2.4 Personlig identitet — Locke, Reid og Parfit
Hva gjør deg til samme person over tid? Lockes minneteori og «prinsen og skomakeren», Reids offiserparadoks, og Parfits reduksjonisme — psykologisk kontinuitet vs. forbindelse, og hva som egentlig betyr noe.
Temaet går altså ordrett igjen, og det er sammen med Theseus den sikreste enkeltinvesteringen i Del 2.
Tre sjangre. Kodene skrives fullt ut her, som ved første bruk i hvert kapittel:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk omskrevet: «Gjør rede for minneteorien om personlig identitet, drøft én innvending, og ta stilling.»
- S2 — sammenlign to posisjoner langs to til fire dimensjoner. Typisk: «Sammenlign Lockes og Parfits syn på hva som gjør deg til samme person over tid.»
- S5 — åpen pensumforankret problemstilling. Typisk: «Drøft med utgangspunkt i pensumtekstene om identitet er det som betyr noe for oss.»
Temaet har høyeste prioritet.
Merk én ting spesielt. V2016 navngir Conee og Siders term. Skriver du der generelt om «psykologisk kontinuitet» uten å bruke og forankre deres framstilling, er det feil #5 — å bomme på den navngitte teksten, og det er en dokumentert fellekilde i dette emnet. Vi kommer tilbake til dette i løkke 5.
Kapitlet er langt og er delt i fem løkker med pausepunkt. Ta det gjerne over to økter.
Sist du var her — fire påstander fra kap. 2.3:
1. Numerisk identitet er å være én og samme ting; kvalitativ identitet er å være helt lik. Spørsmålet om personlig identitet er numerisk: er dette den samme personen, ikke en som ligner.
2. Leibniz' lov: er x og y én og samme ting, deler de alle egenskaper.
3. Identitet er transitiv: er A den samme som B, og B den samme som C, må A være den samme som C. Dette blir avgjørende i løkke 3.
4. Konvensjonssvaret finnes som en levende posisjon: i noen tilfeller er det ikke noe faktum i saken, bare en beslutning om ord.
Du trenger ingen psykologi og ingen nevrovitenskap for dette kapitlet.
Temaet i fagets landskap
Du har ingen minner fra det året du fylte to. Ikke ett. Likevel er du ikke i tvil om at det var deg som lærte å gå den høsten, og en dommer ville ikke vært i tvil om at du eier det bankinnskuddet foreldrene dine opprettet i ditt navn den gangen.
Snu det andre veien. En mann som ble dømt for underslag for tretti år siden, husker ingenting av det. Han har ikke bare fortrengt det; skaden etter en hjerneblødning har gjort at årene mellom 1994 og 1996 er borte for godt. Er det fortsatt han som gjorde det? Skal han fortsatt bære det?
Dette er ikke en akademisk spissfindighet. Spørsmålet om hva som gjør deg til den samme personen over tid, ligger under arv, straff, løfter, ansvar og til slutt under spørsmålet om hva som skjer med deg når kroppen din slutter å virke.
De klassiske kandidatene er tre: en sjelssubstans som varer, en kropp som varer, eller en bevissthet som henger sammen. John Locke valgte det tredje, og gjorde det med en tankefigur som fortsatt brukes i dag. Thomas Reid viste at valget har en pris. Derek Parfit betalte prisen — og trakk deretter en konklusjon som er blant de mest omdiskuterte i moderne filosofi: at identitet kanskje ikke er det som betyr noe.
Løkke 1 — Problemet og de tre kandidatene (~10 min)
Still spørsmålet presist først, for det er halve arbeidet i en besvarelse: hva må være tilfelle for at en person på ett tidspunkt skal være numerisk identisk med en person på et annet?
Tre kandidater konkurrerer.
Sjelskriteriet. Det er den samme personen fordi det er den samme immaterielle sjelen. Kriteriet er intuitivt for mange og har en lang tradisjon. Problemet Locke peker på, er at det er ubrukelig: vi har ingen tilgang til sjeler, og skulle en sjel byttes ut over natten uten at noe annet endret seg, ville verken du eller noen andre merket det. Da kan ikke sjelen være det som gjør deg til deg i noen forstand vi kan bruke.
Kroppskriteriet. Det er den samme personen fordi det er den samme kroppen, eller i det minste den samme hjernen og den samme biologiske organismen. Kriteriet er offentlig etterprøvbart, og det er dette rettssystemet i praksis bygger på. Innvendingen mot det er tankeeksperimentene i neste løkke.
Bevissthetskriteriet. Det er den samme personen fordi bevisstheten henger sammen — fordi den senere kan se tilbake på den tidligeres erfaringer som sine egne. Dette er Lockes svar.
Legg merke til et grep hos Locke som ofte overses, og som gir uttelling å nevne: han behandler person som et eget begrep, forskjellig fra både «menneske» og «substans». «Person» er for ham et ansvarsbegrep — det utpeker den som kan holdes til regnskap for en handling. Det forklarer hvorfor han går til bevisstheten: det er den som gjør at en handling er min.
Spørsmålet om hva som gjør at en person på ett tidspunkt er numerisk identisk med en person på et annet — hva som gjør at du i dag er den samme som barnet på skolebildet. Merk at spørsmålet er numerisk og ikke kvalitativt: det gjelder ikke hvor lik du er den gangen, men om det er én person eller to. De tre klassiske kandidatene er sjelssubstans, kroppslig kontinuitet og bevissthetskontinuitet.
Lockes grep om å behandle «person» som et eget begrep, atskilt fra «menneske» (den biologiske organismen) og fra «substans» (det underliggende stoffet, materielt eller åndelig). En person er for Locke et tenkende, intelligent vesen som kan betrakte seg selv som seg selv på ulike tidspunkter — og dermed den som kan stilles til ansvar. Dette forklarer hvorfor han søker kriteriet i bevisstheten og ikke i kroppen. ⚠
Kriteriet at det er den samme personen fordi det er den samme kroppen, eller i det minste den samme levende organismen og den samme hjernen. Kriteriet er offentlig etterprøvbart og ligger til grunn for hvordan rettsvesen og hverdagsliv faktisk identifiserer folk. Det er hovedmotstanderen til de psykologiske kriteriene i hele denne debatten. ⚠
Gjør kort rede for de tre klassiske kandidatene til kriterium for personlig identitet, og si hvorfor Locke avviser sjelskriteriet.
Løkke 2 — Lockes minneteori og prinsen og skomakeren (~12 min)
Lockes teori skal gjengis i sin sterkeste form før den kritiseres. Å innføre en posisjon gjennom innvendingen mot den er feil #2 — stråmann, altså å gjengi en posisjon svakere enn den er.
Teorien: personlig identitet består i bevissthetskontinuitet. Så langt som en persons bevissthet kan strekkes bakover til en tidligere handling eller tanke, så langt strekker personen seg. Det er ikke kroppen, ikke sjelen, men bevissthetens rekkevidde som avgjør.
Hvorfor er dette en god teori, og ikke en snurrig påstand? Fordi det er bevisstheten som gjør at en handling er min. En hendelse jeg husker innenfra, som noe jeg gjorde, er min på en helt annen måte enn en hendelse jeg bare har lest om. Og fordi Locke behandler «person» som et ansvarsbegrep, følger det at ansvaret følger bevisstheten: det gir ingen mening å straffe en som ikke på noen måte kan nå tilbake til handlingen.
Tankefiguren er prinsen og skomakeren. Tenk at prinsens bevissthet — med alle hans minner om hoffet og oppdragelsen — våkner i skomakerens kropp, mens skomakerens bevissthet forsvinner. Hvem er nå hvem?
Lockes svar: personen som våkner i skomakerkroppen, er prinsen, for det er prinsens bevissthet som er der. Mennesket, altså den biologiske organismen, er fortsatt skomakeren — og Locke er nøye med akkurat dette skillet. Personen følger bevisstheten; mennesket følger kroppen.
Tankeeksperimentet har en presis funksjon: det trekker de to kriteriene fra hverandre og lar deg se hvilket av dem intuisjonen din faktisk følger. Og for de fleste følger den bevisstheten.
Teorien at personlig identitet består i bevissthetskontinuitet: så langt en persons bevissthet kan strekkes tilbake til en tidligere handling eller tanke, så langt strekker den samme personen seg. Verken kroppslig eller åndelig substans avgjør. Teorien er begrunnet i at det er bevisstheten som gjør en handling til min, og henger derfor sammen med Lockes syn på «person» som ansvarsbegrep. ⚠
Lockes tankeeksperiment der prinsens bevissthet med alle hans minner våkner i skomakerens kropp. Locke svarer at personen som våkner, er prinsen, mens mennesket — den biologiske organismen — fortsatt er skomakeren. Eksperimentets funksjon er å trekke kroppskriteriet og bevissthetskriteriet fra hverandre, slik at leseren kan se hvilket av dem intuisjonen faktisk følger. ⚠
Analyser tankeeksperimentet: hva er premissene, hva er konklusjonen, og hva ville det tatt å avvise det?
Konklusjonen Locke trekker. Personen i skomakerkroppen er prinsen. Begrunnelsen er ikke at det føles slik, men at alt vi holder en person ansvarlig for og alt vi mener med å være noen, har fulgt bevisstheten.
Hva det ville tatt å avvise eksperimentet. Man kan angripe på tre måter, og bare to av dem er gode.
Den dårlige: å si at scenarioet er umulig i praksis. Det er å omgå premissene i stedet for å ta dem som stipulasjoner — et tilfelle av stråmann i tankeeksperiment-variant. Poenget er hva vi ville sagt hvis det skjedde, og det er et spørsmål om begrepene våre, ikke om nevrologi.
Den gode nummer én: å benekte at intuisjonen er pålitelig. Kanskje vi følger bevisstheten fordi vi ser scenarioet innenfra, fra prinsens synsvinkel, og kanskje det er en fortellerteknisk effekt snarere enn en innsikt.
Den gode nummer to: å skille to spørsmål som eksperimentet slår sammen — hvem som er prinsen, og hvem vi har grunn til å behandle som prinsen. Kanskje bevisstheten avgjør det andre uten å avgjøre det første. Dette er nettopp den kilen Parfit senere kjører inn i, og den kommer i løkke 4.
Margnotat: legg merke til at analysen aldri fornekter premissene, og at den skiller den svake innvendingen fra de sterke. Å gjøre den sorteringen eksplisitt er kjennetegn 4 — selvstendighet og kritiske ferdigheter.
Gjør rede for Lockes minneteori, og forklar hvilken funksjon prinsen og skomakeren har i argumentet hans. Nevn deretter det du mener er teoriens sterkeste fortrinn framfor kroppskriteriet.
— naturlig pausepunkt —
Løkke 3 — Reids offiserparadoks og sirkularitetsinnvendingen (~12 min)
Minneteorien møter to standardinnvendinger. Begge skal navngis i en besvarelse; å beskrive dem uten navn gjør at sensor ikke kan se om du kjenner debatten.
Reids offiserparadoks. Thomas Reid konstruerer tre livsstadier:
- Gutten blir pisket for å ha stjålet frukt.
- Den tapre offiseren erobrer et flagg, og han husker piskingen.
- Den gamle generalen husker å ha erobret flagget, men husker ikke piskingen.
Bruk nå minneteorien. Offiseren husker gutten, altså er offiseren gutten. Generalen husker offiseren, altså er generalen offiseren. Men generalen husker ikke gutten, altså er generalen ikke gutten.
Dette er en direkte selvmotsigelse, og grunnen er presis: identitet er transitiv (fra kap. 2.3) — er A den samme som B og B den samme som C, må A være den samme som C. Minnerelasjonen er derimot ikke transitiv. En teori som gjør identitet lik minne, arver derfor en egenskap identitet ikke kan ha.
Sirkularitetsinnvendingen. Denne er dypere. Minneteorien sier: du er den samme personen som den som gjorde X, fordi du husker å ha gjort X. Men hva er det å huske å ha gjort X, til forskjell fra å innbille seg det eller å ha lest om det? Ekte erindring krever at det faktisk var du som gjorde det. Å huske noe man ikke har gjort, er ikke å huske; det er å ta feil.
Dermed er identiteten allerede forutsatt i begrepet «minne». Teorien forklarer identitet ved hjelp av noe som ikke kan forstås uten identitet, og forklaringen går i sirkel.
Dette er den innvendingen Parfit tar på alvor, og hans svar er kapitlets mest tekniske grep.
Thomas Reids innvending mot minneteorien: en offiser husker å ha blitt pisket som gutt, en general husker å ha vært offiser, men generalen husker ikke piskingen. Minneteorien gir da at generalen er offiseren, offiseren er gutten, men generalen ikke er gutten — i strid med at identitet er transitiv. Innvendingen viser at minnerelasjonen mangler en egenskap identitetsrelasjonen må ha. ⚠
Den klassiske innvendingen at minneteorien forutsetter det den skal forklare: ekte erindring av å ha gjort X krever at det var jeg som gjorde X, ellers er det ikke erindring, men innbilning. Identitet ligger dermed allerede i begrepet «minne», og forklaringen går i sirkel. Innvendingen er dypere enn offiserparadokset, fordi den rammer teoriens form og ikke bare dens konsekvenser. ⚠
Gjengi det beste forsvaret mot offiserparadokset, og vurder om det holder.
En kjede av denne typen er transitiv, selv om hvert ledd ikke er det — akkurat som «forfar til» er transitiv selv om «far til» ikke er det. Selvmotsigelsen forsvinner.
Vurdering — hva forsvaret oppnår. Det er et vellykket forsvar mot Reid, og det er viktig å si det rett ut: offiserparadokset er ikke lenger et moteksempel mot minneteorien i den forbedrede formen. Skillet mellom direkte forbindelse og kjede er dessuten ikke en ad hoc-manøver, siden det svarer til noe vi faktisk mener — vi regner oss som den samme som toåringen selv om vi ikke husker henne.
Vurdering — hva forsvaret ikke oppnår. Sirkularitetsinnvendingen står helt uberørt. Kjeden består fortsatt av minner, og hvert ledd i den forutsetter fortsatt identitet for å telle som erindring. Å bygge en lang kjede av sirkulære ledd gir ingen mindre sirkulær teori.
Margnotat: legg merke til at de to innvendingene her ble adskilt og behandlet ulikt — den ene besvares, den andre står. Å vise at et forsvar lykkes mot én innvending og mislykkes mot en annen, er en veiing, og det er nettopp veiingen som skiller et C-svar fra et A-svar.
b) Forklar hvorfor sirkularitetsinnvendingen er en dypere innvending enn offiserparadokset.
b) Hvilken egenskap ved identitetsrelasjonen bryter minneteorien mot?
c) Hva er sirkularitetsinnvendingen, i to setninger?
— naturlig pausepunkt —
Løkke 4 — Parfit: q-hukommelse, kontinuitet og det som betyr noe (~16 min)
Derek Parfit gjør tre trekk. Hold dem fra hverandre — de fleste besvarelser slår dem sammen, og da forsvinner argumentet.
Trekk 1: kvasi-hukommelse (q-hukommelse). Parfit definerer en videre relasjon enn erindring. Jeg q-husker en erfaring dersom (1) jeg har et tilsynelatende minne om den, (2) noen faktisk hadde erfaringen, og (3) minnet mitt henger sammen med den erfaringen på riktig måte — det er forårsaket av den langs den vanlige veien.
Legg merke til hva som mangler i lista: kravet om at det var jeg som hadde erfaringen. Vanlig erindring er da bare det spesialtilfellet av q-hukommelse der personen tilfeldigvis er den samme. Og siden q-hukommelse kan defineres uten å nevne identitet, kan den brukes til å forklare identitet uten sirkel. Dette er svaret på innvendingen fra forrige løkke.
Trekk 2: kontinuitet mot forbindelse. Dette skillet er det som oftest bommes på, og det er feil #2 — stråmann i sin vanligste form her.
Psykologisk forbindelse er de direkte båndene: å q-huske en bestemt hendelse, å ha beholdt en bestemt intensjon, å ha samme karaktertrekk. Forbindelser svekkes med tiden — du har svært få direkte bånd til deg selv som femåring.
Psykologisk kontinuitet er kjeder av overlappende forbindelser. Du har sterke forbindelser til deg selv i fjor, som hadde sterke forbindelser til året før, og så videre tilbake til femåringen. Kontinuiteten er ubrutt selv om forbindelsen er nesten borte.
Forskjellen betyr noe fordi de to oppfører seg ulikt: kontinuitet er transitiv, forbindelse ikke. Det er nettopp derfor kontinuiteten kan bære identitet, mens forbindelsen ikke kan.
Trekk 3: reduksjonisme og «identitet er ikke det som betyr noe». Parfit er reduksjonist: en persons eksistens består i at det finnes en hjerne og en kropp, og at det inntreffer en rekke sammenknyttede fysiske og mentale hendelser. Det er ikke noe ytterligere faktum utover dette. Merk hva dette ikke er: det er ikke påstanden at personer ikke finnes. Personer finnes, på samme måte som nasjoner finnes, uten at det finnes noe ytterligere ved en nasjon utover borgerne og deres organisering.
Så kommer den omdiskuterte konklusjonen. Tenk deg en deling: hjernehalvdelene dine transplanteres til hver sin kropp, og begge våkner med full psykologisk kontinuitet til deg. Hvem er du?
- Begge kan ikke være deg — de er to, og ved transitiviteten fra kap. 2.3 ville de da vært identiske med hverandre.
- Bare den ene kan ikke være deg — det er ingen forskjell mellom dem som kunne begrunne valget.
- Ingen av dem kan ikke være deg — du ville jo overlevd hvis bare den ene halvdelen ble transplantert, og det å redde en halvdel til kan ikke være verre enn å ødelegge den.
Parfits konklusjon: identiteten er ubestemt her, men det spiller ingen rolle. Det du bryr deg om når du bryr deg om å overleve, er den psykologiske kontinuiteten — at noen fortsetter dine prosjekter, husker ditt liv innenfra, elsker dem du elsket. Det har du i dobbelt monn etter delingen. Altså er det ikke identiteten som betyr noe, men kontinuiteten.
Dette er reelt omstridt. Kritikere svarer at delingstilfellet er så fjernt at det ikke bør styre begrepene våre; at «ubestemt identitet» er en for høy pris; og at Parfits egen argumentasjon forutsetter at vi allerede vet hva det er å bry seg om seg selv. Framstill uenigheten som uenighet — det er ikke en avklart sak.
En videre relasjon enn erindring: jeg q-husker en erfaring dersom jeg har et tilsynelatende minne om den, noen faktisk hadde den, og minnet er forårsaket av den på riktig måte. Kravet om at det var jeg som hadde erfaringen, er utelatt. Fordi q-hukommelse kan defineres uten å nevne identitet, kan den brukes til å forklare identitet uten sirkularitet — og det er dette som er dens hensikt. ⚠
De direkte psykologiske båndene mellom en person på ett tidspunkt og på et annet: å q-huske en bestemt hendelse, å ha beholdt en bestemt intensjon, å ha samme overbevisninger og karaktertrekk. Forbindelser svekkes over tid, og de er ikke transitive. Å forveksle forbindelse med kontinuitet er den vanligste presisjonsfeilen i dette temaet. ⚠
Kjeder av overlappende psykologiske forbindelser: sterke bånd til i fjor, som hadde sterke bånd til året før, og så videre. Kontinuiteten kan være ubrutt selv der den direkte forbindelsen er nesten borte — du er kontinuerlig med femåringen uten å ha mange direkte bånd til henne. Kontinuitet er transitiv, og det er derfor den kan bære identitet der forbindelsen ikke kan. ⚠
Synet at en persons eksistens består i at det finnes en hjerne og en kropp og at det inntreffer en rekke sammenknyttede fysiske og mentale hendelser — og at det ikke finnes noe ytterligere faktum utover dette. Merk presist: Parfit hevder ikke at personer ikke finnes. Personer finnes slik nasjoner finnes, uten at det er noe ved nasjonen utover borgerne og deres organisering. ⚠
Parfits omdiskuterte konklusjon fra delingstilfeller: der identiteten er ubestemt, men den psykologiske kontinuiteten er intakt, har man alt man rimeligvis bryr seg om når man bryr seg om å overleve. Altså er det kontinuiteten, ikke identiteten, som har betydning. Konklusjonen er reelt omstridt — kritikere avviser både delingstilfellets vekt og prisen ved ubestemt identitet. ⚠
En reisestasjon skanner kroppen din i detalj, destruerer originalen og bygger en molekylært identisk kopi på destinasjonen. Kopien våkner med alle dine minner, prosjekter og følelser, og er overbevist om å ha reist. Overlever du? Svar for kroppskriteriet, for Locke og for Parfit, og ta stilling.
Locke: du overlever. Bevisstheten som våkner, kan strekkes bakover til alt du har gjort, og for Locke er det bevissthetens rekkevidde som avgjør. Merk at Locke også ville sagt at mennesket ikke overlevde — den biologiske organismen er borte. Personen fortsetter; organismen gjør det ikke.
Parfit: her må vi være presise, for det er nettopp her de fleste svarene glipper. Parfit vil si at spørsmålet «overlever du?» ikke har noe skjult, ytterligere svar utover de fysiske og psykologiske kjensgjerningene, og de er alle kjent: originalen ble destruert, kopien har full psykologisk kontinuitet med deg. Men — og dette er poenget — spørsmålet er heller ikke så viktig som det virker. Det du bryr deg om når du bryr deg om å overleve, er at noen fortsetter livet ditt innenfra: husker det, fullfører prosjektene, holder løftene. Det er tilfelle. Så du har det som betyr noe, uansett hvordan man bestemmer seg for å bruke ordet «samme».
Ta stilling — og legg merke til at oppgaven ber om det. En forsvarlig landing: kroppskriteriet gir den mest ubehagelige, men også den mest robuste dommen, fordi det er det eneste kriteriet som ikke gir merkelige resultater i doblingstilfeller — skulle maskinen bygget to kopier, ville Locke og Parfit vært i alvorlige vansker, mens kroppskriteriet uanfektet ville sagt at ingen av dem er deg. Men prisen er at kriteriet ikke forklarer hvorfor overlevelse betyr noe for oss.
En like forsvarlig landing går motsatt vei: Parfits analyse er riktig nettopp fordi den skiller det metafysiske spørsmålet fra det spørsmålet vi faktisk bryr oss om, og det er en ekte innsikt og ikke en unnvikelse.
Margnotat: legg merke til at dette er en (omstridt — begge landinger forsvarlige)-oppgave. Det som skiller nivåene, er ikke hvilken vei du går, men om du har vist hva hver vei koster.
b) Løser kvasi-hukommelse sirkularitetsproblemet? Gi den beste innvendingen mot at den gjør det.
Løkke 5 — Pensumets framstilling, og sammenligningen (~10 min)
Conee og Sider behandler dette stoffet under termen «the psychological continuity view» — det psykologiske kontinuitetssynet på personlig identitet. Framstillingen deres samler Locke-tradisjonen og Parfits presiseringer i én posisjon: det som gjør deg til den samme personen over tid, er en ubrutt kjede av overlappende psykologiske forbindelser, ikke kroppslig eller åndelig substans. ⚠
V2016-oppgaven navngir denne termen. Da holder det ikke å skrive generelt om psykologisk kontinuitet. Ber oppgaven om Conee og Siders framstilling, skal termen brukes ordrett og innholdet forankres i deres behandling av den — hvilke innvendinger de tar opp, og hvordan de vurderer dem. Å svare med et allment referat av minneteorien er feil #5 — å bomme på den navngitte teksten, og det er dokumentert som en fellekilde i dette emnet.
Koblingen er utgave-sensitiv ⚠: begrepene er stabile, men kapittelinndeling og utgave varierer. Oppgi aldri sidetall.
Til slutt sammenligningskartet, som er det du trenger til S2-oppgaver om Locke mot Parfit:
| Dimensjon | Locke | Parfit |
|---|---|---|
| Hva identitet består i | Bevissthetskontinuitet, forstått som minnets rekkevidde | Psykologisk kontinuitet: kjeder av overlappende forbindelser |
| Forholdet til sirkularitet | Rammes av innvendingen; «minne» forutsetter identitet | Unngår den ved q-hukommelse, som defineres uten identitet |
| Er identitet et ytterligere faktum? | Ja — det er en kjensgjerning om hvem personen er | Nei — reduksjonisme: ikke noe utover de fysiske og psykologiske fakta |
| Betyr identitet noe? | Ja — den bærer ansvar, straff og forventning | Ikke i seg selv; det er kontinuiteten som betyr noe |
Legg merke til at de to første radene viser at Parfit viderefører Locke, mens de to siste viser at han bryter med ham. Å si dette eksplisitt er kjennetegn 3 — den påviste sammenhengen — og det er det enkleste grepet som løfter en sammenligningsbesvarelse.
Conee og Siders term for det psykologiske kontinuitetssynet på personlig identitet: det som gjør deg til den samme personen over tid, er en ubrutt kjede av overlappende psykologiske forbindelser, ikke kroppslig eller åndelig substans. Termen er navngitt i settene, blant annet i V2016, og skal brukes ordrett når oppgaven ber om den — et allment referat av minneteorien er ikke et svar på det spørsmålet. ⚠
Sammenlign Lockes og Parfits syn på personlig identitet. Bruk minst tre dimensjoner, og vurder kort på hver.
«Er identitet det som betyr noe?» Drøft med utgangspunkt i pensum.
- Feil #2 — stråmann/feilframstilling, hovedvarianten: å blande psykologisk forbindelse med psykologisk kontinuitet. Forbindelse er de direkte båndene og er ikke transitiv; kontinuitet er kjeder av overlappende forbindelser og er transitiv. Hele Parfits svar på Reid hviler på skillet, og bommer du på det, kollapser resten.
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å nevne «q-hukommelse» uten å si hvilket problem den løser. Poenget med begrepet er at det er definert uten kravet om at det var jeg som hadde erfaringen, og at det derfor kan forklare identitet uten sirkel. Uten sirkularitetsproblemet er begrepet uforståelig.
- Feil #5 — å bomme på den navngitte teksten: å skrive generelt om psykologisk kontinuitet der oppgaven ber om Conee og Siders «the psychological continuity view». Ber oppgaven om teksten, skal termen brukes ordrett og innholdet forankres i deres framstilling.
- Å tilskrive Parfit en konklusjon han ikke trakk: «Parfit mener at personer ikke finnes» er usant. Han er reduksjonist: personers eksistens består i upersonlige fysiske og psykologiske fakta, og identitet er ikke det som betyr noe. Det er en helt annen påstand enn at personer ikke finnes.
- Å avgjøre en levende strid: om Parfit har rett i at identitet ikke er det som betyr noe, er reelt omstridt. Skriv aldri at saken er avklart. Gjengi den beste grunnen på hver side, og la standpunktet ditt hvile på hvilken du finner sterkest.
- Å avvise tankeeksperimentene som urealistiske: «man kan jo ikke dele en hjerne slik» er å omgå premissene i stedet for å ta dem som stipulasjoner. Spørsmålet er hva vi ville sagt hvis, og det er et spørsmål om begrepene våre.
Begrepsbank (~7 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
— naturlig pausepunkt —
Kriteriet at det er den samme personen fordi det er den samme immaterielle sjelen. Lockes innvending er ikke at sjeler ikke finnes, men at kriteriet er ubrukelig: byttet noen ut sjelen din over natten uten å endre noe annet, ville ingen — heller ikke du — merket det, og alt vi bryr oss om ved en person ville fulgt bevisstheten. ⚠
Å bryte det vanlige sammenfallet mellom kroppskriteriet og bevissthetskriteriet. I hverdagen peker de to alltid samme vei, og derfor merker vi ikke at vi bruker to kriterier. Eksperimentet tvinger dem fra hverandre og viser hvilket intuisjonen faktisk følger. Å svare at scenarioet er umulig i praksis, er å omgå premissene i stedet for å ta dem som stipulasjoner.
Gutten som piskes for å ha stjålet frukt; den tapre offiseren som erobrer et flagg og husker piskingen; generalen som husker bragden, men ikke piskingen. Minneteorien gir da at generalen er offiseren, offiseren er gutten, men generalen ikke er gutten — og det bryter transitiviteten. Å kunne gjengi de tre stadiene presist er halve svaret på en Reid-oppgave. ⚠
Identitet er transitiv: er A den samme som B og B den samme som C, må A være den samme som C. Direkte erindring er ikke transitiv. En teori som setter likhetstegn mellom identitet og direkte minne, gir derfor motsigelser. Løsningen er å bytte den direkte relasjonen med en kjede av overlappende forbindelser, som er transitiv. Transitiviteten kom inn i kap. 2.3.
Justeringen som redder minneteorien fra offiserparadokset: det kreves ikke at generalen husker piskingen direkte, bare at det finnes en ubrutt kjede av overlappende minneforbindelser mellom dem. Kjeden er transitiv selv om leddene ikke er det, slik «forfar til» er transitiv selv om «far til» ikke er det. Forsvaret virker mot Reid, men gjør ingenting med sirkularitetsinnvendingen. ⚠
(1) Jeg har et tilsynelatende minne om erfaringen. (2) Noen hadde faktisk erfaringen. (3) Minnet er forårsaket av erfaringen på riktig måte. Kravet om at det var jeg som hadde erfaringen, er utelatt — og det er hele poenget. Den beste innvendingen retter seg mot det tredje vilkåret: kan «riktig måte» spesifiseres uten å nevne identitet? ⚠
På Parfits analyse er ordinær erindring bare det tilfellet av kvasi-hukommelse der personen som husker, tilfeldigvis er den som hadde erfaringen. Det er dette som gjør analysen ikke-sirkulær: den videre relasjonen defineres først, og identiteten kommer inn etterpå som et spesialtilfelle, ikke som en forutsetning. ⚠
Tankeeksperimentet der begge hjernehalvdeler transplanteres til hver sin kropp, og begge våkner med full psykologisk kontinuitet til deg. Begge kan ikke være deg (transitiviteten), bare den ene kan ikke være deg (ingen forskjell begrunner valget), og ingen av dem kan heller ikke være deg (du ville overlevd med bare én halvdel). Parfit konkluderer at identiteten er ubestemt — og at det ikke gjør noe. ⚠
Uttrykket for det Parfit benekter: at det utover alle fysiske og psykologiske kjensgjerninger skulle finnes et eget faktum om hvorvidt en fremtidig person er meg. Er alt annet kjent og spørsmålet fortsatt åpent, er det ifølge Parfit ikke fordi noe er skjult, men fordi det ikke er mer å vite. Å forstå dette uttrykket er nøkkelen til reduksjonismen. ⚠
At noen fortsetter livet ditt innenfra: husker det, fullfører prosjektene, holder løftene, elsker dem du elsket. Dette er den psykologiske kontinuiteten, og den kan foreligge også der identiteten er ubestemt. Konklusjonen — at det derfor er kontinuiteten og ikke identiteten som betyr noe — er reelt omstridt, og skal framstilles som omstridt.
Tre går igjen: at et scenario vi aldri møter, ikke bør styre begrepene våre; at ubestemt identitet er en for høy pris; og at kontinuitet kan være det som betyr noe for overlevelse uten å være det for ansvar, siden to kontinuerlige kandidater ikke begge kan sone en dom. Den siste er den skarpeste, fordi den gir Locke et område Parfit ikke har tatt.
Scenarioet der originalen destrueres og en molekylært identisk kopi bygges et annet sted. Kroppskriteriet: du dør, og kopien er kvalitativt lik uten å være numerisk deg. Locke: du overlever som person, men ikke som menneske. Parfit: alle fakta er kjent, og du har det som betyr noe. Casen er den korteste veien til å vise hva de tre kriteriene innebærer.
Innvendingen at psykologiske kriterier bryter sammen dersom kopieringsmaskinen bygger to kopier: begge er like kontinuerlige med deg, og kriteriet kan ikke velge. Kroppskriteriet er upåvirket og sier at ingen av dem er deg. Dette er det psykologiske kriteriets hardeste utfordring, og det er den samme strukturen som i delingstilfellet.
Parfits begrep for det som foreligger i deling og teletransport: noen fortsetter livet ditt psykologisk, uten at det er avgjort at vedkommende er deg. Poenget er at overlevelse i den forstand vi bryr oss om, ikke krever numerisk identitet. Å bruke uttrykket presist er det som skiller en Parfit-besvarelse fra et løst referat om at «alt bare er kontinuitet». ⚠
Kilen som går igjen i hele kapitlet: spørsmålet om hvem en person er, kan skilles fra spørsmålet om hvem vi har grunn til å behandle som den personen. Locke slår dem sammen ved å gjøre «person» til et ansvarsbegrep; Parfit trekker dem fra hverandre. Å påpeke skillet er ofte det grepet som løfter en besvarelse fra jevnt godt til godt.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.