7.4 Sjanger — flerdelt oppgave (a/b/c/d) og åpen problemstilling
To sjangre samlet: den flerdelte trinn-oppgaven fra det gamle regimet (fungerer som ferdig disposisjon), og den helt åpne pensumforankrede problemstillingen.
Dette kapitlet trener to sjangre som ser motsatte ut, men som løses med samme verktøy.
- Eksamenssjanger S4 — flerdelt trinn-oppgave a/b/c/d. Den styrte settene i det gamle regimet fra 2005 til 2016 og lever fortsatt i delte og utsatte prøver. Deloppgavene fører deg trinnvis gjennom ett problem: typisk a) definer, b) still opp problemet, c) gjengi løsningen, d) gi innvendingen.
- Eksamenssjanger S5 — åpen pensumforankret problemstilling. «Finnes det en materiell virkelighet uavhengig av sinnet?», «Har mennesker fri vilje?», «Kan man bevise Guds eksistens?» Her sier oppgaven nesten ingenting om hva svaret skal inneholde — du må selv mobilisere de relevante pensumposisjonene.
- Poenget med å ha dem i samme kapittel: S4 er den ferdige disposisjonen S5 mangler. Møter du en åpen oppgave, kan du lage deg a/b/c/d selv.
- Tidsbudsjett: ca. 45 minutter skriving i begge sjangre. I S4 fordeles de på deloppgavene etter vekten deres; i S5 går de første minuttene til å velge posisjoner.
Kapitlet avsluttes med bokas eneste kalde bank: ti oppgaveformuleringer uten hint, der det å mobilisere posisjonene selv er hele øvelsen.
Sist du var her — to ting du trenger friskt:
1. Instruksjonsverbet styrer sjangeren. Tell verbene, og svar på alle. I en flerdelt oppgave har hver deloppgave sitt eget verb, og hver av dem må besvares.
2. Oppskriften for grunnformen: plassering, rekonstruksjon, innvendingspar, veiing, landing. Den gjelder fortsatt — de to sjangrene her styrer hvordan oppskriften fordeles, ikke hva den består i.
To sjangre, ett verktøy
De to sjangrene i dette kapitlet ligger i hver sin ende av en skala.
Den flerdelte oppgaven gir deg alt: den sier hvor mange deler svaret skal ha, hva hver del skal handle om, og i hvilken rekkefølge. Faren er å behandle delene som fire løsrevne minioppgaver, slik at svaret aldri blir et argument.
Den åpne problemstillingen gir deg ingenting: bare et stort spørsmål. Faren er å svare med egne meninger, eller å ramse opp alt du kan om temaet.
Verktøyet som løser begge, er det samme: lag progresjonen selv. Vet du at et godt svar går fra begrep til problem til løsning til innvending, kan du følge den strukturen når oppgaven oppgir den (S4), og lage den når den ikke gjør det (S5).
Kapitlet har to løkker på ca. 20 minutter hver, og en kald bank til slutt.
Løkke 1 — Den flerdelte oppgaven (~20 min)
Vi begynner med sjangeren som gir mest hjelp.
Oppgaveformen der ett problem deles i nummererte deloppgaver, vanligvis a) til d), som skal besvares hver for seg.
Formen dominerte settene i det gamle regimet og finnes fortsatt i delte og utsatte prøver. Den typiske trappen er:
a) Definer eller gjør rede for et begrep.
b) Still opp problemet som begrepet skaper.
c) Gjengi en foreslått løsning på problemet.
d) Gi en innvending mot løsningen, eller vurder den.
Å hoppe over én deloppgave er feil #7 — å bryte settets struktur: å svare på færre eller flere ledd enn oppgaven ber om. Det er dyrere enn folk tror, fordi deloppgavene som regel har hver sin vekt i vurderingen: et tomt punkt d) er ikke et litt kortere svar, men et manglende svar.
Kravet om at deloppgavene skal henge sammen som ett resonnement, selv om de besvares hver for seg.
Konkret betyr det at c) skal løse det problemet du stilte opp i b), og at d) skal ramme den løsningen du gjenga i c) — ikke en annen. En besvarelse der punkt b) handler om interaksjonsproblemet og punkt d) om multippel realiserbarhet, har fire riktige svar og ingen sammenheng, og treffer dermed ikke kjennetegn 3.
Testen: kan du sette ordet «derfor» eller «men» mellom hvert par av deloppgaver? Hvis ikke, er progresjonen brutt.
Regelen for hvordan de 45 skriveminuttene fordeles på a, b, c og d.
Utgangspunktet er lik fordeling, altså ca. 11 minutter per deloppgave. Deretter justerer du etter to signaler:
1. Formuleringens lengde og verb. «Definer X» er et kort punkt; «drøft to innvendinger mot X» er et langt.
2. Hvor drøftingen ligger. Deloppgaven som ber om vurdering eller innvending, er der bestått-terskelen og A-skillet avgjøres, og bør ha mest tid.
En vanlig og god fordeling på fire deler er ca. 7 · 10 · 12 · 16 minutter. Merk at den korteste deloppgaven ikke er den minst viktige — et upresist punkt a) forgifter alt som følger, siden resten bruker begrepet du nettopp definerte.
Grepet som gjør S4 nyttig også når du ikke får en flerdelt oppgave: bruk trappen definer, still opp problemet, gi løsningen, gi innvendingen som mal for et hvilket som helst svar.
Malen fungerer fordi den er den samme som grunnformen, bare uttrykt som arbeidsordre. «Definer» og «still opp problemet» er redegjørelsen; «gi løsningen» og «gi innvendingen» er drøftingen; og landingen legger du til selv.
Praktisk: når du får en oppgave uten struktur, skriv a, b, c, d nedover kladdearket og fyll dem ut. Du har da en disposisjon på to minutter, og du har sikret at svaret har alle leddene.
Den ene setningen som starter hver deloppgave etter den første, og som knytter den til den forrige.
«Nettopp dette begrepet skaper et problem: …» (fra a til b). «Den vanligste løsningen på problemet er …» (fra b til c). «Løsningen har imidlertid en pris: …» (fra c til d).
Setningene koster ti sekunder hver og gjør at fire deloppgaver leses som ett argument. Uten dem leverer du fire korte tekster som tilfeldigvis står under hverandre — og det er den vanligste svakheten i sjangeren.
a) Gjør rede for hva Descartes mener med res cogitans og res extensa.
b) Forklar hvilket problem substansdualismen skaper for forholdet mellom sinn og kropp.
c) Gjør rede for én løsning som er blitt foreslått på problemet.
d) Drøft om løsningen er tilfredsstillende.
Under står svaret i komprimert form, med minuttmerker og margnotater. Det er nyskrevet av oss for denne boka; FIL1001 har ingen publiserte løsningsforslag, så dette er ikke en gjengivelse av en virkelig besvarelse.
Svaret
a) (~7 min) «Descartes deler virkeligheten i to slags skapte substanser, hver med sitt prinsipalattributt — den ene egenskapen som utgjør substansens natur og som alle dens andre egenskaper er måter å være på. Res cogitans, den tenkende tingen, har tenkning som sitt attributt; sinnet er udelelig og ikke utstrakt i rom. Res extensa, den utstrakte tingen, har utstrekning som sitt attributt; legemer er delelige og har ingen tanker. «Tenkning» betyr her alt som foregår bevisst: tvil, vilje, forestilling og sansing like mye som resonnement.
> Margnotat: punktet er kort, men presist, og det inneholder den presiseringen som gjør resten mulig — at attributtene utelukker hverandre. Det er nettopp denne utelukkelsen punkt b) skal bygge på.
b) (~10 min) Nettopp denne todelingen skaper interaksjonsproblemet. Vi vet av erfaring at det går informasjon begge veier: en beslutning får armen til å løfte seg, og et nålestikk gir smerte. Men det er uklart hvordan noe uten utstrekning skal kunne virke inn på noe utstrakt. Vår hverdagsmodell for kausalitet er kontakt — noe dytter på noe — og et sinn uten utstrekning har ingen overflate å dytte med og ingen posisjon å dytte fra. Problemet forsterkes i moderne form av kausal lukkethet: enhver fysisk virkning ser ut til å ha en tilstrekkelig fysisk årsak, og da har det mentale ingen ledig plass i årsakskjeden.
> Margnotat: overgangssetningen «Nettopp denne todelingen skaper …» knytter b til a. Legg også merke til at problemet er formulert i to versjoner, en klassisk og en moderne — det gir punkt d) mer å arbeide med.
c) (~12 min) Én foreslått løsning er identitetsteorien: mentale tilstander er ikke i en annen substans, men er numerisk identiske med tilstander i hjernen. Smerte er C-fiber-fyring, slik lyn er elektrisk utladning. Løsningen oppløser problemet i stedet for å svare på det: er de to én og samme ting, finnes det ingen kløft noe skal krysse, og den mentale årsaken er allerede en fysisk årsak. Identiteten er en erfaringsbasert vitenskapelig oppdagelse, ikke en påstand om at ordene betyr det samme.
> Margnotat: løsningen som velges, adresserer det problemet som ble stilt opp i b). Hadde punktet i stedet handlet om Berkeleys idealisme, ville svaret vært riktig, men progresjonen brutt.
d) (~16 min) Er løsningen tilfredsstillende? Den har en åpenbar styrke: den gir det mentale en plass i årsakskjeden uten mysterium, og den er sparsommelig. Den sterkeste innvendingen er multippel realiserbarhet: samme mentale tilstand ser ut til å kunne realiseres i svært ulike fysiske systemer, og da kan den ikke være identisk med én bestemt fysisk tilstandstype. Identitetsteoretikeren svarer med artsspesifikk identitet — smerte hos mennesker er én tilstand, smerte hos blekkspruter en annen — men prisen er generaliteten som var poenget.
Det er verdt å se hvor innvendingen fører: den er selve motivasjonen for funksjonalismen, som beholder fysikalismen og definerer tilstanden ved kausal rolle i stedet.
Jeg mener løsningen er tilfredsstillende som svar på det problemet den ble innført for å løse — interaksjonsproblemet er borte — men ikke som en fullstendig teori om det mentale, siden den må vike for funksjonalismen på generalitetsspørsmålet. Prisen ved standpunktet er at jeg da skylder en forklaring på hvordan en funksjonell tilstand kan gjøre kausalt arbeid ved siden av sin egen fysiske realiserer.»
> Margnotat: her er broen — innvendingen mot identitetsteorien er motivasjonen for funksjonalismen. Kjennetegn 3, plassert i den deloppgaven som har tid til den.
> Margnotat: legg merke til at landingen svarer på d) og ikke på hele oppgaven. I en flerdelt oppgave hører stillingtakingen hjemme i det punktet som ber om den — å spare den til en samlet avslutning er å la punkt d) stå halvtomt.
En flerdelt oppgave lyder:
a) Gjør rede for hva som menes med psychological continuity view.
b) Forklar hvordan Reids offiserparadoks utfordrer minneteorien.
c) Gjør rede for hvordan psykologisk kontinuitet svarer på utfordringen.
d) Drøft om svaret er tilfredsstillende.
a) Hvilken deloppgave bør få mest tid, og hvorfor?
b) Hva ville det koste å hoppe over punkt c)?
Besvar med momentliste per deloppgave og en tidsfordeling.
a) Gjør rede for det kosmologiske argumentet for Guds eksistens.
b) Forklar hvilken innvending «hvem designet designeren?» reiser, og om den treffer.
c) Gjør rede for hvordan argumentet kan forsvares mot innvendingen.
d) Drøft om argumentet er holdbart.
Lag deloppgavene selv.
Du får denne oppgaveteksten uten struktur: «Drøft funksjonalismen som teori om mentale tilstander.»
a) Del oppgaven i fire deloppgaver etter malen definer, still opp problemet, gi løsningen, gi innvendingen.
b) Skriv overgangssetningen mellom hver av dem.
c) Fordel de 45 skriveminuttene.
Løkke 2 — Den åpne problemstillingen (~20 min)
Nå til den motsatte ytterligheten: oppgaven som ikke sier noe om hva svaret skal inneholde.
— naturlig pausepunkt —
Oppgaveformen der du får et stort spørsmål og selv må velge hvilke pensumposisjoner som er relevante: «Finnes det en materiell virkelighet uavhengig av sinnet?», «Har mennesker fri vilje?», «Kan man bevise Guds eksistens?»
Formuleringen «drøft med utgangspunkt i pensumtekstene» gjør kravet eksplisitt, men det gjelder også når det ikke står: et svar som ikke mobiliserer noen posisjon fra pensum, er ikke et svar i dette faget, uansett hvor gjennomtenkt det er.
Sjangeren tester én ting mer enn de andre: om du kan velge. Derfor er den lettest å svare godt på hvis du kan mange temaer, og vanskeligst hvis du kan ett tema godt.
Det første grepet i et S5-svar: å gjøre det store spørsmålet til et spørsmål som kan besvares på 45 minutter.
Innrammingen gjør tre ting:
1. Presiserer spørsmålet. «Har mennesker fri vilje?» blir «Er den friheten moralsk ansvar krever, forenlig med at handlingene våre er kausalt bestemt?»
2. Sier hva du ikke skal behandle, og hvorfor. «Jeg lar spørsmålet om kvantemekanisk indeterminisme ligge, siden tilfeldighet ikke i seg selv gir den kontrollen frihet krever.»
3. Varsler hvilke posisjoner du vil bruke.
Innrammingen er ikke en innledning i skolestil. Den er et faglig grep, og den tar to til tre setninger. Uten den vil svaret enten bli overflatisk fordi det prøver å dekke alt, eller virke vilkårlig fordi leseren ikke vet hvorfor akkurat disse posisjonene ble valgt.
Kjerneferdigheten i S5: å hente inn de posisjonene som gjør mest arbeid på spørsmålet, og la resten ligge.
Slik gjør du det på to minutter: skriv ned de posisjonene du kan som berører temaet, og stryk deretter alle som ikke enten (1) gir et svar på spørsmålet, (2) gir en innvending mot et slikt svar, eller (3) endrer hva spørsmålet betyr.
På spørsmålet «har mennesker fri vilje?» overlever da typisk fire: den harde determinismen, Conee og Siders soft determinism, van Inwagens konsekvensargument og Frankfurt-casene. Libertarianismen kan tas med som en femte. Alt annet — determinismens forhold til fysikken, ansvarsfilosofi i alminnelighet — stryker du.
Merk at mobilisering ikke er det samme som å nevne mange posisjoner. Det er å velge få og bruke dem.
Tommelfingerregelen for hvor mange posisjoner et åpent svar skal bygge på: to til tre, unntaksvis fire.
Regnestykket bak: med 45 minutter og krav om rekonstruksjon, innvending, veiing og landing, får hver posisjon rundt ti minutter. Tar du med fem, får hver av dem seks — og seks minutter er akkurat nok til å nevne en posisjon uten å gjøre noe med den. Det er feil #3 — navnedropping uten innhold.
Regelen har en strategisk side også: bredde belønnes i valget av oppgaver, ikke inne i det enkelte svaret. Det er fordi hver oppgave må bestås for seg at du trenger ti temaer — men innenfor ett svar er dybde alltid riktig.
Testen på om en posisjon fortjener plass i et åpent svar: hva ville mangle i svaret hvis jeg strøk den?
Tre gode grunner til å beholde en posisjon:
1. Den gir et svar på spørsmålet.
2. Den gir den beste innvendingen mot et av svarene.
3. Den endrer spørsmålet — den viser at spørsmålet var upresist stilt, slik Frankfurt-casene gjør med spørsmålet om frihet krever alternativer.
Grunn 3 er den mest undervurderte, og den er den sikreste veien til kjennetegn 4. En posisjon som bare viser at du kan pensum, stryker du.
Under er svaret vist som disposisjon med utskrevet innramming og utskrevet landing — de to delene som avgjør sjangeren. Teksten er nyskrevet av oss for denne boka.
Innrammingen, utskrevet (~4 min)
«Spørsmålet må presiseres før det kan besvares. Med «fri vilje» mener jeg her den friheten moralsk ansvar krever — ikke en metafysisk evne til å bryte naturlovene, men den egenskapen som gjør det rimelig å holde noen ansvarlig. Spørsmålet blir dermed: er den friheten forenlig med at handlingene våre følger med nødvendighet av fortiden og naturlovene? Jeg lar spørsmålet om fysikken faktisk er deterministisk ligge, av to grunner: det er et empirisk spørsmål, og ren tilfeldighet gir uansett ikke den kontrollen frihet krever. Jeg behandler tre posisjoner: Conee og Siders soft determinism, van Inwagens konsekvensargument, og Frankfurt-casene.»
> Margnotat: her er alle tre delene av en innramming — presisering, avgrensning med begrunnelse, og varsling av posisjonene. Fire setninger, og resten av svaret har fått retning. Kjennetegn 1.
Disposisjonen (~41 min igjen)
1. Soft determinism (~10 min). Conee og Siders term: determinismen kan godt være sann, og vi handler likevel fritt, fordi frihet er å handle etter egne ønsker uten ytre tvang. Den betingede analysen av «kunne ha gjort annerledes»: jeg kunne ha gjort noe annet i den forstand at jeg ville ha gjort det, dersom jeg hadde villet. Merk at termen er navngitt i oppgavesettene, og at generell omtale av kompatibilisme ikke er et svar der den etterspørres — det er feil #5 — å bomme på den navngitte teksten.
2. Konsekvensargumentet (~14 min). van Inwagens rekonstruksjon i fire premisser, med overføringsprinsippet som det bærende leddet. Kompatibilistens angrep: tvetydigheten i «kan». van Inwagens motsvar: den betingede lesningen er ikke den vi bryr oss om når vi holder folk ansvarlige.
3. Frankfurt-casene (~10 min). En potensiell inngriper står klar, men behøver aldri gripe inn. Personen kunne ikke handlet annerledes, men er likevel ansvarlig — altså er prinsippet om alternative muligheter usant. Standardinnvendingen: glimt av frihet. Broen, som er svarets viktigste grep: Frankfurt-casene angriper ikke konsekvensargumentet direkte, men fjerner et premiss det stilltiende hviler på — at ansvar krever en åpen framtid.
4. Landing (~7 min).
> Margnotat: legg merke til at posisjon 3 er valgt etter relevanskriteriets grunn 3: den endrer spørsmålet. Det er derfor svaret blir mer enn en gjennomgang.
Landingen, utskrevet
«Jeg mener at vi har fri vilje i den forstand som betyr noe, og at konsekvensargumentet ikke viser noe annet. Grunnen ligger i utvekslingen over: argumentet står og faller med overføringsprinsippet, og prinsippet er bare uimotståelig så lenge «kan gjøre noe med» leses som en åpen framtid. Men Frankfurt-casene viser at det ikke er den åpne framtiden ansvar hviler på — vi holder kvinnen ansvarlig selv når inngriperen gjorde alternativet umulig, fordi handlingen sprang ut av hennes egne grunner. Da er det kilden til handlingen, og ikke antallet tilgjengelige alternativer, som bærer ansvaret, og det er nettopp det Conee og Siders soft determinism identifiserer som frihet. Prisen ved mitt standpunkt er reell: jeg må godta at en person som ikke kunne handlet annerledes i noen som helst forstand, likevel er ansvarlig, og det strider mot en dypt forankret intuisjon. Jeg mener likevel den intuisjonen taper mot Frankfurt-casene, fordi den ikke kan gjøre rede for hvorfor vi klandrer folk for det de faktisk ville.»
> Margnotat: landingen bruker alle tre posisjonene, og den bruker dem til å gjøre noe: Frankfurt-casene fjerner premisset, soft determinism fyller plassen som blir ledig. Det er kjennetegn 3 og 5 i samme avsnitt.
> Margnotat: motsatt landing er like forsvarlig. Den som lander på inkompatibilismen, må da forklare hvorfor glimt-innvendingen redder prinsippet om alternative muligheter i en form som fortsatt gjør arbeid.
«Finnes det en materiell virkelighet uavhengig av sinnet? Drøft med utgangspunkt i pensum.»
a) Skriv innrammingen i fulltekst, med presisering, avgrensning og varsling av posisjoner.
b) Mobiliser to til tre posisjoner, og begrunn valget med relevanskriteriet.
c) Skisser landingen.
(Krevende. Sjanger S5 — åpen problemstilling på tvers.) «Er bevisstheten et problem for et naturvitenskapelig verdensbilde? Drøft med utgangspunkt i pensum.»
Spørsmålet er stort nok til å romme halve faget. Vis at du kan begrense det.
a) Skriv innrammingen, med avgrensning og begrunnelse for hva du lar ligge.
b) Velg tre posisjoner, og si hvilken rolle hver av dem spiller.
c) Skriv landingen i fulltekst.
Fire feil fra bokas register rammer disse to sjangrene.
I den flerdelte oppgaven (S4):
- #7 — å bryte settets struktur: å hoppe over en deloppgave. Varsellampe: tell bokstavene i oppgaven og avsnittene i svaret ditt.
- #10 — manglende sammenhenger: fire riktige, men løsrevne deloppgaver. Varsellampe: kan du sette «derfor» eller «men» mellom hvert par?
I den åpne oppgaven (S5):
- #4 — påstand uten argument: å svare på det store spørsmålet med egne meninger uten å mobilisere en eneste pensumposisjon. Varsellampe: står det et navn i svaret ditt?
- #3 — navnedropping uten innhold: den motsatte fellen — å nevne sju posisjoner og gjøre noe med ingen. Varsellampe: har noen posisjon i svaret ditt fått både en rekonstruksjon og en innvending?
Alle ti feilene drilles i kap. 7.5.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.