5.3 Tolkningen av k — og samspillet med IS-RR-PK

Fortegnet leses direkte som lønnsomhetsutvikling i K-sektor:

- $k = 0$: lønnskostnadene per produsert enhet vokser i takt med prisene bedriftene får. Lønnsomheten er uendret, og sektoren har samme størrelse over tid.
- $k > 0$: lønnskostnadene vokser raskere enn prisene. Marginene presses, og over tid følger svakere investeringer, nedleggelser og utflytting av produksjon.
- $k < 0$: kostnadene vokser saktere enn prisene. Overskuddene øker, og på sikt kommer flere etableringer og økt sysselsetting i sektoren.

Å oppgi fortegnet uten denne oversettelsen er den vanligste utelatelsen i sjanger I — og tolkningen var eksplisitt påkrevd i begge settene der modellen har vært brukt.

Et lønnsoppgjør over hovedkursen. Lønnskostnaden per produsert enhet vokser raskere enn prisen bedriftene får i verdensmarkedet, så marginen krymper år for år.

Kjeden videre: svakere lønnsomhet gir mindre investeringer, deretter at de minst lønnsomme bedriftene legger ned eller flytter produksjon ut, og til slutt at konkurranseutsatt sektor krymper. Det er en gradvis strukturvirkning, ikke et sammenbrudd — og den er nettopp derfor lett å overse politisk.

Merk at effekten er kumulativ: $k$ er en vekstrate, så et positivt $k$ år etter år betyr at kostnadsulempen bygger seg opp.

Et lønnsoppgjør under hovedkursen. Lønnskostnadene vokser saktere enn prisene bedriftene får, så overskuddene i konkurranseutsatt sektor øker, og på sikt kommer flere etableringer og økt sysselsetting der.

Baksiden står i reallønnsuttrykket: $w - \pi = z + \alpha k$. Med $k < 0$ vokser kjøpekraften saktere enn produktiviteten — lønnstakerne får ikke hele produktivitetsgevinsten, og differansen tilfaller eierne. Negativ $k$ er altså en omfordeling fra lønn til overskudd, og den er ofte prisen for å nå inflasjonsmålet uten kronestyrking.

Utviklingen i lønnskostnad per produsert enhet i norsk konkurranseutsatt sektor, målt mot prisene sektoren oppnår. På vekstrateform er endringen nøyaktig $k$.

Begrepet er snevert med vilje: det handler om kostnader, ikke om produktkvalitet, teknologi eller markedsføring. En bedrift kan ha svekket kostnadsmessig konkurranseevne og likevel vinne markedsandeler på et bedre produkt. Når du bruker uttrykket på eksamen, er det verdt én setning å si hvilken del av konkurranseevnen modellen faktisk måler.

Endringen i næringsstrukturen som følger av at konkurranseutsatt sektor over tid blir mer eller mindre lønnsom enn skjermet sektor.

Vedvarende positiv $k$ krymper konkurranseutsatt sektor: kapital og arbeidskraft flytter til skjermet virksomhet, og landet blir mer avhengig av importerte varer det etter hvert har svakere evne til å betale for. Vedvarende negativ $k$ virker motsatt.

Modellen sier ikke at den ene strukturen er bedre enn den andre — den viser bare at lønnsoppgjør har strukturkonsekvenser, ikke bare fordelingskonsekvenser. Det er dette poenget som gjør $k$-tolkningen til noe mer enn en fortegnsøvelse.

Kravet $v + (1-\alpha)k = \pi^{\text{mål}} - \pi^*$, som må være oppfylt for at norsk inflasjon skal treffe målet i spesialtilfellet.

Ligger prisveksten ute over målet, er høyresiden negativ, og minst én av de to venstresidestørrelsene må være negativ. Tegnet i et diagram med $v$ vannrett og $k$ loddrett er betingelsen en fallende rett linje med helning $-1/(1-\alpha)$: jo større importandelen $\alpha$ er, desto brattere er linjen, altså desto mer må lønnsveksten kuttes for å erstatte en gitt kronestyrking.

Poenget er ikke å regne på linjen, men å se at inflasjonsmålet krever noe — og at modellen sier hvem som betaler.

De to måtene inflasjonen kan bringes ned på i hovedkursmodellen, med hver sin fordelingsvirkning:

- Kronestyrking ($v < 0$). Kroneprisene på både import- og eksportvarer faller. Byrden legges på konkurranseutsatt sektor, som får svakere kroneinntekter — men her må du være presis om mekanismen, se boksen under. Sentralbanken kan påvirke kursen gjennom renta.
- Lønnsvekst under hovedkursen ($k < 0$). Byrden legges på lønnstakerne: reallønnsveksten blir lavere enn produktivitetsveksten, mens lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor bedres.

Presiseringen som må med — og som skiller et presist svar fra et upresist. Regn ut hva som skjer med marginen i K-sektor: den vokser med prisveksten sektoren får minus veksten i lønnskostnad per enhet, altså $p_k - (w - z_k)$. Setter du inn $w = p_k + z_k + k$, blir dette nøyaktig $-k$. Marginveksten i konkurranseutsatt sektor er altså $-k$, og ingenting annet — den avhenger ikke av $v$ i det hele tatt. Med $k = 0$ er lønnsomheten uendret uansett hva krona gjør, fordi lønnsveksten da følger kroneprisene automatisk gjennom hovedkursen.

Hvordan kan kronestyrking da være en byrde for sektoren? Gjennom to kanaler som ikke er margin-kanalen, og du bør navngi den du bruker:

1. Lønnsoppgjørene ligger fast for året. Styrker krona seg etter at oppgjøret er avtalt, faller $p_k$ mens $w$ står stille — og da er $k = w - (p_k + z_k)$ per definisjon blitt positiv. Kronestyrkingen produserer altså en periode med positiv $k$, og det er den positive $k$-en, ikke kursen i seg selv, som presser marginene. Dette er den vanligste og beste begrunnelsen, men den forutsetter tidsetterslepet — sier du det ikke, er påstanden ubegrunnet.
2. Volumkanalen, som ligger i den andre modellen. Sterkere krone svekker konkurranseevnen målt i utenlandsk valuta, så eksportvolumet og aktiviteten i sektoren faller — selv om marginen per enhet er uendret. Denne kanalen finnes i IS-RR-PK (kap. 4.1), ikke i hovedkursmodellen, som ikke har volumer i det hele tatt.

Modellen sier ikke hvem som bør bære byrden. Den sier at prisveksten ute må absorberes et sted, og at det ikke finnes noen tredje utvei så lenge forutsetningene holder. Å si dette eksplisitt — og å navngi hvilken kanal byrden går gjennom — er en billig måte å vise modellforståelse på.

At sentralbanken og partene i arbeidslivet påvirker inflasjonen gjennom hver sin kanal: banken gjennom renta og dermed valutakursen (og aktivitetsnivået), partene gjennom lønnsoppgjørets avvik fra hovedkursen.

Arbeidsdelingen er en forutsetning for at inflasjonsmålet skal være troverdig: forsøker banken å kompensere for et vedvarende høyt $k$ med stadig sterkere krone, flyttes hele byrden over på konkurranseutsatt sektor. Det er dette som gjør at koordinert lønnsdannelse og inflasjonsstyring omtales som komplementære ordninger, ikke konkurrerende.

Fremgangsmåten når en oppgave oppgir to relasjonssett: bruk hovedkursmodellen på lønns- og prisdannelsen og IS-RR-PK på aktivitet, rente og valutakurs — og la konklusjonene møtes i valutakursen.

Metoden har fire trekk: (1) si eksplisitt hvilken modell du bruker til hva; (2) forklar relasjonene i den modellen du faktisk bruker, før du bruker den; (3) kjør analysen i hver modell for seg; (4) koble dem i det ene punktet der de deler en variabel.

Det avgjørende kravet er at modell nummer to tilfører noe. Bruker du IS-RR-PK bare til å gjenta at inflasjonen stiger, har den ikke tilført noe — bruker du den til å vise hva sentralbanken gjør, og hva renteresponsen gjør med krona og dermed med hovedkursmodellens kronepriser, har den det.

Kravet om at en stor drøftingsoppgave skal disponeres: si innledningsvis hva spørsmålet er og hvilke modeller du vil bruke til hva, bruk mellomtitler underveis, og avslutt med å svare på spørsmålet — ikke med et sammendrag av alt du kan.

Struktur er eksplisitt vurdert ved toppkarakter i dette emnet: ett av settene krever at kandidaten disponerer besvarelsen og ser koblingene mellom delene. Disponeringen er også et arbeidsverktøy for deg selv: med tre timer og én åpen oppgave er faren for å skrive seg bort reell.

Den ene variabelen de to relasjonssettene deler. I IS-RR-PK bestemmes valutakursen av paritetsbetingelsen og dermed av rentesettingen; i hovedkursmodellen er veksten i den samme kursen, $v$, en eksogen driver av kroneprisene.

Konkret: setter sentralbanken renta opp, styrkes krona ($E$ ned, altså $v < 0$), og i hovedkursmodellen trekker det ned både $\pi$ og lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken virker altså på inflasjonen ikke bare gjennom aktivitetsnivået, men også gjennom kostnadssiden — via kursen.

Å bruke denne koblingen aktivt er det som gjør en tomodellsbesvarelse til noe mer enn to besvarelser etter hverandre.

Sensorregelen for oppgaver med flere relasjonssett: det gis ingen uttelling for antall modeller, bare for at den andre modellen svarer på noe den første ikke kan svare på.

Praktisk test før du skriver et avsnitt: hvilket spørsmål i oppgaven besvarer dette avsnittet, som det forrige avsnittet ikke besvarte? Har du ikke et svar, skal avsnittet ut. Dette er den konkrete formen regelen «ikke mist spørsmålet av syne» tar i tomodellsoppgaver.

Hovedkursmodellen er en modell for lønns- og prisdannelse over tid, der lønnsoppgjørene har rukket å tilpasse seg — den beskriver altså en mellomlang til lang horisont. IS-RR-PK beskriver konjunkturhorisonten: hva som skjer med aktivitet, rente og priser i månedene og årene etter et sjokk.

Å si hvilken horisont du snakker om, løser opp mange tilsynelatende motsetninger mellom modellene. Men horisonten er ikke hele forklaringen, og det er verdt å vite hvor grensen går.

Ta standardeksempelet: i hovedkursmodellen slår en kronesvekkelse fullt ut i konsumprisveksten, mens den umiddelbare virkningen i den kortsiktige analysen (kap. 3.2) bare er den direkte importkanalen med vekten $\alpha$. Forskjellen er delvis horisont — men den er også at de to modellene har ulik teori om lønnsdannelsen. I IS-RR-PK går kursen inn i norske priser via aktiviteten og Phillips-kurven, og der kan sentralbanken hindre gjennomslaget ved å holde produksjonen nede. I hovedkursmodellen går kursen inn via lønnsevnen i frontfaget, uavhengig av produksjonsgapet, og da kan ingen renteendring hindre at lønnsveksten følger kroneprisene.

Regelen for besvarelsen: si både hvilken horisont og hvilken mekanisme du bruker. «Kort og lang sikt» alene er for løst — det forklarer ikke hvorfor gjennomslaget er $1$ i den ene modellen og betinget i den andre.

Sentralbankens begrunnede reaksjonsfunksjon, ikke en markedslikevekt. Renta settes opp når produksjonen ligger over normalnivået $Y^n$ (da bygger det seg opp prispress), og når valutakurs- eller inflasjonsimpulser truer målet. Koeffisientene $g_Y$, $g_E$ og $g_\pi$ måler hvor kraftig banken reagerer.

Merk symbolet: $g$ med fotskrift er en rentekoeffisient. Uten fotskrift betyr $g$ produktivitetsvekst i vekstmodellen — en helt annen størrelse. Full behandling av RR står i kap. 4.2.

Et kostnadssjokk utenfra beskrives ulikt i de to relasjonssettene: i hovedkursmodellen som høyere $q_k$ og $q_i$ (prisveksten ute), i IS-RR-PK som en inflasjonsimpuls $Z^\pi$ (og, hvis kursen beveger seg, en valutakursimpuls $Z^E$).

Å påpeke at det er samme hendelse i to språk, er en billig og effektiv måte å vise modellforståelse på — og det gjør overgangen mellom de to delene av besvarelsen naturlig i stedet for oppstykket.

Siden $w - \pi = z + \alpha k$, ligger reallønnsveksten under produktivitetsveksten når $k < 0$ og over når $k > 0$. Differansen tilfaller eierne.

Modellen har altså en innebygd fordelingsdimensjon uten å ha en eksplisitt kapitalside: alt som ikke går til lønn, går til overskudd. Dette er koblingen som gjør at et lønnsoppgjør samtidig er en fordelingsbeslutning og en beslutning om næringsstrukturen — og det er poenget som løfter en $k$-tolkning fra fortegn til økonomi.