7.5 Feilvaksinen — de ti feilene som senker karakteren
Alle ti sensor- og analysedokumenterte feil drillet med før/etter-omskrivinger og gjenkjenningsoppgaver.
Dette er bokas vaksinasjonskapittel. Det inneholder ingen ny filosofi — det viser de ti feilene som senker karakteren, hver med et utdrag som viser feilen og en omskrevet versjon ved siden av.
- Registeret har nøyaktig ti koder, #1 til #10. Du har møtt dem spredt gjennom boka; her står de samlet, i den rekkefølgen de er farligst.
- Feilene fordeler seg i fire familier. De som truer bestått på enkeltoppgaven: #1 referat uten drøfting, #9 ensidig drøfting, #4 påstand uten argument. Presisjonsfeilene: #2 stråmann og feilframstilling, #3 navnedropping uten innhold, #5 å bomme på den navngitte teksten. Settfeilene, som handler om hvordan du disponerer hele eksamen: #6 ubalanse mellom de fire svarene, #7 å bryte settets struktur, #8 overlapp mellom svar. Og til slutt A-aksefeilen: #10 manglende sammenhenger. Hver av dem forklares i klarspråk i sin egen seksjon under.
- De to tyngste enkeltfeilene er #2 — å framstille en posisjon feil — og #5 — å skrive generelt der oppgaven navngir en bestemt tekst. Begge koster på kunnskapskravet og gjør drøftingen verdiløs.
- Bruk kapitlet som verktøy, ikke som lesning: etter hver øvingsbesvarelse du skriver, gå gjennom varsellampe-kortet nederst og se om noen av lampene lyser.
Kapitlet er på ~50 minutter, delt i fire bolker med pausepunkt.
Sist du var her — tre ting du trenger friskt:
1. Bestått-terskelen per oppgave: korrekt og relevant redegjørelse pluss minst ett reelt forsøk på kritisk drøfting. Hvert av de fire svarene må over denne terskelen.
2. De fem kjennetegnene fra sensorveiledningen for høsten 2018, og at nummer 3 — å påvise sammenhenger — er det boka kaller A-aksen.
3. Den binære sjekklista i kap. 0.2. De ti feilene er i praksis det som skjer når punktene på den lista ikke er krysset av.
Alle besvarelsesutdrag i dette kapitlet er nyskrevet av oss for boka. FIL1001 har ingen publiserte løsningsforslag, så ingen av dem er gjengivelser av virkelige besvarelser.
Hvorfor et helt kapittel om feil
De fleste kandidater taper ikke poeng på det de ikke kan. De taper poeng på det de kan, men behandler feil.
Det er gode nyheter, for det betyr at det finnes en billig gevinst her. Å lære et nytt tema tar timer. Å oppdage at siste avsnitt i besvarelsen din er en mening og ikke en konklusjon, tar tretti sekunder — og retter det på to minutter.
Hver seksjon under er bygget likt: hva feilen er, et utdrag som viser den, den samme passasjen skrevet om, og en varsellampe du kan lete etter i din egen tekst.
Fire bolker: bestått-truslene (~15 min), presisjonsfeilene (~15 min), settfeilene (~12 min) og A-aksefeilen (~8 min).
Et konkret, mekanisk kjennetegn du kan lete etter i din egen tekst for å avdekke en feil — uten å måtte vurdere kvaliteten på det du har skrevet.
En god varsellampe spør etter noe som enten står der eller ikke: «finnes ordet innvending i teksten min?», «står begge navnene i samme setning noe sted?», «kan siste avsnitt byttes ut med det motsatte standpunktet uten at noe annet må endres?»
Poenget med å gjøre kontrollen mekanisk, er at du skal kunne utføre den når du er sliten, med fem minutter igjen, og uten å stole på skjønnet ditt. Skjønnet er allerede brukt opp på innholdet.
Bolk 1 — Feilene som truer bestått (~15 min)
Tre feil kan koste deg bestått på en enkeltoppgave. Fordi hver oppgave må bestås for seg, er de tre de farligste i hele registeret.
Å gjengi posisjonen korrekt og stoppe der, på en oppgave som eksplisitt ba om diskusjon.
Dette er den feilen som faktisk kan gjøre at et svar ikke når bestått-terskelen, og den er vanligst hos kandidater som kan mye: stoffet flyter, gjengivelsen blir grundig, og tiden tar slutt før drøftingen begynner.
Varsellampe: finnes ordet «innvending» — eller navnet på en innvending — i teksten din? Og gjør du noe med den etterpå?
Utdraget med feilen:
> «Berkeley hevder at det ikke finnes materiell substans. Esse est percipi — å være er å bli persipert. Alt som finnes, er ideer og de sinnene som har dem. Berkeley avviser også skillet mellom primære og sekundære kvaliteter: både farge og utstrekning er avhengige av å bli persipert. Gud sørger for at tingene fortsetter å eksistere når ingen mennesker ser dem. Slik er Berkeleys posisjon.»
Den rettede versjonen — samme kunnskap, pluss det som mangler:
> «… Gud sørger for at tingene fortsetter å eksistere når ingen mennesker ser dem.
>
> Er posisjonen holdbar? Den viktigste innvendingen er at den virker å stride mot alt vi tror om en verden som fantes før det fantes iakttakere. Berkeley har et svar: den innvendingen forutsetter nettopp det materiebegrepet han bestrider, og han kan forklare kontinuiteten med Guds vedvarende persepsjon. Svaret fungerer, men det har en pris — det gjør posisjonens holdbarhet avhengig av et teologisk premiss som ikke er mer opplagt enn materien den skulle erstatte.
>
> Jeg mener derfor at Berkeley lykkes i det negative prosjektet og mislykkes i det positive: angrepet på kvalitetsskillet treffer, siden Locke ikke kan sammenligne ideen med det den skal ligne på, men erstatningen kjøper stabilitet for dyrt.»
Hva som ble lagt til: en navngitt innvending, posisjonens eget svar, en veiing, og en landing med pris. Fire setninger, og svaret er gått fra å være i faresonen til å være solid.
> Margnotat: legg merke til at ingenting av det opprinnelige ble strøket. Feil #1 rettes alltid ved å legge til, aldri ved å kutte.
Å bygge ut bare den ene siden: argumentene for posisjonen får full behandling, mens motstanden enten mangler eller nevnes i en bisetning.
Feilen ligner på #1, men er mer lumsk, fordi teksten ser ut som en drøfting — den har vurderende ord, den argumenterer. Den argumenterer bare i én retning.
Varsellampe: står det noe sted «mot dette kan det innvendes» eller «mot dette svarer …»? Og: kunne teksten din vært skrevet av en person som ville overbevise, snarere enn av en som ville finne ut?
Utdraget med feilen:
> «Designargumentet er svært overbevisende. Universet viser en orden som er vanskelig å forklare ved tilfeldighet. Naturkonstantene ligger innenfor svært snevre grenser som gjør liv mulig, og det er høyst usannsynlig at dette skulle skje av seg selv. Et urverk krever en urmaker, og et univers med denne presisjonen krever en designer. Alt i alt taler mye for at universet er designet.»
Den rettede versjonen:
> «Designargumentet har en reell styrke: naturkonstantene ligger innenfor svært snevre grenser, og finjustering er noe som normalt krever en forklaring.
>
> Argumentet møter likevel tre standardinnvendinger. For det første Humes analogikritikk: slutningen fra urverk til univers er en analogi, og den er svak, siden vi har erfaring med mange urverk og bare ett univers — vi vet ikke hvordan universer normalt blir til. For det andre det antropiske prinsipp: vi kunne ikke ha observert et univers der konstantene utelukket liv, så det er ikke overraskende at vi finner oss i et som tillater det. Kombinert med multivers-svaret, at det finnes svært mange universer med ulike konstanter, forsvinner usannsynligheten. For det tredje «hvem designet designeren?» — forklarer vi orden med en ordnende intelligens, har vi postulert noe minst like komplekst som det vi skulle forklare.
>
> Designtilhengeren kan svare på alle tre. Analogien behøver ikke bære alt: den kan omformuleres som en slutning til beste forklaring. Det antropiske prinsipp forklarer hvorfor vi observerer finjustering, men ikke hvorfor den finnes. Multiverset er selv en kostbar hypotese. Og designeren kan tenkes som enkel og nødvendig, ikke som kompleks.
>
> Jeg mener innvendingene samlet er sterkere. Grunnen er at multivers-svaret og det antropiske prinsipp trekker sammen: så snart en naturlig mekanisme kan generere variasjon i konstantene, er finjustering nøyaktig hva vi skulle forvente. Prisen ved standpunktet er at jeg må godta en hypotese om andre universer som selv ikke er observerbar.»
> Margnotat: legg merke til hvordan den rettede versjonen fortsatt lander på et tydelig standpunkt. Å drøfte begge sider er ikke det samme som å bli uforpliktende — det er forutsetningen for at standpunktet skal telle.
Å avslutte med et standpunkt som ikke hviler på noe som er sagt tidligere. «Jeg mener Lewis har rett», «alt i alt virker teorien mest fornuftig», «det er vanskelig å si, men jeg heller mot …».
Et standpunkt er en konklusjon, og konklusjoner har premisser. Feilen rammer kjennetegn 5 direkte, og den er den vanligste grunnen til at et ellers godt svar mister det siste løftet.
Varsellampe: kan du bytte ut siste avsnitt med det motsatte standpunktet uten at noe annet i teksten må endres? Da er det en mening, ikke en konklusjon.
Utdraget med feilen (avslutningen, etter en korrekt gjennomgang av kontinuitetssvaret, materiesvaret og konvensjonssvaret):
> «Som vi har sett, er det gode grunner på alle sider i denne debatten. Spørsmålet er svært vanskelig, og filosofer har diskutert det i lang tid. Jeg heller mot at det restaurerte skipet er det opprinnelige.»
Den rettede versjonen:
> «Jeg lander på at det restaurerte skipet er det opprinnelige, men bare fordi jeg mener kontinuitetssvaret har et problem det ikke kan løse. Kontinuiteten peker entydig på det utskiftede skipet, og det er et sterkt kort — helt til de gamle plankene settes sammen igjen. Da står vi med to kandidater, og kontinuitetssvaret har ingen prinsipiell grunn til å foretrekke sin egen; det har bare den grunnen at det kom først. Materiesvaret har derimot en prinsipiell grunn: det restaurerte skipet består av nøyaktig det samme som det opprinnelige.
>
> Prisen jeg betaler, er høy og bør sies rett ut: jeg må godta at skipet sluttet å eksistere en gang underveis i utskiftningen, uten å kunne si når. Det er en reell kostnad, og den som mener at vaghet er verre enn manglende prinsipp, kan lande på kontinuitetssvaret med like god samvittighet.»
Grepet: standpunktet er det samme som i det opprinnelige utdraget. Det som er lagt til, er grunnen — og grunnen er hentet fra drøftingen som allerede sto der.
> Margnotat: dette er hovedpoenget med feil #4. Den rettes nesten aldri ved å tenke nytt, men ved å hente fram det du allerede har veid, og si hva det avgjorde.
(Her trener du gjenkjenning av de ti feilene. Sjangeren spiller ingen rolle — feilene rammer alle sjangre.) Les utdraget:
> «Kims eksklusjonsargument sier at hvis det fysiske er kausalt lukket, og mentale egenskaper ikke er identiske med fysiske, blir det mentale kausalt overflødig. Argumentet har fire premisser: superveniens, kausal lukkethet, eksklusjonsprinsippet og forutsetningen om mental kausalitet. Konklusjonen er at den ikke-reduktive fysikalisten må velge. Dette er en av de viktigste debattene i moderne bevissthetsfilosofi.»
Oppgaven ba om å «gjøre rede for eksklusjonsargumentet og drøfte om det lykkes». Hvilken feil begår kandidaten?
a) #5 — å bomme på den navngitte teksten
b) #10 — manglende sammenhenger
c) #1 — referat uten drøfting
d) #2 — stråmann og feilframstilling
Bolk 2 — Presisjonsfeilene (~15 min)
Tre feil som handler om hvordan du gjengir stoffet. De to første er de tyngste enkeltfeilene i emnet.
— naturlig pausepunkt —
Å tillegge en posisjon en svakere eller annen påstand enn den faktisk har — og deretter felle den.
Feilen koster dobbelt: du taper på kunnskapskravet, og drøftingen din blir verdiløs, siden du har felt noe ingen har hevdet. Den har tre vanlige former i dette emnet:
1. Å innføre en posisjon gjennom innvendingen mot den. «Behaviorismen er den naive teorien om at …»
2. Å blande to nærliggende posisjoner. Humes regularitetsteori med Lewis' kontrafaktiske analyse; Descartes' begrepslige argument med Kripkes modal-semantiske; behaviorismen med funksjonalismen.
3. Å tilskrive en tenker en konklusjon han ikke trakk. Nagel «viser at fysikalismen er usann»; Kripke «er dualist»; Hume «benekter kausalitet»; Parfit «mener personer ikke finnes»; Berkeley «benekter at ting finnes».
Varsellampe: blir posisjonen presentert første gang med et nedsettende ord — naiv, absurd, enkel? Og: har du sagt hvilket problem posisjonen løser, før du kritiserte den?
Utdraget med feilen:
> «Behaviorismen er den naive teorien om at det ikke finnes noe inni oss — at vi bare er atferd, som roboter. Det er lett å se at dette er feil: alle vet at man kan ha vondt uten å vise det. Behaviorismen har derfor med rette blitt forlatt.»
Den rettede versjonen:
> «Den logiske behaviorismen er en tese om betydning: utsagn om mentale tilstander kan oversettes til utsagn om atferd og atferdsdisposisjoner. «Hun har vondt» betyr noe i retning av «hun er disponert for å skrike, trekke seg unna og be om hjelp». Modellen er skjørhet: at et glass er skjørt, betyr ikke at det foregår noe skjult inne i glasset, men at det ville knust dersom det ble slått mot noe hardt.
>
> Motivasjonen er sterk, og den er verdt å ta på alvor. For det første løser posisjonen problemet med hvordan vi kan vite noe om andres sinn: vi observerer ikke atferden som et tegn på noe skjult, vi observerer det som utsagnet handler om. For det andre forklarer den hvordan barn lærer mentale begreper — de kan ikke observere andres indre tilstander, men de kan observere atferd.
>
> Innvendingene er likevel tunge. Stoikeren har vondt uten å være disponert for å vise det, og skuespilleren viser alt uten å ha vondt. Verre er sirkularitetsproblemet: enhver oversettelse må ta forbehold om personens ønsker og oppfatninger — hun skriker hvis hun ikke ønsker å skjule det — og da er et mentalt begrep smuglet inn i oversettelsen.
>
> Jeg mener innvendingene er avgjørende mot oversettelsestesen. Det er likevel verdt å merke seg hva som overlever: koblingen mellom mentale tilstander og atferd er reell, og funksjonalismen bevarer den ved å gjøre atferd til én av rollens forbindelser i stedet for til hele betydningen.»
> Margnotat: siste avsnitt gjør to ting på én gang — det lander, og det påviser sammenhengen til den etterfølgende posisjonen. Det er kjennetegn 3.
> Margnotat: legg merke til hvor mye sterkere innvendingene virker når posisjonen først er gjengitt i sin sterkeste form. Det er hele poenget med steelman-regelen: en innvending mot en stråmann beviser ingenting.
Å bruke et fagbegrep uten å si hva det er og hvilken rolle det spiller i argumentet.
De vanligste ofrene er «supervenience», «mulige verdener», «qualia», «rigid designator» og «foregripelse». Alle er begreper som gjør tungt arbeid der de hører hjemme — og som er verdiløse som dekorasjon.
Prøven sensor gjør, er enkel: hva ville manglet i argumentet dersom ordet ble strøket? Er svaret «ingenting», var det pynt.
Varsellampe: følger det en forklaring eller en funksjon etter hvert fagord første gang det brukes? Kan du sette «altså at …» etter ordet og fylle ut?
Utdraget med feilen:
> «Kims minimale fysikalisme handler om supervenience. Zombier er et problem for denne posisjonen, siden de rammer superveniensen. Her spiller også mulige verdener en viktig rolle, og spørsmålet om tenkelighet er sentralt.»
Den rettede versjonen:
> «Kims minimale fysikalisme er det svakeste kravet en fysikalist kan stille seg: at det mentale supervenierer på det fysiske, altså at det ikke kan være noen mental forskjell uten en fysisk forskjell. To verdener som er fysisk like i enhver detalj, må da være mentalt like. Merk at dette er svakere enn identitet: superveniens tillater at det mentale beskrives på sitt eget nivå, så lenge det fysiske fastlegger det.
>
> Nettopp derfor treffer zombie-argumentet så presist. En filosofisk zombie er fysisk og funksjonelt identisk med en person, men uten bevisste opplevelser. Er en slik skapning metafysisk mulig, finnes det en mulig verden — en fullstendig måte verden kunne ha vært på — som er fysisk identisk med vår, men mentalt forskjellig. Da er superveniensen usann, og med den også den minimale fysikalismen. Mulige verdener er altså ikke pynt her: de er verktøyet som gjør det mulig å uttrykke påstanden om at en mental forskjell uten fysisk forskjell er mulig.
>
> Alt henger derfor på broen fra tenkelighet til mulighet — altså på om det at vi kan tenke oss zombier uten å møte en motsigelse, viser at de kunne ha eksistert. Det er dette premisset fysikalisten må angripe.»
Regnestykket: det opprinnelige utdraget var 3 setninger og viste ingenting. Den rettede versjonen er 3 avsnitt og viser hele argumentet. Kunnskapen er den samme; forskjellen er at begrepene er satt i arbeid.
Å skrive generelt om et tema der oppgaven navngir en bestemt term eller framstilling.
Emnet har to pensumankere, og oppgavene siterer terminologien deres direkte. Når oppgaven sier soft determinism, spør den etter Conee og Siders framstilling — ikke etter kompatibilisme i alminnelighet. Når den sier minimal fysikalisme eller eksklusjonsargumentet, spør den etter Kims.
De navngitte termene å kjenne igjen: «soft determinism», «the Space-Time Theory of Time» og «the psychological continuity view» fra Conee og Sider; «minimal fysikalisme», de tre reduksjonsmodellene og «eksklusjonsargumentet» fra Kim.
Varsellampe: står det en engelsk term eller et forfatternavn i oppgaveteksten? Bruk den ordrett, minst én gang, og si hvem den kommer fra.
Utdraget med feilen:
> «Kompatibilisme er synet at fri vilje og determinisme er forenlige. Mange filosofer har forsvart dette synet. Det finnes ulike varianter, blant annet Frankfurts hierarkiske teori om andreordens ønsker. Kompatibilismen møter innvendinger fra inkompatibilister.»
Den rettede versjonen:
> «Conee og Sider bruker termen soft determinism om den kompatibilistiske posisjonen: determinismen kan godt være sann, og vi handler likevel fritt, fordi frihet er å handle etter egne ønsker uten ytre tvang. «Myk» står i motsetning til «hard» determinisme, som trekker den motsatte konklusjonen av de samme fysiske premissene — at ingen handler fritt.
>
> Analysen av frihet er negativ: en handling er fri når den ikke er framtvunget utenfra, og når den springer ut av personens egne ønsker. Til dette hører den betingede analysen av «kunne ha gjort annerledes»: jeg kunne ha gjort noe annet i den forstand at jeg ville ha gjort det, dersom jeg hadde villet. Attraksjonen ved posisjonen er at den redder moralsk ansvar uten å kreve at fysikken er indeterministisk — den gjør ikke friheten avhengig av et empirisk spørsmål.
>
> Løser den problemet? Den sterkeste innvendingen er van Inwagens konsekvensargument …»
Grepet: termen brukes ordrett, den knyttes til forfatterne, og framstillingen følger deres analyse — ikke en generisk kompatibilisme. Deretter kan drøftingen gjerne trekke inn Frankfurt, som en ressurs og ikke som en erstatning.
> Margnotat: du kan gjerne skrive «kompatibilisme, som Conee og Sider kaller soft determinism» — poenget er ikke å unngå det generelle ordet, men å vise at du vet hvilken framstilling oppgaven spør etter.
Les utdraget. Oppgaven lød: «Gjør rede for the psychological continuity view, og drøft doblingsargumentet mot den.»
> «Personlig identitet handler om hva som gjør at en person på ett tidspunkt er den samme som en person på et annet. Det finnes tre hovedsyn: kroppslig kontinuitet, sjelskriteriet og psykologiske kriterier. Locke mente at bevisstheten er avgjørende, og Parfit videreførte dette. Doblingsargumentet viser at psykologiske kriterier har problemer.»
Hvilken feil er den mest alvorlige her?
a) #5 — å bomme på den navngitte teksten
b) #1 — referat uten drøfting
c) #9 — ensidig drøfting
d) #6 — ubalanse mellom de fire svarene
Les utdraget:
> «Kripke er dualist, akkurat som Descartes. Han mener at sinnet er en egen substans som er forskjellig fra kroppen, og han bruker mulige verdener til å vise det. Forskjellen fra Descartes er bare at Kripke er mer moderne i framstillingen.»
Hvilken feil begår kandidaten?
a) #3 — navnedropping uten innhold
b) #7 — å bryte settets struktur
c) #10 — manglende sammenhenger
d) #2 — stråmann og feilframstilling
Bolk 3 — Settfeilene (~12 min)
Tre feil som ikke handler om ett svar, men om hvordan du bruker de fire timene. De er lette å unngå og dyre å begå.
Slik ser den ut — en besvarelsesprofil fra en kandidat som kunne mye:
| Svar | Tema | Hva som ble levert | Tid brukt |
|---|---|---|---|
| 1 | Qualia og Mary | 1 400 ord, grundig, tre innvendinger, begrunnet landing | 75 min |
| 2 | Descartes' dualisme | 900 ord, solid | 50 min |
| 3 | Newton og Leibniz | 700 ord, korrekt, tynn drøfting | 40 min |
| 4 | Aristoteles' substansbegrep | 150 ord: «Aristoteles skiller mellom primær og sekundær substans. Primær substans er den konkrete enkelttingen. Dette er viktig i hans metafysikk.» | 12 min, skrevet i panikk til slutt |
Diagnosen: kandidaten har levert et glimrende, et godt, et akseptabelt og et svar som neppe passerer bestått-terskelen. Fordi hver enkelt oppgave må kunne vurderes til bestått for at det gis samlet ståkarakter, kan ikke det første svaret bære det siste. Alt overskuddet i svar 1 er bortkastet arbeid — det er ikke overførbart.
| Svar | Hva som blir levert på 45 minutter |
|---|---|
| 1 | 900 ord. Én innvending i stedet for tre, men fortsatt med posisjonens svar, veiing og landing |
| 2 | 900 ord, uendret |
| 3 | 900 ord, med en reell drøfting av det Machianske svaret som det ikke var tid til før |
| 4 | 900 ord, med rekonstruksjon, innvending og landing |
Kandidaten har nå fire svar godt over bestått-terskelen, og tre av dem har drøfting av C-kvalitet eller bedre.
Varsellampe — den eneste som virker: klokka. Skriv ned det klokkeslettet du skal begynne på neste oppgave, før du begynner på den forrige. Fire klokkeslett øverst på kladdearket er den billigste forsikringen på hele eksamen.
> Margnotat: dette er den enkeltfeilen som koster flest kandidater karakteren de ellers ville fått, og den handler ikke om filosofi i det hele tatt.
Slik ser den ut:
> Et delt sett har Del I Metafysikk og Del II Bevissthetsfilosofi, med instruks om å besvare to oppgaver fra hver del. Kandidaten kan bevissthetsfilosofi svært godt og metafysikk middels, og velger derfor tre oppgaver fra Del II og én fra Del I.
Diagnosen: kandidaten har ikke fulgt instruksen. I beste fall vurderes bare de svarene som ligger innenfor rammen, og da mangler ett svar helt. Det tredje Del II-svaret er arbeid som ikke kan telle.
Varianten i «fire av N, fritt valg» er å svare på tre oppgaver — eller på fem, i den tro at det gir sikkerhet. Det gjør det ikke; det gir fem tynnere svar.
Den tredje varianten er å hoppe over en deloppgave i en flerdelt oppgave, som behandles i kap. 7.4.
1. Les instruksjonen to ganger før du velger. Bruk 15-minuttersvinduet i starten til nettopp dette. Noter øverst på kladdearket: «2 fra Del I, 2 fra Del II».
2. Velg innenfor rammen først, styrke etterpå. I et delt sett er valget ditt ikke «hvilke fire oppgaver kan jeg best», men «hvilke to i hver del kan jeg best».
3. Tell bokstavene i flerdelte oppgaver, og tell avsnittene i svaret ditt.
Varsellampe: før du leverer, les oppgaveinstruksen én gang til og tell svarene dine mot den. Det tar tretti sekunder.
Konsekvensen for lesingen din: dette er hovedgrunnen til at boka insisterer på temabredde. Kan du bare den ene halvdelen av faget, er du forsvarsløs mot et delt sett — og du kan ikke velge deg ut av det.
Slik ser den ut:
> Svar 2 besvarer «Hva er filosofiske zombier, og hva viser de?» og bruker hele tenkelighet-til-mulighet-analysen som motor.
>
> Svar 4 besvarer «Er fysikalismen en holdbar teori om det mentale?» og bruker igjen zombie-argumentet som hovedmotor, med den samme rekonstruksjonen, den samme innvendingen om at tenkelighet ikke gir mulighet, og den samme landingen.
Diagnosen: svar 4 er i praksis en omskrivning av svar 2. Kandidaten har brukt 45 minutter på å gjenta seg selv, og svar 4 viser ingen kunnskap utover den som allerede er vist.
> Bygg svar 4 på Kims eksklusjonsargument i stedet: at det fysiske er kausalt lukket, at mentale egenskaper som ikke er identiske med fysiske blir kausalt overflødige, og at den ikke-reduktive fysikalisten derfor må velge mellom reduksjon og epifenomenalisme. Legg til Kims innrømmelse om et qualia-residuum — at nettopp de fenomenale egenskapene ikke lar seg funksjonalisere.
>
> Zombie-argumentet kan gjerne nevnes i én setning som en beslektet utfordring, men det bærer ikke svaret: «Utfordringen fra qualia kommer også i en modal form, som jeg drøfter i svar 2; her konsentrerer jeg meg om den kausale.»
Grepet: en eksplisitt henvisning til det andre svaret er tillatt og ryddig. Det som ikke lønner seg, er å gjøre arbeidet to ganger.
Varsellampe: før du begynner på svar nummer tre og fire, se på disposisjonene: står det samme tankeeksperimentet eller den samme tenkeren som hovedmotor to steder? Bytt ut den ene mens det er billig — altså før du har skrevet.
En kandidat leverer fire svar. Svar 1 og svar 3 bygger begge hovedsakelig på Humes regularitetsteori og kritikken av den, fordi begge oppgavene så vidt berører kausalitet. Svar 3 er ellers tynt.
Hvilken feil er den mest alvorlige?
a) #4 — påstand uten argument
b) #8 — overlapp mellom svar
c) #2 — stråmann og feilframstilling
d) #9 — ensidig drøfting
Bolk 4 — A-aksefeilen (~8 min)
Til slutt den feilen som sjelden truer bestått, og som nesten alltid avgjør om et svar stopper på C.
Å behandle argumentene isolert der oppgaven inviterer til å koble dem.
Dette er motstykket til kjennetegn 3 i sensorveiledningen — det boka kaller A-aksen — og det er den vanligste grunnen til at et ellers godt svar ikke løftes. Feilen er usynlig for den som gjør den, fordi alt som står der, er riktig.
Tre koblinger som nesten alltid er tilgjengelige:
1. «X er utformet som et svar på Y.»
2. «X og Y er to varianter av samme strategi.»
3. «X fjerner et premiss Y hviler på.»
Varsellampe: finnes det én setning i svaret ditt der to navn eller to argumenter står sammen og gjør noe med hverandre? Er svaret nei, er dette punktet ikke krysset av.
Utdraget med feilen:
> «Conee og Siders soft determinism sier at frihet er å handle etter egne ønsker uten ytre tvang, og at dette er forenlig med determinisme.
>
> van Inwagens konsekvensargument sier at hvis determinismen er sann, følger handlingene våre av fortiden og naturlovene, som vi ikke kan gjøre noe med, og at vi derfor ikke handler fritt.
>
> Frankfurt-casene viser at en person kan være ansvarlig uten å kunne handle annerledes, fordi en inngriper står klar uten å måtte gripe inn.
>
> Det er altså uenighet om spørsmålet.»
Dette er et godt eksempel på at feil #10 ikke skyldes manglende kunnskap. Kandidaten kan tre posisjoner. Det som mangler, er tre setninger.
Den rettede versjonen — samme tre posisjoner, med koblingene skrevet inn:
> «Conee og Siders soft determinism analyserer frihet som fravær av ytre tvang: jeg handler fritt når handlingen springer ut av mine egne ønsker, og det er forenlig med at ønskene mine selv har årsaker.
>
> van Inwagens konsekvensargument er utformet nettopp mot denne typen analyse. Er determinismen sann, følger handlingene våre med nødvendighet av fortiden og naturlovene; fortiden og lovene er ikke noe vi kan gjøre noe med; og overføringsprinsippet sier at det vi ikke kan gjøre noe med, overfører seg til det som følger av det. Kompatibilistens svar er at «kan» er tvetydig, og at prinsippet bare er plausibelt på den lesningen argumentet ikke trenger.
>
> Striden mellom de to står altså om ett premiss: at frihet krever en åpen framtid. Og det er nøyaktig her Frankfurt-casene griper inn. De er ikke en tredje posisjon ved siden av de to, men et angrep på selve forutsetningen: kvinnen som velger som hun gjør, mens en inngriper står klar uten å behøve å gripe inn, kunne ikke handlet annerledes — og likevel klandrer vi henne. Er det riktig, er ansvar ikke knyttet til alternative muligheter, men til om handlingen sprang ut av hennes egne grunner. Dermed faller premisset konsekvensargumentet stilltiende hviler på, og soft determinism får nettopp den plassen som blir ledig.
>
> Legg til slutt merke til at Frankfurt-casene har samme struktur som foregripelse i analysen av årsak: en reserveårsak som står klar, men aldri trer i funksjon. Det er ikke tilfeldig — begge steder er poenget at det som aldri virket, ikke kan være det som avgjør.»
Regnestykket: kunnskapsmengden er identisk. Det som er lagt til, er fire koblingssetninger — «er utformet nettopp mot», «striden står om ett premiss», «ikke en tredje posisjon, men et angrep på forutsetningen», «samme struktur som». Det er hele forskjellen mellom C og A.
(Krevende — her retter du selv.) Utdraget under inneholder to av de ti feilene.
> «Jacksons Mary-argument er kjent. Nagel skrev om flaggermus. Chalmers introduserte begrepet qualia i debatten om det vanskelige problemet. Alle tre er antifysikalister. Fysikalismen har derfor blitt utfordret fra flere hold, og jeg mener den nok er feil.»
a) Identifiser de to feilene, med kode og navn.
b) Skriv om passasjen slik at begge er rettet. Maks ett avsnitt.
c) Er det noe rent faktisk galt i utdraget? I så fall hva?
Kapitlet er feilene, men to ting er verdt å si om hvordan de opptrer sammen.
- Feil kommer i par. Et svar med #1 (referat uten drøfting) har nesten alltid også #4 (påstand uten argument), fordi det ikke er noe å begrunne landingen med. Et svar med #3 (navnedropping) ender ofte i #10 (manglende sammenhenger), fordi begreper som ikke er forklart, heller ikke kan kobles. Retter du den første i paret, forsvinner ofte den andre.
- Overkorrigering er også en feil. Frykten for #1 kan gjøre at redegjørelsen blir så knapp at drøftingen henger i løse luften — og da rammes kjennetegn 2 om kunnskap. Frykten for #9 kan gjøre at svaret ramser opp innvendinger uten å veie noen, som er en annen form for #3. Målet er ikke å skrive minst mulig av det som kan gå galt, men å få med alle leddene i oppskriften.
Den eneste feilen som ikke handler om skriving, er #6. Den handler om klokka, og den løses med fire klokkeslett øverst på kladdearket.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.