3.2 Modalitet — mulighet, nødvendighet og mulige verdener
Hva betyr det at noe kunne vært annerledes eller må være slik? Lewis' modale realisme mot aktualisme og ersatzisme, metafysisk nødvendighet og Kripkes nødvendige identitet.
Tre sjangre. Kodene skrives fullt ut her, som ved første bruk i hvert kapittel:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk omskrevet: «Gjør rede for hva mulige verdener er ment å forklare, drøft Lewis' modale realisme, og ta stilling.»
- S2 — sammenlign to posisjoner langs to til fire dimensjoner. Typisk: Lewis' modale realisme mot aktualismen.
- S3 — argumentanalyse. Typisk: rekonstruer argumentet for at identitet er nødvendig, og vurder om det holder.
Prioritetsklassen er kunne. Temaet er ikke blant de ti kjernetemaene som bærer hvert sett, men det er kort, det differensierer, og det gjør deg tryggere i tre andre kapitler. Husk bestått-per-oppgave-regelen: hver av de fire oppgavene dine må kunne vurderes til bestått for at du skal stå samlet, og et tema som gjør flere andre temaer lettere, er billig å ta med.
Sist du var her — de tre påstandene du trenger ferdig oppfrisket:
1. Fra kap. 3.1: Lewis vurderer «hadde c ikke skjedd, ville e ikke skjedd» ved å se på de verdenene som ligner mest på vår blant dem der c uteblir. Det er den gjelden dette kapitlet skal innfri.
2. Fra kap. 3.1: Lewis' mulige verdener er konkrete, ikke abstrakte. Her får du begrunnelsen.
3. Fra kap. 2.3: tesen om nødvendig identitet — er x identisk med y, så er x nødvendigvis identisk med y. Der fikk du tesen; her får du apparatet som gjør den presis.
Alt du finner av modellsvar og momentlister i denne boka er skrevet av oss ut fra pensum. FIL1001 har verken publiserte løsningsforslag eller fasit.
Temaet i fagets landskap
Du sto på perrongen i morges og tok toget klokka 07.42. Du kunne tatt det 08.12 i stedet. Du kunne til og med latt være å reise. Ingenting ved den setningen føles mystisk — vi snakker slik hele tiden. Forsikringsselskapet spør hva som kunne ha skjedd. Rettssalen spør om tiltalte kunne ha handlet annerledes. Legen sier at behandlingen måtte gis innen tolv timer.
Så prøv å si presist hva du snakker om. Toget 08.12 tok du ikke. Den reisen finnes ikke. Likevel mener du at påstanden «du kunne tatt 08.12» er sann, mens «du kunne løpt til Bergen på ti minutter» er usann. Hva er det som gjør den ene sann og den andre usann, når ingen av dem beskriver noe som faktisk skjedde?
Det er dette modalitet handler om: hvordan påstander om det mulige og det nødvendige kan være sanne eller usanne, når verden bare inneholder det som faktisk er tilfelle. Filosofiens mest brukte svar er å innføre mulige verdener — måter verden kunne ha vært på. Det som gjør «du kunne tatt 08.12» sann, er at det finnes en slik måte der du gjorde det.
Deretter begynner striden, og den er hard: hva er disse verdenene? David Lewis svarer at de er like virkelige som denne, bare uten forbindelse til den. De fleste synes det er en for høy pris, og prøver å bygge dem av noe mindre. Debatten er verdt å ta på alvor, for verktøyet er i bruk overalt i faget — også der ingen sier ordet «modalitet».
Løkke 1 — Analysen med mulige verdener (~10 min)
Grunnideen er å oversette to vanskelige ord til ett kvantifiserbart begrep.
En påstand er nødvendig når den er sann i alle mulige verdener. En påstand er mulig når den er sann i minst én. Alt annet i dette kapitlet er varianter av disse to linjene.
Straks du har det, kommer flere ting gratis. «Nødvendigvis p» og «ikke mulig at ikke-p» blir to måter å si det samme på: er p sann overalt, finnes det ingen verden der p er usann. På samme måte er «mulig at p» det samme som «ikke nødvendigvis ikke-p». De to begrepene er hverandres speilbilde.
Fagfeltet skriver dette med to symboler, og vi bruker dem i dette ene kapitlet fordi de gjør strukturen tydelig. Boksen betyr «det er nødvendig at», og diamanten betyr «det er mulig at». Speilingene blir da er ekvivalent med — «nødvendigvis p» er det samme som «det er ikke mulig at ikke-p». Symbolet betyr «det er ikke tilfelle at». Du trenger aldri disse tegnene på eksamen; de er en snarvei for lesingen, og alt kan skrives ut i ord. Den fulle listen ligger nederst i kapitlet.
Så en advarsel som er verdt hele kapitlet: mulige verdener er et analyseredskap, ikke et svar i seg selv. Å skrive «det finnes en mulig verden der zombier eksisterer» uten å si hva det betyr og hvorfor det skulle være sant, er feil #3 — navnedropping uten innhold, altså å bruke en fagterm som om den var et argument. Si alltid hva verdenene gjør i resonnementet.
Samlebetegnelsen på måtene en påstand kan være sann på: nødvendigvis, mulig, umulig, kontingent. Modale påstander sier ikke bare hva som er tilfelle, men hvordan det er tilfelle — om det måtte være slik, eller om det kunne vært annerledes. Modalitet gjennomsyrer resten av pensum: kausalitet, identitet, dualisme og zombieargumentet er alle modale saker.
En fullstendig måte verden kunne ha vært på — ikke en planet eller et sted, men en totalbeskrivelse av en hel virkelighet. Den aktuelle verden er den ene av dem som faktisk er vår. Begrepet er et analyseredskap: det gjør påstander om mulighet og nødvendighet til påstander om hva som er sant hvor, og dermed til noe man kan resonnere presist om. ⚠
En påstand er nødvendig dersom den er sann i alle mulige verdener. Skrevet med boksoperatoren: er sann når p holder i hver eneste verden. Analysen forklarer hvorfor nødvendige sannheter ikke kunne vært annerledes — det finnes rett og slett ingen måte verden kunne vært på der de er usanne.
En påstand er mulig dersom den er sann i minst én mulig verden. Skrevet med diamantoperatoren: er sann når det finnes minst én verden der p holder. Analysen gjør «du kunne tatt toget 08.12» sann i kraft av at det finnes en måte verden kunne vært på der du gjorde det.
De to tegnene fagfeltet bruker: leses «det er nødvendig at», leses «det er mulig at». De er hverandres speilbilder gjennom negasjon: er ekvivalent med , og er ekvivalent med . Symbolene er en lesesnarvei, ikke et eksamenskrav — alt kan og bør skrives ut i ord i en besvarelse.
En påstand er kontingent når den er sann, men kunne vært usann — sann i vår verden og usann i minst én annen. At du tok toget 07.42 er kontingent. Skillet nødvendig/kontingent er det grunnleggende modale skillet, og mye av metafysikken består i å avgjøre hvilken side av det et gitt faktum hører hjemme på.
Bruk analysen med mulige verdener på disse tre: (1) «Ingen ungkar er gift.» (2) «Du kunne tatt toget 08.12.» (3) «En sirkel kan ha hjørner.» Si for hver hva analysen gir, og hvorfor.
(2) «Du kunne tatt toget 08.12.» Her er det lett å beskrive en verden der du gjorde det: du sto opp litt senere, alt annet omtrent som før. Det finnes minst én slik verden, og analysen sier at påstanden er mulig — . Merk at den samtidig er kontingent i den aktuelle verden: du gjorde det ikke.
(3) «En sirkel kan ha hjørner.» Beskriv en verden der en sirkel har hjørner, og du oppdager at du ikke beskriver en sirkel. Det finnes ingen slik verden, og analysen sier at påstanden er umulig.
Hva eksemplet viser om metoden: analysen flytter arbeidet, den avskaffer det ikke. Spørsmålet «er dette mulig?» er byttet ut med «finnes det en verden der det er sant?», og det spørsmålet må du fortsatt svare på ved å prøve å beskrive verdenen konsistent. Nettopp derfor blir spørsmålet om hva slike verdener er, uunngåelig — og det er der Lewis kommer inn.
b) Hva betyr det at den er mulig?
c) Forklar i én til to setninger hvorfor «nødvendigvis p» og «ikke mulig at ikke-p» sier det samme.
Løkke 2 — Nødvendighetstypene (~10 min)
«Nødvendig» brukes om flere ulike ting, og oppgavene straffer den som ikke skiller dem. H2019 spør direkte om metafysisk nødvendighet, og da er det ikke nok å snakke om nødvendighet generelt.
Logisk nødvendighet gjelder det som følger av logikkens form alene: enten regner det eller så regner det ikke. Ingen kunnskap om verden trengs.
Analytisk sannhet gjelder det som er sant i kraft av hva ordene betyr: ingen ungkar er gift. Her trengs kunnskap om språket, men ikke om verden.
Metafysisk nødvendighet er den interessante kategorien, og den skal du kunne definere. Det er det som ikke kunne vært annerledes, uansett hvordan verden hadde vært innrettet — men som ikke nødvendigvis kan avgjøres fra lenestolen. Standardeksemplet er at vann er H₂O. Setningen er ikke en logisk sannhet, og den er ikke sann i kraft av ordenes betydning: folk brukte ordet «vann» i tusenvis av år uten å vite noe om oksygen. Vi fant det ut ved kjemi, altså a posteriori — i etterkant av erfaringen. Likevel, hevdes det, kunne ikke vann vært noe annet: har vi først funnet ut hva stoffet er, kunne det ikke vært et annet stoff.
Fysisk (nomologisk) nødvendighet gjelder det som følger av naturlovene slik de faktisk er. At ingenting går fortere enn lyset, er fysisk nødvendig — men det er ikke metafysisk nødvendig, for vi kan beskrive en verden med andre naturlover uten å motsi oss selv. Fysisk nødvendighet er altså svakere enn metafysisk.
Til slutt en kategori som ikke hører hjemme i rekka, men som forveksles med den: epistemisk mulighet. «Det er mulig at nøklene ligger i bilen» betyr bare at jeg ikke vet noe som utelukker det. Det er en påstand om min kunnskap, ikke om verden. Å blande epistemisk og metafysisk mulighet er en fast felle, og du møter den igjen i zombieargumentet: at noe er tenkelig for oss, er i utgangspunktet et epistemisk faktum, og veien derfra til metafysisk mulighet er nettopp det omstridte steget (kap. 6.2).
Det som er sant i kraft av logisk form alene, uavhengig av både språkets innhold og verdens innretning — «enten regner det, eller så regner det ikke». Logisk nødvendighet er den snevreste og minst omstridte kategorien, og den brukes ofte som målestokk når de andre nødvendighetstypene skal avgrenses.
En påstand som er sann i kraft av hva ordene betyr — «ingen ungkar er gift», «alle trekanter har tre sider». Analytiske sannheter krever kunnskap om språket, ikke om verden. Skillet mot metafysisk nødvendighet er avgjørende: at vann er H₂O er ikke analytisk, siden ordet «vann» ikke betyr «H₂O», men det regnes likevel som nødvendig.
Det som ikke kunne vært annerledes, uansett hvordan verden hadde vært — sant i alle mulige verdener — men som ikke uten videre kan avgjøres ved å tenke seg om. At vann er H₂O er standardeksemplet: sannheten ble oppdaget a posteriori, altså gjennom erfaring, men regnes likevel som nødvendig. Kategorien er kjernen i H2019-oppgaven og forutsetningen for Kripkes argument i kap. 4.2. ⚠
Det som følger av naturlovene slik de faktisk er — at ingenting akselererer forbi lysfarten, at energi er bevart. Kategorien er svakere enn metafysisk nødvendighet: vi kan beskrive verdener med andre naturlover uten å motsi oss selv, så det fysisk nødvendige er ikke sant i alle mulige verdener. Skillet er nødvendig for å forstå hva determinismen i kap. 3.3 faktisk hevder.
«Det er mulig at …» i betydningen «jeg vet ikke noe som utelukker det» — en påstand om kunnskapstilstanden vår, ikke om verden. Før man visste hva vann er, var det epistemisk mulig at vann ikke var H₂O, uten at det noen gang var metafysisk mulig. Å forveksle de to er en fast felle og selve stridspunktet i steget fra tenkelighet til mulighet.
Plasser disse: (1) «Ingen trekant har fire hjørner.» (2) «Ingenting beveger seg fortere enn lyset.» (3) «Gull har atomnummer 79.» (4) «Nøklene kan ligge i bilen.»
(2) «Ingenting beveger seg fortere enn lyset.» Fysisk nødvendig, ikke metafysisk. Den følger av naturlovene i vår verden, men en verden med andre lover er beskrivbar uten selvmotsigelse.
(3) «Gull har atomnummer 79.» Metafysisk nødvendig, men kjent a posteriori. Ordet «gull» betydde ikke «grunnstoff 79» — folk brukte ordet lenge før atomnummer fantes som begrep. Da vi fant ut hva stoffet er, fant vi ut noe som ikke kunne vært annerledes: et stoff med et annet atomnummer ville rett og slett ikke vært gull, uansett hvor gyllent det så ut.
(4) «Nøklene kan ligge i bilen.» Epistemisk mulighet. Påstanden sier at jeg ikke vet noe som utelukker det. Nøklene ligger faktisk ett bestemt sted, og at de ligger der, er ikke gjort mindre sant av min uvitenhet.
Margnotat: legg merke til at (3) er den eneste som krever en begrunnelse utover selve plasseringen. Det er der oppgavene ligger — og en besvarelse som bare lister kategorier uten å begrunne det interessante tilfellet, har ikke vist noe.
Betrakt påstanden «denne kniven er laget av stål».
a) Er den analytisk, metafysisk nødvendig, fysisk nødvendig eller kontingent? Begrunn.
b) Sammenlign med «stål er en legering av jern og karbon». Hvilken kategori hører den hjemme i, og hvorfor er forskjellen mellom de to påstandene viktig?
c) Diskuter kort hva en som benekter metafysisk nødvendighet som egen kategori, kan si om b).
Løkke 3 — Lewis' modale realisme (~12 min)
Nå kommer posisjonen de fleste lesere avviser før de har hørt begrunnelsen. Gi den en ærlig sjanse først — å innføre en posisjon gjennom innvendingen mot den er feil #2 — stråmann.
Lewis hevder at mulige verdener er konkrete: like virkelige som vår, med sine egne fjell, stjerner og folk. De er ikke andre steder i vårt univers, og de er ikke fortider eller framtider. De er romlig, tidsmessig og kausalt isolerte fra oss. Det er derfor du aldri kunne reise til en. «Aktuell» er hos Lewis ikke en utmerkelse, men et indeksikalsk ord som «her» og «nå»: vår verden er den aktuelle for oss, og hver verden er aktuell for sine egne innbyggere.
Hvorfor i all verden tro det? Fordi det virker. Lewis' argument er ikke intuitivt, det er teoretisk, og det har samme form som argumenter man aksepterer ellers i vitenskapen: postuler det som gir best samlet teori. Med konkrete verdener kan modalitet analyseres bort i noe ikke-modalt — å si «mulig» er bare å si «det finnes et sted der». Det samme gjelder kontrafaktiske betingelsessetninger (som analysen av kausalitet i kap. 3.1 hviler på), egenskaper, proposisjoner og mye annet. Én postulering rydder opp i et helt knippe problemer. Sammenlign med hvordan matematikere postulerer mengder: de er heller ikke observerbare, men de gjør så mye arbeid at prisen regnes som verdt det.
Til dette hører motstykketeorien. Siden du bare finnes i denne verdenen, er det ikke du som tok toget 08.12 i en annen. Det er ditt motstykke — en person i den verdenen som ligner deg tilstrekkelig mye. «Du kunne tatt 08.12» er sann i kraft av at et motstykke av deg gjorde det.
Og så innvendingen, som har et fast navn: «incredulous stare» — det vantro blikket. Den er ikke et argument, og Lewis sa det selv. Den er en registrering av at prisen føles uakseptabel: en uendelighet av konkrete universer, fulle av talende esler og av mennesker som lider, alt sammen like virkelig som dette. Lewis' svar er at et vantro blikk ikke er en innvending, og at den som avviser teorien, skylder oss en bedre.
Det finnes hardere innvendinger enn blikket, og en god besvarelse tar med minst én: motstykkene er strengt tatt ikke deg, så det er uklart om teorien i det hele tatt handler om hva du kunne gjort. Og hvis alt mulig faktisk finnes, blir det uklart hvorfor vi skulle bry oss om at noe er mulig.
Synet at mulige verdener er konkrete — like virkelige som vår, med egne ting og hendelser — bare romlig, tidsmessig og kausalt isolerte fra hverandre. «Aktuell» er et indeksikalsk ord som «her»: hver verden er aktuell for sine egne innbyggere. Å kalle Lewis' verdener abstrakte er en dokumentert feiltilskrivning; konkretheten er hele poenget. ⚠
Lewis' egen begrunnelse for modal realisme: postuler det som gir best samlet teori. Konkrete verdener lar oss analysere modalitet, kontrafaktiske setninger, kausalitet, egenskaper og proposisjoner i ikke-modale termer — én postulering løser mange problemer, slik matematikkens mengder gjør. Argumentet er teoretisk, ikke intuitivt, og enhver rettferdig framstilling av Lewis må ha det med. ⚠
Lewis' analyse av ordet «aktuell»: det fungerer som «her» og «nå» og plukker ut den verdenen taleren befinner seg i, uten å tilskrive den noen særstilling. Grepet er nødvendig for modal realismen — uten det måtte Lewis forklare hva som skulle gjøre nettopp vår verden mer virkelig enn de andre, og det er nettopp det han benekter at noe gjør. ⚠
Læren om at ingen ting finnes i mer enn én verden: det som representerer deg i en annen verden, er ditt motstykke — noen som ligner deg tilstrekkelig mye i den rette sammenhengen. «Du kunne tatt et annet tog» er sann i kraft av at et motstykke av deg gjorde det. Teorien er nødvendig gitt konkrete, isolerte verdener, og den er samtidig en av de sterkeste innvendingene mot dem: motstykket ditt er tross alt ikke deg. ⚠
Standardinnvendingen mot Lewis' modale realisme, med sitt faste engelske navn: det vantro blikket. Innvendingen er ikke et argument, men en registrering av at den ontologiske prisen — en uendelighet av like virkelige universer — føles uakseptabel. Lewis' svar er at et blikk ikke er en innvending, og at den som avviser teorien, må levere en som gjør samme arbeid billigere. ⚠
Den skarpeste innvendingen mot motstykketeorien: når vi sier at du kunne handlet annerledes, mener vi noe om deg, ikke om en fremmed som ligner deg. En teori som gjør modale påstander om deg til påstander om andre personer, ser ut til å ha byttet emne. Innvendingen er sterkere enn det vantro blikket, fordi den peker på et innholdsmessig avvik og ikke bare på en pris.
Gjengi Lewis' modale realisme i dens sterkeste form, still opp «incredulous stare»-innvendingen, la Lewis svare, og vei.
Løkke 4 — Aktualisme og ersatzisme (~9 min)
Motposisjonen heter aktualisme: bare den aktuelle verden er konkret. Alt annet som finnes, finnes i den. Aktualisten benekter ikke at modale påstander kan være sanne — han benekter at sannheten deres krever andre konkrete universer.
Hva skal «mulige verdener» da være? Svaret kalles ersatzisme, av det tyske Ersatz, erstatning: verdenene er abstrakte representasjoner av måter ting kunne vært på. De vanligste forslagene er maksimalt konsistente mengder av proposisjoner (en fullstendig og motsigelsesfri beskrivelse av en hel verden), eller maksimale egenskapssett. En «verden» er da noe i retning av en fullstendig historie ingen har skrevet, snarere enn et sted.
Fortrinnet er åpenbart: vi får hele det modale apparatet — nødvendig som sant i alle, mulig som sant i minst én — uten å tro på uendelig mange konkrete universer. Verdenene blir abstrakte objekter av det slaget mange uansett godtar.
Og så innvendingen, som Lewis selv formulerte skarpest: sirkularitetsinnvendingen. Ersatzisten sier at en verden er en maksimalt konsistent beskrivelse. Men hva betyr konsistent? Det betyr at beskrivelsen kunne vært sann — altså at den er mulig. Da er modalitet brukt i analysen av modalitet, og forklaringen går i ring. Lewis' egne konkrete verdener har ikke dette problemet: de finnes, punktum, og modaliteten faller ut av at det finnes noe der.
Ersatzistens beste svar er å bestride at det er en ond sirkel. Vi kan spesifisere konsistens logisk — som fravær av formell selvmotsigelse — uten å bruke ordet «mulig». Prisen er at rent logisk konsistens er for sjenerøs: «denne kula er helt rød og helt grønn samtidig» er ikke en formell selvmotsigelse, men beskriver ingen mulig situasjon. Skal ersatzisten stramme inn, må han tilbake til noe som ser modalt ut.
Slik står saken: Lewis kjøper en ikke-sirkulær analyse med en ekstrem ontologi, ersatzisten kjøper en nøktern ontologi med en analyse som kanskje ikke forklarer det den skulle. Det er en reell, uavgjort strid, og en besvarelse som later som om den er avgjort, taper på det fjerde av de fem kjennetegnene — selvstendighet og kritiske ferdigheter.
Synet at bare den aktuelle verden er konkret, og at alt som finnes, finnes i den. Aktualisten godtar at modale påstander kan være sanne, men benekter at sannheten deres krever andre konkrete universer. Posisjonen er flertallssynet i litteraturen og er den naturlige motposisjonen til Lewis' modale realisme. ⚠
Aktualistens positive teori: mulige verdener er abstrakte representasjoner av måter ting kunne vært på — maksimalt konsistente mengder av proposisjoner, eller maksimale egenskapssett. Navnet kommer av det tyske Ersatz, erstatning. Teorien beholder hele det modale apparatet til en langt lavere ontologisk pris, men møter sirkularitetsinnvendingen. ⚠
Ersatzistens konstruksjon av en verden: en beskrivelse som er fullstendig (for hver påstand avgjør den om den er sann eller usann) og konsistent (den motsier ikke seg selv). Konstruksjonen er elegant, men det er nettopp ordet «konsistent» sirkularitetsinnvendingen angriper.
Lewis' innvending: ersatzisten forklarer mulighet ved hjelp av maksimalt konsistente beskrivelser, men konsistens betyr at beskrivelsen kunne vært sann — altså er mulig. Da er modalitet brukt i analysen av modalitet. Ersatzistens beste svar er å definere konsistens rent logisk, men det gjør begrepet for vidt: «helt rød og helt grønn samtidig» er ingen formell selvmotsigelse. ⚠
De tre dimensjonene en sammenligningsoppgave bør bruke: (1) hva verdenene er — konkrete universer mot abstrakte representasjoner; (2) ontologisk pris — uendelig mange universer mot abstrakte objekter man ofte godtar uansett; (3) forklaringsverdi — en ikke-sirkulær analyse mot en analyse som kanskje forutsetter det den skulle forklare. Lewis vinner på (3), ersatzisten på (2), og (1) er der uenigheten faktisk sitter.
Ta påstanden «det kunne finnes et fjell høyere enn Everest». Vis hva Lewis og ersatzisten hver især sier at gjør den sann, og pek på den avgjørende forskjellen.
Ersatzisten: påstanden er sann fordi det finnes en maksimalt konsistent beskrivelse — et abstrakt objekt — som inneholder setningen «det finnes et fjell høyere enn Everest». Sannhetsgrunnlaget er en representasjon, ikke et fjell.
Den avgjørende forskjellen. Spør hvorfor akkurat den beskrivelsen får telle. Lewis kan si: fordi det er slik det er der borte. Ersatzisten må si: fordi beskrivelsen er konsistent — og spørsmålet blir straks hva konsistens er. Sier han «den kunne vært sann», har han brukt modaliteten han skulle forklare.
Én dimensjon til, som en A-besvarelse tar med: hva de to teoriene koster. Lewis betaler i ontologi og får en analyse som ikke går i ring. Ersatzisten betaler i forklaringsverdi og får en nøktern verdensbeskrivelse. Merk at ingen av dem betaler ingenting — og det er den innsikten som skiller en drøfting fra en oppramsing.
Sammenlign Lewis' modale realisme med ersatzismen. Bruk minst tre dimensjoner, vurder kort på hver, og avslutt med et begrunnet standpunkt til hvilken teori som er best.
Løkke 5 — Nødvendig identitet og veien videre (~8 min)
Til slutt den tesen kap. 2.3 lovet deg apparatet til, og som V2014 spør om direkte.
Tesen om nødvendig identitet: er x identisk med y, så er x nødvendigvis identisk med y. Skrevet med boksoperatoren: fra følger .
Argumentet er kort, og du bør kunne det som premisser:
P1: Alt er nødvendigvis identisk med seg selv — for enhver ting x gjelder .
P2: Er x identisk med y, deler de alle egenskaper (Leibniz' lov fra kap. 2.3).
P3: Egenskapen «å være nødvendigvis identisk med x» er en egenskap x har, ifølge P1.
K: Altså har y den også, og .
Det motintuitive er at identiteten mellom morgenstjernen og aftenstjernen ble oppdaget. Men det er en kjensgjerning om oss, ikke om planeten. Vi visste det ikke; planeten kunne likevel ikke vært to.
For å si dette presist trengs ett begrep til: en rigid designator er en betegnelse som betegner det samme i alle mulige verdener der tingen finnes. Egennavn er rigide — «Venus» betegner Venus overalt. Beskrivelser er som regel ikke: «den lyseste planeten på morgenhimmelen» kunne betegnet en annen planet i en annen verden. Nettopp derfor rammer ikke argumentet beskrivelser: at den lyseste planeten på morgenhimmelen er den lyseste på kveldshimmelen, er kontingent.
Full behandling av rigid designator, og av det argumentet Kripke bygger på den mot identitetsteorien om sinnet, kommer i kap. 4.2. Her har du rammeverket: mulige verdener, de fire nødvendighetstypene, striden om verdenenes natur, og tesen om nødvendig identitet.
Tesen at dersom x er identisk med y, så er x nødvendigvis identisk med y — fra følger . Argumentet går via at alt er nødvendigvis identisk med seg selv, pluss Leibniz' lov. At identiteten ble oppdaget, er en kjensgjerning om vår kunnskap og ikke om tingen. Tesen er bærebjelken i Kripkes argument i kap. 4.2. ⚠
En betegnelse som betegner det samme i alle mulige verdener der gjenstanden finnes — «stiv betegner» på norsk. Egennavn er rigide; de fleste beskrivelser er det ikke. Skillet forklarer hvorfor tesen om nødvendig identitet gjelder «Venus er Venus» og ikke «den lyseste planeten på morgenhimmelen er den lyseste på kveldshimmelen». Full behandling i kap. 4.2. ⚠
Sannheter som er nødvendige, men bare kan kjennes gjennom erfaring — at vann er H₂O, at gull har atomnummer 79, at morgenstjernen er aftenstjernen. Kategorien krysser det tradisjonelle skillet mellom det som er kjent på forhånd og det som er kjent i etterkant, og den er forutsetningen for at Kripkes argument i kap. 4.2 i det hele tatt kan formuleres. ⚠
Skillet mellom å tilskrive nødvendighet til en ting (de re: denne kniven er nødvendigvis et redskap) og til en påstand (de dicto: det er nødvendig at alle ungkarer er ugifte). Forvekslinger gir klassiske feilslutninger: at det er nødvendig at den som sitter, sitter, betyr ikke at den som sitter, nødvendigvis sitter. Skillet er nyttig for å holde orden i modale argumenter, men det er ikke i seg selv et eget eksamenstema.
Egenskaper en ting ikke kunne vært uten — som den har i alle mulige verdener der den finnes. At vann har molekylstrukturen H₂O, foreslås ofte som essensielt for vann, mens det å være i en kaffekopp åpenbart er tilfeldig. Begrepet forbinder modaliteten i dette kapitlet med substansspørsmålet i Del 1, og det er verktøyet argumenter om a posteriori nødvendighet bruker.
Steget fra «jeg kan forestille meg dette uten selvmotsigelse» til «dette er metafysisk mulig». Steget er det mest omstridte i hele modalitetsdebatten: det som er tenkelig, ser ut til å være et faktum om vår forestillingsevne, mens muligheten skal være et faktum om verden. Det er nøyaktig dette steget zombieargumentet i kap. 6.2 står og faller med. ⚠
Spørsmålet om hvordan vi kan vite hva som er mulig og nødvendig, når vi bare observerer det aktuelle. Standardsvaret er forestillingsevnen, men den er upålitelig: folk har forestilt seg umulige ting og har unnlatt å forestille seg mulige. Problemet er en av grunnene til at tenkelighetsargumenter i bevissthetsfilosofien er omstridte, og en besvarelse som nevner det, viser oversikt.
b) Hvordan forklarer tesen at identiteten mellom morgenstjernen og aftenstjernen likevel kunne oppdages?
c) Hvilket premiss ville en kritiker mest naturlig angripe, og hvordan?
Gjør rede for hva mulige verdener er ment å forklare, diskuter kritisk Lewis' modale realisme, og ta stilling til om vi bør godta konkrete mulige verdener.
- Feil #2 — stråmann/feilframstilling: å lese Lewis' mulige verdener som abstrakte. De er konkrete, like virkelige som vår, bare kausalt og romlig isolerte — det er hele poenget, og forveksles de med ersatzistens abstrakte representasjoner, forsvinner hele striden i kapitlet.
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å skrive «det finnes en mulig verden der p» uten å si hva verdenen gjør i analysen. Termen er et redskap, ikke et argument, og en setning som bare inneholder redskapet, har ikke sagt noe.
- Å forveksle nødvendighetstypene: at ingenting går fortere enn lyset, er fysisk nødvendig, ikke metafysisk. At vann er H₂O, er metafysisk nødvendig, men ikke analytisk. H2019 spør nettopp om den metafysiske kategorien, og et svar som behandler «nødvendig» som ett begrep, svarer på en annen oppgave.
- Å blande epistemisk og metafysisk mulighet: «det er mulig at nøklene ligger i bilen» sier noe om hva jeg vet. «Det er mulig at vann ikke er H₂O» ville sagt noe om verden — og er usant, selv om det en gang var epistemisk åpent.
- Feil #4 — påstand uten argument i ta-stilling-delen: modalitetsoppgavene belønner at du tar stilling til om prisen for Lewis' teori er verdt gevinsten. Et svar som lister posisjoner uten å veie dem, mangler både det fjerde og det femte kjennetegnet.
- Feil #10 — manglende sammenhenger: å skrive om mulige verdener uten å nevne at apparatet brukes i den kontrafaktiske analysen av kausalitet (kap. 3.1), i Kripkes argument (kap. 4.2) og i zombieargumentet (kap. 6.2). Disse koblingene er billige å nevne og gir uttelling.
Begrepsbank (~5 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
— naturlig pausepunkt —
Verdenen som faktisk er vår. Hos aktualisten er den den eneste konkrete; hos Lewis er den bare den ene av uendelig mange, utpekt av at det er her vi står. Hva ordet «aktuell» betyr, er derfor ikke en detalj, men selve skillelinjen mellom de to posisjonene.
At en påstand er usann i alle mulige verdener — det finnes ingen måte verden kunne vært på der den holder. En rund firkant er umulig. Umulighet er speilbildet av nødvendighet: p er umulig nøyaktig når ikke-p er nødvendig.
Mønsteret som går igjen i flere kapitler: (1) vis at noe er mulig eller tenkelig, (2) vis at det ikke ville vært mulig dersom en bestemt tese var sann, (3) slutt at tesen er usann. Både Kripkes argument i kap. 4.2 og zombieargumentet i kap. 6.2 har denne formen — og angrepspunktet er nesten alltid trinn (1).
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.