8.1 Begrepsdrill: gjengangerne i oppgave 1

Viser for hver pris samlet ønsket kjøpsmengde (horisontal summering av kjøpernes kurver); faller. Eksempel: strøm i et prisområde. Pluss: høyden = marginal betalingsvillighet for siste enhet. → kap. 1.1

Viser for hver pris samlet tilbudt mengde; stiger fordi høyere pris gjør flere anlegg (rangert etter enhetskostnad) lønnsomme. Forutsetter pristakere og homogent gode. Pluss: høyden = marginalkostnad. → kap. 1.2

Prisen der tilbudt = etterspurt mengde (E krysser T). Mekanisme: over $p^*$ → tilbudsoverskudd → pris ned; under → etterspørselsoverskudd → pris opp. Pluss: algebraisk $\displaystyle p^* = \frac{a+d}{b+c}$, kontrollregn i begge funksjoner. → kap. 1.3

Mange små aktører (alle pristakere) + homogent gode → etterspørsels- og tilbudskurve finnes og prisen bestemmes i markedet. Pluss: nevn begge — spurt eksplisitt i flere nyere sett. → kap. 1.3

Det den neste kjøperen er villig til å betale for én enhet til = høyden på etterspørselskurven ved den mengden. Pluss: dette er hvorfor arealet under E måler samlet betalingsvillighet. → kap. 1.1

Kostnaden ved å produsere én enhet til = høyden på tilbudskurven; i anleggsmodellen enhetskostnaden i det dyreste anlegget i drift, altså alternativkostnaden av siste enhet. → kap. 1.2

En prisendring gir bevegelse LANGS kurven; alt annet (inntekt, kostnader, antall aktører) skifter kurven. Pluss: å holde disse fra hverandre er selve nøkkelen i skiftanalysen (feilkatalog #1). → kap. 1.1

Produksjonen skjer i anlegg med konstant enhetskostnad og gitt kapasitet; et anlegg kjører fullt hvis $p \ge$ enhetskostnaden. Markedets T fremkommer ved å rangere anleggene. Pluss: skift i T = endrede enhetskostnader eller endret antall anlegg. → kap. 1.2

Helningen er konstant langs en lineær kurve; elastisiteten varierer langs den (avhenger av punktet $\displaystyle \frac{p}{x}$). Pluss: ikke forveksle dem — spurt implisitt hver gang elastisitet skal tolkes. → kap. 1.4

Samlet betalingsvillighet minus samlede (alternativ)kostnader for en gitt mengde = arealet mellom E og T fra 0 til mengden. Størst i frikonkurranselikevekten. Pluss: kan beregnes for enhver mengde uten å kjenne prisen. → kap. 2.1

Kjøpernes samlede betalingsvillighet minus det de betaler = arealet mellom etterspørselskurven og prisen. Eksempel: du ville betalt 900 for en billett, betaler 600 → KO = 300. Pluss: måles mot prisen, ikke mot null. → kap. 2.1

Selgernes inntekt minus alternativkostnaden = arealet mellom prisen og tilbudskurven; i anleggsspråket summen av (pris − enhetskostnad) over anleggene i drift. Pluss: måles mot tilbudskurvens høyde (alternativkostnaden), ikke mot null. → kap. 2.1

SO $=$ KO $+$ PO gjelder kun uten skatt, subsidie eller eksternaliteter. Med skatt: SO $=$ KO $+$ PO $+$ skatteinntekt. Pluss: å definere SO som «KO + PO i likevekt» uten mer bryter sammen ved inngrep (feilkatalog #9). → kap. 2.1

Verdien som går tapt når omsatt mengde avviker fra den effektive = trekanten mellom E og T over mengdeavviket. Ved for lite omsatt: betalingsvillighet > kostnad for de bortfalte enhetene. Pluss: overføringer (skatteinntekt, statsutlegg) er ikke dødvektstap. → kap. 2.2

Frikonkurranselikevekten gir (1) riktig mengde (marginal betalingsvillighet = marginalkostnad), (2) produksjon i de billigste anleggene, (3) godene til dem med høyest betalingsvillighet. Pluss: brukes som sjekkliste ved hvert inngrep. → kap. 2.2

Effektivitet handler om «størst mulig kake», ikke om hvordan kaka deles. En effektiv likevekt kan være svært ujevn. Pluss: ikke kall frikonkurranselikevekten «rettferdig» — den er bare effektiv. → kap. 2.2

En avgift $t$ per enhet → tilbudskurven opp med nøyaktig $t$ (enhetskostnaden øker med $t$ i hvert anlegg). Gir høyere pris, lavere mengde, dødvektstap. Pluss: delingen bestemmes av helningene, ikke av hvem avgiften formelt legges på (#3). → kap. 3.1

Ved skatt/subsidie bærer/får kjøperne andelen $\displaystyle \frac{c}{b+c}$ og selgerne $\displaystyle \frac{b}{b+c}$ (summen = hele beløpet). Tolkning: den minst prisfølsomme (bratteste) siden bærer/får mest. Pluss: koble brøken til helningsforholdet verbalt. → kap. 3.1

En subsidie $s$ per enhet → tilbudskurven ned med $s$; lavere pris, høyere mengde, høyere nettopris til selger. Pluss: subsidien reduserer SO selv om både KO og PO øker (subsidie-paradokset). → kap. 3.2

KO og PO øker, men statens utlegg $s\cdot x_1$ overstiger gevinstene → SO faller. Grunnen: for merproduksjonen er kjøpernes betalingsvillighet lavere enn produksjonskostnaden — hver ekstra enhet ødelegger verdi. Pluss: dette er karakterskillet (feilkatalog #4). → kap. 3.2

Utfallet (pris, mengde, deling) er identisk enten avgiften legges på kjøper eller selger. Pluss: å påpeke dette er verdt et selvstendig poeng og unngår «hvem betaler formelt»-fellen (#3). → kap. 3.1

Pris satt under likevekt → etterspørselsoverskudd. Kortside-regelen: omsatt mengde = tilbudt mengde (ingen tvinges til å selge). Pluss: ekstra tap hvis rasjoneringen ikke følger betalingsvillighet (kø, svartebørs). Standardcase: strøm/gass. → kap. 3.3

Pris satt over likevekt → tilbudsoverskudd; omsatt mengde = etterspurt mengde (kortsiden igjen). Eksempel: minstelønn gir arbeidsledighet når den binder. Pluss: speilvend maksprislogikken, ikke bare bytt fortegn tilfeldig. → kap. 3.3

Ved bindende prisregulering blir omsatt mengde = den korteste siden (minste av tilbudt og etterspurt) — ingen kan tvinges til å handle. Pluss: å lese omsatt mengde av «feil» kurve er en klassisk feil (#7). → kap. 3.3

Verdien av det beste du gir avkall på ved et valg. Rent verbalt begrep — ingen figur. Eksempel: arbeidskraft brukt i en subsidiert bedrift kunne skapt mer verdi et annet sted. Pluss: «tapte arbeidsplasser» er ikke det samme som «tapt verdiskaping» — folk kan omplasseres. → kap. 3.5

Privatøkonomisk: lønnsom for aktøren. Samfunnsøkonomisk: verdien for samfunnet overstiger alternativkostnaden. Pluss: de kan sprike — en bedrift kan være privat lønnsom bare pga. subsidie, men samfunnsøkonomisk ulønnsom. → kap. 3.5

Kostnad/nytte en aktivitet påfører en tredjepart uten kompensasjon gjennom pris. Negativ → markedet produserer for mye; positiv → for lite. Pluss: pek eksplisitt på tredjeparten og at optimum krever internalisering (avgift/subsidie). → kap. 4.1

En avgift lik den marginale skaden ved samfunnsøkonomisk optimal mengde → internaliserer en negativ eksternalitet så privat = samfunnsøkonomisk marginalkostnad. Pluss: her øker avgiften SO (motsatt av en avgift i et velfungerende marked). → kap. 4.1

Når frikonkurransemarkedet ikke gir den samfunnsøkonomisk effektive mengden — pga. eksternaliteter, kollektive goder, markedsmakt eller asymmetrisk informasjon. Pluss: navngi hvilken svikt og hvorfor den bryter et av de tre effektivitetskriteriene. → kap. 4.3

Både ikke-rivaliserende (én persons bruk reduserer ikke andres) og ikke-ekskluderbart (ingen kan stenges ute). Eksempel: gatelys, forsvar. Pluss: nevn begge egenskapene og koble underforsyningen til gratispassasjer-problemet. → kap. 4.3

En persons konsum reduserer ikke mengden tilgjengelig for andre — den marginale kostnaden ved én bruker til er null. Eksempel: en radiosending. Pluss: dette er den ene av de to egenskapene til et kollektivt gode. → kap. 4.3

Når ingen kan stenges ute, lønner det seg for hver enkelt å la andre betale og selv nyte godet gratis → for liten samlet betalingsvilje → underforsyning. Pluss: dette er grunnen til at kollektive goder finansieres offentlig. → kap. 4.3

Rivaliserende, men ikke-ekskluderbart gode (fisk i havet, beite). Fører til overforbruk — allmenningens tragedie — fordi hver bruker ikke bærer kostnaden egen bruk påfører de andre. Pluss: skill fra kollektivt gode (som underforsynes). → kap. 4.3

Universelle går til alle (enkelt, ingen stigmatisering, dyrt); behovsprøvde rettes mot dem med behov (treffsikkert, men gir terskeleffekter og administrasjon). Pluss: dette er en avveining, ikke et fasitsvar. → kap. 4.3

Kurve som viser hvor stor andel av samlet inntekt de fattigste $x$ % mottar; jo lenger fra diagonalen, jo skjevere fordeling (Gini-koeffisienten måler avstanden). Bør kjenne. → kap. 4.3

Endringen i total inntekt ved én enhet mer. MI $< p$ fordi prisfallet for å selge mer gjelder alle enhetene (priseffekten trekker MI under prisen). Pluss: dekomponer i kvantumseffekt (+) og priseffekt (−). → kap. 5.1

Monopolisten velger mengden der MI = MK, og leser prisen av på etterspørselskurven ved den mengden. Pluss: prisen leses ALDRI av MI-kurven (feilkatalog #5) — MI brukes bare til å finne mengden. → kap. 5.1

Samme apparat som varemarkedet: pris → lønn $w$, mengde → sysselsetting $N$; E = bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft, T = arbeidstilbudet. Pluss: hele skatte-/subsidieapparatet gjenbrukes (lønnssubsidie, arbeidsgiveravgift). → kap. 6.1

Ved handelsåpning endres innenlandsk pris mot verdensmarkedsprisen: import gir KO opp, PO ned, men SO opp (gevinsttrekanten); eksport speilvendt. Pluss: gevinsten er netto — vinnernes gevinst overstiger tapernes tap. → kap. 6.3

Et land bør spesialisere seg i det de produserer med lavest alternativkostnad, ikke nødvendigvis lavest absolutt kostnad. Pluss: handel lønner seg selv om ett land er best i alt — det er relative kostnader som teller. → kap. 6.3

Kombinasjoner av to goder konsumenten er likegyldig mellom (samme nytte); faller og er konveks. Optimal tilpasning der budsjettlinja tangerer den høyeste oppnåelige indifferenskurven. Pluss: helningen = bytteforholdet konsumenten aksepterer. → kap. 7.1

Et strategipar der ingen spiller kan tjene på å endre strategi alene, gitt hva den andre gjør. Eksempel: i fangens dilemma er (tilstå, tilstå) Nash. Pluss: en Nash-likevekt trenger ikke være Pareto-optimal — begge kan komme dårligere ut. → kap. 7.2

Dagens verdi av en fremtidig betaling: $\displaystyle \text{NV} = \frac{y}{(1+r)^t}$; evigvarende strøm $\displaystyle \frac{y}{r}$. Et prosjekt er lønnsomt hvis NV av inntektene $>$ kostnaden. Pluss: diskontering fordi penger i dag er verdt mer (renta er alternativkostnaden). → kap. 7.3