke-reduktiv posisjon. Prinsippet er godt understøttet, men ikke bevist, og det er omstridt som premiss. ⚠

Synet at mentale tilstander er virkninger av fysiske prosesser, men selv ikke virker på noe. Innført i kap. 4.1 som en av dualismens utveier, og gjentatt her fordi den er den trusselen Kim mener henger over ikke-reduktiv fysikalisme: en mental egenskap uten kausalt arbeid er en epifenomenal egenskap, uansett hvor fysisk verden ellers er.

Et orienteringskort: hvert skritt vekk fra ett problem er et skritt mot et annet. Dualismen har interaksjonsproblemet. Typeidentitet løser det, men møter multippel realiserbarhet og Kripke. Å svekke til tokenidentitet eller ren supervenience løser dét, men møter eksklusjonsargumentet i kap. 4.4. Å kunne fortelle denne historien i fire setninger er en av de beste måtene å vise sammenhenger på — det tredje av de fem kjennetegnene.

Det settet av fysiske egenskaper som det mentale supervenierer på. Begrepet trengs for å stille supervenience presist: det er ikke enhver fysisk egenskap som er relevant, men den samlede fysiske tilstanden til systemet. Uten en spesifisert base blir påstanden «det mentale supervenierer på det fysiske» for løs til å kunne prøves.

Den posisjonen ikke-reduktiv fysikalisme forsøker å holde: det fysiske bestemmer fullstendig det mentale, uten at det mentale dermed er det fysiske eller lar seg forklare ved det. Kombinasjonen er koherent i seg selv — determinasjon er en svakere relasjon enn identitet — men Kims spørsmål er om den kan kombineres med at det mentale også virker.

Konklusjonen Kim selv lander på i sin modne framstilling: reduksjonsprosjektet lykkes for de intensjonale og kognitive tilstandene, men et residuum av qualia motstår funksjonalisering. Resultatet er en fysikalisme som dekker nesten alt. Å kjenne denne landingen er verdt mye i en eksamensbesvarelse, fordi den viser at Kim ikke er en enkel reduksjonist — og fordi den er ærligere enn de fleste alternativene. ⚠

Argumentformen identitetsteorien faktisk bruker: gitt at korrelasjonene er gjennomgående, er identitet den enkleste forklaringen — den forklarer korrelasjonen ved å oppheve den. Formen er legitim, men den gir sannsynliggjøring, ikke bevis, og en besvarelse som presenterer den som et bevis, har begått en logisk glidning sensor legger merke til.