7.2 Sjanger — sammenlign to posisjoner
Sammenligningsoppgaven: dimensjonsvalg, struktur langs akser (ikke to parallelle monologer), og de faste kontrastparene i arkivet.
Dette kapitlet trener eksamenssjanger S2 — sammenlign to posisjoner. Det er en fast sjanger i emnet, og den er særlig framtredende i det ferskeste settet i materialet boka er kalibrert mot (H2024), der flere av oppgavene ber om sammenligning: Hume mot Lewis om årsak, Newton mot Leibniz om rommet, Aristoteles mot McTaggart om tiden, og Descartes mot Kripke om det mentale.
- Typiske formuleringer: «Sammenlign X og Y», «Hvordan skiller X seg fra Y?», «Gjør rede for X og Y. Hvilken av dem gir den beste forklaringen på Z?»
- Boka har åtte faste sammenligningspar. De er samlet i en tabell nederst i kapitlet, med ferdige akser til hvert par. Kjenner du de åtte, har du en ferdig disposisjon til nesten enhver S2-oppgave.
- Den vanligste svakheten i sjangeren er å skrive to referater etter hverandre. Det er derfor hele kapitlet handler om én ting: å bygge svaret langs akser i stedet for i blokker.
- Tidsbudsjett: ca. 45 minutter skriving, som for de andre sjangrene. Se fordelingen i løkke 2 — sammenligningen skal ha mer tid enn de to redegjørelsene til sammen.
Sist du var her — tre ting fra grunnformen som gjelder uendret her:
1. Plasseringssetningen åpner svaret: hva posisjonen påstår, og hvilket problem den svarer på. I en sammenligning trenger du to av dem.
2. Innvendingsparet — innvending i sterkeste form pluss posisjonens eget svar — er fortsatt kravet til enhver kritisk drøfting.
3. Broen er setningen som knytter to argumenter sammen. I grunnformen var den et ekstra grep som løftet svaret. I sammenligningsoppgaven er den selve oppgaven: her er sammenhengen ikke en bonus, men det du blir målt på.
Hvorfor sammenligningsoppgaven er lett å gjøre dårlig
Sammenligningsoppgaven er den sjangeren flest kandidater tror de har besvart uten å ha gjort det. Grunnen er at den ser ut som to oppgaver limt sammen: først redegjør du for Hume, så redegjør du for Lewis, og så er du ferdig.
Men oppgaven ba om noe tredje. «Sammenlign» er et eget instruksjonsverb, og det krever et eget stykke tekst der de to posisjonene møtes. Uten den delen har du levert to halve svar i stedet for ett helt, og du treffer verken kjennetegn 3 om påviste sammenhenger eller kjennetegn 4 om selvstendighet.
Kapitlet går i tre løkker: aksen som byggestein (~10 min), den treleddede sammenligningen med et fullt gjennomskrevet eksempel (~20 min), og slektskap og par på tvers av fagets to halvdeler (~15 min).
Løkke 1 — Aksen er byggesteinen (~10 min)
Alt i denne sjangeren hviler på ett begrep. En sammenligning er ikke to framstillinger ved siden av hverandre; det er et sett med spørsmål som stilles til begge.
Ett spørsmål som stilles til begge posisjonene, og som begge må svare på.
Ikke en akse: «Hume mente A, Lewis mente B.» Det er to opplysninger.
En akse: «Hva er en årsak?» — og så svarer du for begge: Hume sier at det er et mønster av konstant konjunksjon mellom hendelsestyper; Lewis sier at det er en kontrafaktisk avhengighet mellom to enkelthendelser. Nå står de to svarene i samme rom, og leseren ser forskjellen i stedet for å måtte finne den selv.
Testen på om du har en ekte akse: kan begge posisjonene gi et svar på spørsmålet? «Hvorfor er Lewis' teori nyere?» er ikke en akse — bare den ene kan svare. «Hva regnes som grunnleggende virkelig?» er en akse.
To til fire akser er passe i en 45-minutters besvarelse. Flere blir tynne.
Fire spørsmål som nesten alltid gir brukbare akser, uansett hvilket par du får:
1. Ontologi: hva regner posisjonen som grunnleggende virkelig?
2. Analyse: hva sier posisjonen at den omstridte tingen er — hva er en årsak, hva er rommet, hva er en mental tilstand?
3. Motstand: hvilke moteksempler eller innvendinger rammer hver av dem, og hvilken tåler mest?
4. Pris: hva må man godta for å holde posisjonen — hvor mange nye entiteter, hvor mye kontraintuitivt?
Får du en oppgave om et par du ikke har forberedt, kjør de fire spørsmålene mekanisk. Du har da en disposisjon på under to minutter.
De to måtene å organisere et sammenligningssvar på.
Blokkstruktur: alt om A, deretter alt om B, deretter kanskje noen setninger om forskjellen. Det er den formen som gir to parallelle monologer, og det er feil #10 — manglende sammenhenger: å behandle argumentene isolert der oppgaven inviterer til å koble dem.
Aksestruktur: en kort presentasjon av begge, deretter én seksjon per akse der begge posisjonene svarer, med en vurdering til slutt i hver seksjon.
Aksestrukturen er ikke bare penere. Den tvinger deg til å skrive setninger av typen «på dette punktet står Leibniz sterkest, fordi …» — altså nettopp de setningene sensorveiledningens punkt 3 og 4 etterspør. Blokkstrukturen gjør slike setninger valgfrie, og under tidspress blir det valgfrie ikke skrevet.
Det de to posisjonene er enige om — og som derfor gjør uenigheten skarp.
Hume og Lewis er begge humeanere i vid forstand: begge avviser en observerbar nødvendig forbindelse i tingene, og begge vil analysere kausalitet i noe annet. Descartes og Kripke er begge overbevist om at det mentale ikke kan være det fysiske, og begge går veien om hva vi kan tenke oss.
Å oppgi fellesgrunnen tar to setninger og gjør to ting: den viser at du har forstått begge posisjoner godt nok til å se hvor de faktisk skiller lag, og den hindrer den vanligste unøyaktigheten i sjangeren, nemlig å overdrive motsetningen.
Oppgaven er «Sammenlign Newtons og Leibniz' syn på rommet». Under står to utdrag, begge skrevet av oss for denne boka. Kandidatene kan nøyaktig like mye.
Utdrag A (blokk): «Newton mente at rommet er absolutt. Det finnes uavhengig av tingene i det, som en beholder. Han argumenterte for dette med bøtteargumentet. Leibniz mente at rommet er relasjonelt. Det er ingenting annet enn systemet av avstander mellom legemer. Han brukte prinsippet om tilstrekkelig grunn. De to var altså uenige om rommets natur.»
Utdrag B: se løsningen.
Utdrag B — samme kunnskap, bygget på tre akser:
«Newton og Leibniz er enige om mer enn uenigheten antyder: begge tar for gitt at bevegelse er virkelig, og begge mener at fysikken skylder oss en forklaring på treghetseffektene. Uenigheten gjelder ett spørsmål: finnes rommet uavhengig av tingene i det?
Akse 1 — hva rommet er. For Newton er rommet en selvstendig beholder som ville eksistert også om alle legemer ble fjernet. For Leibniz er rommet ingenting utover systemet av avstandsrelasjoner mellom legemer; fjern legemene, og det gjenstår ingenting å snakke om. Forskjellen er ontologisk, ikke bare språklig: Newton forplikter seg til én ekstra slags entitet.
Akse 2 — hvordan treghetseffektene forklares. Her er Newtons bøtte argumentet: vannoverflaten krummer seg når vannet roterer sammen med bøtta, altså når den relative bevegelsen mellom vann og bøtte er null. Krumningen kan da ikke forklares ved bevegelse i forhold til de nære legemene, og Newton konkluderer med at den må være bevegelse i forhold til rommet selv. Leibniz har ikke noe like direkte svar, og på denne aksen står Newton sterkest — helt til man legger merke til det Machianske svaret, som peker på en tredje kandidat: rotasjon i forhold til all den øvrige materien i universet. Det er dette svaret som avslører at Newtons argument hviler på et stilltiende premiss om at alternativene var uttømmende.
Akse 3 — prisen. Leibniz' argument er speilvendt. Er rommet absolutt, kan Gud ha plassert hele universet fem meter til venstre uten at noe ville vært annerledes — og da finnes det to ulike verdener som ikke lar seg skille, hvilket strider mot prinsippet om tilstrekkelig grunn og mot de uskjelnbares identitet. På denne aksen står Leibniz sterkest: relasjonismen kjøper seg fri fra en hel klasse av forskjeller uten forskjell. Prisen han betaler, er at han må gjøre rede for hvordan fjern materie skal kunne ha treghetsvirkninger her.
Samlet mener jeg Leibniz står sterkest på to av tre akser, men at Newtons akse er den tyngste, siden den handler om en observerbar effekt og ikke om et metafysisk prinsipp.»
> Margnotat: fellesgrunnen står først, i to setninger, og uenigheten er formulert som ett spørsmål. Det er kjennetegn 1 — struktur som gjør resten leselig.
> Margnotat: hver akse ender med en vurdering av hvem som står sterkest på nettopp den aksen. Det er dette som gjør teksten til en sammenligning og ikke en oppstilling.
> Margnotat: legg merke til at det Machianske svaret ikke står som en løs innvending, men brukes til å avdekke et premiss i Newtons argument. Det er kjennetegn 4.
> Margnotat: sluttavsnittet veier aksene mot hverandre i stedet for å telle dem. «To av tre» er ikke et argument alene — det er begrunnelsen etterpå som gjør jobben.
Løkke 2 — Sammenligningens tre ledd, med et fullt eksempel (~20 min)
Nå setter vi aksene inn i et helt svar. En S2-oppgave har alltid tre ledd, og det er tredje ledd som avgjør karakteren.
— naturlig pausepunkt —
Enhver S2-oppgave krever tre ting, og de skal ha svært ulik plass:
1. De to redegjørelsene — kort. Nok til at leseren kan følge sammenligningen, ikke mer. Til sammen ca. en tredel av svaret.
2. Sammenligningen langs akser — hoveddelen. Ca. halvparten av svaret.
3. Vurderingen — hvem står sterkest, og på hvilke punkter. Resten.
Fordelingen av de 45 skriveminuttene: ca. 3 min disposisjon, ca. 12 min på de to redegjørelsene til sammen, ca. 20 min på aksene, ca. 8 min på vurderingen, og ca. 2 min gjennomlesing.
Merk hva som skjer om du snur på fordelingen: to grundige redegjørelser på 30 minutter etterlater 12 minutter til det oppgaven faktisk het. Det er den vanligste måten å skrive et halvt svar i denne sjangeren.
Den ene setningen som sier hva striden dreier seg om, formulert som ett spørsmål eller ett stridspunkt.
«Newton og Leibniz er uenige om ett spørsmål: finnes rommet uavhengig av tingene i det?» — «Descartes og Kripke bruker samme grep mot to ulike målskiver.» — «Behaviorismen og funksjonalismen er uenige om én ting: om indre tilstander får være med i beskrivelsen av det mentale.»
Setningen står rett etter fellesgrunnen og før første akse. Den koster tretti sekunder og gjør at resten av svaret har en retning. Uten den har du en oppstilling, med den har du en sammenligning.
Kravet om at hver akse skal ende med en setning om hvem som står sterkest på den aksen — ikke bare én samlet vurdering til slutt.
Formen: «På dette punktet står X sterkest, fordi …» eller «Her er det uavgjort, fordi begge må betale den samme prisen på ulik måte.»
Grunnen til at dette premieres, er at det er den eneste måten en sammenligning kan bli differensiert. En samlet dom uten aksevise vurderinger gir bare to utfall: A vinner eller B vinner. Med vurdering per akse kan du si det som nesten alltid er sant, nemlig at den ene vinner på analysen og den andre på prisen — og det er en langt mer overbevisende konklusjon.
Under står et helt svar, med margnotater. Det er nyskrevet av oss for denne boka; FIL1001 har ingen publiserte løsningsforslag, så dette er ikke en gjengivelse av en virkelig besvarelse. Legg merke til hvor lite plass de to redegjørelsene får — og hvor mye aksene får.
Svaret
«Hume analyserer kausalitet som konstant konjunksjon mellom hendelsestyper, i romlig nærhet og med årsaken forut for virkningen i tid. Det som ikke inngår, er en observerbar nødvendig forbindelse: vi ser den ene billardkula treffe den andre, og vi ser den andre bevege seg, men vi ser aldri noen kraft som binder de to. Ideen om nødvendighet forklarer Hume som en projeksjon av vår egen vane etter gjentatt erfaring.
Lewis analyserer kausalitet kontrafaktisk: A er en årsak til B dersom B ikke ville skjedd om A ikke hadde skjedd, der «ville» vurderes i den mulige verdenen som ligner mest på vår, bortsett fra at A mangler. Kausalitet i sin fulle form er hos Lewis en kjede av slike avhengigheter.
Det er verdt å slå fast fellesgrunnen først: begge er humeanere i den forstand at ingen av dem godtar en nødvendig forbindelse i tingene selv. Uenigheten gjelder hva vi skal analysere kausaliteten i: mønstre mellom typer, eller avhengighet mellom enkelthendelser.
> Margnotat: begge redegjørelser er unnagjort på to korte avsnitt, og fellesgrunnen med uenighetssetningen står før første akse. Kjennetegn 1.
Akse 1 — hva en årsak er. Hos Hume er kausalpåstanden i bunn og grunn en påstand om en regelmessighet mellom typer: gnist etterfølges av eksplosjon. Hos Lewis er den en påstand om to enkelthendelser og om hva som ville skjedd uten den første. Forskjellen er ikke bare teknisk. Den avgjør om kausalitet i enkelttilfeller er mulig: Hume må behandle en engangshendelse som kausal bare i kraft av at den faller inn under en type, mens Lewis kan si direkte at akkurat dette skuddet drepte akkurat dette dyret. På denne aksen står Lewis sterkest, fordi vi faktisk gjør kausalpåstander om enkelttilfeller uten å ha noen regelmessighet for hånden.
Akse 2 — retning og felles årsaker. Regularitetsteorien har to velkjente hull. Den skiller ikke årsak fra virkning, siden regelmessigheten går like godt begge veier: barometeret faller alltid før stormen. Og den skiller ikke ekte årsaker fra felles årsaker, der to virkninger av samme tredje ting alltid opptrer sammen. Hume må hente hjelp utenfra, fra tidsrekkefølgen. Lewis får begge deler nesten gratis: stormen ville kommet selv om barometeret hadde stått stille, så avhengigheten går bare den ene veien. På denne aksen står Lewis klart sterkest.
> Margnotat: her er sammenhengen påvist og ikke bare antydet — Lewis' analyse er ikke en vilkårlig konkurrent, men en utfoldelse av Humes andre definisjon av årsak, og et forsøk på å lukke nettopp de hullene den første etterlot. Dette er kjennetegn 3, og det er svarets viktigste enkeltsetning.
Akse 3 — moteksemplene. Her snur bildet. Lewis' analyse rammes av foregripelse: står en reserveårsak klar til å frambringe virkningen dersom den faktiske årsaken uteblir, mangler den kontrafaktiske avhengigheten selv om årsaksforholdet åpenbart er der. Lewis svarer med kjedeløsningen — det finnes en kjede av mellomledd der hvert ledd avhenger av det forrige — men svaret virker ikke på sen foregripelse. Hume er ikke like sårbar for dette; til gjengjeld er han sårbar for tilfeldige regelmessigheter, som er en langt vanligere situasjon. På denne aksen er det jevnere, men Lewis har det tyngste enkeltmoteksemplet mot seg.
Akse 4 — ontologisk pris. Hume kjøper seg svært billig: analysen krever ingenting utover det vi erfarer. Lewis må derimot ta i bruk mulige verdener og en nærhetsordning mellom dem, og i hans egen utforming er disse verdenene like virkelige som vår. Det er en betydelig pris, og på denne aksen står Hume klart sterkest.
Samlet mener jeg den kontrafaktiske analysen er den mest tilfredsstillende, til tross for foregripelse. Grunnen er at Humes problemer er strukturelle: de rammer analysens evne til å skille årsak fra korrelasjon i helt vanlige tilfeller, og de kan ikke repareres uten å låne inn nettopp den asymmetrien Lewis leverer. Foregripelse er derimot et vanskelig randtilfelle, og en analyse som treffer i normaltilfellene og feiler i randen, er i bedre forfatning enn en som feiler i midten. Prisen — mulige verdener — er reell, og den som mener at metafysisk sparsommelighet trumfer analysens presisjon, kan lande motsatt med like god samvittighet. Jeg mener presisjonen er verdt prisen.»
> Margnotat: hver akse har fått sin egen vurdering, og de faller ikke alle samme vei. Det er det som gjør sluttdommen troverdig — kjennetegn 4.
> Margnotat: konklusjonen er skarp, ikke avbalansert av vane. Den sier hva som veier tyngst og hvorfor, og den anerkjenner at motsatt landing er forsvarlig. Et forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk pynt — kjennetegn 5.
«Sammenlign Aristoteles' og McTaggarts syn på tiden. Hvem gir den mest overbevisende forklaringen på at tiden går?»
Skriv en momentliste og sett opp tre akser med en vurdering på hver. Du trenger ikke skrive ut redegjørelsene.
Løkke 3 — Slektskap og par på tvers (~15 min)
To grep til, og så er sjangeren komplett. Det første handler om å se hvem som svarer på hvem. Det andre om oppgaver som setter sammen posisjoner fra hver sin halvdel av faget.
Spørsmålet om de to posisjonene står i et historisk og argumentativt avhengighetsforhold, eller om de bare er to alternativer.
Tre typer forhold, og de gir helt ulike sammenligninger:
1. Etterfølger: den ene er utformet som et svar på et problem den andre etterlot. Lewis etter Hume; funksjonalismen etter identitetsteorien.
2. Rivaler: de svarer på samme spørsmål fra hvert sitt utgangspunkt, uten at den ene er formet av den andre. Newton og Leibniz.
3. Samme grep, ulik målskive: de bruker samme argumentform mot forskjellige mål. Descartes og Kripke går begge fra hva vi kan tenke oss, til hva som er mulig — men Descartes bygger en posisjon om to substanser, mens Kripke river ned én bestemt identitetspåstand.
Å si hvilken type forhold paret ditt har, er en av de sikreste måtene å treffe kjennetegn 3 på. Det tar én setning.
Et par der den ene posisjonen hører hjemme i metafysikken og den andre i bevissthetsfilosofien.
Kryssparene er de mest krevende og de mest givende. Eksempler du er utrustet til å håndtere:
- Kripkes modale argument og Chalmers' zombie-argument: begge går fra tenkelighet til metafysisk mulighet, og begge rammer identitetspåstander om det mentale — men de angriper ulike ting og møter samme innvending.
- Humes analyse av årsak og Kims eksklusjonsargument: begge handler om hva som skal til for at noe er en årsak, det ene i metafysikken og det andre om det mentales kausale rolle.
- Persistens over tid og personlig identitet: Theseus' skip og teletransport-caset stiller samme spørsmål om identitet, men det ene om ting og det andre om personer.
Kryssparet krever at du selv finner aksen. Bruk aksegeneratorene, og si tidlig i svaret hvorfor de to hører sammen — ellers ser sammenstillingen tilfeldig ut.
Disposisjonsformen for denne sjangeren: en liten tabell med tre kolonner — akse, A sier, B sier — og plass til én vurdering per rad.
Tre til fire rader er nok. Fyll dem med stikkord, ikke setninger. Deretter skriver du svaret rad for rad.
Fordelen framfor en vanlig punktliste er at tomme celler blir synlige. Har du ingenting å skrive i «B sier» på akse 2, er det ikke en akse — det er en opplysning om A, og den hører hjemme i redegjørelsen.
Dette er et krysspar: Kripke hører hjemme i kap. 4.2 og modalitetsstoffet i kap. 3.2, Chalmers i kap. 6.2. Sett opp aksetabellen.
Aksetabellen:
| Akse | Kripke sier | Chalmers sier |
|---|---|---|
| Hva argumentet angriper | Én bestemt identitetspåstand: at smerte er C-fiber-fyring | Hele superveniensen: at det fysiske fastlegger alt |
| Hvilket apparat som brukes | Rigide betegnelser og nødvendig identitet | Tenkelighet, mulige verdener og fysisk duplikat |
| Hvordan illusjonsmanøveren blokkeres | Det finnes ingen framtreden av smerte å ta feil av — framtredenen er smerten | Samme trekk brukes mot den som vil forklare zombie-tenkeligheten bort |
| Hva konklusjonen forplikter til | Ingen substansdualisme; bare at denne identiteten er usann | Egenskapsdualisme, altså naturalistisk dualisme |
Vurdering per akse, i stikkord:
- Målskive: Chalmers krever mer og vinner mer. Kripkes konklusjon er smalere, men også lettere å forsvare — han trenger ikke hevde at det mentale er ikke-fysisk, bare at den navngitte identiteten ikke kan være sann.
- Apparat: de deler det avgjørende premisset, broen fra tenkelighet til mulighet, og de deler derfor også den tyngste innvendingen mot seg. Motmodellen er «vann er ikke H₂O»: tenkelig i én forstand, likevel metafysisk umulig.
- Illusjonsmanøveren: her er sammenhengen skarpest. Kripkes eget grep for å forklare hvorfor noe umulig kan virke tenkelig, er nettopp det fysikalisten vil bruke mot zombier — og Chalmers' svar er at grepet forutsetter et skille mellom framtreden og natur som ikke finnes for bevissthet. Kripkes verktøy blir altså brukt mot Kripkes egen konklusjon, og forsvaret mot det er det samme i begge argumentene.
Svar på oppgavens spørsmål: nei, de rammer ikke fysikalismen på samme måte. Kripke rammer én type-identitetspåstand og lar fysikalismen som sådan stå; Chalmers rammer superveniensen og dermed fysikalismen selv, i Kims minimale forstand. Men de står og faller langt på vei sammen, siden begge hviler på det samme premisset.
> Margnotat: dette er svaret på hvorfor kryssparet ikke er tilfeldig sammensatt. Å si det tidlig — «de deler det avgjørende premisset» — er selve grunnen til at oppgaven kan gi et godt svar, og det er kjennetegn 3.
> Margnotat: legg merke til presisjonen om hva Kripke ikke hevder. Han er ingen substansdualist; han angriper identitetspåstanden med modal-semantiske midler. Å skrive at «Kripke er dualist som Descartes» er den tyngste feilen i dette temaet.
«Sammenlign identitetsteorien og funksjonalismen. Hvilken av dem gir den beste teorien om mentale tilstander?»
Sett opp aksetabellen med tre akser, med en vurdering per akse, og skriv uenighetssetningen i fulltekst.
«Sammenlign Searles kinesiske rom og Blocks Chinese Nation. Hva er det de to tankeeksperimentene forsøker å vise, og rammer de samme posisjon?»
a) Skriv fellesgrunnen og uenighetssetningen.
b) Sett opp tre akser med vurdering.
c) Hvilken av dem er den farligste for funksjonalismen, og hvorfor?
(Krevende. Sjanger S2 — tre posisjoner.) «Gjør rede for dualismen, identitetsteorien og funksjonalismen. Sammenlign dem, og ta stilling til hvilken som gir den beste forklaringen på hva en mental tilstand er.»
Tre posisjoner sprenger den vanlige aksetabellen. Lag en disposisjon som holder svaret sammen på 45 minutter, og vis hvordan du unngår at det blir tre referater.
Tre feil fra bokas register dominerer denne sjangeren.
- #10 — manglende sammenhenger: to referater etter hverandre, uten sammenligningspunkter. Dette er sjangerens hovedfeil og treffer sensorveiledningens punkt 3 direkte. Varsellampe: finnes det en eneste setning i svaret ditt der begge navnene står i samme setning og gjør noe sammen?
- #9 — ensidig drøfting: bare den ene posisjonen får sin sterkeste form, mens den andre settes opp som stråmann for å tape. Varsellampe: vinner den samme posisjonen på alle aksene dine? Da har du sannsynligvis valgt aksene etter konklusjonen.
- #7 — å bryte oppgavens struktur: sammenligningsoppgaven har tre ledd — begge posisjonene, sammenligningen og vurderingen. Å levere de to første er å levere to tredeler. Varsellampe: tell instruksjonsverbene på nytt før du leverer.
Én til er verdt å nevne: #2 — stråmann og feilframstilling, altså å tillegge en posisjon en svakere eller annen påstand enn den faktisk har. Den er ekstra lett å begå i sammenligninger, fordi kontrasten blir tydeligere jo mer du overdriver forskjellen. Alle ti feilene drilles i kap. 7.5.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.