1.2 Universalier og partikularier — realisme, nominalisme og tropes

Noe som kan være felles for mange ting samtidig: rødhet, rundhet, menneskelighet. Det avgjørende kjennetegnet er gjentakbarhet — det samme universalet kan opptre i mange enkeltting på én gang, uten å deles opp.

Universalier omfatter både egenskaper (rød), typer (hest) og relasjoner (større enn). Spørsmålet i dette kapitlet er ikke hva de heter, men om de finnes som noe mer enn ord og vaner.

Noe som bare finnes ett sted om gangen og ikke kan gjentas: denne skruen, dette eplet, Sokrates. Aristoteles' primære substanser er partikularier.

Kontrasten til universalet er nettopp gjentakbarheten. Skruen kan ikke være i begge lommene dine samtidig; rødheten kan tilsynelatende være i eplet og i flagget samtidig. Det er dette den påstått ulike eksistensmåten består i.

Egenskapen ved et universale at det kan være helt til stede i flere ting samtidig, uten å bli oppdelt.

Dette er den påstanden nominalisten synes er merkelig. En vanlig ting kan ikke være to steder på én gang; hvorfor skulle en egenskap kunne det? Realistens svar er at universalier ikke er vanlige ting — de har en annen eksistensmåte, og det er nettopp derfor de kan forklare fellestrekk.

Realismens hovedargument:

P1: Mange ting deler et fellestrekk — de er alle røde.
P2: At de deler et fellestrekk, må forklares av at det er én og samme ting de har.
K: Altså finnes det universalier.

Argumentets styrke er at det forklarer noe vi faktisk gjør hele tiden: vi grupperer ting, og grupperingene ser ikke ut til å være vilkårlige. Argumentets svakhet — og angrepspunktet — er P2: må fellestrekk forklares ved én ting, i stedet for ved at tingene ligner hverandre?

Forholdet mellom et universale og tingen som har det: eplet instansierer rødhet. Andre ord for det samme er «eksemplifiserer» og, i Platons versjon, at tingen har del i universalet.

Merk at instansiering ikke er en vanlig relasjon mellom to gjenstander. Den er selve grunnrelasjonen i realistens ontologi, og en kjent innvending er at den er vanskelig å forklare uten å måtte forklare den med enda en relasjon.

Posisjonen at allmennbegreper finnes som virkelige, gjentakbare entiteter som mange ting kan ha del i.

Motivasjonen er forklaringskraft. Realismen forklarer (1) hvorfor grupperingene våre ikke er vilkårlige, (2) hvorfor vi kan si sanne ting om egenskaper som sådan («rødt er en farge»), og (3) hvordan vitenskapelige lover kan gjelde generelt. Prisen er en utvidet ontologi: verden inneholder mer enn enkeltting.

Universalier finnes uavhengig av om noe instansierer dem. Rødhet ville eksistert selv i et univers uten røde ting, på samme måte som en matematisk sannhet ikke avhenger av at noen regner den ut.

Fordelen er at posisjonen kan forklare uinstansierte egenskaper og matematiske strukturer. Kostnaden er at den krever et eget eksistensområde for entiteter som ikke finnes i tid og rom — og at forholdet mellom dette området og de konkrete tingene må forklares. Bakgrunn i Platon — Menon, Faidon og idélæren.

Universalier finnes, men bare der de er instansiert: rødhet finnes i de røde tingene og ingen andre steder. Ingen egen verden av former.

Fordelen er sparsommelighet — ingen entiteter utenfor tid og rom. Kostnaden er at uinstansierte egenskaper ikke lar seg forklare: fantes det ingen røde ting, fantes ikke rødhet, og da blir det vanskelig å si hva vi mener når vi sier at noe kunne vært rødt.

Noe som ikke befinner seg i tid og rom og ikke inngår i årsakskjeder — tall, mengder, og hos den platonske realisten: universalier.

Begrepet er nyttig fordi det gjør uenigheten presis. Striden mellom de to realismene handler om hvorvidt universalier er abstrakte i denne strenge forstanden, eller om de er lokalisert der instansene deres er.

Noe som befinner seg i tid og rom og kan stå i årsaksforhold — denne skruen, dette eplet, denne hjernen.

Skillet abstrakt/konkret går igjen i hele emnet. Du får bruk for det igjen når mulige verdener skal klassifiseres i kap. 3.2, der det nettopp er påstanden om at mulige verdener er konkrete som skiller Lewis fra alternativene.

Platons ord for forholdet mellom enkelttinget og formen: den enkelte vakre tingen har del i det vakre selv.

Relasjonen er posisjonens ømme punkt. Hva vil det si å ha del i noe som ikke finnes i tid og rom? En kjent innvending — som Platon selv reiser — er at forklaringen truer med å gjenta seg selv: skal deltakelsen forklares ved enda et felles trekk mellom tingen og formen, trengs et nytt universale, og så videre.

Posisjonen at bare partikularier finnes. Det er ingen egenskaper i tillegg til tingene som har dem; likhet og gruppering forklares uten universalier.

Navnet kommer fra tanken om at det allmenne bare er navn — men merk at moderne nominalister sjelden mener at grupperingene er vilkårlige. De mener at grupperingene er forankret i hvordan tingene faktisk er, uten at det trengs en ekstra entitet for å forankre dem.

Varianten som sier at ting er røde fordi predikatet «rød» gjelder for dem. Det er språket som gjør grupperingen.

Dette er den svakeste varianten, og du bør kunne si hvorfor: den snur forklaringsretningen. Vi kaller eplet rødt fordi det er rødt, ikke omvendt — og farger fantes før noen hadde ord for dem. Bruk gjerne denne varianten som kontrast når du skal vise at du kjenner forskjellen mellom nominalismens former.

Varianten som sier at en egenskap er klassen av ting som har den: rødhet er klassen av alle røde ting.

Fordelen er at klasser er velkjente og velbrukte i logikk og matematikk. Innvendingen er sammenfallende klasser: har alle og bare vesener med hjerte også nyrer, blir «å ha hjerte» og «å ha nyrer» den samme egenskapen — noe de åpenbart ikke er.

Varianten som sier at grupperingen forklares av likhetsrelasjoner mellom partikularier: eplet ligner flagget, flagget ligner bilen, og det er alt som er tilfellet.

Dette er nominalismens sterkeste variant. Prisen er at likhet blir et grunnbegrep som ikke forklares videre — og realisten vil si at likhet i seg selv roper på en forklaring: hva er det ved de to tingene som gjør at de ligner hverandre og ikke alt mulig annet?

Posisjonen at egenskaper er virkelige, men partikulære: hver ting har sine egne egenskaper, som ikke deles med noen andre.

Tropeteorien er verken realisme eller nominalisme i klassisk forstand, og å plassere den som «bare en form for nominalisme» er en presisjonsfeil. Den er enig med realisten i at egenskaper er noe virkelig i verden, og enig med nominalisten i at ingenting er gjentakbart.

En partikulær egenskap: denne rødheten i dette eplet, ikke rødhet som sådan. To røde epler har to rødheter, som ligner hverandre nøye.

Fordelen er dobbel: tropes er lokaliserte, så de kan inngå i årsaksforhold — det er denne varmen som svir deg — og de gir en enkel forklaring på hvorfor likhet kommer i grader. Kostnaden er at gjentakbarheten må bygges opp igjen fra likhetsrelasjoner mellom tropes.

Tanken at en konkret ting er et knippe av egenskaper som opptrer sammen — for tropeteoretikeren: et knippe av tropes som er samlokalisert.

Dette er et alternativ til Aristoteles' bærende substans og Lockes substratum fra kap. 1.1: i stedet for en bærer under egenskapene, er tingen ingenting annet enn egenskapene i samlet forekomst. Innvendingen er at noe må forklare hvorfor akkurat disse egenskapene hører sammen — og at samlokalisering kanskje ikke er nok.

Regelen om at man ikke skal anta flere typer entiteter enn nødvendig for å forklare det som skal forklares. Prinsippet kalles ofte Ockhams barberkniv.

Merk hvordan det brukes i denne debatten, for det brukes upresist i mange besvarelser: prinsippet avgjør bare når to teorier forklarer like mye. Er realismens ontologi rikere, men forklaringen bedre, er sparsommelighet et hensyn og ikke et argument. Å skrive «nominalismen er enklere, altså er den riktig» er å hoppe over nettopp det spørsmålet oppgaven ber deg drøfte.

Numerisk identitet er alltid en relasjon noe har til seg selv. Spørsmålet «er disse to numerisk identiske?» spør altså i realiteten: er dette egentlig bare én ting?

Kvalitativ identitet krever to ting. Numerisk identitet krever én. Å blande dem er den vanligste feilen i hele temaet, og den ødelegger enhver drøfting av Blacks tankeeksperiment — for eksperimentet handler nettopp om forholdet mellom de to.

Prinsippet om at hvis x og y er én og samme ting, har de nøyaktig de samme egenskapene. Er det bare én planet, kan ikke morgenstjernen være rund og aftenstjernen firkantet.

Denne retningen er ukontroversiell og brukes hele tiden i argumenter — også i bevissthetsfilosofien, der den er selve motoren i Descartes' og Kripkes argumenter i kap. 4.1 og kap. 4.2: finner du én egenskap som det ene har og det andre mangler, kan de ikke være samme ting.

Den motsatte retningen: hvis x og y har nøyaktig de samme egenskapene, er de én og samme ting.

Denne retningen er omstridt, og det er den Max Black angriper. Merk at mye avhenger av hvilke egenskaper som telles med. Regner man med egenskaper som «å være identisk med denne kula» eller rene posisjonsegenskaper, blir prinsippet lett sant, men også lite interessant. Regner man bare med rent kvalitative egenskaper, blir det et substansielt prinsipp — og et angripelig et.

Å skrive «Leibniz' lov» uten å si hvilken av de to retningene du mener, er feil #3 — navnedropping uten innhold: å bruke et begrep uten å gjøre rede for hva det er og hvilken rolle det spiller.

Black ⚠ ber oss forestille oss et univers som inneholder bare to metallkuler, kvalitativt helt like — samme størrelse, samme materiale, samme temperatur — og plassert symmetrisk i forhold til hverandre. Ingenting annet finnes.

Argumentet:

P1: I dette universet har de to kulene nøyaktig de samme kvalitative egenskapene.
P2: Likevel er de to, ikke én.
K: Altså er de uskjelnbares identitet usann — kvalitativ likhet gir ikke numerisk identitet.

Eksperimentet brukes også som argument for at partikularier trenger noe mer enn sine kvaliteter for å være de individene de er.

Premissene i et tankeeksperiment skal leses som stipulasjoner — vilkår forfatteren har fastsatt — ikke som påstander om hvordan verden faktisk er.

I Blacks tilfelle: universet er tomt, kulene er fullstendig like, symmetrien er perfekt. Å svare «i virkeligheten ville det alltid vært en liten forskjell i atomstruktur» er å omgå eksperimentet i stedet for å svare på det. Det er feil #2 — stråmann, her i tankeeksperiment-varianten: å normalisere bort premissene i stedet for å ta dem som gitt.

Vil du angripe et tankeeksperiment, må du enten bestride at situasjonen er mulig, eller bestride at den viser det den skal vise. Begge deler er lov; å bytte ut premissene er det ikke.

Spørsmålet om hva som gjør et enkeltting til det individet det er, og hva som skiller det fra andre ting av samme slag.

Legg merke til at spørsmålet har to lesninger, og at oppgaver ofte blander dem: det metafysiske — hva gjør dem til to? — og det epistemiske — hvordan kan vi vite hvilken som er hvilken? Blacks eksperiment er interessant nettopp fordi det skiller de to: der er uskjelnbarheten epistemisk total, mens spørsmålet om antallet fortsatt står åpent.

Forslaget om at partikularier individueres ved posisjonen sin i rom og tid: det som gjør de to skruene til to, er at de er på ulike steder.

Forslaget er intuitivt og dekker de fleste hverdagstilfeller. Problemene melder seg i to typer tilfeller: perfekt symmetriske universer, der posisjonene ikke lar seg skille kvalitativt, og tilfeller der to ting hevdes å være på samme sted samtidig.

E.J. Lowe ⚠ argumenterer for at posisjon i rom og tid ikke kan være det som individuerer partikularier.

Kjernen i innvendingen er en sirkularitetsfare: skal posisjoner identifiseres, må de identifiseres ved hjelp av tingene som befinner seg der — i et ellers tomt univers finnes det ingen uavhengige koordinater. Da forutsetter individuasjonen ved posisjon nettopp de individene den skulle forklare.

Lowes positive linje. Han nøyer seg ikke med å rive ned. Hans egen vei er å knytte individuasjon til identitetskriterier som følger av hva slags ting det er: det som gjør et eksemplar til ett eksemplar, ligger i arten eller slaget det tilhører — hva som teller som én hest, er bestemt av hva det er å være en hest, ikke av hvor hesten står. Merk at eksamen har spurt etter begge deler: både argumentet mot rom-tid-individuasjon og Lowes alternative forslag ⚠.

Er du usikker på hvordan din utgave av pensumteksten formulerer alternativet, er innvendingen uansett det bærende. Den står på egne ben: den viser at posisjon ikke kan være det som gjør to ting til to, uten at du trenger et ferdig alternativ for å bruke den.

Hva eksperimentet rammer, og hva det ikke rammer:

Rammer: de uskjelnbares identitet i sin kvalitative form, og forslaget om at posisjon i rom og tid alene individuerer.

Rammer ikke: det identiskes uskjelnbarhet — altså den ukontroversielle retningen av Leibniz' lov, som brukes flittig ellers i emnet. Det rammer heller ikke realismen om universalier som sådan: en realist kan uten videre godta at kulene er to, og forklare det med at de instansierer de samme universaliene uten å være samme individ.

Å skrive at Black «motbeviser Leibniz' lov» uten å skille retningene, er derfor upresist på en måte sensor legger merke til.