4.2 Kripkes modale dualisme
Kripkes argument mot psyko-nevral identitet via rigide designatorer — og nøkkelspørsmålet sensor stiller: hvordan skiller Kripke seg fra Descartes?
Kripke hører til dualisme-temaet, som er tema i 13 av 21 sett. Han opptrer i tre av dem, og alltid sammen med noe annet: V2014 (fysikalisme, med Descartes og Kripke som de to angriperne), H2018-utsatt (Kripkes argument mot identitetsteorien) og H2024, der Descartes og Kripke kobles eksplisitt. Det siste er ferskvare, og ferske oppgaveformer pleier å gå igjen.
Tre oppgavesjangre. Kodene skrives fullt ut her, slik de gjør ved første bruk i hvert kapittel:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk omskrevet formulering: «Gjør rede for Kripkes argument mot at smerte er identisk med en hjernetilstand, drøft ett svar fysikalisten kan gi, og ta stilling.»
- S2 — sammenlign to posisjoner langs to til fire dimensjoner. Dette er det faste paret Descartes mot Kripke, og det er H2024-formen. Sensor vil vite hva som skiller de to argumentene, ikke bare at begge er kritiske til fysikalismen.
- S3 — argument- eller tankeeksperimentanalyse. Typisk: «Rekonstruer Kripkes identitetsargument. Hvor er det svakest?»
Temaet har høyeste prioritet, men av en litt annen grunn enn de øvrige: det er ikke det hyppigste, det er det mest diskriminerende. Nesten alle kan skrive noe om Descartes. Langt færre kan si presist hvorfor Kripke ikke er en Descartes med nyere ordforråd — og det er nettopp det spørsmålet settene stiller når de kobler de to.
Sist du var her — de fire påstandene fra kap. 3.2 du trenger nå:
1. Mulige verdener er analyseredskapet for modale påstander. At noe er nødvendig, betyr at det er sant i alle mulige verdener; at noe er mulig, betyr at det er sant i minst én.
2. Modallogikken har to operatorer: nødvendighet og mulighet. De skrives og , slik at leses «nødvendigvis p» og leses «muligens p». Du trenger ikke mer notasjon enn dette i kapitlet, og alt står samlet i «Symbol- og formelliste» til slutt.
3. Metafysisk nødvendighet er ikke det samme som logisk eller analytisk nødvendighet. At vann er H₂O, følger ikke av ordenes betydning — det ble oppdaget — men det kunne likevel ikke vært annerledes.
4. Nødvendig identitet: er x og y én og samme ting, så er de nødvendigvis én og samme ting. Formelt: . Dette er Kripke-arven fra 3.2, og det er premisset hele dette kapitlet bygger på.
Fra kap. 4.1 trenger du dessuten kjeden tenkelighet → mulighet. Descartes gikk fra hva han kunne forestille seg klart og tydelig, til hva som var mulig. Kripke går samme vei, men bygger broen med helt andre materialer — og det er hele poenget.
Alt du finner av modellsvar og momentlister i denne boka er skrevet av oss ut fra pensum. FIL1001 har verken publiserte løsningsforslag eller fasit, og boka gir seg aldri ut for å gjengi noe slikt.
Temaet i fagets landskap
Du lærte på skolen at vann er H₂O. Legg merke til hvilken slags opplysning det var. Ingen fant den ut ved å tenke over hva ordet «vann» betyr; noen måtte ut i et laboratorium. Og likevel: kan du få deg til å si at vann kunne vært noe annet enn H₂O? At det finnes en måte verden kunne vært på der akkurat det samme stoffet består av noe helt annet?
De fleste nøler her, og nølingen er filosofisk interessant. Vi har fått en opplysning som er oppdaget — altså ikke gitt på forhånd av begrepene — og som likevel virker som om den ikke kunne vært annerledes. Kripke har et navn på slike opplysninger: de er nødvendige, men a posteriori. De handler om hva ting er, ikke om hvordan vi omtaler dem.
Så kommer spørsmålet dette kapitlet handler om. Identitetsteorien, som du møter i full bredde i kap. 4.3, sier at smerte er en bestemt hjernetilstand — på samme måte som vann er H₂O, en vitenskapelig oppdaget identitet. Kripkes trekk er å ta den sammenligningen på ordet. Er det virkelig samme slags påstand? Og hvis det er det, hvorfor kan vi da så lett forestille oss å ha vondt uten at den hjernetilstanden foreligger — mens vi ikke kan forestille oss vann uten H₂O?
Merk allerede nå: Kripke argumenterer ikke for at det finnes en sjelesubstans. Han argumenterer for at en bestemt påstand ikke kan være sann. De to tingene forveksles så ofte at det er verdt å ha det i bakhodet fra første side.
Løkke 1 — Rigide designatorer (~12 min)
Kripkes apparat begynner i språket, med et skille mellom to måter uttrykk kan plukke ut ting på.
Tenk på uttrykket «Norges statsminister». Det plukker ut én bestemt person nå. Men det gjør det ved å beskrive en rolle, og rollen kunne vært fylt av noen andre. Sier vi «Norges statsminister kunne vært en annen person», sier vi noe sant og udramatisk. Uttrykket peker på ulike personer i ulike mulige verdener. Slike uttrykk kaller Kripke ikke-rigide.
Tenk så på et egennavn: «Erna Solberg». Sier vi «Erna Solberg kunne vært en annen person», sier vi noe rart — ikke usant, men uforståelig. Vi kan tenke oss at hun hadde et annet yrke, et annet navn, en annen livshistorie. Vi kan ikke tenke oss at hun var noen andre. Egennavnet peker på den samme personen i enhver mulig verden der hun finnes i det hele tatt. Det er en rigid designator.
Kripkes viktige tilføyelse er at også naturslagstermer oppfører seg slik: «vann», «gull», «varme», «smerte». De plukker ikke ut et stoff ved hjelp av en beskrivelse som kunne vært oppfylt av noe annet; de plukker ut det stoffet — det vi faktisk møtte og døpte — i alle mulige verdener. Er dette riktig, følger det noe kraftig, og det er neste løkke.
Et uttrykk som betegner det samme objektet i alle mulige verdener der objektet finnes. Egennavn er standardeksemplet, og Kripke hevder at naturslagstermer som «vann», «gull» og «varme» også er rigide. Motstykket er den ikke-rigide designatoren, typisk en bestemt beskrivelse som «oppfinneren av trykkpressen» eller «det stoffet som fyller innsjøene» — den kan peke på ulike ting i ulike verdener. Skillet er hele grunnlaget for kapitlets argument, og en besvarelse som nevner termen uten å vise hva den gjør, begår feil #3 — navnedropping uten innhold. ⚠
Et uttrykk som plukker ut sin gjenstand via en rolle eller en beskrivelse, slik at det kan peke på ulike ting i ulike mulige verdener: «den lengste elva i Europa», «vinneren av valget». Testen er enkel: kan vi si «… kunne vært noen andre» uten å si noe uforståelig? Kan vi det, er uttrykket ikke-rigid. ⚠
Ord for slag av stoffer, arter og fenomener: «vann», «gull», «tiger», «varme», «lyn». Kripkes påstand er at de fungerer som egennavn for slag — de plukker ut det slaget vi faktisk har møtt, ikke det som oppfyller en bestemt beskrivelse. Derfor gjelder rigiditeten også for dem, og derfor kan vitenskapelige oppdagelser om hva de er, bli nødvendige sannheter. ⚠
Avgjør for hvert uttrykk om det er rigid eller ikke-rigid, og begrunn med testen: kan uttrykket ha pekt på noe annet? Uttrykkene er (1) «Aristoteles», (2) «Platons mest berømte elev», (3) «vann», (4) «det stoffet som renner i norske elver».
(2) «Platons mest berømte elev» er ikke-rigid. Hadde en annen av Platons elever blitt mer berømt, ville beskrivelsen pekt på ham. Uttrykket plukker ut den som fyller en rolle, og rollen kunne vært fylt av en annen.
(3) «vann» er rigid, ifølge Kripke. Det plukker ut det stoffet vi faktisk møtte og døpte, i enhver mulig verden der det finnes. En verden der en helt annen væske fyller innsjøene, er ikke en verden der vann er noe annet — det er en verden der noe annet enn vann fyller innsjøene.
(4) «det stoffet som renner i norske elver» er ikke-rigid. Beskrivelsen kunne vært oppfylt av en annen væske, og i den verdenen ville uttrykket pekt på den.
Poenget med øvelsen: legg merke til hvor mye arbeid punkt (3) gjør. Det er der Kripke går utover det opplagte, og det er der en fysikalist som vil svare ham, kan sette inn støtet. Hele argumentet i løkke 3 hviler på at også ord som «smerte» hører til denne kategorien.
b) Bruk rigiditetstesten på uttrykkene «morgenstjernen» og «den planeten som er synlig lengst om morgenen», og si hvilket som er hvilket.
c) Hvorfor er det viktig for Kripke at også naturslagstermer er rigide?
Løkke 2 — Nødvendig identitet og a posteriori nødvendighet (~13 min)
Nå settes de to bitene sammen. Fra kap. 3.2 har du at identitet er nødvendig: er x og y én og samme ting, kunne de ikke vært to. Formelt: . Begrunnelsen er enkel når man tenker over den. Alt har nødvendigvis den egenskapen å være identisk med seg selv. Er x = y, så har y dermed egenskapen å være nødvendigvis identisk med x. Altså er .
Legg merke til at dette gjelder tingene, ikke uttrykkene. Derfor kreves rigiditeten: skal en identitetssetning uttrykke nødvendig identitet, må begge sidene peke på den samme tingen i alle verdener. «Norges statsminister er Norges mest omtalte politiker» kan godt være sant og likevel tilfeldig, fordi begge uttrykkene er ikke-rigide.
Men når begge sidene er rigide, får vi Kripkes berømte resultat: sanne identiteter mellom rigide designatorer er nødvendige — også når de er oppdaget empirisk. «Hesperus er Fosforos» — aftenstjernen er morgenstjernen — er en oppdagelse babylonske astronomer måtte gjøre, og likevel er det ingen mulig verden der de er to. «Vann er H₂O» er det samme.
Her oppstår en åpenbar innvending, og Kripkes svar på den er selve nøkkelen til resten av kapitlet. Innvendingen er: men det føles jo som om det kunne vært annerledes. Man kan lett forestille seg å oppdage at vannet i innsjøene var XYZ og ikke H₂O. Hvordan kan noe være nødvendig hvis vi kan forestille oss at det er falskt?
Kripkes svar er at forestillingen er ekte, men feilbeskrevet. Det du egentlig forestiller deg, er en situasjon som er kvalitativt lik den du er i: en verden der en klar, drikkbar væske fyller innsjøene og viser seg å være XYZ. Den situasjonen er fullt mulig. Men den er ikke en verden der vann ikke er H₂O — det er en verden der noe annet enn vann fyller innsjøene. Du forvekslet hvordan noe framstår med hva det er.
P2: Anta at x = y. Da har y alle egenskaper x har (Leibniz' lov, kap. 1.2) — også egenskapen å være nødvendigvis identisk med x.
K: Altså . Er to ting én, kunne de ikke vært to.
Resultatet gjelder tingene. For at en setning skal uttrykke det, må begge sider være rigide designatorer — ellers snakker setningen om roller som kunne vært fylt av ulike ting.
Tesen at dersom x og y er én og samme ting, er de nødvendigvis én og samme ting: . Begrunnelsen går via at alt nødvendigvis er identisk med seg selv, pluss Leibniz' lov. Tesen er innført i kap. 3.2 og er premisset alt i dette kapitlet hviler på. Merk at den gjelder ting, ikke uttrykk — derfor trengs rigiditeten i tillegg. ⚠
En sannhet som er nødvendig — den kunne ikke vært annerledes — men som bare kunne oppdages empirisk. «Vann er H₂O» og «Hesperus er Fosforos» er standardeksemplene. Kategorien er Kripkes viktigste bidrag til modalteorien, og den bryter en gammel antakelse om at det nødvendige og det a priori er det samme. Den beslektede kategorien er a priori kontingens: noe som kan vites på forhånd, men likevel kunne vært annerledes. ⚠
Aftenstjernen og morgenstjernen, som viste seg å være samme himmellegeme — planeten Venus. Eksemplet er Kripkes mal for en a posteriori nødvendighet: begge navn er rigide, identiteten er sann, altså er den nødvendig — og likevel måtte den oppdages. At det føles som om de kunne vært to, forklarer Kripke med at vi egentlig forestiller oss en verden der to ulike himmellegemer inntar de to posisjonene på himmelen. ⚠
Kripkes standardmanøver for å forklare bort den tilsynelatende tilfeldigheten ved en nødvendig sannhet: det du forestiller deg, er ikke at vann ikke er H₂O, men en kvalitativt lik situasjon der noe annet framstår for deg slik vann framstår. Manøveren krever at det finnes et skille mellom hvordan noe framstår og hva det er. Hele argumentet mot identitetsteorien består i å vise at nettopp dette skillet ikke finnes for smerte. ⚠
Skillet som gjør illusjonsforklaringen mulig. At noe er epistemisk mulig, betyr at det er forenlig med det vi vet — for alt babylonerne visste, kunne Hesperus vært en annen planet enn Fosforos. At noe er metafysisk mulig, betyr at det finnes en mulig verden der det er sant. Kripkes poeng er at de to ofte forveksles, og at det som føles som en mulighet, ofte bare er en åpen kunnskapstilstand.
En kandidat innvender: «Kripke tar feil. Jeg kan tydelig forestille meg at forskerne i morgen finner ut at vann ikke er H₂O. Altså er identiteten ikke nødvendig.» Analyser innvendingen.
Hva Kripke svarer: hun har beskrevet forestillingen sin galt. Det hun har forestilt seg, er en situasjon der forskerne oppdager en feil i det vi tror — altså at vår nåværende kunnskapstilstand er uriktig. Det er en epistemisk mulighet, og den er reell: for alt vi vet, kunne kjemien vår vært feil. Men identitetspåstanden gjelder ikke hva vi vet; den gjelder hva stoffet er. Er vann faktisk H₂O, er det ingen mulig verden der akkurat det stoffet er noe annet.
Alternativt kan hun ha forestilt seg en verden der en klar, drikkbar, luktfri væske fyller innsjøene og består av XYZ. Den verdenen er fullt mulig. Men da har hun forestilt seg en verden der noe annet enn vann fyller innsjøene — ikke en verden der vann ikke er H₂O. Forestillingen var kvalitativt lik vår situasjon, og det var likheten hun grep, ikke stoffet.
Hvorfor dette er verdt å lære grundig: manøveren er fysikalistens redningsverktøy. Hver gang noen sier «jeg kan forestille meg det mentale uten det fysiske», kan fysikalisten svare: «du forestilte deg noe kvalitativt likt, ikke det du tror». Kripkes argument i neste løkke består nettopp i å vise at verktøyet ikke virker på smerte.
Margnotat: legg merke til at innvendingen ikke ble avvist, men omtolket. Å vise at en innvending hviler på en forveksling er sterkere enn å påstå at den er feil, og det er kjennetegn 4 — selvstendighet og kritiske ferdigheter — i praksis.
b) Forklar hvordan Kripke håndterer innvendingen om at «varme kunne vært noe annet enn molekylbevegelse».
c) Hvilken forutsetning må være oppfylt for at håndteringen i (b) skal fungere?
Løkke 3 — Argumentet mot identitetsteorien (~15 min)
Nå kan vi sette Kripkes apparat mot målskiven. Identitetsteorien — behandlet fullt ut i kap. 4.3 — hevder at mentale tilstander er identiske med hjernetilstander, og standardformuleringen er «smerte = C-fiber-fyring». Teorien er ikke en påstand om at ordene betyr det samme; den er ment som en vitenskapelig oppdaget identitet, akkurat som at vann er H₂O eller at lyn er elektrisk utladning. Nettopp derfor kan Kripkes apparat brukes på den.
Steg for steg. Er «smerte» og «C-fiber-fyring» begge rigide, og er identiteten sann, må den være nødvendig. Da finnes det ingen mulig verden med smerte uten C-fiber-fyring, og ingen med C-fiber-fyring uten smerte.
Men det virker helt tydelig mulig. En skapning som er koblet helt annerledes, kan ha vondt; en skapning med de samme fibrene kan la være å kjenne noe. Fysikalisten skal nå bruke illusjonsforklaringen: «det du forestiller deg, er bare noe kvalitativt likt smerte, ikke smerte selv.»
Og her stopper det opp, sier Kripke. Å forestille seg noe som føles nøyaktig som smerte, er å forestille seg smerte. For varme kunne vi skille mellom varmen selv og følelsen av varme; for vann mellom stoffet og den klare væsken vi ser. Smerte har ikke to slike lag. Vi plukker ikke ut smerten via en tilfeldig virkning den har på oss — smerten er den følte kvaliteten. Det finnes ingen framtreden å ta feil av, og dermed ingen illusjon å forklare bort. Da må tenkeligheten tas på alvor som en ekte mulighet, og da er identiteten ikke nødvendig, og da er den — ved nødvendig identitet — ikke sann.
Synet at mentale tilstander er numerisk identiske med hjernetilstander: smerte er ikke bare korrelert med C-fiber-fyring, den er C-fiber-fyring. Identiteten er ment som a posteriori og vitenskapelig, ikke som en betydningslikhet — «smerte» og «C-fiber-fyring» betyr ikke det samme, like lite som «lyn» og «elektrisk utladning» gjør det. Full behandling, med lyn-analogien og de øvrige innvendingene, i kap. 4.3. ⚠
P2: «Smerte» og «C-fiber-fyring» er begge rigide designatorer.
P3: Altså: er «smerte = C-fiber-fyring» sann, er den nødvendig sann — det finnes ingen mulig verden med det ene uten det andre.
P4: Men vi kan tydelig tenke oss smerte uten C-fiber-fyring, og C-fiber-fyring uten smerte.
P5: Denne tenkeligheten kan ikke forklares bort som en kvalitativt lik situasjon, slik den kan for varme og vann, fordi smerte plukkes ut ved sin følte kvalitet: å forestille seg noe som føles som smerte, er å forestille seg smerte.
P6: Altså er tenkeligheten et tegn på ekte mulighet: (smerte uten C-fiber-fyring).
K: Altså er identiteten ikke nødvendig, og dermed (ved P1) ikke sann.
Merk hva konklusjonen er og ikke er. Konklusjonen er at denne identitetspåstanden feiler. Den er ikke at det finnes en tenkende substans. Kripke sier selv at han ikke har gitt et bevis for dualismen, men at materialisten har en bevisbyrde han ikke har innfridd.
Argumentet som bruker nødvendig identitet og rigiditet til å vise at «smerte = C-fiber-fyring» ikke kan være en sann identitet: var den sann, måtte den vært nødvendig; men mot-tenkeligheten lar seg ikke forklare bort for smerte slik den kan for varme og vann; altså er den ikke nødvendig, altså ikke sann. Argumentets kjerne er ikke tenkeligheten i seg selv, men disanalogien — at fysikalistens vanlige redningsmanøver ikke er tilgjengelig her. ⚠
Kripkes påstand om at ordet «smerte» plukker ut den samme tilstanden i alle mulige verdener, og at den gjør det via tilstandens følte kvalitet. Dette er premiss 2 i argumentet, og det er et av de to stedene en fysikalist kan sette inn støtet: hevder man at «smerte» i stedet plukker ut den tilstanden som spiller en bestemt rolle i oss, blir termen ikke-rigid, og argumentet stopper. ⚠
Poenget som bærer hele Kripkes argument: for varme og vann finnes det et skille mellom hvordan fenomenet framstår og hva det er, og illusjonsforklaringen utnytter nettopp det skillet. For smerte finnes ikke skillet — smerten er sin følte kvalitet, og en tilstand som føles akkurat som smerte, er smerte. Derfor er smerte-tilfellet disanalogt med vann-tilfellet, og fysikalistens redningsmanøver er ikke tilgjengelig. En besvarelse som gjengir vann-eksemplet uten dette poenget, har utelatt argumentet.
Presiseringen som gjør disanalogien presis: for varme kan vi skille varmen selv fra følelsen av varme, og dermed ta feil av hvilken tilstand vi har grepet. For smerte er det ingenting bak den følte kvaliteten å ta feil av. Dette er også grunnen til at samme trekk brukes videre i kap. 6.1 og kap. 6.2 — det er strukturen bak både Nagels og Chalmers' argumenter.
En kandidat sier: «Kripkes argument er egentlig bare Descartes' argument med nyere ord. Begge sier at siden vi kan forestille oss det ene uten det andre, er de ulike.» Vis hvor dette er galt, ved å bruke Kripkes argument på et konkret tilfelle.
Descartes' spørsmål ville vært: kan jeg ha en klar og tydelig forestilling av at jeg tenker uten å ha en kropp? Han undersøker sin egen forestillingsevne, og slutter fra den til at han består av to substanser.
Kripkes spørsmål er et annet: hva betegner ordene «smerte» og «C-fiber-fyring», og hva følger av det for en identitetspåstand? Kjeden går slik: begge er rigide → er identiteten sann, er den nødvendig → skapningen beskriver en mulig verden med smerte uten C-fiber-fyring → kan denne tenkeligheten forklares bort som en kvalitativt lik situasjon? → nei, for det som føles som smerte, er smerte → altså er identiteten ikke nødvendig, altså usann.
Hva som skiller de to: Descartes gjør en påstand om hva som finnes — to substanser — og bygger den på sin egen introspeksjon. Kripke gjør en påstand om hva som følger av at en setning skulle vært sann — og bygger den på hvordan ord betegner ting på tvers av mulige verdener. Man kan godta hele Kripkes argument, avvise identitetsteorien, og likevel mene at det mentale er fysisk på en annen måte, eller at det ikke finnes noen tenkende substans i det hele tatt.
Hva de faktisk deler: begge trenger et skritt fra tenkelighet til mulighet. Det er den ekte likheten, og en god sammenligning nevner den før den skiller dem. Å påstå likhet der det ikke er noen, er stråmann; å underslå den likheten som er der, er like upresist.
Rekonstruer Kripkes argument mot identitetsteorien som premisser og konklusjon. Pek deretter ut det premisset argumentet står og faller på, og si i noen setninger hvorfor nettopp det.
Løkke 4 — Fysikalistens tre veier ut (~10 min)
En drøfting som stopper ved «Kripke viser at identitetsteorien er usann», er en ensidig drøfting og rammes av feil #9 — å bygge bare én side. Fysikalisten har tre veier ut, og de er ulikt lovende.
Vei 1 — nekte rigiditeten. Hevd at «smerte» ikke er rigid, men plukker ut den tilstanden som spiller smerterollen hos oss — den som frambringes av vevsskade og får oss til å trekke unna. Da kan rollen fylles av ulike tilstander i ulike verdener, akkurat som «Norges statsminister» kan peke på ulike personer, og premiss 2 faller. Prisen er høy: dette er å gå over til funksjonalismen, som identifiserer mentale tilstander med kausalroller — og da har man ikke forsvart identitetsteorien, man har byttet den ut. Funksjonalismen behandles i kap. 5.1.
Vei 2 — nekte tenkeligheten. Hevd at vi bare tror vi kan forestille oss smerte uten den fysiske tilstanden, og at forestillingen faller fra hverandre ved nærmere ettersyn. Denne veien er lite brukt, fordi tenkeligheten her er om noe mer robust enn i andre tilfeller — det er lettere å forestille seg smerte uten C-fibre enn å forestille seg en firkantet sirkel.
Vei 3 — godta tenkeligheten, avvise slutningen til mulighet. Dette er den mest brukte. Fysikalisten sier: ja, det er tenkelig, og nei, det er ikke mulig — og forklaringen på gapet er at vi griper én og samme tilstand med to radikalt ulike begreper. Det ene begrepet er dannet innenfra, av å kjenne tilstanden; det andre er dannet utenfra, av å måle den. To begreper av så ulikt slag vil alltid la seg holde fra hverandre i tanken, uten at det følger noe om tingen de begge handler om.
Kripkes svar på vei 3 er at forklaringen bare skyver problemet: hvorfor finnes det i det hele tatt et begrep som griper noe innenfra på denne måten, hvis det som gripes er en helt ordinær fysisk tilstand? Fysikalisten svarer at spørsmålet er interessant, men at det handler om hvordan vi tenker, ikke om hva som finnes. Her står debatten i dag.
Motsvaret som hevder at «smerte» plukker ut tilstanden som fyller smerterollen, ikke en bestemt tilstand i seg selv — og derfor er ikke-rigid, som en bestemt beskrivelse. Da faller Kripkes andre premiss. Prisen er at man forlater identitetsteorien til fordel for funksjonalismen, som nettopp definerer mentale tilstander ved kausalrolle. Å bruke dette svaret uten å si hva det koster, er å skjule et posisjonsbytte som et forsvar.
Motsvaret som godtar tenkeligheten, men benekter at den gir mulighet: vi griper én og samme tilstand med to helt ulike slags begreper — ett dannet innenfra ved å kjenne tilstanden, ett dannet utenfra ved å måle den — og to begreper av så ulikt slag vil alltid kunne holdes fra hverandre i tanken uten at det følger noe om tingen. Dette er det mest brukte moderne svaret på Kripke, og det er også svaret på zombie-argumentet i kap. 6.2. ⚠
Broen fra hva vi klarer å forestille oss, til hva som er metafysisk mulig. Premisset går igjen hos Descartes (kap. 4.1), hos Kripke og i zombie-argumentet, og det er det mest angrepne enkeltpremisset i hele bevissthetsfilosofien. Kripkes bidrag er ikke å forsvare premisset generelt, men å vise at den vanligste måten å avvise det på — illusjonsforklaringen — ikke virker i smertetilfellet.
Lykkes Kripkes argument mot identitetsteorien? Gjengi det beste fysikalistiske motsvaret i sin sterkeste form, la Kripke svare, og ta stilling.
Løkke 5 — Descartes mot Kripke: det faste paret (~10 min)
Dette er kapitlets viktigste eksamensferdighet, og den er lett å øve fordi den er så avgrenset.
De deler ett grep. Begge går fra hva som lar seg forestille, til hva som er mulig. Uten det skrittet har ingen av dem et argument. Si det først i en sammenligning — det viser at du har sett strukturen og ikke bare pugget en forskjell.
De skiller lag i tre ting. Apparatet: Descartes bruker tvil og klare og tydelige forestillinger om tingenes natur; Kripke bruker rigiditet, nødvendig identitet og skillet mellom epistemisk og metafysisk mulighet. Målskiven: Descartes angriper ingen bestemt teori — han bygger sin egen posisjon; Kripke angriper en helt bestemt identitetspåstand, en teori som ikke fantes på Descartes' tid. Konklusjonen: Descartes slutter til to substanser; Kripke slutter til at én foreslått identitet er usann.
Den avgjørende presisjonen: man kan godta hele Kripkes argument og likevel avvise at det finnes en tenkende substans. Kripke er derfor ikke substansdualist, og å skrive at han er det, er feil #2 — stråmann, her i form av å tilskrive en tenker en konklusjon han ikke trakk. Han sier selv at han ikke har bevist dualismen, bare at materialisten har en bevisbyrde han ikke har innfridd. Den formuleringen er verdt å kunne.
De fire dimensjonene en sammenligningsoppgave bør bruke: (1) felles grep — begge går fra tenkelighet til mulighet; (2) apparat — tvil og klare forestillinger mot rigiditet og nødvendig identitet; (3) målskive — Descartes bygger en posisjon, Kripke river en bestemt teori; (4) konklusjon — to substanser mot én avvist identitetspåstand. Dette er formen H2024 spør etter, og en sammenligning som ikke vurderer per dimensjon, blir to parallelle monologer.
Presisjonspoenget som skiller et godt svar fra et upresist: Kripke argumenterer ikke for at det finnes en tenkende substans, og han bygger ikke noe cartesiansk sjelsbegrep. Han argumenterer modal-semantisk mot en identitetspåstand. Han sier selv at han ikke har gitt et bevis for dualismen, men at materialisten har en bevisbyrde. Å skrive «Kripke er substansdualist» er en dokumentert feil, og settene spør eksplisitt om forskjellen. ⚠
Skriv åpningen på et svar på oppgaven «Sammenlign Descartes' og Kripkes argumenter mot at det mentale er fysisk», slik at strukturen er synlig fra første avsnitt.
«Descartes og Kripke deler ett avgjørende grep og skiller lag i tre. Grepet er slutningen fra tenkelighet til mulighet: uten den har ingen av dem et argument. Jeg sammenligner dem langs tre dimensjoner — apparat, målskive og konklusjon — og vurderer per dimensjon hvem som står sterkest.
Apparat. Descartes undersøker sine egne klare og tydelige forestillinger og finner at han kan tenke seg selv som en ren tenkende ting. Kripke undersøker hvordan ord betegner ting på tvers av mulige verdener, og bygger på at sanne identiteter mellom rigide designatorer er nødvendige. Vurdering: Kripkes apparat er det sterkere, fordi det ikke krever tillit til introspeksjonens fullstendighet — det krever bare en teori om hvordan ord virker, og den kan diskuteres uavhengig.
Målskive. Descartes bygger en posisjon; Kripke river en. Kripkes konklusjon er derfor smalere og bedre sikret, men den etterlater også spørsmålet om hva sinnet da er, ubesvart. Vurdering: uavgjort, men på ulike måter — Descartes lover mer og risikerer mer.
Konklusjon. Descartes ender i to substanser; Kripke ender i at én identitetspåstand er usann. Det er ingen liten forskjell: man kan godta Kripke fullt ut og fortsatt mene at alt som finnes er fysisk. Vurdering: her ligger den vanligste feilen i oppgaven, nemlig å behandle Kripke som en moderne Descartes.»
Margnotat: legg merke til at dimensjonene er navngitt før framstillingen begynner, og at hver dimensjon får sin vurdering der og da. Det er dette som gjør teksten til en sammenligning i stedet for to referater — og som gjør at kjennetegn 3, å påvise sammenhenger, blir synlig for sensor.
Sammenlign Descartes' og Kripkes argumenter mot at det mentale er fysisk. Bruk minst tre dimensjoner, vurder kort hvem som står sterkest på hver, og si til slutt hvilket argument du mener er sterkest.
b) Hva er illusjonsforklaringen, og hva krever den for å virke?
c) Hvorfor virker den ikke på smerte?
- Feil #2 — stråmann/feilframstilling: å skrive at Kripke er substansdualist, eller at argumentet hans er Descartes' med nyere ord. Kripke angriper en identitetspåstand med modal-semantiske midler og slutter ikke til to substanser. Dette er den tyngste presisjonsfeilen i Del 4, og settene spør eksplisitt om forskjellen.
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å nevne «rigid designator» uten å vise hva termen gjør i argumentet. Rigiditeten er det som gjør at en sann identitet må være nødvendig; uten den funksjonen er termen bare et fint ord.
- Feil #5 — å bomme på den navngitte teksten, her i argumentvarianten: å gjengi «vann = H₂O» og stoppe der. Vann-eksemplet er ikke Kripkes argument mot identitetsteorien; det er kontrasten. Poenget er at smerte-tilfellet er disanalogt, fordi illusjonsforklaringen ikke er tilgjengelig. Uten disanalogien er argumentet ikke gjengitt.
- Feil #9 — ensidig drøfting: å stoppe ved at Kripke har vist at identitetsteorien er usann. Fysikalisten har tre veier ut, og minst én av dem er levende i litteraturen i dag. En drøfting uten motsvar er ikke en drøfting.
- Å forveksle epistemisk og metafysisk mulighet: «for alt vi vet, kunne det vært annerledes» er ikke det samme som «det finnes en mulig verden der det er annerledes». Hele Kripkes prosjekt hviler på dette skillet, og en besvarelse som ikke har det, kan verken framstille eller kritisere ham presist.
Begrepsbank (~7 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
— naturlig pausepunkt —
Analyseredskapet for modale påstander: en mulig verden er en fullstendig måte tingene kunne vært på. Nødvendig betyr sant i alle, mulig betyr sant i minst én. Merk fra kap. 3.2 at det er omstridt hva slike verdener er — Lewis mener de er konkrete og like virkelige som vår, mens aktualisten mener de er abstrakte representasjoner. Kripkes argument her fungerer på begge lesninger. ⚠
Nødvendighet som gjelder hva ting er, i motsetning til logisk nødvendighet (som følger av formen) og analytisk nødvendighet (som følger av ordenes betydning). At vann er H₂O er metafysisk nødvendig uten å være noen av de to andre. Kategorien er nødvendig for å forstå Kripkes prosjekt: han hevder ikke at «smerte = C-fiber-fyring» er selvmotsigende, men at det ikke kan være sant om tingene. ⚠
Kripkes andre nybrottskategori: en sannhet som kan vites på forhånd, men som likevel kunne vært annerledes. Standardeksemplet er en lengde definert ved en bestemt målestokk — den som fastsetter definisjonen, vet uten å måle at stokken har den lengden, men stokken kunne vært lengre. Kategorien viser samme poeng som a posteriori nødvendighet fra motsatt kant: hvordan vi får vite noe, og om det kunne vært annerledes, er to uavhengige spørsmål. ⚠
Kripkes standardtilfelle av en oppdaget nødvendighet: begge uttrykk er rigide, identiteten er sann, altså gjelder den i alle mulige verdener. En verden der en klar, drikkbar væske i innsjøene består av noe annet, er ikke en verden der vann er noe annet — det er en verden der noe annet enn vann fyller innsjøene. I argumentet mot identitetsteorien er dette kontrasten, ikke parallellen.
Kripkes andre standardtilfelle, og det som ligner mest på smertetilfellet — nettopp derfor er det så nyttig. Vi griper varmen via følelsen av varme, altså via en virkning den har på oss, og det er derfor illusjonsforklaringen virker her: vi kan forestille oss en verden der den følelsen frambringes av noe annet. Kripkes poeng er at smerte ikke har en tilsvarende virkning å gripes via, fordi smerten er følelsen.
Motsvaret som hevder at vi bare tror vi kan forestille oss smerte uten den fysiske tilstanden, og at forestillingen faller fra hverandre ved nærmere ettersyn. Veien er lite brukt, fordi tenkeligheten her virker robust — det er langt lettere å forestille seg smerte uten C-fibre enn å forestille seg noe selvmotsigende. Den nevnes likevel i en fullstendig drøfting, siden en fullstendig drøfting viser hvilke veier som finnes og hvorfor de fleste er forlatt.
Presisering som skiller et grundig svar fra et raskt: Kripkes argument er ikke bare et angrep på påstanden om at smerte som slag er C-fiber-fyring som slag. Det rammer også påstanden om at denne smerten er denne nevrale hendelsen, siden nødvendig identitet gjelder for enkeltting like fullt. Skillet mellom type- og tokenidentitet innføres i kap. 4.3 og er avgjørende der. ⚠
Kripkes egen beskrivelse av hva han har oppnådd: han har ikke gitt et bevis for dualismen, men vist at materialisten har en bevisbyrde han ikke har innfridd — han må forklare hvorfor det som ser ut som en ekte mulighet, ikke er det. Formuleringen er verdt å kunne, både fordi den er presis og fordi den vaksinerer mot å tilskrive Kripke en dualistisk konklusjon.
Framgangsmåten Kripke bruker, og den korteste måten å si hva som skiller ham fra Descartes: han undersøker hvordan uttrykk betegner ting på tvers av mulige verdener, og leser av hva det medfører for hvilke identitetspåstander som kan være sanne. Descartes undersøker i stedet hva han kan forestille seg klart og tydelig om tingenes natur. Å ha denne ene setningen klar er ofte forskjellen på et presist og et upresist svar på H2024-oppgaven.
En advarsel som sparer deg for en unødvendig omvei: «C-fiber-fyring» brukes i denne litteraturen som et stand-in for hvilken som helst nevral tilstand vitenskapen måtte finne. Innvendinger om at den faktiske smertefysiologien er mer sammensatt, er sanne, men irrelevante for argumentet — det ville gått like godt med en hvilken som helst annen fysisk tilstand på høyresiden av likhetstegnet.
Presiseringen som fjerner den vanligste forvirringen i temaet: at en sannhet er nødvendig, sier ingenting om hvor sikre vi er på den. Vi kan ta feil om nødvendige sannheter, og vi gjorde det lenge om Hesperus og Fosforos. Modalitet handler om hvordan verden kunne vært, epistemologi om hva vi vet — og Kripkes hele poeng er å holde de to fra hverandre.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.