4.4 Mental kausalitet og Kims eksklusjonsargument
Kan det mentale ha kausal kraft? Kims eksklusjonsargument mot ikke-reduktiv fysikalisme, og Davidsons anomaliske monisme med Kims epifenomenalisme-kritikk.
Det er verdt å stoppe ved hva gjenbruk betyr for lesestrategien. Tre sett med nesten samme oppgave er så nær en garanti man kommer i dette emnet. Kan du rekonstruere eksklusjonsargumentets fire premisser og drøfte ett av dem, har du med stor sannsynlighet én av dine fire oppgaver dekket — og siden hver enkelt oppgave må kunne vurderes til bestått for at du skal stå samlet (bestått-per-oppgave-regelen), er det mye verdt.
To oppgavesjangre dominerer. Kodene skrives fullt ut her, slik de gjør ved første bruk i hvert kapittel:
- S1 — grunnformen: «gjør rede for X, diskuter kritisk, og ta stilling». Typisk omskrevet formulering: «Gjør rede for problemet med mental kausalitet, drøft Kims eksklusjonsargument, og ta stilling til om ikke-reduktiv fysikalisme kan overleve det.»
- S3 — argument- eller tankeeksperimentanalyse. Typisk: «Rekonstruer Kims eksklusjonsargument. Hvilket premiss er svakest?» Dette er den gjenbrukte formen.
Temaet har høyeste prioritet.
Sist du var her — de fire påstandene fra kap. 4.3 du trenger nå:
1. Supervenience: det mentale supervenierer på det fysiske dersom det ikke kan være noen mental forskjell uten en fysisk forskjell. Retningen er ensidig.
2. Minimal fysikalisme er Kims term for den svakeste posisjonen som fortsatt fortjener navnet fysikalisme: det mentale supervenierer på det fysiske, og ikke mer enn det.
3. Ikke-reduktiv fysikalisme sier at alt er fysisk og at det mentale supervenierer, men at mentale egenskaper ikke lar seg redusere til fysiske. Det er den mest utbredte posisjonen i moderne sinnsfilosofi, og det er Kims målskive.
4. Supervenience er ikke identitet. At B bestemmer A, er svakere enn at A er B — og det er nettopp den svakheten som skaper problemet i dette kapitlet.
Fra kap. 4.1 trenger du kausal lukkethet av det fysiske (enhver fysisk hendelse som har en årsak, har en tilstrekkelig fysisk årsak) og epifenomenalisme (mentale tilstander er virkninger, men virker ikke selv). Fra kap. 3.1 trenger du overdeterminering: at én virkning har to årsaker som hver for seg ville vært tilstrekkelige.
Alt du finner av modellsvar og momentlister i denne boka er skrevet av oss ut fra pensum. FIL1001 har verken publiserte løsningsforslag eller fasit, og boka gir seg aldri ut for å gjengi noe slikt.
Temaet i fagets landskap
Du sitter og leser. Du blir tørst, tenker at du vil ha vann, og reiser deg. Spør deg selv hva som fikk deg til å reise deg. Det opplagte svaret er: du ville ha vann. Ønsket var årsaken.
Nå går vi ned et nivå. I det øyeblikket du reiste deg, gikk det signaler fra motoriske områder i hjernen din ned til musklene. Disse signalene ble utløst av nevral aktivitet som selv ble utløst av tidligere nevral aktivitet, i en kjede der hvert ledd er fysisk og hvert ledd har en fysisk årsak som er tilstrekkelig — den holder til å frambringe det neste leddet, uten hjelp utenfra.
Og der er problemet. Hvis den fysiske kjeden allerede holder til å forklare at du reiste deg, hva gjorde da ønsket? To svar er mulige, og begge er ubehagelige. Enten var ønsket en andre, uavhengig årsak til samme bevegelse — men da er bevegelsen overdeterminert, hver eneste gang, hos alle mennesker, hele tiden. Eller så gjorde ønsket ingenting — men da har ingen tanke noen gang fått en kropp til å gjøre noe, og det er vanskelig å tro på både i teori og i praksis.
Dette er problemet med mental kausalitet, og det er det mest ubehagelige problemet i bevissthetsfilosofien — nettopp fordi det ikke bare rammer dualisten. Det rammer også fysikalisten som ikke vil redusere det mentale. Det er den innsikten Jaegwon Kim har gjort til sitt, og eksklusjonsargumentet er hans måte å skjerpe den på.
Løkke 1 — Hvorfor mental kausalitet er noe å forsvare (~8 min)
Før argumentet: hvorfor er det så viktig at det mentale virker? Man kunne jo tenke seg at vi bare måtte venne oss til at det ikke gjør det.
Handling. Skillet mellom å gjøre noe og at noe skjer med deg, hviler på at det du ville, forklarer det som skjedde. Uten mental kausalitet er «hun rakte ut hånden fordi hun ville ha koppen» ikke en forklaring, bare en beskrivelse av to ting som fant sted.
Ansvar. Vi holder folk ansvarlige for det de gjorde av bestemte grunner. Gjør grunnene ingenting, blir hele praksisen vanskelig å forsvare — og fri vilje-debatten i kap. 3.3 forutsetter gjennomgående at ønsker og beslutninger virker.
Kunnskap om andre sinn. Vi slutter fra folks atferd til hva de tenker. Slutningen er bare gyldig hvis tankene faktisk er blant årsakene til atferden.
Kunnskap om egne opplevelser. Dette er det skarpeste. Sier du «jeg har vondt», er den ytringen en fysisk hendelse. Er den fullt ut forårsaket av fysiske ting, og gjør smerten som sådan ingenting, blir det et mysterium hvordan ytringen kan handle om smerten din i det hele tatt.
Mental kausalitet er altså ikke en teknisk detalj. Faller den, faller mye med den, og enhver posisjon som ender i at det mentale ikke virker, betaler en meget høy pris. Det er verdt å ha sagt før argumentet begynner — det gjør drøftingen skarpere.
At mentale tilstander — ønsker, beslutninger, smerte — er blant årsakene til det som skjer, både til atferd og til andre mentale tilstander. Antakelsen ligger under praksisen med å forklare handlinger, med å tilskrive ansvar og med å slutte fra atferd til andres sinn. Det er nettopp fordi den ligger så dypt at det er alvorlig når en teori truer den. ⚠
Det skarpeste argumentet for at mental kausalitet må reddes: ytringen «jeg har vondt» er selv en fysisk hendelse. Gjør smerten som sådan ingenting kausalt, blir det uforklarlig hvordan denne ytringen kan handle om nettopp min smerte, og ikke om hva som helst annet. En epifenomenalist skylder oss derfor en historie om hvorfor vi snakker sant om vårt eget indre.
Forklar med egne ord, i fire til seks setninger, hva problemet med mental kausalitet består i. Få med hvorfor problemet oppstår også for en fysikalist, og ikke bare for en dualist.
Løkke 2 — Eksklusjonsargumentets fire premisser (~15 min)
Kims argument er kort, presist og vanskelig å komme unna. Det består av fire antakelser som hver for seg virker rimelige, og som til sammen ikke kan holdes.
Sett opp en enkel situasjon. En mental hendelse M — ønsket om vann — ser ut til å forårsake en fysisk hendelse P\, at du reiser deg. Samtidig har P\ en fysisk årsak P, den nevrale tilstanden du var i rett før.
De fire antakelsene er disse. Én: M forårsaker P\ — det er mental kausalitet, og den vil vi beholde. To: P\ har en tilstrekkelig fysisk årsak P — det er kausal lukkethet av det fysiske. Tre: M er ikke P — det er ikke-reduktiv fysikalisme, som nekter å identifisere den mentale egenskapen med den fysiske. Fire: P\ er ikke systematisk overdeterminert — det er ikke slik at hver eneste handling har to uavhengige, hver for seg tilstrekkelige årsaker.
Se hva som skjer. P holder til å frambringe P\, helt alene. M er noe annet enn P. Hvis M i tillegg forårsaker P\, har P\ to tilstrekkelige årsaker — altså er den overdeterminert, i strid med fire. Det eneste som er igjen, er at M ikke forårsaker P\*, i strid med én. M er ekskludert av P.
Konklusjonen er at man må gi opp minst én av de fire. Kims eget forslag er å gi opp nummer tre: reduser det mentale til det fysiske, så er M ikke lenger en konkurrent, men den samme årsaken beskrevet på en annen måte. Alternativene er å gi opp kausal lukkethet (og bli en slags dualist), å godta systematisk overdeterminering (som få vil), eller å gi opp mental kausalitet (og bli epifenomenalist). Ingen av dem er gratis.
P2 (kausal lukkethet av det fysiske): P\
har en tilstrekkelig fysisk årsak P.P3 (ikke-reduktiv fysikalisme): M er ikke identisk med P.
P4 (ingen systematisk overdeterminering): P\ er ikke overdeterminert av to uavhengige, hver for seg tilstrekkelige årsaker.
K: De fire kan ikke alle holdes. Er P tilstrekkelig og M forskjellig fra P, må enten P\ være overdeterminert (mot P4), eller M ikke være årsak (mot P1). M ekskluderes som årsak.
Konsekvensen: enten reduseres det mentale til det fysiske, eller så blir det epifenomenalt. Legg merke til at argumentet rammer også dualismen, og hardere: der er M ikke bare forskjellig fra P, men av et helt annet slag, uten engang en supervenience-relasjon å påberope seg.
Kims argument for at en mental årsak som ikke lar seg redusere til en fysisk, ekskluderes av den fysiske årsaken. Fire premisser — mental kausalitet, kausal lukkethet, ikke-identitet og forbud mot systematisk overdeterminering — er hver for seg rimelige og til sammen uholdbare. Konklusjonen er at mental kausalitet presser mot reduksjon: enten reduseres det mentale, eller så blir det epifenomenalt. Bruk Kims term ordrett når oppgaven gjør det. ⚠
Det generelle prinsippet argumentet bruker: én og samme virkning kan ikke ha to uavhengige, hver for seg tilstrekkelige årsaker — annet enn i sjeldne tilfeller av ekte overdeterminering. Prinsippet er ikke spesielt for sinnsfilosofi; det er en alminnelig antakelse i all årsaksforklaring. Merk ordet uavhengige — det er der den viktigste motinnvendingen setter inn.
Prinsippet om at enhver fysisk hendelse som har en årsak, har en tilstrekkelig fysisk årsak. Det er ikke en påstand om at alt er fysisk, og heller ikke om determinisme — en indeterministisk fysikk kan være like lukket. Prinsippet er godt understøttet av naturvitenskapens praksis, men det er ikke bevist, og det er det premisset som oftest angripes i en drøfting. ⚠
At én virkning har to årsaker som hver for seg ville vært tilstrekkelige — som når to snikskyttere skyter samtidig og hver kule alene ville drept. Fenomenet finnes, men det er sjeldent og tilfeldig. Kims premiss 4 er ikke at overdeterminering er umulig, men at den ikke kan være systematisk: det kan ikke være slik at hver eneste handling hos hvert eneste menneske er overdeterminert. Se kap. 3.1.
Den formen for overdeterminering Kims premiss 4 utelukker: ikke et enkelt sammentreff, men et gjennomgående trekk ved all mental kausalitet. Skulle hver handling ha to uavhengige tilstrekkelige årsaker, ville det vært et påfallende sammentreff at de to alltid peker mot samme utfall — og et sammentreff som gjentas milliarder av ganger, er ikke et sammentreff, men noe som selv krever forklaring.
Du kjenner en stikkende smerte i foten og trekker den til deg. Sett opp Kims argument på nøyaktig dette tilfellet, og vis hvor det strammer til.
Trinn 1. Vi vil si at det var smerten som fikk deg til å trekke foten til deg. Det er ikke en filosofisk teori, det er dagligtalen.
Trinn 2. Nevrofysiologisk har fotbevegelsen en fullstendig fysisk årsakskjede. P holder til å frambringe P\
uten hjelp utenfra. Ingen nevrolog trenger å nevne smerten for å forklare bevegelsen.Trinn 3. Er du ikke-reduktiv fysikalist, sier du at smerten som egenskap ikke er den nevrale egenskapen — den bare supervenierer på den.
Trinn 4. Da har fotbevegelsen to tilstrekkelige årsaker: P og M. Men det virker galt å si at foten din beveges to ganger, eller at den ville beveget seg selv om bare den ene av årsakene forelå — det er nettopp det overdeterminering betyr, og ingen tror at hver refleks i hver kropp er overdeterminert på denne måten.
Hvor det strammer til: det eneste som er igjen, er å si at smerten ikke gjorde noe. Men da ble foten trukket til seg av nevral aktivitet, mens smerten fulgte med som en tilskuer. Det er epifenomenalisme, og legg merke til at ikke-reduktiv fysikalisme ikke valgte den — den ble presset dit av premisser den selv holder.
Margnotat: merk at eksemplet ikke innfører noe nytt. Det gjør bare argumentets fire premisser konkrete. Å vise et argument i arbeid på et enkelttilfelle er ofte den korteste veien til å vise at man har forstått det — og det er kjennetegn 2, god kunnskap om teoriene, gjort synlig for sensor.
b) Sett opp hvilke fire utveier som finnes, og hva hver av dem koster.
c) Hvilken utvei foretrekker Kim selv, og hvorfor?
Løkke 3 — Er kausal lukkethet et holdbart premiss? (~11 min)
Premiss 2 er det mest angrepne, og angrepet fortjener å bli tatt på alvor — også av den som til slutt godtar premisset.
Argumentet for kausal lukkethet er ikke et bevis, men et argument fra vitenskapelig praksis. Fysikken har i flere hundre år lett etter hull i den fysiske årsakskjeden og ikke funnet noen. Bevaringslovene tillater ikke at energi eller bevegelsesmengde dukker opp fra ingensteds. Og hver gang noe har sett ut som et hull — livskraft, spontan generasjon — har det vist seg å ikke være det. Prinsippet er altså den best understøttede generaliseringen vi har fra naturvitenskapens historie.
Argumentet mot er tilsvarende presist. For det første er dette en induksjon, og induksjoner garanterer ingenting — det er nettopp Humes poeng i kap. 3.1. For det andre er prinsippet aldri blitt testet på det stedet det skulle vært testet: ingen har målt en menneskehjerne fint nok til å utelukke at noe påvirkes utenfra i akkurat de øyeblikkene beslutninger tas. For det tredje er prinsippet strengt tatt et metodologisk prinsipp — «let alltid etter en fysisk årsak» — som er blitt til en metafysisk påstand om at det alltid finnes en. Skrittet fra det ene til det andre er ikke gyldig uten videre.
Merk hvor mye som avhenger av dette ene premisset. Faller kausal lukkethet, faller ikke bare eksklusjonsargumentet, men også hoveddelen av presset mot dualismen i kap. 4.1. Å påvise den koblingen er å vise en sammenheng mellom argumenter, som er det tredje av de fem kjennetegnene.
Begrunnelsen fra vitenskapelig praksis: fysikken har lett etter hull i den fysiske årsakskjeden i flere hundre år uten å finne noen, bevaringslovene tillater ikke energi fra ingensteds, og hver gang noe har sett ut som et unntak, har det vist seg ikke å være det. Argumentet er sterkt, men det er en induksjon og gir derfor sannsynliggjøring, ikke bevis.
De tre standardinnvendingene: (1) prinsippet er en induksjon, og induksjoner garanterer ingenting; (2) det er aldri testet på det stedet det ville hatt betydning, nemlig i hjernen i beslutningsøyeblikket; (3) det er et metodologisk prinsipp — let etter fysiske årsaker — som er gjort om til en metafysisk påstand om at slike alltid finnes. Innvendingene felles ikke prinsippet, men de viser at det er en antakelse og ikke et faktum.
Presisering som ofte trengs: at det fysiske er kausalt lukket, betyr at fysiske virkninger har tilstrekkelige fysiske årsaker — ikke at fremtiden er entydig fastlagt. En indeterministisk fysikk der noen hendelser bare har sannsynligheter, kan være like lukket. Blander man de to, ender man med å drøfte fri vilje (kap. 3.3) i stedet for mental kausalitet.
Er kausal lukkethet av det fysiske et holdbart premiss? Gjengi den beste begrunnelsen for prinsippet, la kritikeren svare, og vei.
Løkke 4 — Davidsons anomaliske monisme og Kims kritikk (~12 min)
Den mest berømte ikke-reduktive posisjonen er Davidsons anomaliske monisme, og den er verdt å kunne både fordi den har egne oppgaver i arkivet og fordi den er Kims mest presise målskive.
Davidson starter med tre påstander som ser uforenlige ut. Én: mentale og fysiske hendelser står i årsaksforhold til hverandre. To: kausalitet krever strenge lover — der én hendelse forårsaker en annen, finnes det en unntaksfri lov som dekker dem. Tre: det finnes ingen strenge psyko-fysiske lover; det mentale er anomalt, uten lovmessighet.
Løsningen hans er elegant. Kausalitet gjelder mellom hendelser, ikke mellom beskrivelser av dem — det er arven fra kap. 3.1, der Davidson gjør årsaker til begivenheter. Én og samme hendelse kan beskrives både mentalt og fysisk. Er den beskrevet fysisk, faller den under strenge fysiske lover, og kravet i påstand to er innfridd. Men det følger ingenting om lover som knytter de mentale beskrivelsene til de fysiske. Alle tre påstandene kan altså være sanne samtidig.
Resultatet er token-identitet uten typeidentitet: hver enkelt mental hendelse er en fysisk hendelse, men det finnes ingen lovmessig kobling mellom mentale og fysiske slag. Dette er en ikke-reduktiv fysikalisme, og det er derfor Kim angriper den. Merk presisjonen: Davidson er ikke reduksjonist, og å skrive at han er det, er en dokumentert feil.
Kims kritikk treffer nøyaktig i skjøten. Hendelsen er én, ja. Men hva forårsaker virkningen — hendelsen i kraft av hvilke egenskaper? Hos Davidson er svaret nødt til å være: i kraft av de fysiske, siden det bare er de fysiske egenskapene som faller under strenge lover. De mentale egenskapene gjør da ikke noe kausalt arbeid. Anomalisk monisme redder altså det mentale på hendelsesnivå og mister det på egenskapsnivå — den kollapser til epifenomenalisme om det mentale.
Posisjonen som forener tre påstander: mentale og fysiske hendelser står i årsaksforhold; kausalitet krever strenge lover; det finnes ingen strenge psyko-fysiske lover. Løsningen er token-identitet: hver enkelt mental hendelse er en fysisk hendelse, som faller under strenge lover når den beskrives fysisk — men det finnes ingen lovmessig kobling mellom mentale og fysiske slag. Merk: dette er en ikke-reduktiv fysikalisme, og Davidson er derfor ikke reduksjonist. ⚠
Påstanden om at det ikke finnes strenge, unntaksfrie lover som knytter mentale beskrivelser til fysiske. Begrunnelsen hos Davidson er at det å tilskrive noen tro og ønsker er styrt av rasjonalitetsnormer — vi tolker folk slik at de kommer ut som noenlunde fornuftige — og at slike normer ikke kan bygges inn i en fysisk lov. Det er dette som gjør det mentale «anomalt», altså uten lovmessighet. ⚠
Kjernen i anomalisk monisme: hver enkelt mental hendelse er identisk med en enkelt fysisk hendelse, uten at samme slag mental hendelse må være samme slag fysisk hendelse. Merk skillet mot identitetsteorien i kap. 4.3, som i sin klassiske form hevder identitet mellom slag. Å blande de to er en av de vanligste feilene i dette temaet.
Unntaksfrie, presise lover av det slaget fysikken formulerer, i motsetning til de grove generaliseringene psykologien og dagliglivet bruker («tørste folk leter etter vann»). Davidsons andre prinsipp krever strenge lover for kausalitet, og hans tredje benekter at det finnes slike mellom det mentale og det fysiske. Skillet mellom strenge og grove lover bærer hele posisjonen.
Innvendingen om at anomalisk monisme redder det mentale på hendelsesnivå og mister det på egenskapsnivå: hendelsen er kausalt virksom, men i kraft av sine fysiske egenskaper, siden det bare er de som faller under strenge lover. De mentale egenskapene gjør da ikke noe kausalt arbeid, og posisjonen kollapser til epifenomenalisme om det mentale. Dette er den navngitte innvendingen en besvarelse om Davidson skal ha med. ⚠
Den formen for epifenomenalisme Kims kritikk fører til: det er ikke slik at mentale hendelser er uvirksomme — de er jo fysiske hendelser og virker som sådan — men de mentale egenskapene gjør ikke noe arbeid. At det var en tanke om vann, og ikke bare en nevral hendelse, spiller ingen rolle for hva som skjedde. Distinksjonen er verdt å ha, fordi den viser presist hva som går tapt.
En anomalisk monist sier: «Selvfølgelig virker det mentale. Ønsket ditt om vann er en nevral hendelse, og den nevrale hendelsen fikk deg til å reise deg. Ferdig.» Vis hvor Kims kritikk biter.
Hvor Kim setter inn: spør i kraft av hva hendelsen forårsaket bevegelsen. Hendelser forårsaker ikke ting som udifferensierte klumper — de gjør det i kraft av bestemte egenskaper. Et glass knuser i kraft av sin skjørhet, ikke i kraft av å være kjøpt på tilbud, selv om begge deler er sant om det.
Og her har Davidson bare ett svar tilgjengelig. Hos ham er det bare de fysiske egenskapene som faller under strenge lover, og bare det som faller under strenge lover, kan bære kausalitet. Altså virket hendelsen i kraft av sine fysiske egenskaper. At den også var en tanke om vann, spilte ingen rolle for utfallet.
Hva som dermed går tapt: ikke at mentale hendelser virker — det gjør de, som fysiske hendelser — men at det mentale ved dem virker. Det er egenskaps-epifenomenalisme, og det er nok til å ramme alt vi ville beskytte i løkke 1: at hun rakte ut hånden fordi hun ville ha koppen, blir usant i den forstand vi mente det.
Anomalisk monistens beste motsvar: at kravet om å oppgi «i kraft av hvilke egenskaper» smugler inn en bestemt teori om kausalitet — nemlig at kausalitet er en relasjon mellom egenskaper og ikke mellom hendelser. Davidsons hele poeng var at kausalitet er ekstensjonell: den holder mellom hendelser, uansett hvordan de beskrives. Krever Kim noe annet, har han skiftet ut premisset og ikke motbevist posisjonen.
Veiing: motsvaret er reelt, men det har en pris. Aksepterer man at kausalitet er helt ekstensjonell, blir det vanskelig å si hvorfor glasset knuste i kraft av skjørheten og ikke i kraft av tilbudsprisen — og den forskjellen vil vi beholde. Debatten står altså om hvor mye struktur kausalitetsbegrepet skal ha, og det er en ærlig og korrekt landing på dette punktet.
b) Gjengi Kims kritikk, og forklar hvorfor den er en kritikk av posisjonen og ikke bare av en formulering.
c) Hva er anomalisk monistens beste svar?
Løkke 5 — Kan ikke-reduktiv fysikalisme svare? (~11 min)
Til slutt: har ikke-reduktiv fysikalisme et svar på eksklusjonsargumentet? Her er litteraturen reelt uenig, og den uenigheten skal stå.
Det beste svaret angriper et ord i eksklusjonsprinsippet: uavhengige. Prinsippet sier at én virkning ikke kan ha to uavhengige, hver for seg tilstrekkelige årsaker. Men M og P er ikke uavhengige. M supervenierer på P — den foreligger i kraft av at P foreligger. To snikskyttere som skyter samtidig, er uavhengige; det er derfor det er et sammentreff når begge treffer. Ønsket og den nevrale tilstanden er ikke to skyttere. De er ikke i konkurranse, fordi den ene er der på grunn av den andre.
Analogien som ofte brukes: et glass knuser fordi det er skjørt. Skjørheten supervenierer på mikrostrukturen, og mikrostrukturen er en tilstrekkelig fysisk årsak til knusingen. Sier vi da at skjørheten ikke gjorde noe? De fleste synes det ville være rart. Skjørheten er ikke en konkurrent til mikrostrukturen; den er en egenskap systemet har i kraft av den.
Kims motsvar er at analogien enten hjelper for mye eller for lite. Er skjørhet reduserbar til mikrostruktur — og det er den, ved funksjonell reduksjon fra kap. 4.3 — så er eksemplet et argument for Kims egen løsning, ikke mot den. Og er skjørheten ikke reduserbar, står vi igjen med nøyaktig samme spørsmål: hva gjør den, når mikrostrukturen alt har gjort jobben? Å si «i kraft av» er å navngi relasjonen, ikke å forklare hvordan den gir kausal kraft.
Her står debatten. Kim mener at «i kraft av»-svaret enten fører til reduksjon eller ikke fører noe sted. Motparten mener at eksklusjonsprinsippet aldri var ment å gjelde mellom nivåer som er knyttet ved determinasjon, og at Kim overgeneraliserer et prinsipp om konkurranse mellom uavhengige årsaker. Spørsmålet er åpent, og en besvarelse som later som om det er avgjort, tar feil uansett hvilken vei den lander.
Ikke-reduktiv fysikalismes beste motsvar til eksklusjonsargumentet: M og P er ikke uavhengige årsaker, siden M supervenierer på P og altså foreligger i kraft av P. Eksklusjonsprinsippet gjelder konkurranse mellom uavhengige årsaker, og her er det ingen konkurranse. Kims motsvar er at «i kraft av» navngir relasjonen uten å forklare hvordan den gir kausal kraft. ⚠
Analogien som brukes for å gjøre «i kraft av»-svaret intuitivt: glasset knuser fordi det er skjørt, selv om mikrostrukturen alene er en tilstrekkelig fysisk årsak. Skjørhet er ikke en konkurrent til mikrostrukturen. Kims motsvar er at skjørhet nettopp lar seg funksjonelt redusere, slik at eksemplet støtter hans egen løsning — og at analogien bare hjelper motparten dersom den gjelder en egenskap som ikke lar seg redusere.
Ideen om at egenskaper på et høyere nivå kan påvirke det som skjer på et lavere — at det mentale virker «nedover» på det nevrale. Ideen er attraktiv for ikke-reduktive posisjoner, men Kim mener den er særlig utsatt for eksklusjonsproblemet: den høyere egenskapen supervenierer på det lavere nivået, og skal den påvirke det, ser den ut til å måtte påvirke sin egen basis. Begrepet er nyttig å kjenne, men bruk det bare hvis du kan si hva problemet med det er.
Kims samlede standpunkt: mental kausalitet krever at det mentale lar seg redusere, helst ved funksjonell reduksjon. Det som lar seg funksjonalisere — tro, ønske, hukommelse — er reddet. Det som ikke lar seg funksjonalisere — qualia — står igjen uten kausal rolle. Kim aksepterer altså selv en begrenset epifenomenalisme om det følte, og det er en ærligere landing enn de fleste alternativene. ⚠
Presisjonspoenget som ofte glemmes: argumentet er formulert mot ikke-reduktiv fysikalisme, men det rammer substansdualismen enda hardere. Der er M ikke bare forskjellig fra P — den er av et helt annet slag, og dualisten kan ikke engang påberope seg supervenience for å hevde at de to ikke er uavhengige. Dualisten må derfor benekte premiss 2, kausal lukkethet, og står da igjen med interaksjonsproblemet fra kap. 4.1.
Gjør rede for Kims eksklusjonsargument, diskuter kritisk om det rammer ikke-reduktiv fysikalisme, og ta stilling.
En termostat slår på varmen fordi temperaturen falt under grensen. Systemets tilstand «under grensen» supervenierer på en bestemt fysisk konfigurasjon i bimetallet, og den konfigurasjonen er en tilstrekkelig fysisk årsak til at kretsen sluttes.
a) Sett opp Kims fire premisser på dette tilfellet.
b) Konkluderer argumentet med at «under grensen» ikke gjorde noe? Er det et akseptabelt resultat?
c) Hva viser dette tilfellet om eksklusjonsargumentets rekkevidde?
- Feil #3 — navnedropping uten innhold: å nevne «eksklusjonsargumentet» uten å sette opp de fire premissene. Argumentets hele poeng er at fire rimelige antakelser ikke kan holdes sammen; uten dem har du ikke gjengitt noe.
- Feil #2 — stråmann: å blande anomalisk monisme (token-identitet, ingen strenge psyko-fysiske lover, en ikke-reduktiv fysikalisme) med reduktiv identitetsteori. Davidson er ikke reduksjonist — det er nettopp derfor Kim angriper ham. Å skrive at han er det, gjør både gjengivelsen og kritikken uforståelig.
- Feil #5 — å bomme på den navngitte teksten: å skrive generelt om «materialisme og mental kausalitet» der oppgaven ber om Kims eksklusjonsargument. Termen og de fire premissene skal stå i svaret.
- Feil #10 — manglende sammenhenger: å behandle eksklusjonsargumentet uten å koble det til supervenience og reduksjon i kap. 4.3. Argumentet er ikke et frittstående problem — det er prisen ikke-reduktiv fysikalisme betaler for å slippe unna multippel realiserbarhet.
- Å forveksle kausal lukkethet med determinisme: lukkethet sier at fysiske virkninger har tilstrekkelige fysiske årsaker, ikke at fremtiden er entydig fastlagt. Blander du dem, ender du med å drøfte fri vilje (kap. 3.3) i stedet for mental kausalitet, og det er å svare på en annen oppgave.
Begrepsbank (~7 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
— naturlig pausepunkt —
Det mentale supervenierer på det fysiske dersom det ikke kan være noen mental forskjell uten en fysisk forskjell. Retningen er ensidig. Relasjonen er en avhengighetsrelasjon, ikke en identitet, og det er nettopp den forskjellen som gjør at eksklusjonsproblemet oppstår: det som bare er bestemt av noe annet, er fortsatt noe annet.
Alt er fysisk, det mentale supervenierer, men mentale egenskaper lar seg ikke redusere til fysiske. Posisjonen er den mest utbredte i moderne sinnsfilosofi og er Kims målskive i dette kapitlet. Den er attraktiv fordi den unngår multippel realiserbarhet — og sårbar av nøyaktig samme grunn, siden det er ikke-identiteten som gjør den mentale egenskapen til en konkurrent.
Synet at mentale tilstander er virkninger av fysiske prosesser, men selv ikke virker på noe. Posisjonen er koherent, men den koster mye: den gjør handlingsforklaringer, ansvarstilskrivning og slutninger fra atferd til andres sinn vanskelige å forsvare, og den etterlater det uklart hvordan ytringen «jeg har vondt» kan handle om smerten. I dette kapitlet er den ikke et alternativ noen velger, men det stedet man havner.
Davidsons tese om at kausalitet er en relasjon mellom hendelser, ekstensjonelt — den holder uansett hvordan hendelsene beskrives. Tesen er innført i kap. 3.1 og er selve motoren i anomalisk monisme: den lar én hendelse falle under strenge lover i én beskrivelse uten at det finnes lover for den andre beskrivelsen. Kims kritikk er i realiteten en avvisning av at kausalitet er helt ekstensjonell. ⚠
Det generelle fenomenet eksklusjonsargumentet setter på spissen: vi forklarer daglig ved hjelp av egenskaper på høyere nivå — glasset var skjørt, bedriften var dårlig drevet, han var sulten — samtidig som vi tror at alt hviler på fysikk. Spørsmålet er om slike forklaringer konkurrerer med de underliggende eller utfyller dem, og svaret avgjør hvordan man vurderer Kim.
Innvendingen om at eksklusjonsargumentet, anvendt konsekvent, ekskluderer alle høyere nivåer og ikke bare det mentale — biologi, økonomi, til og med skjørhet. Et prinsipp med så vid virkning er sannsynligvis for sterkt. Kims svar er at nettopp de andre nivåene lar seg funksjonelt redusere, og at innvendingen derfor bekrefter ham: det er de ureduserbare egenskapene som er problematiske.
Ideen om at en supervenierende egenskap kan arve kausal kraft fra sin basis i stedet for å ha den selvstendig. Forslaget er attraktivt fordi det ser ut til å gi det mentale en rolle uten konkurranse. Kims innvending er at arvet kraft ikke er egen kraft: sier du at den mentale egenskapen virker fordi den fysiske gjør det, har du sagt at det er den fysiske som virker.
Notasjonen som gjør eksklusjonsargumentet håndterlig: M er den mentale hendelsen eller egenskapen, P er dens fysiske basis, og P\* er den fysiske virkningen som skal forklares. Halve vanskeligheten med argumentet er å holde orden på hvem som er hvem — sett opp de tre før du skriver noe, både når du leser og når du besvarer.
Et strategikort: nesten samme oppgave om eksklusjonsargumentet går igjen i H2019, V2018-utsatt og H2021-utsatt. Kan du de fire premissene, de fire utveiene med sin pris, og «i kraft av»-svaret med Kims motsvar, har du en ferdig besvarelse på en oppgave som har vist seg i tre sett. Det er blant de høyeste avkastningene per leste minutt i hele emnet.
Kalibreringsregelen for dette kapitlet: navngir oppgaven eksklusjonsargumentet, holder det ikke å skrive generelt om «materialisme og mental kausalitet». Det samme gjelder «minimal fysikalisme» og de tre reduksjonsmodellene fra kap. 4.3. Å bomme på den navngitte teksten er en dokumentert fellekilde i dette emnet, og den er lett å unngå.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.