4.2 RR-relasjonen: reaksjonsfunksjonen fra mandatet — og hva Yⁿ gjør der

$$i = Z^i + g_Y\,\frac{Y-Y^n}{Y^n} + g_E\,Z^E + g_\pi\,Z^\pi$$

Regelen sier at renta heves når produksjonen ligger over potensielt BNP, når krona svekkes, og når det kommer prisimpulser utenfra. I et $(Y,i)$-diagram er RR en stigende kurve med helning $g_Y/Y^n$.

Regelen er ingen likevektsbetingelse for et marked, men en reaksjonsfunksjon: den beskriver hva en bank med et bestemt mandat velger å gjøre.

En relasjon som beskriver hvordan en aktør velger å handle som svar på det som skjer rundt seg — til forskjell fra en likevektsbetingelse, som beskriver at to markedskrefter møtes.

Renteregelen er skoleeksempelet: den beskriver sentralbankens valg. Konsekvensen er praktisk viktig — endrer banken vurderinger eller mandat, flytter hele relasjonen seg, uten at noe i markedet har endret seg. Å behandle regelen som en markedsligning er feil #6 i bokas feilregister.

Det pengepolitiske opplegget renteregelen er utledet fra: inflasjonen skal holdes lav og stabil nær målet over tid, samtidig som banken bidrar til stabil produksjon og sysselsetting og unngår unødig kraftige virkemidler.

Ordet «fleksibel» er nøkkelen. Hadde banken kun brydd seg om inflasjonen, ville den satt renta så hardt at prispresset forsvant med én gang — med store svingninger i produksjon og ledighet som pris. Fleksibiliteten er grunnen til at koeffisientene $g_Y$, $g_E$ og $g_\pi$ er endelige tall og ikke uendelig store.

Oppdraget politiske myndigheter har gitt sentralbanken: å holde inflasjonen lav og stabil nær et tallfestet mål, og innenfor dette bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Hensynet til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser regnes som et tilleggshensyn.

Mandatet er begrunnelsen bak hvert eneste ledd i renteregelen. Skal du forklare regelen på eksamen, er dette startpunktet: hvert ledd svarer til et hensyn i mandatet.

Hvor kraftig sentralbanken hever renta når produksjonsgapet øker med ett prosentpoeng. Den er styrken i bankens konjunkturrespons.

$g_Y$ inneholder to ting samtidig: hvor mye inflasjon et gitt gap skaper (Phillips-kurvens $\beta$), og hvor tungt banken vekter inflasjonsmålet mot hensynet til stabil produksjon. Derfor gir en brattere Phillips-kurve en større $g_Y$ — banken har mer å reagere på.

Hvor kraftig banken hever renta som svar på en valutakursimpuls ($g_E$) og på en prisimpuls ($g_\pi$).

$g_E$ er den mest interessante av de to i skiftanalysen: den avgjør om en kronesvekkelse ender med høyere eller lavere produksjon. Er $g_E$ liten, får konkurranseevnegevinsten dominere; er $g_E$ stor, spiser renteøkningen opp gevinsten. Det er nettopp derfor produksjonseffekten av en kronesvekkelse ikke kan signeres (kap. 4.4).

Grunnivået i renteregelen: den renta banken lander på når produksjonsgapet er null og det ikke kommer impulser fra kurs eller priser.

$Z^i$ flyttes av endringer i det nøytrale rentenivået og av at banken selv legger om linjen — for eksempel et bevisst tilstrammingsgrep utover det regelen ellers tilsier. I diagrammet skifter en endring i $Z^i$ hele RR-kurven opp eller ned uten å endre helningen.

Det produksjonsnivået som er forenlig med stabil inflasjon: nivået der ledigheten er lik likevektsledigheten, og der lønns- og prisveksten verken tiltar eller avtar.

Det bestemmes av tilbudssiden — arbeidsstyrken, produktiviteten, kapitalbeholdningen og måten lønns- og prisdannelsen fungerer på. Det er ikke et tak: faktisk produksjon kan ligge over $Y^n$ i en høykonjunktur, men da med stigende prisvekst som følge.

Den ledighetsraten der arbeidstakernes lønnskrav og bedriftenes prissetting er forenlige med hverandre, slik at lønns- og prisveksten holder seg stabil.

Den bestemmes av institusjonene i arbeidsmarkedet: hvordan lønnsforhandlingene er organisert, hvor sterk konkurransen i produktmarkedene er, hvordan ledighetstrygden er utformet. Potensielt BNP er produksjonsnivået som svarer til denne ledigheten — de to begrepene er to sider av samme sak.

Den relative avstanden mellom faktisk og potensielt BNP: $(Y-Y^n)/Y^n$. Positivt gap betyr høykonjunktur med press i arbeidsmarkedet, negativt gap betyr ledig kapasitet.

Gapet er størrelsen både Phillips-kurven og renteregelen reagerer på. Det er også grunnen til at $Y^n$ må være med i begge relasjoner: uten et referansenivå er «høy produksjon» et meningsløst begrep.

Det tallfestede målet for prisveksten som sentralbanken styrer mot over tid. Målet er nominelt anker: det gir husholdninger, bedrifter og partene i arbeidslivet en felles forventning om prisveksten.

I modellen ligger målet implisitt i renteregelen: koeffisientene er valgt slik at banken motvirker avvik. Selve talltørrelsen spiller ingen rolle for analysen — det som betyr noe, er at banken reagerer.

Det rentenivået som verken strammer til eller stimulerer økonomien når produksjonen er lik potensielt BNP og det ikke er impulser fra kurs eller priser.

I regelen svarer dette til $Z^i$. At anslaget på nøytral rente endres, er en av de vanligste grunnene til at RR-kurven skifter uten at noe annet i økonomien har endret seg.

Praksisen med å endre renta i små skritt framfor store sprang. Begrunnelsen er sammensatt: anslagene på $Y^n$ og på virkningene av renta er usikre, og store rentebevegelser kan skape ustabilitet i finansmarkedene og i husholdningenes økonomi.

Gradvisheten er ikke i strid med regelen — den er en av grunnene til at koeffisientene er moderate framfor svært store.

Oppbygging av høy gjeld og høye eiendomspriser som gjør økonomien sårbar for tilbakeslag. Hensynet til å motvirke slik oppbygging er et tilleggsargument i rentesettingen.

Det er ikke et selvstendig mål på linje med inflasjonsmålet, men kan tilsi at banken holder renta litt høyere enn inflasjons- og produksjonshensynet alene skulle tilsi. I modellen fanges det av $Z^i$.

At en renteendring bruker tid — typisk flere kvartaler — på å slå gjennom i konsum, investeringer, valutakurs og til slutt priser.

Etterslepet er grunnen til at banken reagerer på produksjonsgapet, som er et varsel om inflasjon, framfor å vente til inflasjonen faktisk har endret seg. En bank som bare reagerte på observert inflasjon, ville systematisk komme for sent.

Et skille du bør kunne formulere presist. En likevektsbetingelse sier at to krefter møtes, slik som at samlet produksjon er lik samlet etterspørsel. En reaksjonsfunksjon sier hva en aktør velger å gjøre, gitt sine mål.

IS er av den første typen, RR av den andre. Skillet avgjør hva det betyr at kurven skifter: IS skifter når etterspørselen endres, RR skifter når bankens vurderinger eller mandat endres.

Helningen på renteregelen i et $(Y,i)$-diagram er $g_Y/Y^n$, altså positiv: renta stiger med produksjonen.

Brattere RR betyr at banken reagerer kraftigere på konjunkturene — enten fordi den vekter inflasjonsmålet tyngre, eller fordi Phillips-kurven er brattere slik at et gitt gap gir mer inflasjon.

En loddrett forflytning av hele kurven, slik at renta blir en annen for ethvert produksjonsnivå. Skiftet utløses av endringer i $Z^i$, $Z^E$ eller $Z^\pi$ — altså av grunnivået, kursimpulser eller prisimpulser.

En endring i $Y$ gir derimot ikke skift, men bevegelse langs kurven. Å blande de to er en klassisk kilde til feil i skiftanalysen.

Prisindeksen som måler hva husholdningene faktisk betaler, og som består av både importerte og norskproduserte varer og tjenester.

Skillet er viktig i dette faget: en kronesvekkelse løfter KPI raskt gjennom importleddet, mens prisveksten på norske varer bare påvirkes indirekte, via aktivitet og lønnsvekst. Sammenblanding av de to er feil #4 i bokas feilregister.

Den delen av prisveksten som skyldes dyrere importvarer, enten fordi krona er svekket eller fordi prisene ute har steget.

Den treffer konsumprisindeksen direkte og er en av hovedgrunnene til at kursimpulser står i renteregelen. Merk at importert prisvekst ikke i seg selv sier noe om presset i norsk økonomi.

Politikk som demper svingningene i produksjon og sysselsetting rundt det bærekraftige nivået. Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret, fordi renta kan endres raskt og treffer bredt.

Stabilisering betyr å dempe, ikke å oppheve: renteresponsen fjerner ikke et etterspørselssjokk, den demper virkningen av det. Denne presiseringen er verdt poeng i skiftanalysen.

Renta sentralbanken faktisk fastsetter — renta bankene får på sine innskudd over natten i sentralbanken. Den smitter over på pengemarkedsrenter og videre på lånerenter og innskuddsrenter for husholdninger og bedrifter.

I modellen skiller vi ikke mellom styringsrente og utlånsrente: $i$ representerer rentenivået i økonomien. Gjennomslaget er i praksis ikke fullstendig, men forenklingen er uproblematisk for analysen.

Kjeden som gjør at produksjonen har noe å si for inflasjonen: høyere aktivitet krever mer arbeidskraft, ledigheten faller, arbeidstakernes forhandlingsposisjon styrkes, lønnsveksten stiger, og bedriftene velter kostnadene over i prisene.

Dette er innholdet i Phillips-kurvens $\beta$. Kjeden må gjengis i riktig retning: å skrive at høyere produksjon gir høyere ledighet, snur hele analysen.

At husholdninger, bedrifter og partene i arbeidslivet stoler på at banken faktisk vil holde inflasjonen nær målet over tid.

Troverdighet gjør jobben lettere: forventes prisveksten å komme tilbake til målet, blir lønnskravene mer moderate, og banken trenger mindre renteendring for samme resultat. Modellen behandler ikke forventningsdannelsen eksplisitt, men troverdighet er en av grunnene til at koeffisientene i regelen kan være moderate.

At renta bestemmes inne i modellen framfor å være gitt utenfra. I ECON1310 var renta ofte eksogen i de enkleste modellene; her er den endogen, fordi renteregelen bestemmer den sammen med IS-relasjonen.

Konsekvensen er at ethvert sjokk automatisk utløser en pengepolitisk respons. Å glemme denne responsen er en av de vanligste feilene i skiftanalyse.