7.8 Modellbesvarelse — Sammenligning (Descartes vs. Kripke)
En nyskrevet sammenligningsoppgave om Descartes' kløargument og Kripkes argument mot psyko-nevral identitet, besvart i full tekst langs fire akser, med en kommentert C-besvarelse som viser sjangerens hovedfeil: to parallelle redegjørelser.
Dette kapitlet er en modellbesvarelse: én nyskrevet eksamensoppgave besvart i full tekst på to nivåer, med margnotater som peker på hva teksten faktisk gjør.
- Temaet er dualismen, som er tema i 13 av de 21 eksamenssettene boka er kalibrert mot, og Descartes er den enkeltposisjonen som går oftest igjen i hele arkivet.
- Paret er ferskt. Det nyeste settet i materialet (H2024) kobler Descartes og Kripke eksplisitt, og spør nettopp om hvordan de skiller seg. Kripke opptrer aldri alene i arkivet — han opptrer alltid sammen med noe annet, og oftest med Descartes eller med identitetsteorien.
- Sjangeren er ren. Dette er eksamenssjanger S2 — sammenlign to posisjoner langs to til fire dimensjoner. Sjangerens hovedfeil er å skrive to redegjørelser etter hverandre og kalle det en sammenligning, og C-besvarelsen under viser nøyaktig hvordan det ser ut.
- Kapitlet er også en presisjonsprøve. Å skrive at Kripke er substansdualist som Descartes er den tyngste enkeltfeilen i dette temaet, og settene spør eksplisitt om forskjellen. Det er derfor paret er så diskriminerende: det skiller den som har lest, fra den som har hørt om.
Kapitlet er på ~45 minutter. Skriv aksetabellen din selv før du åpner boksene — tre rader er nok.
Bakgrunnsstoffet om Descartes finnes også i exphil-boka, i Sinn og kropp — Descartes' dualisme og Elisabeths innvending og Descartes — metodisk tvil, skeptisk argument og cogito. Merk at kravene til besvarelser der er et annet fags krav, ikke FIL1001s fem kjennetegn.
Sist du var her. Det er et stykke tilbake til Del 4, så her er de tre påstandene hele kapitlet hviler på, ferdig oppfrisket:
1. Descartes' modne argument er kløargumentet, og hele vekten hviler på tredje premiss: at det jeg klart og tydelig kan forestille meg som atskilt, i det minste kan eksistere atskilt. Fra det, pluss at det som kan eksistere hver for seg, er to ting, følger at sinnet er en annen substans enn kroppen.
2. En rigid designator betegner det samme i alle mulige verdener der objektet finnes. Egennavn er standardeksempelet, og Kripke hevder at naturslagstermer som «vann» og «varme» er rigide også. Er en identitet mellom to rigide betegnelser sann, er den nødvendig — også når den er oppdaget empirisk, slik «vann er H₂O» er.
3. Kripke er ikke substansdualist. Han argumenterer modal-semantisk mot én bestemt identitetspåstand. Han sier selv at han ikke har gitt et bevis for dualismen, men at materialisten har en bevisbyrde han ikke har innfridd.
Alt du finner av modellbesvarelser og momentlister i denne boka er skrevet av oss ut fra pensum. FIL1001 har verken publiserte løsningsforslag eller fasit, og boka gir seg aldri ut for å gjengi noe slikt.
Begrepsbanken under er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest, i den formen du trenger den mens du leser besvarelsene. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder besvarelsene.
Descartes' to substanser, hver med sitt prinsipalattributt — den ene egenskapen som utgjør substansens natur, og som alle andre egenskaper er måter å være på.
Res cogitans, den tenkende tingen, er en tenkende og uutstrakt substans. «Tenkning» leses vidt: tvil, vilje, forestilling, sansning slik den oppleves. At den er uutstrakt, betyr ikke at den er tynn eller usynlig, men at romlige spørsmål ikke gjelder for den i det hele tatt.
Res extensa, den utstrakte tingen, er en utstrakt og ikke-tenkende substans. Alt ved kroppen er form, størrelse, plassering og bevegelse — også hjernen. Dualismen setter altså ikke sinn mot kropp med hjernen som en tredje ting.
Descartes' modne argument for dualismen:
P1: Jeg har en klar og tydelig forestilling av meg selv som en ting som bare tenker og ikke er utstrakt.
P2: Jeg har en klar og tydelig forestilling av kroppen som en ting som bare er utstrakt og ikke tenker.
P3: Alt jeg klart og tydelig kan forestille meg som atskilt, kan i det minste eksistere atskilt.
P4: To ting som kan eksistere hver for seg, er to ting og ikke én.
K: Altså er sinnet en annen substans enn kroppen.
Argumentet heter kløargumentet fordi det kløver sinn fra kropp. Hele vekten hviler på P3 — broen fra hva jeg kan forestille meg, til hva som kan være tilfelle.
Standardinnvendingen mot Descartes' tidlige argument, det som går via tvilen: jeg kan tvile på at den maskerte mannen er faren min, men ikke på at faren min er faren min — og likevel kan den maskerte mannen være faren min.
Feilen er at «noe jeg kan tvile på» beskriver mitt forhold til en ting, ikke tingen selv, og at Leibniz' lov ikke gjelder for slike egenskaper. Argumentet slutter da fra en forskjell i hva jeg vet, til en forskjell i hva som er.
Innvendingen er dødelig for tvilsversjonen, og det er nettopp derfor det modne argumentet bruker klare og tydelige forestillinger om tingenes natur i stedet for tvilbarhet. Prisen for byttet er en ny og tung bevisbyrde: at forestillingene faktisk fanger naturene.
Et uttrykk som betegner det samme objektet i alle mulige verdener der objektet finnes.
Egennavn er standardeksempelet: «Erna Solberg kunne vært en annen person» er ikke usant, men uforståelig. Kripke hevder at naturslagstermer som «vann», «gull» og «varme» er rigide på samme måte.
Motstykket er den ikke-rigide designatoren, typisk en bestemt beskrivelse som «det stoffet som fyller innsjøene» — den kan peke på ulike ting i ulike verdener. Skillet er hele grunnlaget for Kripkes argument, og å nevne termen uten å vise hva den gjør, er navnedropping.
A posteriori nødvendighet: en sannhet som er nødvendig, men som bare kunne oppdages empirisk. «Vann er H₂O» og «Hesperos er Fosforos» er standardeksemplene. Kategorien bryter en gammel antakelse om at det nødvendige og det som kan vites på forhånd, er det samme.
De to sammen gir Kripkes tang: er identitetspåstanden mellom smerte og en nevral tilstand sann, må den være nødvendig — og da må den tåle prøven i alle mulige verdener.
Poenget som bærer hele Kripkes argument.
For varme og vann finnes det et skille mellom hvordan fenomenet framstår og hva det er. Vi griper varmen via følelsen av varme, altså via en virkning den har på oss. Derfor kan fysikalisten bruke illusjonsforklaringen: det du forestilte deg, var ikke varme uten molekylbevegelse, men noe som framtrer som varme.
For smerte finnes ikke det skillet. Vi plukker ikke ut smerten via en tilfeldig virkning den har på oss — smerten er den følte kvaliteten. Å forestille seg noe som føles nøyaktig som smerte, er å forestille seg smerte. Det finnes altså ingen framtreden å ta feil av, og dermed ingen illusjon å forklare bort.
En besvarelse som gjengir vann-eksemplet uten dette poenget, har utelatt argumentet.
Presisjonspoenget som skiller et godt svar fra et upresist: Kripke argumenterer ikke for at det finnes en tenkende substans, og han bygger ikke noe cartesiansk sjelsbegrep. Han argumenterer modal-semantisk mot en identitetspåstand.
Hans egen beskrivelse av hva han har oppnådd, er verdt å kunne: han har ikke gitt et bevis for dualismen, men vist at materialisten har en bevisbyrde han ikke har innfridd — han må forklare hvorfor det som ser ut som en ekte mulighet, ikke er det.
Man kan godta hele Kripkes argument og likevel avvise at det finnes en tenkende substans. Å skrive «Kripke er substansdualist» er derfor feil #2 — stråmann, i form av å tilskrive en tenker en konklusjon han ikke trakk.
De to måtene å organisere en sammenligning på, og grunnen til at bare den ene er en sammenligning.
Blokkstruktur: alt om A, deretter alt om B, deretter noen setninger om forskjellen. Det gir to parallelle framstillinger, og det er sjangerens hovedfeil.
Aksestruktur: korte plasseringer av begge, deretter én seksjon per akse — ett spørsmål stilt til begge, som begge må svare på — med en vurdering til slutt i hver seksjon.
Testen på om du har en ekte akse: kan begge posisjonene gi et svar på spørsmålet? «Hvorfor kom Kripke etter Descartes?» består ikke testen. «Hva slags apparat brukes for å komme fra det tenkelige til det virkelige?» gjør det.
Oppgaven
Nyskrevet oppgave, i den formen den ville stått i et sett:
«Gjør rede for Descartes' argument for dualisme og Kripkes argument mot psyko-nevral identitet. Hvordan skiller de to argumentene seg fra hverandre? Hvilket av dem er mest overbevisende?»
Tre instruksjonsverb: gjør rede for, hvordan skiller de seg, hvilket er mest overbevisende. Tre ledd — og fordelingen mellom dem er hele saken. De to redegjørelsene skal til sammen ha omtrent en tredel av plassen, sammenligningen omtrent halvparten, og vurderingen resten.
Nyskrevet modellbesvarelse — skrevet av oss for denne boka. FIL1001 har ingen publiserte løsningsforslag, så dette er ikke en ekte kandidatbesvarelse.
Tidsbruk: begge besvarelsene under er skrevet på 45 minutter uten hjelpemidler, altså det du faktisk har til én oppgave på eksamen. Fordelingen i A-besvarelsen er ca. 3 minutter til aksetabellen på kladdearket, ca. 12 til de to plasseringene, ca. 20 til aksene, ca. 8 til vurderingen og ca. 2 til gjennomlesing. De 45 minuttene er skrivetid; settlesing og sluttgjennomgang ligger utenfor.
Sett opp din egen aksetabell først — tre kolonner, tre rader: akse, Descartes sier, Kripke sier. Har du en tom celle, er raden ikke en akse.
Sensorveiledningen for høsten 2018 — den ene som finnes for dette emnet — sier at et godt svar har mange eller alle av fem egenskaper. På en sammenligningsoppgave slår de ut slik.
1. Klart skrevet og strukturert. I denne sjangeren er struktur ikke pynt, men innhold: det er fordelingen som avgjør om oppgaven er besvart. To korte plasseringer, tre til fire akser, én vurdering. Bruker du mer enn en tredel av plassen på redegjørelsene, har du levert to tredeler av svaret uansett hvor godt det er skrevet.
2. God kunnskap om teoriene i pensum. Minimum: kløargumentet med P3 utpekt, rigid designator med rigiditetstesten, nødvendig identitet, og disanalogien vann–smerte. Merk at C-besvarelsen har mer pensumstoff enn A-besvarelsen på ett punkt — udelelighetsargumentet og konglekjertelen — uten at det hjelper. Mengde er ikke det som måles.
3. Påviser sammenhenger. Dette er sjangerens hele innhold, og på dette paret finnes den ferdig: begge går fra tenkelighet til mulighet. Å si det i én setning tidlig er det billigste løftet i hele oppgaven, og det er samtidig det som gjør de påfølgende forskjellene meningsfulle.
4. Selvstendighet og kritiske ferdigheter. Måles på om hver akse ender med en vurdering, og på om vurderingene faller ulikt på minst én. Vinner samme posisjon på alle aksene dine, er aksene sannsynligvis valgt etter konklusjonen — og det er feil #9 — ensidig drøfting.
5. Formulerer og argumenterer effektivt for et eget standpunkt. Måles på om dommen forklarer aksene i stedet for å telle dem, og på om den sier hva den koster. Begge retninger kan gi toppkarakter.
Dimensjonstenkningen, kort. Får du et par du ikke har forberedt, kjør de fire aksegeneratorene fra kap. 7.2 mekanisk: hva regner posisjonen som grunnleggende virkelig, hva sier den at den omstridte tingen er, hvilke innvendinger rammer hver av dem, og hva koster det å holde den? Du har da en disposisjon på under to minutter.
Bestått-per-oppgave-regelen. Hver enkelt oppgave må kunne vurderes til bestått for at det gis samlet ståkarakter. På denne oppgaven ligger porten ved at begge argumentene er gjengitt korrekt og at det gjøres et reelt forsøk på å si hvordan de skiller seg. Tre setninger om århundre og metode er et tynt, men reelt forsøk. Ingen sammenligning i det hele tatt er det ikke.
C-besvarelsen demonstrerer tre av de ti feilene i bokas register.
- #2 — stråmann og feilframstilling: «Kripke viderefører Descartes' dualisme». Han argumenterer modal-semantisk mot én identitetspåstand og slutter ikke til to substanser. Dette er den tyngste enkeltfeilen i dette temaet, og settene spør eksplisitt om forskjellen. Varsellampe: har du skrevet noe sted hva Kripke forplikter seg til — og hva han ikke gjør?
- #10 — manglende sammenhenger: to redegjørelser etter hverandre, med en konstatering til slutt. Varsellampe: finnes det én setning der begge navnene står sammen og gjør noe med hverandre?
- #4 — påstand uten argument: «mest overbevisende fordi det er mer moderne». Varsellampe: kan siste avsnitt byttes ut med det motsatte standpunktet uten at noe annet må endres?
To til er verdt å nevne på nettopp dette paret. #9 — ensidig drøfting oppstår her i en egen form: å felle Descartes med tidsånden («det er vanskelig å tro på to substanser i dag») i stedet for med en innvending, og uten å gi ham hans eget svar. Og #7 — å bryte oppgavens struktur: sammenligningsoppgaven har tre ledd, og å levere de to første er å levere to tredeler. Tell instruksjonsverbene før du leverer.
En ren presisjonsfelle til slutt: å gjengi tvilsversjonen av Descartes' argument når oppgaven ber om argumentet for dualismen. Den versjonen er lettere å huske, men den er sårbar for det maskerte manns-innvendingen, og et svar som bare gjengir den, har gitt fra seg det beste Descartes har.
Alle ti feilene drilles i kap. 7.5.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.