3.2 Valutakurs og inflasjon: KPI vs. prisveksten på norske varer

Et mål på prisen på den samlede varekorgen husholdningene kjøper, satt sammen av både importerte og norskproduserte varer og tjenester.

KPI er det målet inflasjonsmålet er formulert i: Norges Bank skal holde veksten i konsumprisene nær 2 prosent over tid. Det er også det målet folk møter i butikken. Nettopp fordi indeksen inneholder importvarer, blir den følsom for valutakursen — og det er hele grunnen til at dette kapitlet finnes.

Den prosentvise veksten i konsumprisindeksen over en periode — det tallet som omtales som «inflasjonen» i nyhetene og i sentralbankens mandat.

$\pi$ er en veid sum av prisveksten på importerte og på norskproduserte varer, $\pi = \alpha p_i + (1-\alpha)p_s$. Det betyr at $\pi$ kan stige av to helt ulike grunner: fordi importvarer er blitt dyrere i kroner, eller fordi norske varer er blitt dyrere. Å skille de to er kjernen i dette kapitlet.

Vekten importerte varer og tjenester har i konsumprisindeksen, $0 < \alpha < 1$.

$\alpha$ bestemmer hvor mye en kronesvekkelse slår inn i KPI-inflasjonen direkte. En liten, åpen økonomi som Norge har en betydelig importandel, og derfor er kursen en viktig inflasjonsdriver her — mer enn i en stor, lukket økonomi. Samme $\alpha$ dukker opp i hovedkursmodellens konsumprisdefinisjon i Del 5, og det er ingen tilfeldighet: det er den samme størrelsen.

Veksten i kronepris på de varene og tjenestene husholdningene kjøper fra utlandet.

$p_i$ har to komponenter: prisveksten i utlandet målt i utenlandsk valuta, og endringen i valutakursen. Selv om prisene ute ligger helt stille, stiger $p_i$ når krona svekker seg — for kroneprisen er den utenlandske prisen ganget med kursen. Dette er grunnen til at valutakursen slår så raskt og mekanisk inn i importprisene.

Veksten i prisen på varer og tjenester som produseres i Norge — typisk tjenester der lønn er den dominerende kostnaden.

$p_s$ bestemmes i hovedsak av norsk lønnsvekst og norsk produktivitetsvekst, altså av forhold i det norske arbeidsmarkedet. Valutakursen påvirker $p_s$ bare indirekte, gjennom at kursen endrer aktivitetsnivået og dermed presset i arbeidsmarkedet. Derfor reagerer $p_s$ tregt, og derfor er retningen betinget.

$$\pi = \alpha\, p_i + (1-\alpha)\, p_s$$

Vektene $\alpha$ og $1-\alpha$ summerer seg til 1, siden alt husholdningene kjøper enten er importert eller norskprodusert. Relasjonen er en definisjon, ikke en atferdsligning: den kan ikke være empirisk feil, den sier bare hva indeksen er satt sammen av. Det viktige på eksamen er at relasjonen ikke oppgis — du må legge den til selv, og si at du gjør det.

Vanen med å legge til de relasjonene oppgaven har utelatt, og si eksplisitt at du gjør det.

Eksamenssettene oppgir relasjonssett som er bevisst ufullstendige: konsumprisdefinisjonen mangler i hovedkursoppgavene, paritetsbetingelsen ligger implisitt inne i etterspørselsrelasjonen, og Solow-oppsettet skal bygges fra en verbal punktliste. Å oppdage hullet, fylle det og kommentere at man har gjort det, er en av de dokumenterte forskjellene mellom en mekanisk og en innsiktsfull besvarelse. Refleksen koster én setning: «Settet oppgir ikke konsumprisdefinisjonen, så jeg legger den til: ...»

Veien fra valutakurs til konsumprisvekst som går gjennom kroneprisen på importerte varer.

Mekanismen: importvarer er priset i utenlandsk valuta, så en kronesvekkelse gjør dem dyrere i kroner umiddelbart. Prisveksten på importvarer $p_i$ stiger, og bidraget til KPI-inflasjonen er $\alpha \Delta p_i$. Kanalen er rask, mekanisk og entydig positiv — den krever ingen antakelser om arbeidsmarkedet eller om aktivitetsnivået, bare at kostnadsøkningen sendes videre til kundene.

Veien fra valutakurs til prisveksten på norskproduserte varer, som går via aktiviteten og arbeidsmarkedet.

Kjeden er: svakere krone gir bedret konkurranseevne, høyere eksport og lavere import, altså høyere $Y$; høyere $Y$ gir lavere ledighet; lavere ledighet gir høyere lønnsvekst; høyere lønnsvekst gir høyere $p_s$. Kanalen er treg, fordi den må gjennom flere ledd, og betinget, fordi hvert ledd hviler på antakelser — særlig på at sentralbanken ikke motvirker aktivitetsøkningen med høyere rente.

Hvor stor del av en valutakursendring som ender opp i konsumprisene.

Gjennomslaget er ikke fullt: $\partial \pi/\partial p_i = \alpha < 1$, og i tillegg tar det tid før importører justerer prisene, siden mange har avtaler og lager. På kort sikt er gjennomslaget derfor lavere enn importandelen alene skulle tilsi, og det bygger seg opp over kvartaler. Begrepet er nyttig når du skal si noe om tempoet, ikke bare om retningen.

Bro videre til Del 5 — les denne før du blir forvirret. Gjennomslaget er $\alpha$ her fordi kursen bare treffer de norskproduserte prisene indirekte, via aktiviteten — og det er nettopp den veien sentralbanken kan stenge. I hovedkursmodellen i Del 5 får du et annet tall på samme spørsmål: der er gjennomslaget fra valutakursen til konsumprisveksten fullt, altså 1 og ikke $\alpha$. Det er ingen motsigelse, og forskjellen er ikke bare at horisonten er lengre. De to delene har ulik teori om lønnsdannelsen: Del 5 lar lønnsveksten følge kroneprisene i de næringene som konkurrerer på verdensmarkedet, uavhengig av hvor høy aktiviteten er, og da får kursen tak i de norske prisene uten å gå om presset i arbeidsmarkedet. Konsekvensen er verdt å merke seg nå: en sentralbank som holder aktiviteten nede, stopper gjennomslaget i dette kapitlets apparat, men ikke i Del 5s. Møter du tallet 1 der, skal du derfor ikke lete etter en feil i det du leste her — du skal si hvilken mekanisme du bruker.

Den delen av konsumprisveksten som kommer fra utlandet: enten fordi prisene ute stiger, eller fordi krona svekker seg.

Skillet mellom de to opphavene er verdt å ha med. Stiger prisene ute, er det en kostnadsimpuls Norge ikke kan gjøre noe med. Svekkes krona, kan sentralbanken i prinsippet motvirke det med høyere rente. I begge tilfeller er virkningen på KPI-inflasjonen den samme mekanismen — bidraget $\alpha p_i$ — men politikkhandlingsrommet er ulikt.

Sammenhengen mellom aktivitetsnivået og prisveksten, som går gjennom arbeidsmarkedet: høyere aktivitet gir lavere ledighet, lavere ledighet gir høyere lønnsvekst, og høyere lønnsvekst gir høyere prisvekst.

Rekkefølgen er avgjørende og går bare én vei — fra aktivitet til lønn til pris. Mekanismen er behandlet i Phillips-kurven: β-mekanismen og kausalkjeden, og i dette kapitlet er den motoren i den indirekte kanalen. Den er også grunnen til at effekten på $p_s$ er betinget: hvert ledd i kjeden er en antakelse.

Avviket mellom faktisk produksjon og det nivået som er forenlig med stabil inflasjon.

Er gapet positivt — faktisk produksjon over normalnivået — er det press i arbeidsmarkedet, lønnsveksten tar seg opp, og prisveksten på norske varer stiger. Er det negativt, virker mekanismen motsatt. Gapet er dermed bindeleddet mellom aktivitet og innenlandsk prisvekst, og det er derfor sentralbanken følger det så tett. Størrelsen får en presis definisjon i renteregelen i kap. 4.2.

Framgangsmåten når en effekt ikke kan signeres: si eksplisitt at fortegnet er ubestemt, si hva det avhenger av, og si hva som ville avgjort saken.

Alle tre delene må med. «Det er usikkert» alene er nesten like svakt som å signere feil, fordi det ikke viser at du vet hvor usikkerheten sitter. I dette kapitlet er standardtilfellet prisveksten på norske varer etter et kurssjokk: den avhenger av om aktiviteten stiger, og det avhenger av sentralbankens renterespons. Å signere det usignerbare er en av de feilene som koster mest, fordi den ser ut som selvsikkerhet men er upresisjon.

Et inflasjonsmål der de mest volatile komponentene — typisk energipriser og avgiftsendringer — er tatt ut, slik at den underliggende pristendensen kommer klarere fram.

Sentralbanken følger kjerneinflasjonen ved siden av den samlede konsumprisveksten, nettopp fordi et midlertidig hopp i strømpris eller drivstoffpris ikke bør utløse en renteendring. Målet er ikke pensum som selvstendig tema, men det er nyttig å kjenne fordi det illustrerer samme grunnidé som dette kapitlet: hele inflasjonen er ikke like relevant for pengepolitikken, og hvilken del du snakker om, må presiseres.

Skillet mellom næringer som møter internasjonal konkurranse og næringer som ikke gjør det.

Konkurranseutsatt sektor selger på verdensmarkedet og må ta prisene der som gitt; skjermet sektor selger hjemme og setter prisene etter egne kostnader, i hovedsak lønn. Skillet ligger under dette kapitlet: prisveksten på norskproduserte varer er i stor grad prisveksten i skjermet sektor, og den bestemmes av norsk lønnsdannelse. Skillet er selve fundamentet i hovedkursmodellen i Del 5, der det bygges ut i full bredde.