7.2 Jackendoffs konseptuelle struktur og tre-diagram

Jackendoffs poeng er at dette nivået ikke er språklig i seg selv. Det er der informasjon fra språk, syn og handling kan møtes i et felles format — det er derfor du kan se en hendelse og deretter fortelle om den, eller høre en instruksjon og deretter utføre den.

Hva det betyr for analysen: når vi tegner et konseptuelt tre, tegner vi ikke setningens grammatikk. Vi tegner den begrepsstrukturen setningen uttrykker.

Merk at treet derfor ikke er et syntaktisk tre. Nodene heter ikke NP og VP; de heter [Thing], [Path] og GO. En besvarelse som tegner setningsleddene i stedet for begrepene, har tegnet feil slags tre — og det er den vanligste enkeltfeilen i sjangeren.

Kontrasten mot det du kjenner fra Del 4 er verdt en setning i et svar. Modellteorien i kap. 4.3 knytter uttrykk til et domene av ting utenfor hodet. Konseptuell semantikk knytter uttrykk til representasjoner inne i hodet.

Dette er den samme motsetningen som mellom den referensielle og den representasjonelle meningsteorien i kap. 1.2, og Jackendoffs program hører klart til den representasjonelle siden.

Hvorfor det er verdt å nevne: en oppgave som ber deg tegne et tre, spør om ferdigheten. En oppgave som ber deg gjøre rede for Jackendoffs analyse, spør også om hvilket prosjekt treet hører til — og der er én setning om representasjonalismen et pluss-punkt.

Det tematiske planet beskriver bevegelse og plassering: hva som flytter seg, hvor det kommer fra, hvor det ender.

Handlingsplanet beskriver hvem som gjør noe med hvem: hvem som handler, og hvem som blir berørt.

Hvorfor to plan og ikke ett: samme deltaker kan ha en rolle på hvert plan samtidig. I «Bergingsmannskapet dro bilen opp av grøfta» er bilen det som beveger seg på det tematiske planet, og samtidig den som blir berørt på handlingsplanet. Med bare ett plan måtte man valgt én av dem — og det er nettopp den tvangen som gjør de vanlige rollelistene vanskelige.

Merk at dette er et alternativt svar på samme problem som Dowty tar opp i kap. 6.2. Dowty svarer med graderte knipper; Jackendoff svarer med to plan. Å nevne den parallellen er et pluss-punkt i en oppgave som ber om en sammenlikning.

Rollene her er de romlige: tema — det som beveger seg eller er plassert — samt kilde, mål og sted. De er de samme rollene som i kap. 6.1.

Det er dette planet tre-diagrammet tegner. Funksjonene GO, BE og STAY hører hjemme her, og det samme gjør kategoriene [Path] og [Place].

Slik kjenner du igjen at du er på dette planet: spørsmålene du stiller, er «hva flytter seg?» og «hvor?». Spør du «hvem gjør noe med hvem?», er du på det andre planet.

Merk at temaet ikke behøver å bevege seg fysisk. I «Nøkkelen ligger i skuffen» er nøkkelen tema, og den er bare plassert. Planet dekker både bevegelse og ro.

Rollene her er actor — den som utfører eller setter i gang — og patient eller undergoer — den som blir berørt. Det er de samme begrepene som i kap. 6.2.

Hvorfor planet trengs ved siden av det tematiske: «Bilen traff gjerdet» og «Gjerdet ble truffet av bilen» har samme tematiske struktur — bilen beveger seg, gjerdet står — men de framhever ulike deltakere som berørt. Det er en forskjell det tematiske planet ikke kan uttrykke.

Funksjonen CAUSE hører hjemme her, siden den handler om at noen får noe til å skje.

Merk hva dette betyr for tegneoppgaven. Trærne du tegner i denne boka, viser i hovedsak det tematiske planet, med CAUSE som forbindelsen til handlingsplanet. Skal du i tillegg si noe om handlingsplanet, gjør du det i ord ved siden av figuren.

En ontologisk kategori (‘ontological category’) er et av de grunnleggende slagene begreper Jackendoff opererer med.

De fire du trenger, skrives i klammer med stor forbokstav:

[Thing]   [Event]   [State]   [Place]   [Path]

Klammene betyr «begrep av denne typen». De er ikke de samme klammene som brukes til semantiske trekk i kap. 2.3, og de er heller ikke fonetisk transkripsjon. For å unngå forveksling skriver vi konseptuelle kategorier alltid i kodeblokker eller i figurer, aldri løpende i brødteksten.

Kategorinavnene beholder sin engelske form. Det er slik de står i pensumlitteraturen og i eksamenssettet, og å oversette dem ville gjort dem vanskeligere å kjenne igjen.

Merk at kategoriene er begreper, ikke ord. [Thing] er ikke «substantiv» — det er «ting», som begrep. Et substantiv kan uttrykke en [Thing], men også et [Event] («eksplosjonen») eller et [Place] («stedet»).

[Thing]
 JONAS

Løvnodene i et tre er som regel [Thing]-noder, og de merkes med det leksikalske innholdet fra setningen — altså med selve ordet, skrevet i store bokstaver.

Slik kjenner du igjen en [Thing]: kan du peke på den, eller kunne du gjort det om den var til stede? Da er den en [Thing].

Merk fella: i «Reven løp inn i skogen» er skogen både en [Thing] og en del av et [Place]. Det er ingen selvmotsigelse — [Place]-noden er stedsfunksjonen IN med [Thing] SKOGEN som argument. Det er stedsfunksjonen som gjør tingen til et sted, ikke tingen selv.

[Event]

Rotnoden i treet er en [Event] når setningen beskriver noe som skjer: en bevegelse, en forårsaking, en varighet.

Testspørsmålet: skjer det noe i setningen, eller beskriver den bare hvordan noe er? Skjer det noe, er rotnoden [Event].

Funksjonene GO, STAY og CAUSE gir alle en [Event]. Det er verdt å knytte dem sammen i hukommelsen slik, for da får du rotnoden gratis så snart du har valgt hovedfunksjon.

Merk at et [Event] kan være innfelt i et annet. I en CAUSE-setning er andre argument selv et helt [Event], og det er nettopp derfor CAUSE-trærne blir høyere enn de andre.

[State]

Rotnoden i treet er en [State] når setningen beskriver en tilstand, og funksjonen er da BE.

Testspørsmålet er det samme som for [Event], bare motsatt: skjer det noe? Skjer det ingenting, er rotnoden [State].

Den enkleste kontrollen i praksis: kan setningen stå til spørsmålet «hva skjedde?» Kan den det, er det et [Event]. Svarer den heller på «hvordan er det?», er det en [State].

Merk skillet mot STAY, som er den vanligste forvekslingen. «Kartet ligger på hylla» er en tilstand — [State] med BE. «Kartet ble liggende på hylla» beskriver en hendelse som varer, altså [Event] med STAY. Forskjellen er om setningen sier at tilstanden fortsatte, ikke bare at den forelå.

En [Place]-node består alltid av en stedsfunksjon og dens argument:

[Place]
 IN  [Thing] SKUFFEN

Merk at et sted ikke er en ting. Skuffen er en [Thing]; i skuffen er et [Place]. Det er stedsfunksjonen IN som gjør forskjellen, og en [Place]-node uten stedsfunksjon er derfor ufullstendig.

[Place] er argumentet til BE og STAY, aldri til GO. Det er den enkleste huskeregelen i hele kapitlet: står det stille, er det et [Place]; beveger det seg, er det et [Path].

Fella i tegneoppgaver: å henge en [Thing] rett under BE uten [Place]-noden imellom. Treet er da ufullstendig, akkurat som et GO-tre uten [Path].

En [Path]-node består alltid av en retningsfunksjon og dens argument:

[Path]
 TO  [Thing] STASJONEN

[Path] er argumentet til GO, alltid. Et GO-tre uten [Path]-argument er galt, og det er den enkeltfeilen som oftest rammer i tegneoppgaver.

Argumentet til retningsfunksjonen kan være enten en [Thing] eller et [Place]. «Jonas syklet til stasjonen» gir TO med en [Thing]; «Reven løp inn i skogen» gir TO med et [Place] IN under seg, siden inn i uttrykker både retning og innhold.

Testspørsmålet: beskriver leddet hvor noe går, eller hvor noe er? Går det, er det en [Path].

[Event]
 GO  [Thing] JONAS  [Path] TO [Thing] STASJONEN

GO tar alltid to argumenter: det som beveger seg, en [Thing], og banen, et [Path].

Rotnoden er [Event], siden en bevegelse er noe som skjer.

Testspørsmålet: flytter noe seg fra ett sted til et annet? Da er hovedfunksjonen GO.

Kontrollen som fanger den vanligste feilen: har du valgt GO, må treet ha en [Path]-node. Finner du ikke noe som kan bli et [Path], har du sannsynligvis valgt feil hovedfunksjon — sjekk om setningen egentlig beskriver en tilstand.

[State]
 BE  [Thing] KARTET  [Place] ON [Thing] HYLLA

BE tar alltid to argumenter: det som er plassert, en [Thing], og stedet, et [Place].

Rotnoden er [State], siden en plassering ikke er noe som skjer.

Testspørsmålet: sier setningen hvor noe er, uten at noe flytter seg? Da er hovedfunksjonen BE.

Merk paret GO og BE nøye — det er kapitlets viktigste forveksling. GO tar [Path] og gir [Event]; BE tar [Place] og gir [State]. Bytter du om ett av leddene, er hele treet galt, og feilen er synlig med én gang for den som kjenner mønsteret.

[Event]
 STAY  [Thing] KATTEN  [Place] UNDER [Thing] BORDET

STAY tar de samme argumentene som BE — en [Thing] og et [Place] — men rotnoden er [Event], ikke [State].

Hvorfor: STAY beskriver at tilstanden fortsatte gjennom et tidsrom, og det er noe som utspiller seg i tid. BE beskriver bare at tilstanden foreligger.

Testspørsmålet som skiller de to: sier setningen at noe ble værende, eller bare at noe er? «Katten ble liggende under bordet» sier at det fortsatte; «Katten ligger under bordet» sier bare at det er slik.

Merk at dette er den vanskeligste av de fire hovedfunksjonene å kjenne igjen, og at norske uttrykk som bli liggende, bli stående, forbli og holde seg er de tydeligste signalene.

[Event]
 CAUSE  [Thing] MAJA  [Event] GO [Thing] PAKKEN [Path] TO [Thing] BERGEN

CAUSE tar to argumenter, og det andre er spesielt: det første er en [Thing] — den som forårsaker — og det andre er et helt innfelt [Event].

Rotnoden er [Event].

Testspørsmålet: får en deltaker noe annet til å skje? Da er hovedfunksjonen CAUSE, og du må bygge et helt tre for det som skjer, og henge det under.

Kontrollen som fanger den vanligste CAUSE-feilen: det innfelte [Event] må være komplett. Er den innfelte hendelsen en bevegelse, trenger den både en [Thing] og et [Path], akkurat som et selvstendig GO-tre. Et halvferdig innfelt tre er like galt som et halvferdig hovedtre.

CAUSE er broen mellom de to planene i to-plan-analysen: den forårsakende deltakeren er actor på handlingsplanet, mens det innfelte [Event] hører til det tematiske planet.

En retningsfunksjon (‘path function’) er funksjonen inne i en [Path]-node som sier hvilken vei banen går.

De tre du trenger:

TO       banen ender ved argumentet
FROM     banen starter ved argumentet
TOWARD   banen peker mot argumentet, uten at det nås

Skillet mellom TO og TOWARD er verdt å kunne, og det prøves lett i en oppgave. «Treneren kastet ballen til målet» sier at ballen kom fram; «Treneren kastet ballen mot målet» sier bare hvilken vei den gikk.

Testen: kan du legge til «men den kom aldri fram» uten selvmotsigelse? Går det, er retningsfunksjonen TOWARD.

Merk at norske preposisjoner ikke oversettes én til én. Til peker som regel mot TO og mot mot TOWARD, men det er hva setningen sier om banen som avgjør — ikke ordet.

En stedsfunksjon (‘place function’) er funksjonen inne i en [Place]-node som sier hvor i forhold til argumentet noe befinner seg.

De fire du trenger:

IN       inne i argumentet
ON       på argumentet
UNDER    under argumentet
AT       ved argumentet, uten nærmere presisering

En [Place]-node uten stedsfunksjon er ufullstendig, akkurat som en [Path]-node uten retningsfunksjon.

Slik velger du: les preposisjonen i setningen, og velg den stedsfunksjonen som svarer til den. I gir IN, på gir ON, under gir UNDER. Er preposisjonen vag eller mangler den, er AT det trygge valget.

Merk at stedsfunksjoner også kan opptre inne i et [Path]. «Reven løp inn i skogen» har [Path] TO med et [Place] IN under seg: banen ender inne i skogen. Det er den fulleste strukturen som forekommer i oppgaver.

En løvnode er en node uten barn — enden av en gren. I et konseptuelt tre er løvnodene som regel [Thing]-noder, og de merkes med det leksikalske innholdet fra setningen.

[Thing]
 STASJONEN

Konvensjonen i denne boka: kategorien står øverst i noden, og det leksikalske innholdet under, i store bokstaver. Store bokstaver markerer at vi mener begrepet, ikke ordet.

Hvorfor merkingen er obligatorisk: et tre uten leksikalsk innhold viser bare formen, og formen er den samme for alle bevegelsessetninger. Det er merkingen som knytter treet til nettopp den setningen oppgaven ga deg.

Dette er femte og siste trinn i tegneprosedyren, og det er også det som oftest glemmes når tiden er knapp. Det tar femten sekunder og er halve poenget med figuren.

(2) a.  Boka gikk fra Sara til Jonas.        (eierskap)
    b.  Lyset gikk fra grønt til rødt.        (egenskap)
    c.  Møtet gikk fra to til fire.           (tid)

I (2a) beveger ingenting seg fysisk — det er eierskapet som skifter. I (2b) skifter en egenskap. I (2c) er det snakk om tid. Likevel er strukturen den samme: en GO-funksjon med et tema, en kilde og et mål.

Hvordan feltet markeres: Jackendoff skriver feltet som et senket merke på funksjonen, for eksempel GO for eierskap eller BE for identitet. I en håndtegnet besvarelse holder det å skrive feltet i parentes ved siden av funksjonsnoden.

Hvorfor hypotesen er verdt å nevne: den er begrunnelsen for at apparatet er interessant i det hele tatt. Var GO og BE bare navn på bevegelse og plassering, ville de vært en omskriving av det vi visste. Poenget er at romlig struktur ser ut til å være en mal for helt andre betydningsområder.