1.4 Realisme, idealisme og en note om metaetikk

Posisjonen at det finnes en verden av fysiske ting som eksisterer uavhengig av at noen sanser eller tenker på dem. Fjelltoppen finnes selv om ingen ser den, og ville finnes selv om alle bevisste vesener forsvant.

Realismen er hverdagssynet, og den har en tung fordel: den forklarer uten videre hvorfor erfaringene våre er regelmessige og stemmer overens mellom personer. Prisen er at den postulerer noe vi aldri erfarer direkte — verden bak inntrykkene.

Posisjonen at det som finnes, er sinn og deres idéer; det finnes ingen materiell substans som eksisterer uavhengig av all persepsjon.

Berkeley ⚠ er emnets idealist. Legg merke til at posisjonen ikke er skeptisisme: Berkeley mener at vi har helt sikker kunnskap om tingene rundt oss, nettopp fordi tingene er idéene våre og ikke noe skjult bak dem. Han mener seg altså å redde hverdagsvirkeligheten, ikke å oppheve den.

Det som eventuelt bærer de sansbare egenskapene ved en fysisk ting — et underlag av stoff som finnes uavhengig av å bli persipert.

Dette er nøyaktig Lockes substratum fra kap. 1.1, og det er dette Berkeley angriper. Argumentet hans starter i Lockes egen innrømmelse: vi har ingen erfaring av dette underlaget. Berkeley trekker konklusjonen Locke ikke trakk — at vi da heller ikke har noen grunn til å anta at det finnes.

Descartes' betegnelse på den utstrakte substansen — den materielle verden, hvis vesen er å ha utstrekning i rommet.

For Descartes er dette en av to grunnleggende substanstyper, ved siden av den tenkende. Poenget i vår sammenheng er enkelt, men avgjørende: Descartes er realist om den materielle verden. Han beholder res extensa som noe virkelig og uavhengig, der Berkeley eliminerer den — og det er derfor de to er et fast sammenligningspar i settene.

Berkeleys ⚠ eget navn på posisjonen sin: læren om at det ikke finnes materiell substans.

Navnet er verdt å merke seg, fordi det sier presist hva som benektes. Det som benektes, er materien som selvstendig underlag — ikke tingene, ikke egenskapene deres, ikke at verden er ordnet og forutsigbar. Bruker du dette ordet i en besvarelse, viser du samtidig at du vet hva posisjonen gjelder.

Berkeley ⚠ bruker «idé» om alt som er umiddelbart til stede for et sinn: farger, lyder, former, følelser av motstand. Det er ikke bilder inne i hodet som representerer noe utenfor — det er selve det sansede.

Denne bruken må sitte, ellers blir posisjonen uforståelig. Når Berkeley sier at eplet er et knippe idéer, sier han ikke at eplet er en tanke om et eple. Han sier at eplet ikke er noe annet enn det røde, det runde, det søte — altså det som faktisk sanses.

Berkeleys ⚠ hovedtese: for sansbare ting er det å eksistere det samme som å bli persipert (eller å persipere, når det gjelder sinn).

Argumentet bak er kort: alt vi mener med «eplet», er de sansbare kvalitetene — rødt, rundt, søtt. Alle disse er idéer, altså noe som bare finnes for et sinn. Å tenke seg eplet uten alle dets sansbare kvaliteter er ikke å tenke seg noe i det hele tatt.

Tesen har en berømt konsekvens Berkeley møter med Guds vedvarende persepsjon: tingene forsvinner ikke når du snur ryggen til, fordi de fortsatt persiperes.

Berkeleys ⚠ argument for at vi ikke engang kan tenke oss en upersipert ting:

P1: Prøv å forestille deg et tre som ingen persiperer.
P2: Idet du gjør det, tenker du på treet — og da er det persipert av deg.
K: Altså kan du ikke tenke deg en upersipert ting, og tanken om materiell substans er tom.

Standardinnvendingen er at argumentet forveksler tanken om tingen med tingen selv: at jeg tenker på et upersipert tre, gjør ikke treet persipert i den relevante forstand — det gjør bare at jeg har en tanke. Berkeley kan svare at det som skal forestilles, nettopp er en ting utenfor enhver sansning, og at forestillingen alltid vil ha sansekvaliteter i seg. Om svaret holder, er omdiskutert, og det er et godt sted å ta selvstendig stilling.

Berkeley ⚠ hevder at vi ikke kan danne oss en abstrakt allmenn idé — for eksempel en idé om utstrekning uten noen bestemt størrelse eller farge, eller en idé om en trekant som verken er likebeint, likesidet eller rettvinklet. Alt vi faktisk forestiller oss, er bestemt.

Poenget er ikke en avstikker, men et ledd i hovedargumentet: begrepet om materie er nettopp en slik abstraksjon — noe utstrakt, uten farge, uten tekstur, uten noen sansbar bestemmelse. Kan vi ikke danne slike idéer, er materiebegrepet tomt allerede før master-argumentet settes inn.

Innvendingen er at Berkeley her forveksler det å forestille seg noe med det å tenke eller begripe noe: vi kan tenke om trekanter i sin alminnelighet uten å ha et bilde som passer på alle.

Locke ⚠: egenskaper som tilhører tingen selv, uavhengig av observatøren — utstrekning, form, bevegelse, antall, fasthet.

Disse skulle ifølge Locke gi oss ekte kunnskap om den fysiske verden: sanseidéene våre av dem ligner egenskapene i tingene. Skillet er kjernen i den realistiske posisjonen Berkeley skal rive ned.

Locke ⚠: egenskaper som ikke finnes i tingen slik vi opplever dem, men som er tingens evne til å frambringe opplevelser i oss — farge, lyd, smak, varme.

Argumentet for at disse er observatøravhengige, er velkjent: det samme vannet kjennes varmt for den kalde hånden og kaldt for den varme; fargen skifter med lyset. Merk at Locke ikke mener at slike opplevelser er illusjoner — de er virkelige virkninger av virkelige egenskaper i tingen.

Berkeley ⚠ godtar Lockes argumenter for at sekundære kvaliteter er sinnsavhengige — og viser at nøyaktig de samme argumentene rammer de primære:

- Relativitet: formen skifter med synsvinkel, størrelsen med avstand, bevegelsen med referansepunkt — akkurat som varmen skifter med håndens temperatur.
- Uatskillelighet: du kan ikke forestille deg en utstrakt ting uten noen farge eller tekstur. Er fargen sinnsavhengig, drar den utstrekningen med seg.

Konklusjonen er at skillet ikke lar seg opprettholde: enten er begge slags kvaliteter sinnsavhengige, eller ingen av dem. Dette er Berkeleys sterkeste trekk mot Locke, og det er innenfra — han bruker Lockes egne premisser.

Lockes ⚠ posisjon: vi persiperer ikke tingene direkte, men idéer som er forårsaket av dem og som (for de primære kvalitetenes del) ligner dem.

Posisjonen er intuitiv og forenlig med naturvitenskapen. Men den skaper en åpning Berkeley går rett inn i: hvis alt vi noen gang har tilgang til, er idéene, hvordan kan vi vite at de ligner noe? Vi kan ikke sammenligne idéen med tingen — enhver sammenligning ville måtte foregå gjennom flere idéer.

Uttrykket for realistens vanskeligste posisjon: hvis vi bare har tilgang til idéene våre, står de som et slør mellom oss og verden, og vi kan i prinsippet ikke sjekke om noe svarer til dem.

Berkeley bruker dette som argument for idealismen: den som benekter materiell substans, står ikke overfor noe slør, fordi det ikke er noe bakenfor å nå fram til. Idealismen framstilles altså som løsningen på skeptisismen, ikke som en variant av den. Dette er ofte en overraskelse for lesere som møter Berkeley for første gang, og det er et poeng som gir uttelling.

Berkeley ⚠ trenger Gud til to jobber:

1. Kontinuitet: tingene opphører ikke når ingen endelig sjel persiperer dem, fordi Gud persiperer dem alltid.
2. Orden: idéene våre kommer ikke som vi vil, men i faste mønstre. Disse mønstrene er det vi kaller naturlover, og de skyldes at Gud frambringer idéene i en bestemt regelmessig orden.

Innvendingen er nærliggende: er ikke dette en dyrere antakelse enn materien den skulle erstatte? Berkeleys svar er at Guds eksistens uansett er begrunnet på annet hold, og at materien til forskjell er en antakelse vi verken har erfaring av eller nytte av. Om regnestykket går opp, er en av kapitlets drøftingsakser.

Descartes ⚠ starter i tvilen: sansene kan bedra, og i prinsippet kunne alle erfaringene mine vært uten et materielt motstykke. Han ender likevel som realist, og begrunnelsen går gjennom Gud: en fullkommen Gud er ingen bedrager, og siden vi har en sterk, uimotståelig tilbøyelighet til å tro at sanseinntrykkene kommer fra ytre ting, ville vi vært systematisk bedratt dersom de ikke gjorde det.

Merk strukturen: Gud garanterer at den materielle verden finnes. Berkeley bruker Gud til det stikk motsatte — til å gjøre materien overflødig. Å få fram dette er et av de sterkeste punktene i en sammenligningsoppgave.

Kant ⚠ (kort — dette er et randpunkt i pensum): tingene slik de framtrer for oss, er formet av sansningens og forstandens egne former, blant annet rom og tid. Vi kjenner ikke tingene slik de er i seg selv.

Posisjonen er ikke Berkeleys. Kant benekter ikke at det finnes noe uavhengig av oss; han benekter at vi kan kjenne det slik det er uavhengig av våre erkjennelsesformer.

Kant ⚠: innenfor erfaringen er gjenstandene fullt virkelige og observatøruavhengige i vanlig forstand — huset står der enten du ser det eller ikke.

Kombinasjonen er poenget: transcendental idealisme og empirisk realisme samtidig. Kant mener å ha funnet en posisjon som redder hverdagsrealismen uten å påstå at vi kjenner virkeligheten uavhengig av våre egne erkjennelsesformer. Om kombinasjonen henger sammen, er et stort spørsmål — nevn det gjerne, men gå ikke i dybden på eksamen, siden temaet er lavfrekvent.

Kant ⚠: tingen slik den er uavhengig av våre erkjennelsesformer — i motsetning til fenomenet, tingen slik den framtrer for oss.

Merk et klassisk stridspunkt: Kant sier både at vi ikke kan kjenne tingen i seg selv, og at fenomenene skyldes noe uavhengig av oss. Kritikere har spurt hvordan han kan vite det siste. Dette er en levende debatt i litteraturen, og du bør framstille den som en debatt.

Kant ⚠: tingen slik den framtrer for oss, formet av sansningens og forstandens egne former — i motsetning til tingen i seg selv.

Merk at «fenomen» hos Kant ikke betyr «illusjon». Fenomenene er den virkeligheten naturvitenskapen studerer, og de er fullt objektive innenfor erfaringen. Det er denne doble bevegelsen — fenomenene er objektive, men ikke tingen i seg selv — som gjør at Kant kan kalle seg transcendental idealist og empirisk realist på én gang.

Posisjonen at det finnes objektive moralske egenskaper og fakta: at tortur er galt, er sant uavhengig av hva noen mener om det, på samme måte som at vann koker ved hundre grader.

Dette er posisjonen Mackie mener er innebygd i vanlig moralsk språk — og som han mener er usann. Merk hvordan han skiller de to påstandene: at vi mener noe objektivt når vi moraliserer, og at det finnes noe objektivt å mene. Han godtar det første og avviser det andre.

Mackie ⚠: moralske utsagn er påstander om objektive verdier, men slike verdier finnes ikke — derfor er alle moralske påstander usanne.

Navnet forklarer posisjonen: vanlig moralsk tenkning inneholder en systematisk feil. Teorien har to ledd, og begge må med i en redegjørelse:

1. Et begrepslig ledd: moralsk språk gir seg ut for å beskrive objektive egenskaper.
2. Et ontologisk ledd: slike egenskaper finnes ikke.

Det er de to argumentene under som skal bære ledd 2.

Mackie ⚠: moralske oppfatninger varierer dypt mellom kulturer og epoker, og variasjonen forklares best av at folk lever ulike liv — ikke av at noen har fått øye på moralske kjensgjerninger andre har oversett.

Merk formen: dette er et argument til beste forklaring, ikke en slutning fra uenighet til usannhet. Mackie er klar over at uenighet i seg selv ikke beviser noe — folk er uenige om fysikk også. Poenget er at mønsteret i moralsk uenighet ligner mer på et mønster av ulike levemåter enn på et mønster av ufullstendig oppdagelse.

Standardinnvendingen er at mye moralsk uenighet skyldes uenighet om fakta (hvem som rammes, hva som virker), og at enigheten er større enn den ser ut når man korrigerer for det.

Mackie ⚠: objektive verdier ville vært underlige — «queer» — på to måter:

1. Metafysisk: de måtte være egenskaper som ikke bare beskriver, men i seg selv motiverer den som erkjenner dem. Ingenting annet i naturen oppfører seg slik.
2. Epistemisk: vi måtte hatt en egen evne til å oppfatte dem, forskjellig fra alle våre andre erkjennelsesmåter.

Dette er det sterkeste av de to argumentene, og det er verdt å merke seg at det er et sparsommelighetsargument av samme type som dem du møtte i kap. 1.2: posisjonen som krever færrest merkelige entiteter, har et fortrinn — men bare når forklaringskraften ellers er lik. Den moralske realisten kan svare at moralsk erkjennelse ikke er merkeligere enn matematisk erkjennelse, som vi likevel godtar.

Forskjellen er ikke en detalj: relativisten beholder sannhet i moralen, bare relativisert, mens Mackie fjerner den. Å skrive at Mackie er relativist, er feil #5 — å bomme på den navngitte tenkeren, og det er den mest utbredte feilen i dette lille temaet.

Merk også at Mackie ikke trakk noen praktisk konsekvens om at moral bør oppgis — han mente at vi fortsatt har grunn til å bygge og opprettholde en moral, selv om den ikke beskriver objektive verdier.