2.3 Identitet og persistens over tid
Hvordan kan én og samme ting vedvare gjennom forandring? Theseus' skip, problemet med iboende forandring, 3D-endurantisme mot 4D-perdurantisme og temporale deler, og nødvendig identitet.
Det siste er verdt å merke seg. Theseus' skip er den enkeltcasen i emnet som går ordrett igjen. Kan du håndtere den godt, har du et svar klart i tre av settene i arkivet.
To sjangre dominerer. Kodene skrives fullt ut her, som ved første bruk i hvert kapittel:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk omskrevet: «Gjør rede for problemet med iboende forandring, drøft løsningen med temporale deler, og ta stilling.»
- S3 — argument- eller tankeeksperimentanalyse. Typisk: «En gjenstand får byttet ut alle sine deler. Er det samme gjenstand? Begrunn.» Dette er Theseus-formen, og den er ofte formulert som selve caset uten at navnet nevnes.
Temaet har høyeste prioritet. Det er dessuten uvanlig godt egnet som fjerdeoppgave: casen er kort, posisjonene er få og skarpe, og det er enkelt å levere et jevnt godt svar. Det er nettopp slike svar bestått-per-oppgave-regelen premierer — hver av de fire oppgavene må kunne vurderes til bestått for at det gis samlet ståkarakter.
Sist du var her — tre påstander du trenger:
1. Leibniz' lov (fra kap. 1.2): er x og y én og samme ting, deler de alle egenskaper. Motsatt vei: finner du én egenskap den ene har og den andre mangler, er de to ting.
2. A-serien mot B-serien (fra kap. 2.2): A-serien ordner hendelser som fortid, nåtid og fremtid og er i bevegelse; B-serien ordner dem som tidligere og senere og er permanent.
3. «The Space-Time Theory of Time» (Conee og Sider, fra kap. 2.2): tid er en fjerde dimensjon analog med de tre romlige. Dette blir viktig når vi kommer til firedimensjonale gjenstander i løkke 4.
Temaet i fagets landskap
Barndomshjemmet ditt har fått nytt tak, nye vinduer, ny kledning og nytt kjøkken. Ingen ville nølt med å kalle det det samme huset. Men hva om også grunnmuren, bjelkelaget og hver eneste planke ble skiftet ut, litt om gangen, over tretti år? Og hva om noen samtidig hadde tatt vare på alt det gamle materialet og satt det sammen igjen på nabotomta?
Nå er det plutselig to hus, og begge har en påstand å fremme. Det ene har stått på samme sted hele tiden og blitt kalt ved samme navn av alle. Det andre består av nøyaktig de plankene barndomshjemmet ditt var laget av. Hvilket av dem er huset du vokste opp i?
Dette er ikke en gåte om ord. Under den ligger et hardt logisk problem, og det kan formuleres uten hus i det hele tatt: hvordan kan én og samme ting ha uforenlige egenskaper? Du var 60 centimeter lang og er nå kanskje 175. Hvis du er én ting, og én ting deler alle egenskaper med seg selv, hvordan kan du både være 60 og 175 centimeter?
Svaret må komme et sted fra, og de to hovedsvarene i litteraturen fører til to helt ulike syn på hva en gjenstand er. Det er dette kapitlet handler om.
Løkke 1 — To slags identitet, og Leibniz' lov (~9 min)
Første grep i enhver identitetsoppgave er å skille to ting som hverdagsspråket blander.
Numerisk identitet er å være én og samme ting. Morgenstjernen og aftenstjernen er numerisk identiske: det er én planet, ikke to.
Kvalitativ identitet er å være helt lik. To skruer fra samme form er kvalitativt identiske, men numerisk to.
Å blande disse er feil #2 — stråmann/feilframstilling i sin vanligste form i dette temaet, og den ødelegger svaret umiddelbart, fordi hele spørsmålet om Theseus' skip er et spørsmål om det numeriske.
Over dem begge står Leibniz' lov: er x og y én og samme ting, deler de alle egenskaper. Denne retningen er ukontroversiell. Merk at den ikke er det samme som de uskjelnbares identitet fra kap. 2.1, som går motsatt vei og er langt sterkere.
Den ukontroversielle retningen er likevel nok til å skape hele problemet i dette kapitlet. For hvis du i dag er identisk med gutten på skolebildet, må du dele alle egenskaper med ham — og han var 130 centimeter.
Å være én og samme ting, ikke to. Spørsmålet «er dette samme skip?» er et spørsmål om numerisk identitet. Relasjonen er refleksiv, symmetrisk og transitiv: er A den samme som B, og B den samme som C, må A være den samme som C. Transitiviteten blir avgjørende i innvendingene mot minneteorien i kap. 2.4.
Å være helt lik — å dele alle kvalitative egenskaper — uten dermed å være én og samme ting. To skruer fra samme form er kvalitativt identiske og numerisk to. Å bruke ordet «identisk» i denne betydningen der oppgaven spør om det numeriske, er den vanligste presisjonsfeilen i temaet, og den gjør resten av svaret uleselig for sensor.
Prinsippet at dersom x og y er én og samme ting, deler de alle egenskaper. Motsatt formulert: finner du én egenskap den ene har og den andre mangler, er de to ting. Denne retningen er ukontroversiell og er verktøyet vi bruker gjennom hele kapitlet. Den må ikke forveksles med de uskjelnbares identitet fra kap. 2.1, som slutter fra likhet til identitet og er langt mer omstridt. ⚠
En kollega hevder at gitaren på veggen er den samme gitaren som ble kjøpt i 1994, selv om den nå har ny hals, nye mekanikker og nytt lokk. Vis hvordan Leibniz' lov gjør denne påstanden til et problem, uten å avgjøre saken ennå.
Trinn 2 — bruk Leibniz' lov. Er de én ting, deler de alle egenskaper. Men gitaren i 1994 hadde egenskapen «har original hals», og gitaren i dag mangler den. Vi har altså funnet en egenskap den ene har og den andre ikke har.
Trinn 3 — se hva som følger. Enten er de to ting, i strid med det alle sier. Eller så er noe galt i måten vi har brukt loven på.
Trinn 4 — pek på det som må avklares. Legg merke til hva vi egentlig sammenlignet: gitaren i 1994 og gitaren i dag. Vi sammenlignet altså ikke to ting, men én ting på to tidspunkter — og da er spørsmålet om egenskaper i det hele tatt kan tilskrives en gjenstand uten å nevne et tidspunkt.
Det er dette spørsmålet resten av kapitlet svarer på, og de to hovedsvarene gir to ulike syn på hva en gjenstand er. Foreløpig har vi bare vist at det finnes et reelt problem her, ikke en språkforvirring.
Forklar med egne ord forskjellen på numerisk og kvalitativ identitet, og gi ett eksempel på hver. Si deretter hvilken av dem Theseus-type spørsmål handler om.
Løkke 2 — Theseus' skip (~14 min)
Casen er enkel og har derfor overlevd i to tusen år. Theseus' skip ligger i havn, og hver gang en planke råtner, erstattes den med en ny. Etter mange år er hver eneste planke skiftet ut. Er det fortsatt Theseus' skip?
De fleste svarer ja uten å nøle. Skipet har ligget der hele tiden, det har vært kalt det samme, og ingen enkelt reparasjon virket avgjørende.
Så kommer utvidelsen, og den er den som gjør casen til filosofi. Anta at en samler har tatt vare på hver eneste gamle planke og satt dem sammen igjen i original rekkefølge. Nå står det to skip i havna:
Kandidat 1 — det reparerte skipet. Kontinuerlig i rom og tid, samme plass, samme navn, samme bruk.
Kandidat 2 — det gjenoppbygde skipet. Består av nøyaktig de plankene Theseus seilte med.
Begge kan ikke være Theseus' skip, for da måtte de to være identiske med hverandre, og de står synlig side om side. Men begge har en påstand som er vanskelig å avvise.
De tre standardsvarene er:
1. Kontinuitetssvaret: det reparerte skipet vinner, fordi identitet over tid følger uavbrutt romlig-tidsmessig kontinuitet.
2. Materiesvaret: det gjenoppbygde vinner, fordi en gjenstand er sine deler.
3. Konvensjonssvaret: det finnes ikke noe faktum i saken. Begge skipene finnes med alle sine egenskaper; spørsmålet om hvilket som «virkelig» er Theseus' skip, er et spørsmål om hvordan vi velger å bruke navnet.
Det tredje svaret virker som en snarvei, men det er den posisjonen som er lettest å forsvare stringent — og også den som koster mest, siden den innebærer at det ikke alltid finnes et svar på om noe er det samme.
Casen der et skip får skiftet ut alle sine planker, én om gangen, slik at ingen opprinnelig del er igjen. Spørsmålet er om det fortsatt er samme skip. Utvidelsen med de oppbevarte gamle plankene, satt sammen igjen, gir to kandidater til å være det opprinnelige skipet, og siden begge ikke kan være det, tvinger casen fram et valg av kriterium for identitet over tid. ⚠
Kriteriet at en gjenstand er den samme over tid dersom den utgjør en uavbrutt bane gjennom rom og tid. På dette kriteriet vinner det reparerte skipet, siden det aldri opphørte å eksistere. Kriteriet er intuitivt sterkt for levende vesener og bygninger, men det er sårbart for tilfeller der en gjenstand demonteres og settes sammen igjen — da er banen brutt uten at vi vil si at tingen ble en annen.
Kriteriet at en gjenstand er den samme over tid dersom den består av det samme stoffet. På dette kriteriet vinner det gjenoppbygde skipet. Kriteriet gir en klar dom i Theseus-tilfellet, men det har en velkjent kostnad: strengt anvendt gjør det alle gjenstander som skifter materiale — organismer, elver, bygninger — til nye gjenstander hele tiden.
Posisjonen at spørsmålet om hvilket skip som «virkelig» er Theseus' skip, ikke har noe svar utover hvordan vi velger å bruke navnet. Alle fysiske fakta er kjent — to skip står der, med hver sin historie — og det som gjenstår, er en beslutning om ord. Posisjonen er stringent og unngår vilkårlige valg, men prisen er at identitet over tid i noen tilfeller ikke er et faktum om verden.
Et band startet i 1996 med fire medlemmer. Én etter én har alle sluttet og blitt erstattet, og siden 2019 er ingen av de opprinnelige med. Bandet turnerer under samme navn, har samme plateselskap og spiller de samme sangene. I fjor gikk de fire opprinnelige medlemmene sammen igjen og begynte å opptre under det gamle navnet. Hvilket band er bandet fra 1996?
Trinn 2 — vis at begge ikke kan vinne. De to opptrer på hver sin scene samme kveld. Var begge identiske med bandet fra 1996, ville de ved Leibniz' lov vært identiske med hverandre — og da kunne de ikke stått to steder samtidig. Altså er høyst ett av dem det opprinnelige.
Trinn 3 — la hvert kriterium tale. Kontinuitetssvaret gir seieren til kandidat A: virksomheten har aldri opphørt. Materiesvaret gir seieren til kandidat B: dette er de fire personene bandet besto av. Konvensjonssvaret sier at begge er «bandet fra 1996» i hver sin forstand, og at valget mellom dem er et valg om navnebruk, ikke en oppdagelse.
Trinn 4 — vei. Legg merke til at intuisjonene våre trekker ulikt avhengig av hva slags ting det er snakk om. For et band er kontinuitet påfallende viktig — vi sier gjerne at det er «samme band, ny besetning». For et smykke er materialet viktigere: smeltes gullet om, sier vi gjerne at det gamle smykket er borte. Dette er et argument for at kriteriene er knyttet til hva slags ting vi snakker om, og det er en av de sterkeste grunnene til å ta konvensjonssvaret alvorlig.
Trinn 5 — land. En forsvarlig konklusjon: kandidat A har det sterkeste kravet, fordi et band er en virksomhet snarere enn en samling personer, men den som gir kandidat B seieren, har ikke gjort noen logisk feil — han har vektlagt et annet kriterium.
Margnotat: her ble Leibniz' lov brukt i trinn 2 til å vise at spørsmålet er et valg, ikke et spørsmål der begge svar kan være riktige. Å gjøre det eksplisitt er kjennetegn 3, den påviste sammenhengen, og det er dette som skiller et jevnt Theseus-svar fra et godt.
Et gammelt bibliotek har over førti år fått erstattet hver eneste murstein, bjelke og rute. Samtidig har en lokal historielagsgruppe tatt vare på alt det gamle materialet og reist en identisk bygning på nabotomta.
a) Vis med Leibniz' lov hvorfor begge bygningene ikke kan være det opprinnelige biblioteket.
b) Gjør rede for de tre standardsvarene og si hvilket du finner sterkest. Begrunn.
— naturlig pausepunkt —
Løkke 3 — Problemet med iboende forandring (~13 min)
Theseus' skip er den kjente casen, men det harde problemet er et annet, og det rammer helt vanlige gjenstander som ingen har reparert.
En bøyd spiker var rett i går. Den har altså egenskapen «bøyd» og egenskapen «rett». Disse er uforenlige — ingenting kan være både rett og bøyd. Men ved Leibniz' lov må én og samme ting dele alle egenskaper med seg selv. Altså ser det ut til at spikeren i går og spikeren i dag er to ting.
Dette kalles problemet med iboende forandring (i litteraturen ofte problemet med temporale intrinsiske egenskaper), og det er sentralt i faget fordi det ikke lar seg avfeie. Legg merke til at det ikke handler om deler eller om utskiftning: spikeren er den samme spikeren, av samme jern, hele tiden. Det handler om at forandring i seg selv ser ut til å bryte identitetens grunnlov.
Tre svar er i omløp, og de fører til hver sin metafysikk.
Svar 1 — indekser egenskapene til tid. Spikeren har ikke egenskapen «rett», men egenskapen «rett-på-tirsdag» og «bøyd-på-onsdag». Disse er ikke uforenlige, og Leibniz' lov er reddet.
Svar 2 — bare nåtiden finnes (presentisme). Det finnes ikke noe tidspunkt i går å sammenligne med. Spikeren har akkurat nå kun egenskapen «bøyd», og «var rett» er ikke en egenskap den har nå, men en sannhet om hvordan det var.
Svar 3 — temporale deler. Gjenstanden er utstrakt i tid slik den er utstrakt i rom. Det som er rett, er tirsdagsdelen av spikeren; det som er bøyd, er onsdagsdelen. To forskjellige deler har de to uforenlige egenskapene, akkurat som en fyrstikk kan være svart i den ene enden og hvit i den andre.
Det tredje svaret er David Lewis' vei, og det er det som fører rett inn i striden i neste løkke.
Problemet at én og samme ting ser ut til å ha uforenlige egenskaper på ulike tidspunkter — rett i går, bøyd i dag — i strid med Leibniz' lov, som sier at én ting deler alle egenskaper med seg selv. Kalles i litteraturen problemet med temporale intrinsiske egenskaper, altså egenskaper en ting har i seg selv og ikke i kraft av forholdet til noe annet. Problemet er skarpere enn Theseus, fordi det rammer alle gjenstander som endrer seg. ⚠
Løsningen som gjør egenskapene relative til tidspunkt: spikeren har ikke egenskapen «rett», men «rett-på-tirsdag», og disse er ikke uforenlige. Løsningen redder Leibniz' lov, men Lewis' innvending er at den gjør de iboende egenskapene til relasjoner til tidspunkter — og en forms krumning virker ikke som et forhold til noe annet, den virker som noe formen har i seg selv. ⚠
Synet at bare det som er nå, eksisterer: fortiden er ikke lenger, fremtiden ennå ikke. Anvendt på forandringsproblemet: det finnes ikke noe fortidig tidspunkt der spikeren er rett, så det er ingenting å sammenligne med, og motsigelsen oppstår ikke. Posisjonen henger tett sammen med A-teorien fra kap. 2.2, og den har sine egne kostnader — blant annet må den forklare hva utsagn om fortiden gjøres sanne av.
Gjengi Lewis' innvending mot at egenskaper indekseres til tidspunkter, i sin sterkeste form, og vurder hvor sterk den er.
Tidsindekseringen gjør form til en relasjon. På den analysen har ikke kula egenskapen «rund»; den har relasjonen «rund-i-forhold-til-tirsdag». Men da er det ikke lenger noe kula har i seg selv, og Lewis mener det er å gi opp noe vi vet: en tings form er ikke et forhold til en dato.
Hvor sterk er den? Innvendingen er sterk fordi den peker på noe alle kjenner igjen. Men den er ikke uimotståelig, og det er verdt å vite hvorfor, for her er litteraturen reelt uenig.
Forsvareren av indeksering kan svare på to måter. Enten kan han hevde at ikke egenskapen, men det å ha den, er tidsrelativt: kula er rund, og det er besittelsen av rundheten som er knyttet til tirsdag. Da er egenskapen fortsatt iboende. Eller han kan bite i det sure eplet og si at Lewis' intuisjon om iboende egenskaper rett og slett ikke er pålitelig når det gjelder tid. E.J. Lowe ⚠ hører til dem som har forsvart endurantismen mot nettopp dette argumentet, i en direkte ordveksling med Lewis.
Veiing. Innvendingen viser at tidsindeksering har en pris, ikke at den er umulig. Det er en ærlig og korrekt konklusjon, og den er langt bedre enn å skrive at «Lewis motbeviste indekseringsløsningen» — det gjorde han ikke, og striden pågår.
Gjør rede for problemet med iboende forandring, og forklar hvordan løsningen med tidsindeksering svarer på det. Gi deretter den sterkeste innvendingen mot indekseringsløsningen.
b) Hva er forskjellen på en iboende og en relasjonell egenskap?
c) Nevn de tre standardsvarene på forandringsproblemet.
— naturlig pausepunkt —
Løkke 4 — Endurantisme mot perdurantisme (~13 min)
De to hovedsvarene på forandringsproblemet gir to ulike syn på hva en gjenstand i det hele tatt er. Dette er kapitlets viktigste drøftingsakse, og det er en akse der litteraturen er reelt delt — det finnes ingen konsensus å vise til.
Endurantismen (det tredimensjonale synet) sier at en gjenstand er helt til stede på hvert tidspunkt den finnes. Hele stolen er her nå; det finnes ingen del av stolen som ligger i fjor. Gjenstander er utstrakt i rom, men ikke i tid — de vedvarer gjennom tiden. Endurantisten løser forandringsproblemet med tidsindeksering eller med presentisme.
Perdurantismen (det firedimensjonale synet) sier at en gjenstand er utstrakt i tid slik den er utstrakt i rom. Stolen har romlige deler — ben, sete, rygg — og den har på samme måte temporale deler: en 2024-del, en 2025-del, en tirsdagsdel. Det vi ser når vi ser stolen nå, er én temporal del av en firedimensjonal helhet som strekker seg fra snekkeriet til fyllplassen.
Perdurantismen løser forandringsproblemet elegant. Stangen er ikke både rett og bøyd; formiddagsdelen er rett og ettermiddagsdelen er bøyd. Ingen ting har uforenlige egenskaper, akkurat som en vei kan være smal på ett sted og bred på et annet uten at det er noen motsigelse. Legg merke til hvor godt dette passer med «the Space-Time Theory of Time» fra kap. 2.2: er tid en fjerde dimensjon på linje med de romlige, er det naturlig at gjenstander er utstrakt langs den også.
Men prisen er høy, og den skal sies rett ut. På perdurantismen er det som er her nå, ikke deg — det er en tynn skive av deg. Du er en firedimensjonal utstrekning som for det meste ikke er til stede. Endurantisten mener dette er en for stor pris å betale for å løse et logisk problem, og at intuisjonen om at jeg er helt her nå, er sterkere enn noe argument som taler mot den.
Ingen av sidene har vunnet. Det er en levende strid, og en besvarelse skal si det. Å skrive at «moderne metafysikk har forlatt endurantismen» ville vært å skjule en levende uenighet bak en falsk konsensus.
Synet at en gjenstand er helt til stede på hvert tidspunkt den eksisterer: hele bordet er her nå, og ingen del av bordet befinner seg i fjor. Gjenstander er utstrakt i rom, men ikke i tid — de vedvarer gjennom tiden. Endurantisten må løse forandringsproblemet på annet vis, typisk med tidsindeksering eller presentisme. ⚠
Synet at en gjenstand er utstrakt i tid slik den er utstrakt i rom, og består av temporale deler. Det vi ser nå, er én temporal del av en firedimensjonal helhet. Forandringsproblemet oppløses: ulike temporale deler har de uforenlige egenskapene, slik ulike romlige deler kan ha ulike egenskaper uten motsigelse. Prisen er at ingen gjenstand noensinne er helt til stede. ⚠
De tidsutstrakte delene en perdurerende gjenstand består av: tirsdagsdelen, 2025-delen, den delen som befinner seg i det siste sekundet. De forholder seg til gjenstanden som helhet slik romlige deler gjør — bordplaten er en romlig del, tirsdagsbordet en temporal. Å nevne temporale deler uten å vise hvordan de løser forandringsproblemet er feil #3 — navnedropping uten innhold, og det er den vanligste svakheten i besvarelser om dette. ⚠
Vis hvordan perdurantisten kan si noe nytt om Theseus' skip, og hva det koster.
Den ene helheten består av de tidlige plankestadiene pluss den senere reparerte skroget. Den andre består av de samme tidlige stadiene pluss det senere gjenoppbygde skroget. De to deler alle temporale deler fram til utskiftningen begynner, og skiller lag deretter. Begge er reelle gjenstander, og begge inneholder det opprinnelige skipet som en del.
Hva som blir svaret. Spørsmålet «hvilket er Theseus' skip?» er da ikke et spørsmål om hvilken gjenstand som finnes, for begge finnes. Det er et spørsmål om hvilken av de to helhetene navnet «Theseus' skip» plukker ut — og det avgjøres av hvordan navnet ble brukt, ikke av en skjult metafysisk kjensgjerning. Perdurantisten ender altså nær konvensjonssvaret, men han har kommet dit med en teori i hånden, ikke ved å gi opp.
Hva det koster. For det første må han godta at det i havna hele tiden har vært to overlappende skip, ikke ett. For det andre må han godta at det på ethvert tidspunkt før utskiftningen fantes to gjenstander på nøyaktig samme sted. Mange finner dette dyrere enn problemet det løser.
Margnotat: legg merke til at samme grep — å analysere identitetsspørsmål som spørsmål om hvordan én utstrekning deles opp — vil dukke opp igjen i kap. 2.4, når Parfit behandler en person som deles i to. Å påvise den sammenhengen på forhånd er kjennetegn 3 i praksis.
Gjør rede for skillet mellom endurantisme og perdurantisme, og drøft om temporale deler løser problemet med iboende forandring bedre enn tidsindeksering gjør.
Løkke 5 — Nødvendig identitet (~8 min)
Ett begrep til hører hjemme her, fordi det dukker opp i V2014 sammen med identitet over tid, og fordi det får stor betydning senere i emnet.
Tesen om nødvendig identitet sier: dersom x er identisk med y, så er x nødvendigvis identisk med y. Er morgenstjernen den samme planeten som aftenstjernen, kunne den ikke ha vært en annen planet — uansett hvor annerledes verden hadde vært.
Dette virker rart ved første øyekast, for det føltes som en oppdagelse da man fant det ut. Men å oppdage noe er en kjensgjerning om oss, ikke om planeten. Det som er nødvendig, er ikke at vi visste det; det er at én ting ikke kunne vært to.
Tesen har direkte betydning i dette kapitlet på ett punkt. Den forklarer hvorfor Theseus-casen ikke kan løses ved å si at «begge er skipet på hver sin måte». Er begge identiske med det opprinnelige, må de være identiske med hverandre, og da nødvendigvis identiske med hverandre — men de står to steder samtidig, og det er umulig. Casen tvinger derfor fram et valg, og det er ingen vei rundt.
Den fulle behandlingen — hva nødvendighet er, hva mulige verdener er, og hva en betegnelse som betegner det samme i alle mulige verdener er — hører hjemme i kap. 3.2, og argumentet som bruker tesen mot fysikalismen, i kap. 4.2. Her trenger du bare tesen selv.
Tesen at dersom x er identisk med y, så er x nødvendigvis identisk med y — identitet er ikke noe som kunne vært annerledes. At vi oppdaget identiteten, er en kjensgjerning om vår kunnskap, ikke om tingen. Tesen forklarer hvorfor Theseus-casen tvinger fram et valg mellom kandidatene: to ting som står to steder, kan umulig begge være identiske med den samme tredje. Full behandling i kap. 3.2. ⚠
Gjør rede for Theseus' skip og problemet casen reiser, drøft minst to av standardsvarene kritisk, og ta stilling til om identitet over tid er en kjensgjerning eller en konvensjon.
En kunstner lager en bronsestatue. Bronsen fantes før statuen og vil finnes etter at statuen smeltes om.
a) Vis med Leibniz' lov at bronsen og statuen ser ut til å være to ting, selv om de opptar nøyaktig samme sted.
b) Hvordan svarer henholdsvis endurantisten og perdurantisten på dette?
- Feil #2 — stråmann/feilframstilling: å blande numerisk identitet (å være én og samme ting) med kvalitativ likhet (å være helt lik). Theseus-spørsmålet handler om det numeriske. Skriver du at det gjenoppbygde skipet «er identisk med» det opprinnelige fordi det ser likt ut, har du besvart et annet spørsmål.
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å nevne «temporale deler» uten å vise hvordan de løser forandringsproblemet. Termen alene gir null uttelling. Vis oppdelingen: formiddagsdelen er rett, ettermiddagsdelen er bøyd, og ingen enkelt ting har uforenlige egenskaper.
- Feil #10 — manglende sammenhenger: å svare på Theseus uten å koble til Leibniz' lov eller til problemet med iboende forandring. Dette er den typiske feilen i akkurat dette temaet. Theseus er ikke en gåte for seg; den er en illustrasjon av at Leibniz' lov og våre identitetsvaner kolliderer.
- Å avgjøre en levende strid med et pennestrøk: endurantisme mot perdurantisme er en pågående uenighet uten seierherre. Skriv aldri at moderne metafysikk «har forlatt» den ene. Gjengi kostnaden ved begge, og la standpunktet ditt hvile på hvilken kostnad du finner størst.
- Å behandle konvensjonssvaret som en unnvikelse: det er en fullverdig posisjon med et argument bak seg. Å avfeie det med «men det må jo finnes et svar» er å postulere det som skulle vises.
Begrepsbank (~6 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
— naturlig pausepunkt —
Det å være den samme tingen på flere tidspunkter. Spørsmålet i faget er ikke om ting varer, men hva som gjør at de gjør det — hvilket kriterium som avgjør at bordet i dag er bordet fra i fjor. De to hovedsvarene, endurantisme og perdurantisme, gir hvert sitt syn på hva persistens i det hele tatt består i.
En regel som sier hva som skal til for at noe på ett tidspunkt er den samme tingen som noe på et annet: romlig-tidsmessig kontinuitet, sammenfall i materiale, eller psykologisk kontinuitet der det gjelder personer. Theseus-casen er konstruert nettopp for å få to slike kriterier til å gi motsatte svar på samme spørsmål.
At dersom A er den samme som B, og B den samme som C, må A være den samme som C. Egenskapen er det som gjør at Theseus-casen tvinger fram et valg: er begge kandidatene identiske med det opprinnelige skipet, må de være identiske med hverandre, og det er de synlig ikke. Transitiviteten blir avgjørende igjen i Reids innvending i kap. 2.4.
En iboende egenskap har en ting i kraft av seg selv — form, masse, farge. En relasjonell egenskap har den i kraft av forholdet til noe annet — å være til venstre for, å være eldre enn. Skillet bærer hele Lewis' innvending mot tidsindeksering: forandring i iboende egenskaper er problematisk på en måte forandring i relasjoner ikke er.
At indekseringsløsningen redder Leibniz' lov ved å gjøre foranderlige iboende egenskaper til relasjoner mellom tingen og et tidspunkt. Men en tings form er ikke et forhold til en dato, mener Lewis — det er noe den har i seg selv. Innvendingen viser at løsningen har en pris, ikke at den er umulig; forsvareren kan svare at det er besittelsen, ikke egenskapen, som er tidsrelativ. ⚠
At ingen gjenstand noensinne er helt til stede: det som er her nå, er en tynn temporal skive av en firedimensjonal helhet. Endurantisten mener dette er dyrere enn problemet det løser, og at intuisjonen om å være helt til stede er sterkere enn argumentet mot den. Å nevne prisen eksplisitt er det som gjør en drøfting til en veiing.
At endurantisten må løse forandringsproblemet på annen måte enn ved oppdeling — typisk med tidsindeksering eller med presentisme. Det er dette som gjør at valget mellom de to persistenssynene ikke kan tas isolert: det henger sammen med hva man mener om tidens natur i kap. 2.2.
Tilfellet der to gjenstander opptar samme sted og består av samme materiale, men har ulik levetid: bronsen fantes før statuen og finnes etter den. Ved Leibniz' lov ser de ut til å være to. Perdurantisten forklarer det som at den ene utstrekningen er en del av den andre; endurantisten må enten godta to ting på ett sted eller benekte at statuen er en gjenstand i tillegg.
Synet at virkeligheten er en firedimensjonal helhet der tid er en dimensjon på linje med de romlige, og at gjenstander følgelig er utstrakt langs tidsaksen. Perdurantismen er dette synet anvendt på gjenstander, og det henger tett sammen med «the Space-Time Theory of Time» fra kap. 2.2. ⚠
Uttrykket for konvensjonssvarets kjerne: alle fysiske kjensgjerninger om Theseus-tilfellet er kjent, og likevel er identitetsspørsmålet ubesvart — fordi det ikke finnes noe mer å oppdage, bare noe å bestemme. Posisjonen er stringent, men innebærer at identitet over tid ikke alltid er et faktum om verden.
Fordi den ber deg rekonstruere en tankefigur presist, finne det punktet den står og faller på — kriteriekonflikten — og svare på spørsmålet som faktisk er stilt. Å gjenfortelle casen er ikke å analysere den. Oppgaven er dessuten ofte formulert som selve caset, uten at navnet Theseus nevnes.
At Theseus-casen skifter ut delene én om gangen er ikke tilfeldig: ingen enkelt utskiftning virker avgjørende, og likevel er alt til slutt skiftet. Ville man skiftet alt på én gang, ville de fleste sagt at det er et nytt skip. Å peke på at det bare er tempoet som skiller de to tilfellene, er et effektivt trekk i drøftingen.
Motposisjonen til presentismen: fortid, nåtid og fremtid finnes alle, og «nå» er som «her» — sant der man står, uten kosmisk forrang. Perdurantismen forutsetter eternalisme, for temporale deler må finnes for å ha egenskaper. Posisjonen er den naturlige følgesvennen til B-teorien og til «the Space-Time Theory of Time» fra kap. 2.2. ⚠
Forholdet der én ting består av en annen uten å være identisk med den: statuen består av bronsen, men bronsen fantes før statuen. Å skille konstitusjon fra identitet er én måte å håndtere sammenfallende gjenstander på uten å bryte Leibniz' lov. Prisen er at man må forklare hva konstitusjon da er, siden det ikke er identitet og ikke bare romlig sammenfall.
Spørsmålet om det finnes grensetilfeller der det verken er sant eller usant at noe er den samme tingen. Konvensjonssvaret godtar slike tilfeller; kriteriesvarene må enten trekke en presis grense eller forklare hvorfor det ikke trengs. Vagheten er en av de sterkeste grunnene til å ta konvensjonssvaret alvorlig.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.