6.1 Arbeidsmarkedet som FK-marked: lønnsskatt og lønnssubsidie

- kap. 3.2 — firetrinnsmetoden og delingsformelen for skatt og subsidie (skift → ny likevekt → deling → velferd). Vi kjører nøyaktig samme metode her, bare på lønn i stedet for pris.
- kap. 1.5 — kurveskift: at et skift betyr at hele kurven flytter seg, og at ny likevekt finnes der de skiftede kurvene krysser.
- kap. 3.3 — prisregulering: minstelønn er bare en minstepris i arbeidsmarkedet, og vi peker dit på slutten.

Skrivemåte i arbeidsmarkedet: mengde blir sysselsetting $N$ (antall arbeidstimer eller ansatte), pris blir lønn $w$. Etterspørselskurven er nå bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft (fallende), tilbudskurven er arbeidstilbudet (stigende). Alt annet er som før.

Oversettelsen: lønn w, sysselsetting N (~10 min)

Tenk deg lønnsforhandlingene i en bransje — la oss si bussjåfører. Bedriftene vil ansette flere jo lavere lønna er; arbeidstakerne vil jobbe mer jo høyere lønna er. Det er nøyaktig samme kryss som i et varemarked, bare med nye navn.

Etterspørselskurven (arbeidsetterspørselen) er bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft. Den faller med lønna: jo høyere lønn, jo færre timer lønner det seg å kjøpe, fordi verdien av det en ekstra arbeidstime produserer avtar på marginen. Skriv den som $N = a - bw$.

Tilbudskurven (arbeidstilbudet) er arbeidstakernes tilbud av arbeid. Den stiger med lønna: høyere lønn trekker flere inn i yrket og får folk til å jobbe flere timer. Skriv den som $N = cw - d$. I anleggsspråket kan du tenke på hver arbeidstaker som et «anlegg» med sin egen reservasjonslønn (den laveste lønna vedkommende vil jobbe for) — akkurat som et produksjonsanlegg har sin enhetskostnad. Høyere markedslønn gjør flere arbeidstakere villige til å jobbe, på samme måte som høyere pris gjør flere anlegg lønnsomme.

Lønnssubsidie til arbeidstakerne (~12 min)

Anta at myndighetene gir arbeidstakerne en lønnssubsidie $s$ per time — for eksempel en timestøtte for å få flere inn i et yrke. Dette er speilbildet av en stykksubsidie til selgerne fra kap. 3.2, fordi arbeidstakerne er «selgerne» av arbeidskraft.

Støtten gjør at arbeidstakerne er villige til å jobbe for en lavere markedslønn enn før: de får jo $s$ ekstra oppå. I anleggsspråket faller reservasjonslønna med $s$ for hver arbeidstaker, så hele tilbudskurven (arbeidstilbudet) skifter ned med nøyaktig $s$. Resultatet: lavere markedslønn $w_1$, høyere sysselsetting, og arbeidstakerens effektive lønn blir $w_1 + s$ (markedslønn pluss støtte).

Hvor mye av subsidien havner hos arbeidstakeren, og hvor mye hos arbeidsgiveren (i form av lavere lønnskostnad)? Delingen styres av helningene, akkurat som før: her er $b$ tallet i etterspørselskurven ($N = a - bw$) og $c$ tallet i tilbudskurven ($N = cw - d$). Arbeidsgivers andel (fallet i lønnskostnad) $\displaystyle = \frac{c}{b+c}$, arbeidstakers andel (økningen i effektiv lønn) $\displaystyle = \frac{b}{b+c}$.

Lønnsskatt (arbeidsgiveravgift) på bedriftene (~10 min)

En lønnsskatt eller arbeidsgiveravgift $t$ legges på bedriftene: for hver arbeidstime må de betale $t$ kroner ekstra til staten oppå lønna. Dette er speilbildet av en skatt på kjøperen i varemarkedet — bedriftene er «kjøperne» av arbeidskraft.

Avgiften gjør at bedriftene er villige til å betale $t$ mindre i lønn til arbeidstakeren (siden totalkostnaden per time må dekke både lønn og avgift). Derfor skifter etterspørselskurven (arbeidsetterspørselen) ned med nøyaktig $t$. Resultatet: lavere markedslønn $w_1$ til arbeidstaker, lavere sysselsetting, og en total lønnskostnad for arbeidsgiver på $w_1 + t$.

Delingen følger samme logikk: arbeidstakers byrde (fallet i lønn) $\displaystyle = \frac{b}{b+c}\,t$, arbeidsgivers byrde (økningen i lønnskostnad utover den gamle lønna) $\displaystyle = \frac{c}{b+c}\,t$. Ekvivalens gjelder også her: det spiller ingen rolle om avgiften formelt legges på arbeidsgiver eller arbeidstaker — helningene, ikke lovteksten, bestemmer hvem som faktisk bærer den. En aktuell empirisk vri (V2021): studier tyder på at ansatte i praksis bærer en god del av selskapsskatten, nettopp fordi den veltes over gjennom lavere lønn.

Grensetilfellet: horisontalt arbeidstilbud og skattefrie tips (~8 min)

Et lærerikt ytterpunkt (fra en utsatt eksamen om skattefrie tips): hva om arbeidstilbudet er horisontalt — altså helt slakt, uendelig prisfølsomt ($c \to \infty$)? Det svarer til at det finnes ubegrenset mange arbeidstakere som alle er villige til å jobbe akkurat ved én bestemt reservasjonslønn, og ingen under den.

Da sier delingsformelen at arbeidstakers andel $\displaystyle \frac{b}{b+c} \to 0$: hele gevinsten fra en lønnssubsidie (eller skattefrie tips) tilfaller arbeidsgiveren. Intuisjonen: gjøres tips skattefrie, kan arbeidstakerne godta en lavere markedslønn og likevel sitte igjen med det samme totalt. Konkurransen mellom de mange villige arbeidstakerne presser markedslønna ned med akkurat hele støtten, så arbeidsgiveren ender opp med lavere lønnskostnad mens arbeidstakerens netto er uendret.

Dette er speilbildet av grensetilfellet i kap. 3.1 (horisontal tilbudskurve → kjøperne bærer alt). Å kjenne det gir deg et sikkert svar når oppgaven sier «arbeidstilbudet er svært elastisk» eller «det finnes mange villige søkere».

Minstelønn = minstepris

En minstelønn over likevektslønna er ikke noe nytt — det er en minstepris i arbeidsmarkedet (se kap. 3.3). Settes lønna høyere enn $w^*$, blir det tilbudsoverskudd: flere vil jobbe enn bedriftene vil ansette. Etter kortside-regelen bestemmes omsatt mengde da av etterspørselen (bedriftene), og differansen er arbeidsledighet. Alt apparatet fra prisreguleringskapitlet gjelder direkte.

Begrepsbank til eksamen

Kjernebegrepene fra kapitlet i eksamensrettet kortform.

Begrepsbanken er flashcard-/repetisjonsstoff — det gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.