5.2 Utledningene: inflasjon og reallønnsvekst av hovedkursen

$$w = q_k + v + z_k + k$$

Uttrykket sier at lønnsveksten i Norge bestemmes av verdensmarkedets priser på det industrien selger, av kronekursen, av produktivitetsveksten i industrien og av partenes avvik fra normen. En «redusert form» er nettopp dette: en likning der alt på høyre side er eksogent, slik at venstresiden kan leses av direkte.

Prisveksten på skjermede varer og tjenester bestemmes altså av forhold utenfor sektoren — verdensmarkedspriser, valutakurs, industriens produktivitet og lønnsoppgjøret — korrigert for sektorens egen produktivitetsvekst. Det er koordinert lønnsdannelse som gjør dette mulig: uten felles lønnsvekst ville ikke industriens forhold slått inn i tjenesteprisene.

Konsumprisveksten er et veid gjennomsnitt av prisveksten ute (importvarer med vekt $\alpha$, konkurranseutsatte varer med vekt $1-\alpha$), pluss hele valutakursveksten, pluss et innenlandsk ledd som fanger produktivitetsforskjellen mellom sektorene og lønnsoppgjørets avvik fra hovedkursen.

Uttrykket er kjerneresultatet i sjanger I og skal kunne utledes fra bunnen på under fem minutter — og tolkes ledd for ledd.

At $v$ står med koeffisient 1 i inflasjonsuttrykket betyr at en kronesvekkelse på ett prosentpoeng løfter konsumprisveksten med ett prosentpoeng — fullt gjennomslag, uansett hvor stor importandelen er.

Grunnen er at krona treffer begge deler av forbrukskurven: importvarene direkte (vekt $\alpha$) og de norske varene gjennom lønnsdannelsen (vekt $1-\alpha$). Vektene summerer til én.

Sammenlign med kap. 3.2, der bare den direkte kanalen har vekt $\alpha$ og virkningen på norske varepriser er ubestemt. Her ligger et skille du må kunne gjøre rede for, og det er ikke bare et horisontskille — det er to ulike teorier om hvordan lønna dannes:

- I kap. 3.2 (og i IS-RR-PK) går kursen inn i norske priser via aktiviteten: svakere krone bedrer konkurranseevnen, aktiviteten stiger, ledigheten faller, lønnsveksten tar seg opp. Det er Phillips-kurve-mekanismen, og den er betinget — nettopp fordi sentralbanken kan svare med høyere rente og hindre at aktiviteten stiger i det hele tatt. Gjør den det, blir gjennomslaget i konsumprisveksten stående på $\alpha$, også på lang sikt.
- I hovedkursmodellen går kursen inn i norske priser via lønnsevnen: svakere krone løfter kroneprisene konkurranseutsatt sektor får, hovedkursen stiger, og frontfagsoppgjøret løfter lønna i hele økonomien — uavhengig av hva produksjonsgapet gjør. Derfor er gjennomslaget 1 og ikke $\alpha$.

Begge svar er riktige innenfor sin egen modell, men du må si hvilken mekanisme du bruker, ikke bare hvilken horisont. Horisonten hører med, siden hovedkursmodellen beskriver en tilstand der lønnsoppgjørene har rukket å tilpasse seg (og forutsetter at $k$ er uendret), mens kap. 3.2 ser på den umiddelbare virkningen. Men å si «det er bare snakk om kort og lang sikt» er for løst: da får du ikke forklart hvorfor en sterkt stabiliserende sentralbank ikke kan hindre det fulle gjennomslaget i hovedkursmodellen, mens den kan hindre det i kap. 3.2s apparat.

Leddet som fanger at de to sektorene har ulik produktivitetsvekst. Høy produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor løfter lønnsevnen der, og fordi lønnsdannelsen er koordinert, får hele arbeidslivet den samme lønnsveksten. Skjermet sektor må da dekke inn lønnsveksten gjennom prisene, siden produktiviteten der vokser saktere.

Konsekvensen er at et land med rask produktivitetsvekst i industrien og treg produktivitetsvekst i tjenester får høyere inflasjon enn ellers — ikke på grunn av dårlig pengepolitikk, men som en ren strukturell konsekvens. Er $z_k = z_s$, forsvinner leddet.

Reallønnsveksten bestemmes av tre ting: bytteforholdet mot utlandet, produktivitetsveksten i økonomien (veid med sektorenes forbruksvekt) og lønnsoppgjørets avvik fra hovedkursen.

To ting mangler bevisst: valutakursveksten $v$ faller helt ut, og prisveksten ute virker bare gjennom differansen $q_k - q_i$, ikke gjennom nivået. Begge deler er sentrale eksamenspoenger.

Forholdet mellom prisene på det landet eksporterer og prisene på det landet importerer. På vekstrateform er endringen i bytteforholdet $q_k - q_i$.

Er $q_k > q_i$, forbedres bytteforholdet: Norge får mer importerte varer igjen for hver enhet det selger. Det er en ekte velstandsøkning som ikke krever at noen jobber hardere, og i hovedkursmodellen kommer den fram som et positivt bidrag til reallønnsveksten, veid med importandelen $\alpha$.

Norsk økonomi har erfart begge retninger: høye gasspriser bedrer bytteforholdet kraftig, mens dyrere importerte innsatsvarer forverrer det.

At $v$ ikke står i uttrykket for $w - \pi$ betyr at valutakursveksten i denne modellen ikke påvirker reallønnsveksten i det hele tatt — den løfter lønnsveksten og konsumprisveksten like mye.

Mekanismen: en svakere krone løfter kroneprisene industrien får, som løfter lønnsevnen og dermed lønnsveksten med hele $v$; samtidig løfter den konsumprisveksten med hele $v$, direkte via importvarene og indirekte via lønnsdannelsen. De to effektene er like store og nøytraliserer hverandre.

Forbeholdet du må si høyt: resultatet gjelder gitt $k$, altså under forutsetning av at lønnsdannelsen faktisk følger hovedkursen. I praksis tar det tid før lønnsoppgjørene fanger opp en kronesvekkelse, og i mellomtiden faller reallønna — det svarer til en periode med negativ $k$.

$$\pi = \pi^* + v + (1-\alpha)k, \qquad w - \pi = z + \alpha k.$$

Forenklingen er legitim og forventet, men den er en forutsetning du må si eksplisitt at du gjør — og deretter holde gjennom hele besvarelsen. Skal du drøfte bytteforholdet eller forskjellen i produktivitetsvekst mellom sektorene, må du tilbake til de fulle uttrykkene.

I spesialtilfellet er $\pi = \pi^* + v + (1-\alpha)k$. Med uendret valutakurs og lønnsdannelse etter hovedkursen ($v = k = 0$) er norsk inflasjon nøyaktig lik utenlandsk: $\pi = \pi^*$.

Med andre ord importerer en liten åpen økonomi med koordinert lønnsdannelse og fast kurs prisveksten ute — helt og fullt. Norge er ikke herre over sin egen inflasjon i denne modellen, med mindre kursen eller lønnsdannelsen brukes aktivt.

Dette er kjerneresultatet du bør kunne formulere i én setning på eksamen.

Kjøpekraften vokser med produktivitetsveksten, pluss et bidrag fra ekstraordinær lønnsvekst veid med importandelen. To ting følger direkte:

- Utenlandsk inflasjon påvirker ikke reallønnsveksten — $\pi^*$ står ikke i uttrykket. Prisveksten ute løfter norske lønninger og norske priser like mye.
- Er $k < 0$, vokser reallønna saktere enn produktiviteten. Lønnstakerne får da ikke hele produktivitetsgevinsten; resten tilfaller eierne i form av bedret lønnsomhet. Dette er utgangspunktet for tolkningen i kap. 5.3.

$$(1-\alpha)k = \pi^{\text{mål}} - \pi^* - v.$$

Politisk er dette en ubehagelig konklusjon: å nå inflasjonsmålet uten kronestyrking krever lønnsoppgjør under hovedkursen, altså at lønnstakerne tar en reallønnsvekst lavere enn produktivitetsveksten. Alternativet er at krona styrkes ($v < 0$), som isteden legger byrden på konkurranseutsatt sektor gjennom svakere kroneinntekter — men merk at marginveksten i sektoren er $-k$ og dermed uavhengig av $v$: byrden går gjennom lavere eksportvolum, og gjennom at en kursbevegelse etter et avtalt oppgjør gjør $k$ midlertidig positiv. Mekanismen er utdypet i kap. 5.3.

Sammenhengen drøftes videre i kap. 5.3.

En eksogen økning i prisveksten på verdensmarkedet — $q_k$ og/eller $q_i$ opp. Dette er standardsjokket i sjanger I og har vært utgangspunktet begge gangene hovedkursmodellen har båret et sett.

Er sjokket symmetrisk ($q_k$ og $q_i$ opp like mye, altså $\pi^*$ opp), stiger norsk inflasjon én-til-én mens reallønnsveksten er upåvirket. Er sjokket asymmetrisk, endres bytteforholdet i tillegg, og reallønnsveksten påvirkes med $\alpha(q_k - q_i)$. Å skille de to tilfellene er en billig måte å vise presisjon på.

Fremgangsmåten for å komme fra relasjonssettet til de reduserte formene: start med den relasjonen som inneholder endogene størrelser, og bytt dem ut med relasjonene som forklarer dem, til bare eksogene størrelser står igjen.

Rekkefølgen i hovedkursmodellen er fast: $p_k$ inn i $w$, deretter $w$ inn i $p_s$, deretter $p_s$ og $p_i$ inn i konsumprisdefinisjonen. Tre innsettinger. Øv til du kan gjøre dem uten å tenke, for på eksamen er selve algebraen ikke der poengene ligger.

En likning der en endogen variabel står alene på venstre side og bare eksogene størrelser og parametre står på høyre. Da kan virkningen av ethvert sjokk leses direkte av koeffisientene.

I hovedkursmodellen er $\pi$-uttrykket og $(w-\pi)$-uttrykket reduserte former. Begrepet går igjen i hele emnet: i den åpne IS-RR-PK-modellen er $Y$-uttrykket den reduserte formen, og sensorkravet der er at du «åpner panseret» og sporer hva som ligger bak.

Kravet om at hvert ledd i et utledet uttrykk skal forklares økonomisk: hva står leddet for, hvorfor har det det fortegnet det har, og hvorfor akkurat den vekten?

Dette er føringsstandarden i sjanger I. En utledning uten tolkning regnes som en mekanisk besvarelse, mens en tolkning uten utledning ofte blir upresis. Begge deler kreves — og tolkningen er den delen som tar minst plass og gir mest.

Regelen om at forutsetningene du velger, skal sies eksplisitt og holdes gjennom hele besvarelsen. I hovedkursmodellen gjelder det særlig valget mellom de fulle uttrykkene og spesialtilfellet, og om du holder $k$ fast eller lar den bevege seg.

Sensorveiledningene aksepterer gjennomgående flere spor, så lenge antakelsen står der og analysen er konsekvent. Å bytte spor midtveis — for eksempel å anta $q_k = q_i$ i én deloppgave og drøfte bytteforholdet i den neste uten å nevne det — trekker ned selv når begge delene isolert er riktige.

Importandelen $\alpha$ styrer hvordan et sjokk fordeler seg mellom de to kanalene, men ikke alltid hvor stort det samlede gjennomslaget blir.

For valutakursen spiller $\alpha$ ingen rolle for totalen: gjennomslaget i $\pi$ er 1 uansett, fordi det som ikke går direkte gjennom importvarene, går indirekte gjennom lønnsdannelsen. For ekstraordinær lønnsvekst er derimot $\alpha$ avgjørende: $k$ slår inn i inflasjonen med vekt $1-\alpha$ og i reallønnsveksten med vekt $\alpha$. Et land med høy importandel får altså mindre inflasjon, men mer reallønnsvekst, ut av et raust lønnsoppgjør.

Derfor står $v$ med koeffisient 1 i inflasjonsuttrykket og med koeffisient 0 i reallønnsuttrykket. En kronestyrking er i denne modellen et rent inflasjonsdempende virkemiddel — som til gjengjeld svekker lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor.

I spesialtilfellet påvirker ikke utenlandsk inflasjon $\pi^*$ reallønnsveksten: $w - \pi = z + \alpha k$. Prisveksten ute løfter norske lønninger og norske priser like mye.

Resultatet er nyttig fordi det skiller to ting som ofte blandes sammen i den offentlige debatten: inflasjon (et nominelt fenomen, som modellen sier importeres én-til-én) og kjøpekraft (et realt fenomen, som avhenger av produktivitet, bytteforhold og lønnsoppgjørets avvik). Å holde de to fra hverandre er den enkleste måten å vise modellforståelse på i denne sjangeren.

Fordi $w - \pi = z + \alpha k$, ligger reallønnsveksten under produktivitetsveksten når $k < 0$ og over når $k > 0$. Differansen tilfaller eierne: negativ $k$ betyr at en større del av verdiskapingen blir sittende igjen som overskudd, positiv $k$ at en større del går til lønn.

Modellen har altså en innebygd fordelingsmekanisme, selv om den ikke inneholder noen eksplisitt kapitalside. Det er denne koblingen som gjør tolkningen av $k$ i kap. 5.3 til noe mer enn en fortegnsøvelse.