1.3 Guds eksistens og kosmologi

Forsøket på å begrunne påstander om Gud med fornuft og erfaring alene, uten å støtte seg på åpenbaring eller hellige tekster. Gudsbevisene hører hjemme her.

Merk et skille du får bruk for i drøftingen: et bevis i streng forstand utelukker at konklusjonen kan være usann når premissene er sanne, mens en sannsynliggjøring bare gjør konklusjonen mer rimelig. Mange innvendinger mot gudsbevisene rammer dem som bevis, men ikke som sannsynliggjøringer — og å si det eksplisitt er et poeng som ofte glemmes.

Posisjonen at det finnes én Gud som er allmektig, allvitende og fullkomment god, og som er verdens skaper.

De tre egenskapene er ikke pynt: det er nettopp de som gjør det ondes problem til et problem. En gud som var mektig, men ikke allmektig, eller god, men ikke fullkomment god, ville ikke stått i noen motsetning til lidelsen i verden.

Aquinas ⚠ gir fem argumenter for at det finnes en Gud, hver av dem med utgangspunkt i et trekk ved verden:

1. Bevegelse: noe beveges, og det må forklares.
2. Virkende årsak: alt som skjer, har en årsak.
3. Kontingens: ting kunne ha vært annerledes eller ikke eksistert.
4. Grader: ting har egenskaper i større og mindre grad.
5. Styring: ting uten forstand oppfører seg regelmessig og formålsrettet.

De tre første kalles gjerne kosmologiske argumenter, den femte er teleologisk. På eksamen er det bedre å kunne to av dem godt enn alle fem overfladisk.

Aquinas ⚠: Noe er i bevegelse, altså i endring. Alt som endres, endres av noe annet. Rekken av endrere kan ikke fortsette i det uendelige i denne forstand. Altså finnes det en første beveger, som ikke selv beveges.

Merk hva slags rekke argumentet handler om. Aquinas mener ikke først og fremst en rekke bakover i tid, men en rekke av samtidige avhengigheter — der hvert ledd bare virker fordi noe annet holder det i gang. Denne presiseringen er avgjørende, og de fleste innvendinger som handler om «hvorfor kan ikke årsakskjeden være uendelig lang bakover i tid», treffer ikke argumentet slik det er ment.

Aquinas ⚠: Vi finner ordnede rekker av virkende årsaker. Ingenting er årsak til seg selv. En slik rekke av avhengige årsaker kan ikke være uendelig, for da ville det ikke finnes noen første årsak — og uten en første årsak, ingen virkning i det hele tatt. Altså finnes det en første årsak.

Rekonstruert:

P1: Det finnes rekker av virkende årsaker der hvert ledd virker i kraft av det foregående.
P2: Ingenting kan være sin egen virkende årsak.
P3: En slik rekke kan ikke være uendelig, siden hele rekken da ville manglet det som gjør at noe virker.
K: Altså finnes det en første årsak, som ikke selv er forårsaket.

Det springende premisset er P3.

Aquinas ⚠: Noen ting er kontingente — de kunne like gjerne ikke ha eksistert. Hvis alt var kontingent, ville det (ifølge argumentet) på et tidspunkt ikke eksistert noe, og da ville ingenting kunne begynt å eksistere siden. Altså må det finnes noe som eksisterer nødvendig.

Denne veien er den mest omdiskuterte av de tre kosmologiske, blant annet fordi slutningen fra «hver enkelt ting kunne ha manglet» til «alt kunne ha manglet samtidig» ikke er opplagt gyldig.

Aquinas ⚠: Vi sier at noe er mer eller mindre godt, sant eller edelt. Gradsbedømmelser forutsetter et maksimum å måle mot. Altså finnes det noe som er i høyeste grad godt og sant, og dette kaller vi Gud.

Veien hviler på en aristotelisk tankegang om at det ufullkomne forklares ved det fullkomne. Den er den vanskeligste å forsvare for en moderne leser — men merk at det å avvise den som «gammeldags» ikke er en innvending. Skal du felle den, må du angripe premisset om at grader krever et maksimum som virkelig finnes.

Aquinas ⚠: Ting uten forstand — planter, organer, himmellegemer — oppfører seg regelmessig og som om de sikter mot et mål. Det som mangler forstand, kan ikke selv rette seg mot et mål med mindre noe med forstand retter det. Altså finnes det en styrende intelligens.

Dette er Aquinas' teleologiske argument, og det er beslektet med, men ikke identisk med, det moderne designargumentet. Aquinas argumenterer fra målrettethet i naturens virkemåte, ikke fra at naturen ligner et konstruert apparat. Å slå dem sammen er en unøyaktighet som er lett å unngå.

Fellesnavnet på argumenter som slutter fra at verden finnes og er avhengig, til at det må finnes noe uavhengig som forklarer den. Aquinas' tre første veier er varianter.

Grunnstrukturen er alltid den samme: (1) noe i verden krever en forklaring utenfor seg selv, (2) forklaringsrekken kan ikke fortsette uendelig i den aktuelle forstand, (3) altså finnes et første ledd som ikke selv krever samme forklaring.

En regress oppstår når en forklaring krever en ny forklaring av samme type, i det uendelige.

Skillet du må ha med deg: en rekke der hvert ledd er samtidig avhengig av det foregående (hånden som beveger staven som beveger steinen) er noe annet enn en rekke av hendelser bakover i tid (min far, hans far, og så videre). Aquinas avviser den første typen som uendelig, ikke nødvendigvis den andre — han mente faktisk at fornuften alene ikke kan avgjøre om verden har en begynnelse i tid.

Skriver du at Aquinas beviser at universet må ha hatt en begynnelse, har du tillagt ham en konklusjon han ikke trakk.

Noe eksisterer kontingent dersom det kunne ha latt være å eksistere — som deg, dette huset og jorda. Noe eksisterer nødvendig dersom det ikke kunne latt være å eksistere.

Skillet er kjernen i den tredje veien, og du får bruk for det igjen når modalitet behandles i kap. 3.2. Merk at «nødvendig eksistens» er et krevende begrep: motstanderen vil spørre om det i det hele tatt gir mening å si at noe må finnes.

Argumentet som slutter fra orden og formålsmessighet i naturen til en intelligent designer.

Grunnformen:

P1: Naturen viser en orden som er tilpasset bestemte formål.
P2: Slik orden frambringes normalt av intelligent planlegging.
K: Altså er naturens orden sannsynligvis frambrakt av en intelligens.

Merk at konklusjonen er formulert med «sannsynligvis». Argumentet er i sin natur en sannsynliggjøring, ikke et bevis — det bygger på hva som er den beste forklaringen, ikke på logisk nødvendighet.

Versjonen som sammenligner naturen med et menneskeskapt apparat: finner du et urverk på en øde strand, slutter du uten videre at noen har laget det, fordi delene er tilpasset hverandre med sikte på et resultat. Naturen — særlig øyet og andre organer — viser samme tilpasning i langt høyere grad.

Argumentet er en analogislutning: fra likhet i virkning slutter man til likhet i årsak. Og der ligger både styrken og angrepspunktet: analogislutninger er bare så sterke som likheten de hviler på.

Hume ⚠ angriper analogiversjonen på flere punkter, og alle er verdt å kunne:

1. Likheten er svak. Universet ligner ikke særlig på en maskin; det ligner like gjerne på en organisme, og organismer oppstår ved vekst, ikke ved konstruksjon.
2. Vi har ingen sammenligningsgrunnlag. For å slutte fra en type virkning til en type årsak, må vi ha erfart at de opptrer sammen. Vi har sett mange ur bli laget, men vi har aldri sett et univers bli laget — og vi har bare dette ene.
3. Konklusjonen er for stor for premissene. Selv om analogien holdt, ville den bare gi en designer som er stor nok til jobben, ikke en allmektig, allvitende og fullkomment god Gud. Den ville heller ikke utelukke flere designere, eller en udyktig én.

Punkt 3 er det som gjør Humes kritikk farligst: den lar argumentet stå og angriper i stedet hvor langt det rekker.

Den moderne versjonen: naturkonstantene ser ut til å være ekstremt fint avstemt for at et univers med stabil materie og liv skal være mulig. Endres verdiene bare litt, blir universet livløst.

Argumentet:

P1: Livstillatende verdier på naturkonstantene utgjør et forsvinnende lite utvalg av de mulige verdiene.
P2: At vi likevel har slike verdier, krever en forklaring.
P3: De tre kandidatene er tilfeldighet, nødvendighet og design.
K: Design er den beste forklaringen.

Legg merke til at dette er en slutning til beste forklaring, ikke en analogi. Derfor rammer ikke Humes punkt 1 og 2 den direkte — men punkt 3 gjør det fortsatt.

Naturkonstantene det er tale om, er de faste tallstørrelsene i fysikkens lover
— styrken på naturkreftene, massene til elementærpartiklene. Poenget er ikke at verdiene er nøyaktige, men at de ser ut til å kunne vært annerledes, og at nesten alle andre verdier ville gitt et univers uten stabile strukturer. Merk at dette er et fysikkfaglig premiss du bør formulere med forbehold: hvor fritt konstantene kunne variert, er omdiskutert.

Innvendingen om at vi ikke kan observere annet enn et univers som tillater observatører. Det er derfor ikke overraskende at vi finner livstillatende verdier
— i et univers med andre verdier ville ingen vært der til å undre seg.

Prinsippet er ikke en forklaring i seg selv, men et seleksjonspoeng: det viser at observasjonen vår er skjevt utvalgt. Den vanlige motrepliken er at det bare forklarer hvorfor vi ser slike verdier, ikke hvorfor slike verdier finnes i det hele tatt.

Innvendingen om at det kanskje finnes svært mange universer med ulike konstantverdier. Da er det ikke usannsynlig at noen av dem er livstillatende, og det er nødvendigvis i et slikt vi befinner oss.

Sammen med det antropiske prinsippet gir dette en ikke-teistisk forklaring på fine-tuning. Prisen er en enorm ontologi: man postulerer et uhyre antall uobserverbare universer. Om det er dyrere eller billigere enn å postulere en Gud, er akkurat den avveiningen en drøfting bør ta stilling til — og her er litteraturen delt.

Innvendingen om at design-forklaringen ikke avslutter forklaringsbehovet: hvis kompleks orden krever en designer, må en designer med enda mer kompleks orden også kreve en forklaring.

Designerens beste svar er å benekte at forklaringen faller inn under samme prinsipp: Gud er ikke en sammensatt ting av samme slag, og krever derfor ikke samme type forklaring. Denne manøveren er tillatt, men den koster noe — argumentet begynte nettopp med å behandle orden som noe som krever forklaring, og nå må det gjøres et unntak.

Påstanden om at teismens egenskaper er uforenlige med at det finnes ondskap:

P1: Gud er allmektig — han kan hindre alt onde.
P2: Gud er allvitende — han vet om alt onde.
P3: Gud er fullkomment god — han vil hindre alt onde han kan og vet om.
P4: Det finnes onde.
K: Altså finnes ikke en slik Gud.

Den logiske formen er sterk hvis den lykkes, siden den påstår en direkte motsigelse. Men den er også sårbar: det holder for teisten å vise at premissene kan være sanne samtidig — han trenger ikke vise at forklaringen faktisk er sann.

Den svakere, men vanskeligere versjonen: uten å påstå noen motsigelse, hevder den at mengden og fordelingen av lidelse er sterk evidens mot at det finnes en allmektig og fullkomment god Gud.

Poenget er ikke at ondskap er logisk uforenlig med Gud, men at et univers med en slik Gud ville sett annerledes ut enn dette — særlig med hensyn til lidelse som rammer tilfeldig og uten synlig hensikt.

Denne formen er vanskeligere å avvise, fordi den ikke kan felles av at det finnes en logisk mulig forklaring. Den krever at forklaringen også er rimelig.

Lidelse som skyldes menneskers frie handlinger: krig, tortur, svik.

Skillet mot naturlig onde er ikke akademisk pedanteri — det avgjør hvilke teodicéer som er tilgjengelige. Fri vilje-forsvaret dekker nettopp denne kategorien, og bare denne.

Lidelse som ikke skyldes menneskelige valg: jordskjelv, sykdom hos barn, dyrs lidelse i naturen.

Denne kategorien er den harde saken for teisten, fordi fri vilje-forsvaret ikke rekker: ingen fri handling forklarer at en flodbølge rammer en landsby. Skal du skrive godt om det ondes problem, er det her du legger tyngden.

Et forsøk på å forklare hvordan en allmektig og fullkomment god Gud kan tillate lidelse — altså å forsvare Guds rettferdighet overfor det onde.

Skillet mellom en teodicé og et forsvar er verdt å kjenne: et forsvar viser bare at det er mulig å forene Gud og ondskap, mens en teodicé prøver å si hva grunnen faktisk er. Mot den logiske formen holder et forsvar; mot den evidensielle kreves noe mer.

Argumentet om at fri vilje er et stort gode, at genuin frihet innebærer muligheten til å velge det onde, og at en verden med frie vesener som noen ganger velger galt, kan være bedre enn en verden med marionetter som alltid gjør rett.

Styrken: det gir en grunn til at Gud ikke bare fjerner de onde valgene. Svakheten er avgrenset og alvorlig: forsvaret dekker bare moralsk onde. Det naturlige onde står igjen uforklart — og det er derfor det naturlige ondes problem er standardinnvendingen mot dette forsvaret.

Argumentet om at en verden med motgang er nødvendig for at vesener skal kunne utvikle mot, medfølelse, tålmodighet og moralsk modenhet. Et univers uten motstand ville vært et univers uten moralsk vekst.

Fordelen framfor fri vilje-forsvaret er at den også kan dekke naturlig onde: sykdom og katastrofer gir anledning til utvikling. Innvendingene er tre, og de er tunge: mye lidelse fører ikke til noen utvikling; noen dør før de kan utvikle noe; og dyrs lidelse i naturen bygger ingen sjel i det hele tatt.

Leibniz ⚠: ingenting er tilfelle uten at det finnes en grunn til at det er slik og ikke annerledes.

Prinsippet er kraftig og brukes flere steder i emnet. Her gir det gudsbevisenes ryggrad: verden kunne vært annerledes, altså må det finnes en grunn til at den er som den er, og den grunnen kan ikke ligge i verden selv. Du møter prinsippet igjen som argument mot absolutt rom i kap. 2.1 — det er den samme tanken, brukt mot en annen posisjon.

Leibniz ⚠: Gud, som er allmektig og fullkomment god, hadde uendelig mange mulige verdener å velge mellom, og valgte nødvendigvis den beste. Vår verden er derfor den beste mulige.

Merk hva påstanden ikke er. Den sier ikke at alt i verden er godt, og heller ikke at hver enkelt hendelse er best mulig isolert sett. Den sier at helheten, med alle sine sammenhenger, er den beste tilgjengelige kombinasjonen — lidelse kan inngå fordi den er uunngåelig knyttet til større goder i det samlede arrangementet.

Å framstille posisjonen som naiv optimisme er en stråmann. Den er en slutning fra Guds egenskaper pluss prinsippet om tilstrekkelig grunn.

Adams ⚠ retter to typer kritikk mot Leibniz' resonnement (se hvilken av dem pensumteksten din legger vekt på):

1. Kanskje finnes det ingen beste mulig verden. For enhver verden kan man tenke seg en litt bedre — én med et ekstra lykkelig vesen. Er verdensrekken uten øvre grense, er kravet om å velge «den beste» like umulig som å velge det største tallet, og da kan Gud ikke klandres for å ikke ha gjort det.
2. Gud gjør ikke galt ved å skape en verden som ikke er den beste, så lenge ingen i den behandles urettferdig og skapningene har liv som er verdt å leve. Godhet er ikke det samme som å maksimere.

Poenget for en drøfting er at innvendingen ikke benekter Guds godhet — den benekter koblingen mellom godhet og maksimering, og det er en langt vanskeligere kobling å forsvare enn den ser ut.

Spørsmålet om hvorfor virkeligheten i det hele tatt eksisterer, framfor at det ikke hadde vært noe som helst.

Parfit ⚠ behandler dette som et spørsmål om kosmiske muligheter: det finnes mange måter virkeligheten kunne vært på — ingenting i det hele tatt, alle mulige verdener, akkurat én verden — og spørsmålet er hvorfor den muligheten som ble virkelig, ble det.

Legg merke til hvordan omformuleringen flytter problemet. Det handler ikke lenger om en årsak i tid, men om hvorfor ett alternativ blant flere er realisert.

Parfit ⚠: et trekk som gjør at en bestemt kosmisk mulighet er den som er realisert. Kandidater er blant annet at virkeligheten er den beste, den enkleste, den fyldigste (alt som kan finnes, finnes), eller at det ikke finnes noen selektor i det hele tatt — at det bare er slik.

Det viktige poenget: en selektor er ikke en aktør. Det er ikke noen som velger. Å si at godhet er selektoren, er å si at virkeligheten er som den er fordi det er best — ikke at noen valgte det fordi det var best.

Parfit ⚠: hypotesen om at godhet er selektoren — at virkeligheten er slik den er fordi denne muligheten er den beste. Ordet peker mot at verdi (aksia) styrer (arkhé).

To presiseringer som er avgjørende for eksamen:

1. Hypotesen postulerer ingen skaper. Godheten virker ikke gjennom en aktørs valg, men direkte — som et upersonlig prinsipp.
2. Parfit framsetter hypotesen som én kandidat blant flere og undersøker den; det er ikke uten videre gitt at han forsvarer den som sann (se hvordan pensumteksten din framstiller dette). Å skrive at «Parfit mener at godhet skapte universet», er en tilskrivning du ikke bør gjøre.

Et faktum som ikke har noen forklaring — det er bare slik. Alternativet til enhver selektor-hypotese er at virkelighetens eksistens er et grunnfaktum.

Dette er et fullt respektabelt standpunkt, og det er den viktigste konkurrenten til både gudsbevisene og den aksiarkiske hypotesen. Merk spenningen mot Leibniz: prinsippet om tilstrekkelig grunn sier nettopp at det ikke finnes grunnfakta. Å akseptere grunnfakta er derfor å forkaste prinsippet — og omvendt.