7.1 Kompositsjonalitetsprinsippet

> Betydningen til et komplekst uttrykk er bestemt av betydningen til delene og av måten delene er satt sammen på.

Legg merke til at prinsippet har to ledd, ikke ett. Delene alene er ikke nok — sammensetningsmåten er like nødvendig. Det er dette andre leddet som gjør at «Hunden bet postbudet» og «Postbudet bet hunden» kan ha ulik betydning med nøyaktig de samme ordene.

Prinsippet er en påstand om språket, ikke en definisjon. Det kan i prinsippet være galt, og kapitlets tredje løkke tar opp tre steder der det kommer under press.

Slik åpner du et svar om prinsippet: oppgi begge leddene, og gi med én gang et eksempelpar der bare sammensetningsmåten skiller. Det viser at du har lest formuleringen og ikke bare hørt navnet.

Kompositsjonalitetsprinsippet kalles ofte Fregeprinsippet (‘Frege's Principle’), etter Gottlob Frege.

Den ærlige merknaden hører med: Frege formulerte ikke prinsippet i denne ordlyden noe sted i det vi har fra ham. Navnet skyldes at tenkemåten gjennomsyrer arbeidet hans — særlig skillet mellom sense og reference fra kap. 1.2, som forutsetter at et sammensatt uttrykks verdi kan regnes ut fra delenes.

Hva du gjør med dette på eksamen: bruk navnet, men si i en bisetning at tilskrivingen er tradisjonell. Det koster fem ord og viser at du kjenner litteraturen og ikke bare et stikkord.

Merk at ingenting faglig avhenger av navnespørsmålet. Prinsippet står eller faller på hvor godt det beskriver språk, ikke på hvem som skrev det ned først.

Den første av prinsippets to ingredienser: betydningen til hvert enkelt uttrykk som inngår i det komplekse uttrykket.

På ordnivå er delene leksikalske, og betydningen deres må rett og slett slås opp — den er ikke utledet av noe. Katt betyr det den betyr fordi et språksamfunn bruker ordet slik.

På høyere nivåer er delene selv sammensatte. I «den blå permen» er den blå permen en del av setningen, og den delen har selv en betydning som er bygget av den, blå og permen.

Det er denne rekursjonen som er prinsippets styrke. Samme regel brukes om og om igjen på stadig større biter, og derfor holder et endelig sett regler for et ubegrenset antall setninger.

Slik bruker du begrepet i en analyse: si eksplisitt hvilke deler du starter med, og på hvilket nivå. Et svar som hopper rett fra ord til hel setning, har hoppet over selve oppbyggingen.

Den andre av prinsippets to ingredienser: den syntaktiske strukturen som forteller hvilke deler som hører sammen, og i hvilken rekkefølge de kombineres.

(1) a.  gamle menn og kvinner        (gamle: bare mennene)
    b.  gamle menn og kvinner        (gamle: begge gruppene)

Ordene er identiske. Betydningene er ulike, og forskjellen ligger utelukkende i hvordan delene grupperes: enten er gamle satt sammen med menn først, eller så er det satt sammen med menn og kvinner under ett.

Dette paret er det korteste beviset på at prinsippets andre ledd trengs. Uten det ville de to lesningene vært umulige å skille, siden delene er nøyaktig de samme.

Merk hva som følger for et svar: når du skal vise trinnvis oppbygging, må du oppgi grupperingen før du oppgir noen betydning. Rekkefølgen på kombinasjonene er en del av analysen, ikke en detalj ved framstillingen.

(2)  Vakten stanset mannen med kikkerten.

I den ene lesningen hører med kikkerten til mannen, og mannen hadde kikkert. I den andre hører leddet til stanset, og vakten brukte kikkert.

Testspørsmålet: kan setningen ha to betydninger uten at noe enkeltord har to betydninger? Er svaret ja, er flertydigheten strukturell.

Skillet mot leksikalsk flertydighet er viktig og prøves i oppgaver. «Han gikk til banken» er også flertydig, men der har ordet bank to urelaterte betydninger — det er homonymi fra kap. 2.1. Ingen omgruppering hjelper.

Hvorfor fenomenet hører hjemme akkurat her: strukturell flertydighet er det direkte beviset for prinsippets andre ledd. Fantes bare det første leddet, kunne to lesninger med identiske deler ikke eksistere.

Du forsto åpningssetningen i dette kapitlet uten å ha hørt den, og du kan lage en ny setning som ingen noen gang har ytret, akkurat nå.

Dette er det viktigste argumentet for kompositsjonalitet. Var betydninger lagret ferdig, måtte de være lagret ett sted, og et endelig hode har ikke plass til uendelig mange. Regnes de derimot ut, holder det med et endelig ordforråd og et endelig sett kombinasjonsregler.

Slik bruker du argumentet i et svar: det er svaret på spørsmålet «hvorfor tror vi at språk er kompositsjonelt?». Prinsippet er ikke en definisjon av betydning; det er en hypotese som forklarer en observasjon.

Forstår du «Hunden bet postbudet», forstår du også «Postbudet bet hunden» — selv om du aldri har hørt den. Du trenger ingen ny opplysning.

Hvorfor dette er et eget argument, ved siden av produktiviteten: produktiviteten viser at vi kan bygge nye betydninger. Systematisiteten viser at evnen kommer i mønstre — vi behersker ikke enkeltsetninger, men kombinasjonsregler.

Merk at systematisiteten er lettere å prøve enn produktiviteten. Du kan ikke telle setninger du aldri har hørt, men du kan sjekke på deg selv at ombytting av to ledd aldri krever ny læring.

I den kompositsjonelle oppbyggingen deles uttrykkene i to slag.

Et argument (‘argument’, her i matematisk forstand) er et uttrykk som står for noe ferdig — et individ, en verdi. Egennavnet Sara står for et individ i domenet.

En funksjon (‘function’) er et uttrykk som er ufullstendig: det trenger et argument for å gi en verdi. Verbet sover er en funksjon som tar et individ og gir en sannhetsverdi.

Skillet er ikke en teknisk finesse — det er hele mekanismen. Er begge delene ferdige verdier, kan de ikke kombineres til noe; er begge ufullstendige, blir de heller ikke ferdige. Det må være én av hvert slag.

Merk at ordet «argument» her betyr noe annet enn i kap. 6.1. Der var et argument et setningsledd verbet krever. Her er det det uttrykket en funksjon anvendes på. De to henger sammen, men de er ikke det samme, og du bør si hvilken du mener første gang du bruker ordet i et svar.

I den kompositsjonelle oppbyggingen betyr det at funksjonsapplikasjon ikke bare brukes én gang, men på hvert nivå: verbet og objektet gir en enhet, og den enheten kombineres videre med subjektet, og setningen kan igjen bli en del av en større setning.

(4)  Redaktøren mente at journalisten hadde intervjuet ordføreren.

Hele leddsetningen er selv en enhet med en betydning, bygget etter nøyaktig samme regel, og den blir så argument for mente.

Det er rekursjonen som gjør ubegrensetheten mulig. Uten den ville et endelig regelsett bare dekket setninger opp til en viss lengde. Med den er det ingen øvre grense, og det er nettopp den observasjonen produktiviteten peker på.

Slik nevner du den i et svar: én setning holder, plassert rett etter prinsippet. «Regelen brukes rekursivt — på sitt eget resultat — og det er derfor et endelig regelsett dekker et ubegrenset antall setninger.»

Skrevet med denotasjonsklammene fra kap. 4.3:

$$\llbracket \text{Sara sover} \rrbracket = \llbracket \text{sover} \rrbracket (\llbracket \text{Sara} \rrbracket)$$

Les det slik: betydningen til hele setningen er det du får når funksjonen sover anvendes på individet Sara.

Legg merke til hva likheten faktisk sier. Venstresiden er helheten, høyresiden er delene pluss en operasjon. Det er kompositsjonalitetsprinsippet skrevet ned som en regneregel.

Hvorfor det holder med én regel: samme operasjon brukes på hvert nivå. Et transitivt verb tar først objektet og gir en funksjon, som deretter tar subjektet og gir en sannhetsverdi. Regelen er den samme; det er bare hva som er funksjon og hva som er argument, som skifter.

(5)  Sara leste boka.

     Trinn 1:  betydningen til «leste» anvendt på betydningen til «boka»
     Trinn 2:  resultatet anvendt på betydningen til «Sara»

Merk rekkefølgen. Verbet kombineres med objektet først og med subjektet etterpå. Det er ikke en vilkårlig konvensjon: det speiler at leste boka er en enhet i setningen, mens Sara leste ikke er det.

Dette er selve svaret på «illustrer med et eget eksempel». Oppgaven ber ikke om en setning; den ber om at du viser trinnene. Et svar som bare gir en setning og sier «her bygges betydningen opp av delene», har illustrert ingenting.

Kontrollen som tar ti sekunder: står trinnene nummerert, og sier hvert trinn hva som er funksjon og hva som er argument?

(9) a.  Legen undersøkte pasienten.
    b.  Doktoren undersøkte pasienten.

Er lege og doktor fullstendige synonymer, må (9a) og (9b) ha samme betydning — for helheten er bare delene pluss sammensetningen, og bare én del er byttet.

Hvorfor følgen er nyttig: den gjør prinsippet prøvbart. Finner du et tilfelle der utbytting av synonymer endrer betydningen, har du et moteksempel — eller så var ordene ikke fullstendige synonymer likevel.

Slik brukes den i praksis: som en test på om et uttrykk er kompositsjonelt. Idiomene i neste løkke faller nettopp på denne testen.

Et idiom (‘idiom’) er et fast uttrykk der helhetens betydning ikke lar seg regne ut fra delene.

(10)  Han lot katta ut av sekken.

Betydningen er «han røpet hemmeligheten». Ingenting i katt eller sekk peker mot røping.

Testen som viser det, er substitusjonsprinsippet: bytt katt med et nært synonym — «Han lot pusen ut av sekken» — og den idiomatiske betydningen forsvinner. Ved kompositsjonelle uttrykk overlever betydningen slike bytter.

Det vanlige svaret på utfordringen: idiomer er lagret som enheter i ordforrådet. De er ikke moteksempler mot prinsippet, men uttrykk som ikke er komplekse på det nivået der prinsippet gjelder — de er ett langt leksem, ikke tre korte.

Merk motargumentet, som er verdt et pluss-punkt. Idiomer er ikke helt ugjennomtrengelige: de kan bøyes («hun lot katta ut av sekken»), og noen tåler innskudd. Helt lagrede enheter burde vært helt stive, og det er de ikke. Dette er en reell og uavklart diskusjon.

Uttrykk fordeler seg på en skala:

- Helt gjennomsiktig: «rød bil» — betydningen er nøyaktig delene satt sammen.
- Delvis gjennomsiktig: «å legge kortene på bordet» — når du først vet hva det betyr, ser du hvorfor bildet passer.
- Ugjennomsiktig: «å ha en høne å plukke med noen» — ingen kobling er tilgjengelig for en språkbruker uten historisk kunnskap.

Hvorfor skalaen er nyttig for et svar: den viser at idiomatikk ikke er en av-eller-på-egenskap. Det er en av grunnene til at «idiomer er bare lagrede enheter» ikke er et helt tilfredsstillende svar.

Merk at gjennomsiktighet og kompositsjonalitet ikke er samme sak — se advarselen lenger nede i kapitlet.

Et snittende adjektiv (‘intersective adjective’) er et adjektiv der betydningen til «A N» rett og slett er snittet av dem som er A og dem som er N.

(11)  en italiensk arkitekt

En italiensk arkitekt er nøyaktig en som er både italiensk og arkitekt. Slutningene går begge veier: er hun en italiensk arkitekt, er hun italiensk, og hun er arkitekt.

Testen: kan du dele uttrykket i to påstander som begge følger, og som til sammen er nok? Går det, er adjektivet snittende.

Hvorfor dette er kompositsjonalitetens enkleste tilfelle: operasjonen er rent mengdesnitt, og mengdelæren fra kap. 3.4 holder som forklaring. Delene og én operasjon gir helheten.

Det er nettopp fordi dette tilfellet er så enkelt at det neste er verdt å legge merke til.

Et ikke-snittende adjektiv (‘non-intersective adjective’) er et adjektiv der «A N» ikke er snittet av A-ene og N-ene.

(12) a.  en tidligere statsminister
     b.  en falsk hundrelapp
     c.  en dyktig fiolinist

En tidligere statsminister er ikke statsminister. En falsk hundrelapp er ikke en hundrelapp. En dyktig fiolinist er dyktig som fiolinist — hun er ikke nødvendigvis dyktig i alt.

Utfordringen for prinsippet: her kan ikke helheten regnes ut med samme enkle snittoperasjon. Adjektivet gjør noe med substantivets betydning i stedet for å legge en betingelse ved siden av den.

Det vanlige svaret: slike adjektiver behandles som funksjoner fra en substantivbetydning til en ny substantivbetydning, ikke som selvstendige egenskaper. Da er prinsippet reddet — betydningen er fortsatt bestemt av delene og sammensetningen — men på bekostning av at delene blir mer innfløkte.

Merk hva denne løsningen koster. Prinsippet blir vanskeligere å motbevise, siden man alltid kan gjøre en del mer sammensatt. Å nevne kostnaden er et pluss-punkt.

Den tredje utfordringen: noen uttrykk har ikke en fast betydning i det hele tatt før konteksten er kjent.

(13)  Jeg står her nå.

Hvem jeg viser til, hvor her er og når nå er, avhenger av ytringssituasjonen. Setningen som sådan bestemmer ikke en bestemt proposisjon — se skillet mellom setning og ytring i kap. 1.1.

Utfordringen for prinsippet: delene ser ut til ikke å ha noen betydning å bidra med før konteksten er lagt til, og da er helheten ikke bestemt av delene alene.

Det vanlige svaret: delene har en fast betydning likevel — bare på et annet nivå. Ordet jeg betyr alltid «den som ytrer dette», og det er en helt stabil regel. Det som varierer, er hva regelen gir i den enkelte situasjonen.

Merk at dette svaret er nøyaktig Kaplans skille mellom character og content, som behandles i kap. 10.1. Å peke framover til det er et pluss-punkt: det viser at du ser at deiksiskapitlet svarer på et problem som ble reist her.

Litteraturen skiller mellom to styrkegrader av prinsippet, og skillet er verdt å kjenne fordi det avgjør hva som teller som et moteksempel.

Sterk kompositsjonalitet: helheten er bestemt utelukkende av delene og sammensetningen — ingenting annet får bidra. Idiomer og kontekstavhengighet er da reelle problemer.

Svak kompositsjonalitet: helheten er bestemt av delene, sammensetningen og et begrenset bidrag fra konteksten og fra lagrede enheter. Da er de fleste utfordringene håndterbare, men prinsippet sier tilsvarende mindre.

Avveiningen i én setning: jo sterkere versjon, desto mer forklarer prinsippet — og desto lettere er det å motbevise. Jo svakere versjon, desto tryggere står det, og desto mindre sier det.

Slik bruker du skillet i et svar: når du drøfter en utfordring, si hvilken versjon den rammer. «Idiomer er et problem for den sterke versjonen, men ikke for den svake, siden den svake tillater at faste uttrykk er lagret som enheter.» Det er langt mer presist enn «noen mener prinsippet ikke alltid holder».