4.1 IS-relasjonen: tre rentekanaler og multiplikatoren med prisvirkning

$$Y = m\,Z^D + m\,a_2 Z^E - m\,a_3 Z^\pi - m\,(c_2 + b_2 + a_2\kappa)\,i$$

Relasjonen er fallende i renta: høyere $i$ gir lavere $Y$. I et diagram med $Y$ vannrett og $i$ loddrett er IS derfor en fallende kurve. Den er ingen atferdsligning for én aktør, men summen av husholdningenes, bedriftenes og utlandets etterspørsel etter norske varer.

$$E = E^e + \kappa\,(i^F - i)$$

Her er $E^e$ den kursen markedet venter på lengre sikt, $i^F$ utenlandsk rente og $\kappa > 0$ hvor kraftig kursen reagerer på rentedifferansen. Høyere norsk rente $i$ gir lavere $E$, altså sterkere krone. På eksamen oppgis UIP sjelden sammen med IS — den ligger «skjult» inne i rentekoeffisienten, og du skal skrive den opp selv.

$$E \uparrow \;=\; \text{svakere krone}, \qquad E \downarrow \;=\; \text{sterkere krone}.$$

Svakere krone gjør norske varer billigere målt i utenlandsk valuta, slik at eksporten stiger, og importvarer dyrere målt i kroner. Bruker du motsatt konvensjon på eksamen, snur alle fortegnene — si i så fall eksplisitt hvilken konvensjon du bruker, og hold den gjennom hele besvarelsen.

Skillet mellom det modellen forklarer og det den forutsetter. Modellen forklarer $Y$, $i$ og $\pi$ — og dermed indirekte $E$. Den forutsetter impulsene $Z^D$, $Z^E$, $Z^\pi$ og $Z^i$, potensielt BNP $Y^n$ og alle parametre.

Nytten er praktisk: en skiftanalyse starter alltid med å endre noe eksogent og spore hva som skjer med det endogene. Endrer du noe endogent «for hånd», har du ikke gjort en skiftanalyse — du har brutt modellen.

Den delen av rentens virkning som går gjennom husholdningenes forbruk. Høyere rente gjør sparing mer lønnsomt og lån dyrere, og for husholdninger med mye gjeld spiser renteutgiftene direkte av det som er igjen til forbruk. Begge deler trekker konsumet ned.

Koeffisienten $c_2 > 0$ måler hvor mye konsumet faller per renteenhet. I Norge regnes kanalen som sterk, fordi husholdningene har høy gjeld og stor andel flytende rente.

Den delen av rentens virkning som går gjennom bedriftenes realinvesteringer. Høyere rente hever både lånekostnaden og alternativavkastningen, så terskelen for at et prosjekt er lønnsomt heves, og færre prosjekter settes i gang.

Koeffisienten $b_2 > 0$ måler hvor mye investeringene faller per renteenhet.

Den delen av rentens virkning som går via kronekursen og utenrikshandelen — kanalen som finnes i den åpne modellen og ikke i den lukkede. Høyere norsk rente trekker kapital til kroner, krona styrker seg, norske varer blir dyrere for utlendinger og importvarer billigere for oss. Nettoeksporten faller.

Kanalen er et produkt av to ledd: $\kappa$ (hvor mye kursen reagerer på renta, fra renteparitetsbetingelsen) og $a_2$ (hvor mye nettoeksporten reagerer på kursen). Dette er kanalen som glemmes oftest på eksamen.

$$m = \frac{1}{1 - c_1(1-t) - b_1 + a + \dfrac{a_3\beta}{Y^n}}$$

Multiplikatoren forsterkes av at inntekt skaper nytt konsum ($c_1$) og nye investeringer ($b_1$), og dempes av alle lekkasjer: sparing, skatt ($t$), import ($a$) — og av prisvirkningen ($a_3\beta/Y^n$), som er ny i forhold til ECON1310.

$$Y \uparrow \;\Rightarrow\; \text{ledighet} \downarrow \;\Rightarrow\; \text{lønnsvekst} \uparrow \;\Rightarrow\; \text{norske varer dyrere} \;\Rightarrow\; \text{nettoeksport} \downarrow$$

Bidraget til nevneren i multiplikatoren er $a_3\beta/Y^n$. Dette er det viktigste tillegget til multiplikatorlæren fra ECON1310, og sensorveiledningene omtaler det som noe som absolutt bør være med i en god forklaring.

Den andelen av en ekstra etterspurt krone som går til utenlandske varer og dermed ikke skaper norsk inntekt. Den står i nevneren i multiplikatoren og demper ringvirkningene.

I en liten, åpen økonomi som den norske er $a$ stor, og multiplikatoren tilsvarende mindre enn i en stor økonomi med lite handel. Importlekkasjen og prisvirkningen virker likt i formelen, men har ulik økonomisk historie: den ene handler om hvor krona brukes, den andre om hva som skjer med prisene når kapasiteten strammes til.

Sekkeposten for alt som flytter samlet etterspørsel uten å gå veien om rente, kurs eller relative priser: offentlige kjøp og skatteendringer, investeringsvilje, forbrukertillit, etterspørsel fra utlandet.

Fortegnet i IS er positivt ($+m Z^D$). Dette er impulsen som treffer i finanspolitiske oppgaver og i «etterspørselen faller»-scenarier, og den treffer bare IS — verken renteregelen eller Phillips-kurven direkte.

Sekkeposten for alt som svekker eller styrker krona uten at norsk rente er endret: utenlandsk rente $i^F$, forventet langsiktskurs $E^e$ og risikopremien på kroner. Formelt $Z^E = E^e + \kappa i^F$ pluss eventuell risikopremie, slik at renteparitetsbetingelsen kan skrives $E = Z^E - \kappa i$.

Høyere $Z^E$ betyr svakere krone, som løfter nettoeksporten: fortegnet i IS er positivt. Merk at $Z^E$ også står i renteregelen (kap. 4.2) — den er den eneste impulsen som treffer to relasjoner, og det er nøkkelen til skiftanalysen i kap. 4.4.

Sekkeposten for prisimpulser som ikke skyldes presset i økonomien: et lønnsoppgjør langt over handelspartnernes, en avgiftsøkning, et kostnadssjokk som velter over i norske priser.

I IS står den med negativt fortegn ($-m a_3 Z^\pi$), fordi dyrere norske varer relativt til utenlandske svekker konkurranseevnen og dermed nettoeksporten. Impulsen står også i Phillips-kurven og i renteregelen. Vær nøye med hva som gjøres relativt dyrere: stiger prisene ute i stedet, virker det motsatt vei på konkurranseevnen.

En modellrelasjon der alle endogene variabler er eliminert fra høyresiden, slik at en endogen variabel står uttrykt bare ved eksogene størrelser og parametre.

IS-relasjonen slik vi skriver den, er delvis på redusert form: $Y$ er uttrykt ved impulsene og renta. Løser vi hele systemet i kap. 4.3, får vi $Y$ og $i$ uttrykt bare ved eksogene størrelser. Poenget å huske: en redusert form viser bare $Y$ og $i$ — den sier ingenting om konsum, investeringer og handelsbalanse. Det må du spore selv.

$$Y = m Z^D + m a_2 Z^E - m a_3 Z^\pi - m(c_2+b_2+a_2\kappa)\,i$$

Enkelte sett skriver samme relasjon mer kompakt, med sammenslåtte koeffisienter. Da er det din jobb å pakke opp igjen: si at rentekoeffisienten består av tre kanaler, og at multiplikatoren dempes av import og priser.

Eksport minus import, altså utlandets netto etterspørsel etter norske varer og tjenester. I IS-relasjonen er det nettoeksporten som bærer valutakurskanalen og konkurranseevne-leddet.

Nettoeksporten stiger når krona svekkes, og faller når krona styrkes. Den faller også når norsk aktivitet stiger, fordi høyere inntekt trekker med seg mer import.

Prisen på norske varer sett i forhold til prisen på utenlandske varer, målt i samme valuta. Konkurranseevnen bedres når krona svekkes, når utenlandske priser stiger, eller når norske kostnader vokser saktere enn handelspartnernes.

I IS-relasjonen er det konkurranseevnen som ligger bak både $a_2$-leddet (kursen) og $a_3$-leddet (relative priser).

To ord for at kursen beveger seg under et flytende kursregime. Depresiering er at krona svekkes ($E$ stiger — flere kroner per euro); appresiering er at krona styrker seg ($E$ faller).

Depresiering bedrer konkurranseevnen og løfter nettoeksporten, men gjør importvarer dyrere. Appresiering virker motsatt vei.

Den ekstra avkastningen investorene krever for å plassere i kroner framfor i en valuta de oppfatter som tryggere. Krona er en liten valuta i et lite marked, og premien svinger med uroen i verdensøkonomien.

Stiger risikopremien, svekkes krona uten at noen rente er endret — altså en positiv $Z^E$-impuls.

Den kronekursen markedet venter seg på lengre sikt. Den er ankeret i renteparitetsbetingelsen: dagens kurs ligger nær $E^e$, justert for rentedifferansen mot utlandet.

$E^e$ endrer seg når markedet endrer syn på norsk økonomi — for eksempel ved varig lavere etterspørsel etter norsk eksport. Høyere $E^e$ betyr at krona ventes å bli svakere, og trekker dagens kurs opp med én gang.

Rentenivået hos handelspartnerne, som Norge ikke påvirker. Den inngår i renteparitetsbetingelsen og dermed i kursimpulsen $Z^E$.

Stiger $i^F$, blir utenlandske plasseringer mer attraktive og krona svekkes. Det løfter isolert sett norsk nettoeksport, men får også sentralbanken til å reagere (kap. 4.2).

Parameteren i renteparitetsbetingelsen $E = E^e + \kappa(i^F-i)$, som sier hvor mye kursen beveger seg når rentedifferansen mot utlandet endres med én enhet.

Stor $\kappa$ betyr at kursen reagerer kraftig på renta, og gjør valutakurskanalen i IS sterk. $\kappa$ er dermed den ene av de to byggeklossene i kanalen $a_2\kappa$.

Det samlede tallet som sier hvor mye produksjonen faller når renta settes opp med én enhet: $m(c_2+b_2+a_2\kappa)$.

Å behandle den som ett udelt tall er en av de vanligste svakhetene på eksamen. Den skal alltid pakkes opp i tre kanaler — konsum, investering og valutakurs — og ganges med multiplikatoren.

En eksogen størrelse som flytter en hel relasjon i diagrammet, i stedet for å flytte oss langs den. $Z^D$, $Z^E$, $Z^\pi$ og $Z^i$ er skiftvariabler.

Skillet er avgjørende i skiftanalyse: en renteendring som følger av regelen, flytter oss langs IS, mens en endring i $Z^D$ flytter hele IS-kurven.

Det produksjonsnivået økonomien kan holde over tid uten at inflasjonen tiltar eller avtar — nivået som svarer til likevektsledigheten. Det bestemmes av tilbudssiden: arbeidsstyrken, produktiviteten og hvordan lønns- og prisdannelsen fungerer.

I dette kapitlet møter du $Y^n$ bare i prisvirkningen $a_3\beta/Y^n$; den fulle behandlingen kommer i kap. 4.2.

Relasjonen som knytter inflasjonen til presset i økonomien: $\pi = Z^\pi + \beta (Y-Y^n)/Y^n$.

Ligger produksjonen over $Y^n$, er ledigheten lav, lønnsveksten høy og inflasjonen høyere enn impulsen alene skulle tilsi. Parameteren $\beta$ er styrken i koblingen — og det er nettopp $\beta$ som demper multiplikatoren i dette kapitlet.

Den relative avstanden mellom faktisk og potensielt BNP: $(Y-Y^n)/Y^n$. Positivt gap betyr høykonjunktur med press i arbeidsmarkedet; negativt gap betyr ledig kapasitet.

Gapet er den størrelsen både Phillips-kurven og renteregelen reagerer på, og derfor bindeleddet mellom aktivitet, priser og rente.

Andelen av en ekstra krone i disponibel inntekt som går til forbruk, med $0 < c_1 < 1$. Den er motoren i multiplikatorprosessen: jo større $c_1$, desto mer av hver inntektsøkning kommer tilbake som ny etterspørsel.

Ikke forveksle $c_1$ med rentefølsomheten $c_2$: den første kobler konsum til inntekt, den andre kobler konsum til renta.

Sammenhengen mellom aktivitetsnivået og investeringene: høyere produksjon gjør at bedriftene trenger mer kapasitet og har bedre inntjening, så investeringene stiger.

I multiplikatoren står $b_1$ i nevneren med negativt fortegn — den er en forsterker, ikke en lekkasje.

Forutsetningen som gjør hele IS-apparatet meningsfullt på kort sikt: bedriftene produserer det de får solgt, så det er etterspørselen som bestemmer produksjonen.

Dette står i skarp kontrast til vekstmodellen i Del 1, der produksjonen er bestemt av tilbudssiden — kapital, arbeidskraft og teknologi. Kontrasten er en av bokas røde tråder, og et poeng sensor belønner når du trekker det fram uoppfordret.

At en modell ikke gir ett entydig fortegn på virkningen av et sjokk, fordi to mekanismer trekker hver sin vei. Da er riktig svar å si at effekten er ubestemt — og å si nøyaktig hva den avhenger av.

Å signere et ubestemt fortegn er en av de tyngste feilene i dette faget; å påpeke ubestemtheten er tvert imot et kjennetegn på en god besvarelse.