7.6 Modellbesvarelse — Metafysikk (kausalitet: Hume vs. Lewis)

Det første og bærende leddet i Humes analyse: at hendelser av den ene typen alltid har vært etterfulgt av hendelser av den andre typen i vår erfaring.

Analysen har tre ledd til sammen — konstant konjunksjon, nærhet i rom og tid, og at årsaken kommer først (suksesjon). Legg merke til at alle tre er ting vi kan se. Det er hele poenget: Hume bygger analysen av bestanddeler som tåler en empiristisk prøve.

Merk formen: påstanden er om typer av hendelser, ikke om de to enkelthendelsene foran deg. Det er den detaljen som senere gir Lewis sitt beste kort.

Den påståtte båndet som skal gjøre at årsaken må frambringe virkningen — og som Hume hevder at vi aldri får noe sanseinntrykk av.

Vi ser den ene kula treffe, og vi ser den andre bevege seg. Vi ser ikke noe tredje mellom dem. Likevel har vi ideen om nødvendighet, og Hume forklarer den som en projeksjon av vane: etter mange gjentakelser går forventningen av seg selv, og vi legger overgangen i vårt eget sinn ut på tingene.

Å skrive at «Hume benekter kausalitet» er en av de tyngst dokumenterte feiltilskrivningene i emnet. Han benekter at vi observerer en nødvendig forbindelse, og analyserer hva ideen om den kommer av.

Hume gir årsaksbegrepet to formuleringer, og de er ikke samme påstand.

Den første er regularitetsdefinisjonen: en årsak er en hendelse som etterfølges av en annen, der alle hendelser like den første etterfølges av hendelser like den andre.

Den andre er kontrafaktisk i formen: en årsak er en hendelse som etterfølges av en annen, og der den andre hendelsen ikke ville eksistert dersom den første ikke hadde eksistert.

At de to står ved siden av hverandre er ikke en glipp man skal more seg over. Det er inngangen til hele den moderne debatten, og det er den enkeltopplysningen som gjør at sammenhengen Hume til Lewis kan påvises og ikke bare antydes.

Lewis' byggestein: hendelsen e er kontrafaktisk avhengig av hendelsen c dersom det er sant at hvis c ikke hadde skjedd, ville ikke e skjedd.

Betingelsessetningen vurderes i mulige verdener: se på den verdenen som ligner mest på vår, bortsett fra at c mangler, og spør om e skjer der. Hos Lewis er disse verdenene konkrete — like virkelige som vår.

Kausalitet er ikke identisk med avhengighet hos ham, men er avhengighetens transitive lukning: c er en årsak til e dersom det finnes en kjede av hendelser fra c til e der hvert ledd er kontrafaktisk avhengig av det forrige. Skillet mellom avhengighet og kjede ser pedantisk ut, men det er det leddet som gjør hele arbeidet mot det første moteksemplet.

Moteksemplet der en reserveårsak står klar til å frambringe virkningen dersom den faktiske årsaken uteblir. Da mangler den kontrafaktiske avhengigheten, samtidig som årsaksforholdet åpenbart er der.

Tidlig foregripelse: reserveprosessen blir avbrutt tidlig, før den kom skikkelig i gang. Da finnes det mellomledd i den faktiske kjeden som virkningen avhenger av, og Lewis' kjedeløsning virker.

Sen foregripelse: reserveprosessen løper helt fram og blir først avbrutt av at virkningen inntreffer. Da har hvert mellomledd i den faktiske kjeden også en reserve bak seg, og kjedeløsningen har ingenting å gripe fatt i. Det er sen foregripelse som er det harde tilfellet, og det er verdt å nevne skillet uttrykkelig i et svar.

Tilfellet der to tilstrekkelige årsaker virker samtidig, slik at virkningen ville inntruffet om vi fjernet hvilken som helst av dem.

To skudd treffer hjertet i samme sekund; to steiner treffer ruta samtidig. Den kontrafaktiske analysen sier da at ingen av dem er årsaken, siden virkningen ikke avhenger av noen av dem.

Overdeterminering er et svakere moteksempel enn foregripelse, av en grunn som er verdt å bruke i en drøfting: her er intuisjonene våre selv uklare. Mange nøler med å si at akkurat den ene kula drepte, og noen vil si at det var de to sammen. Et moteksempel som hviler på en intuisjon vi ikke har fast tak i, kan ikke bære like mye vekt som ett der intuisjonen er sikker.

Tilfellet der c forårsaker d og d forårsaker e, men der vi likevel nøler med å si at c forårsaket e.

Det er en innvending med en egen brodd, fordi Lewis' kjedeløsning på foregripelse bygger inn transitiviteten i definisjonen: kausalitet er per konstruksjon den transitive lukningen av avhengighet. Reparasjonen mot ett moteksempel skaper altså sårbarheten for det neste.

Å se den koblingen — at prisen for kjedeløsningen er transitivitet ved vedtak — er et av de grepene som løfter en besvarelse i dette temaet.

Landingsformen der du tar klart parti, sier hva som veier tyngst, og lar det stå — i motsetning til å avslutte med at «begge sider har noe for seg».

Den skarpe konklusjonen er ikke en bastant konklusjon. Den innrømmer fortsatt hva standpunktet koster, og den anerkjenner at motsatt landing er forsvarlig. Forskjellen er at forbeholdet står som en pris, ikke som en flukt.

Et forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk garnityr. En veid, skarp konklusjon er en fullgod A-form, og en avbalansert konklusjon uten grunner for balansen er feil #4 — påstand uten argument: en konklusjon satt fram uten premisser under.