5.1 Hovedkurslogikken: frontfag, to sektorer og relasjonssettet
Frontfagslogikken på vekstrateform — og relasjonen eksamen aldri oppgir: KPI-definisjonen du må legge til selv.
- Modellen bærer 2 av 13 sett (H2022 og H2024) — 15 %. Begge ganger sto den som likestilt inngang ved siden av den åpne IS-RR-PK-modellen i én stor drøftingsoppgave: hovedkursen svarer på lønns- og prisdannelsen, IS-RR-PK på aktivitet, rente og valutakurs.
- Oppgavetypen kalles i denne boka sjanger I — «hovedkursmodellen: utled inflasjonen og reallønnsveksten, og tolk ». Boka merker de tolv oppgavetypene som faktisk forekommer med bokstavene A–L, og hele katalogen står i kap. 0.1. Du trenger ikke pugge kodene — de er bare en kortform for «denne typen spørsmål».
- Stoffet ligger i prioritetsklasse 2 av 3: «må kunne». (Klasse 1 = må sitte, høyeste prioritet; klasse 2 = må kunne; klasse 3 = bør kjenne til.) Vekstmodellen og den åpne IS-RR-PK-modellen ligger i klasse 1 — men når hovedkursen først kommer, bærer den halve besvarelsen.
- Det som testes her i kap. 5.1 er forklaringen, ikke regningen. Relasjonssettet oppgis på eksamen uten et ord med på veien, med formuleringen at det «kan komme til nytte». Jobben din er å si hva hver relasjon betyr økonomisk — og å oppdage at én relasjon mangler.
Utledningene kommer i kap. 5.2, tolkningen av og samspillet med rentemodellen i kap. 5.3.
- Frontfagsmodellen og koordinert lønnsdannelse (ECON1310) — den verbale versjonen av akkurat denne logikken. Her formaliserer vi den.
- Lønns- og priskurvemodellen og likevektsledigheten (ECON1310) — at lønn settes i forhandlinger og at bedriftene setter pris med påslag.
- kap. 3.1 — valutakursen og paritetsbetingelsen. Vi bruker herfra bare at kursen kan endre seg, og hva det gjør med kroneprisen på utenlandske varer.
- kap. 3.2 — at konsumprisene er en veid sum av importerte og norskproduserte varer.
Sist du var her — de tre tingene du trenger ferdig oppfrisket:
1. Frontfagslogikken: lønnsoppgjøret starter i industrien (konkurranseutsatt sektor), og resultatet der blir normgivende for de andre oppgjørene. Begrunnelsen er at industrien møter verdensmarkedet og derfor har en lønnsevne som er gitt utenfra.
2. Konsumprisene er en veid sum: , der er importandelen i forbruket. Denne sammenhengen blir helt sentral nedenfor.
3. Svakere krone gjør utenlandske varer dyrere i kroner. Vi trenger ikke paritetsbetingelsen i selve utregningen her, men den forklarer hvorfor kursen beveger seg.
- I Del 1 (vekstmodellen) betyr kapital per arbeider (eller per effektivitetsenhet).
- I Del 5 (hovedkursmodellen) betyr ekstraordinær lønnsvekst — lønnsvekst utover det hovedkursen tilsier. Det har ingenting med kapital å gjøre.
Sjekk alltid hva oppgaven bruker. På eksamen er det oppgaveteksten som bestemmer, og relasjonssettet gjør betydningen klar av seg selv: står i en ligning sammen med lønnsvekst og prisvekst, er det ekstraordinær lønnsvekst.
Og en større omlegging: i Del 1–4 var symbolene nivåer ( er produksjonen, er renta). I hovedkursmodellen er alle små bokstaver vekstrater — er ikke lønna, men lønnsveksten i prosent. Vi kommer tilbake til dette i løkke 2.
Hver vår sitter frontfagsoppgjøret i Norge på forsidene: industrien forhandler først, partene lander på en ramme — «årets ramme er 4,4 prosent» — og resten av arbeidslivet legger seg etter den. Hvorfor får akkurat industrien lov til å bestemme? Og hva har det med inflasjonen din å gjøre?
Hovedkursmodellen er svaret på begge spørsmålene, satt i formell form. Den er kort: fire relasjoner, alle skrevet i vekstrater, og alle så enkle at de kan se innholdsløse ut ved første øyekast. Nettopp derfor er det forklaringen sensor spør etter. En kandidat som setter inn og regner uten å si hva relasjonene betyr, får ikke uttelling — det er emnets viktigste enkeltregel.
Kapitlet er bygget som tre læringsløkker:
- Løkke 1 (~15 min): de to sektorene og frontfagslogikken — hvorfor konkurranseutsatt sektor er lønnsledende.
- Løkke 2 (~20 min): relasjonssettet på vekstrateform, og «forklar relasjonen»-malen du skal bruke på eksamen.
- Løkke 3 (~15 min): relasjonen eksamen ikke oppgir — og refleksen som gjør at du legger den til selv.
Løkke 1 — To sektorer og frontfagslogikken (~15 min)
Tenk på to norske bedrifter. Den ene lager utstyr til havvindparker og selger nesten alt til Tyskland. Den andre er en frisørkjede med salonger i tolv norske byer.
Utstyrsbedriften kan ikke bestemme sin egen pris: kundene i Tyskland kan kjøpe av en dansk eller koreansk konkurrent i stedet. Prisen er i praksis gitt av verdensmarkedet, omregnet til kroner. Frisørkjeden er i motsatt situasjon — ingen tar flyet til Berlin for å klippe seg. Den setter prisen selv, og dekker kostnadene sine ved å legge dem inn i prisen.
Denne forskjellen er hele modellen. Økonomien deles i to, og de to delene får hver sin rolle: den ene tåler bare en bestemt lønnsvekst, den andre velter lønnsveksten over i prisene.
Den delen av økonomien som selger i konkurranse med utlandet — typisk industri og annen eksportrettet virksomhet, men også bedrifter som konkurrerer med import her hjemme.
Kjennetegnet er at bedriftene ikke setter prisen selv: prisen bestemmes på verdensmarkedet og regnes om til kroner med valutakursen. Sektoren forkortes med fotskrift i modellen, som i = prisveksten på K-sektorens varer målt i kroner.
Den delen av økonomien som ikke møter utenlandsk konkurranse — frisører, byggevirksomhet, dagligvarehandel, mange tjenester.
Her settes prisen hjemme, og bedriftene dekker lønnskostnadene sine ved å prise seg deretter. Sektoren forkortes med fotskrift , som i = prisveksten på skjermede varer og tjenester.
Det tariffområdet som forhandler først i lønnsoppgjøret, og hvis resultat blir normgivende for de øvrige oppgjørene. I Norge er dette industrien, altså konkurranseutsatt sektor.
Poenget er ikke at industrien er mektigst, men at den er den eneste sektoren med en lønnsevne bestemt utenfra. Lar man industrien gå først, får hele arbeidslivet en ramme som er forenlig med at konkurranseutsatt sektor overlever.
Den lønnsveksten som konkurranseutsatt sektor kan bære over tid uten at lønnsomheten der endrer seg: prisveksten på sektorens produkter pluss produktivitetsveksten i sektoren.
Navnet er bildet: lønnsveksten i norsk økonomi skal følge en «hovedkurs» satt av verdensmarkedet og produktiviteten i industrien. Avvik fra denne kursen kalles ekstraordinær lønnsvekst og får symbolet .
Hvorfor kan ikke K-sektor bare betale mer? Fordi den ikke kan sende regningen videre. Stiger lønnskostnadene per produsert enhet raskere enn prisen bedriften får i markedet, spises marginen opp — og til slutt legges produksjonen ned eller flyttes ut.
Regnestykket blir enkelt når vi tenker i vekstrater. Lønnskostnaden per produsert enhet vokser med lønnsveksten minus produktivitetsveksten. Skal lønnsomheten være uendret, må dette være lik prisveksten bedriften møter. Altså: lønnsvekst = prisvekst i K-sektor + produktivitetsvekst i K-sektor. Det er hovedkursen.
Den lønnsveksten en sektor kan bære uten at lønnsomheten endres. I konkurranseutsatt sektor er lønnsevnen gitt utenfra, fordi prisen er gitt utenfra: den er lik prisveksten på sektorens produkter (målt i kroner) pluss produktivitetsveksten i sektoren.
I skjermet sektor finnes ikke noe tilsvarende ytre tak — der bestemmer lønnsveksten prisveksten, ikke omvendt. Det er denne asymmetrien som gjør K-sektor til frontfag.
En student svarer på et eksamensspørsmål slik: «Skjermet sektor er lønnsledende, fordi den er størst og har flest ansatte.» Hva er galt, og hvordan skal svaret se ut?
Slik skal svaret se ut:
Konkurranseutsatt sektor er lønnsledende. Bedriftene der selger i konkurranse med utenlandske produsenter og kan derfor ikke velte høyere lønnskostnader over i prisen — prisen er gitt av verdensmarkedet omregnet til kroner. Sektoren har dermed en klart definert lønnsevne: prisveksten på produktene pluss produktivitetsveksten.
Skjermet sektor har ikke noe tilsvarende tak. Der kan lønnsveksten dekkes inn ved å sette prisene opp, og lønnsevnen er derfor ikke noe uavhengig anker. Skulle skjermet sektor gå først, ville lønnsveksten der bli veltet over i prisene, deretter bli normgivende for industrien — og industrien ville tape konkurranseevne uten at noen hadde bestemt seg for det.
Ved å la konkurranseutsatt sektor forhandle først, forankres hele lønnsdannelsen i det norsk økonomi faktisk tåler i møte med utlandet. Det er poenget med koordinert lønnsdannelse.
(Innstegsoppgave — ren gjengivelse med egne ord.)
Forklar med dine egne ord, i tre–fire setninger, hva som skiller konkurranseutsatt fra skjermet sektor, og gi ett eksempel på en bedrift i hver.
En kommentator skriver: «Frontfagsmodellen er urettferdig — den lar industrien bestemme lønna til sykepleiere og lærere.»
a) Gjengi den økonomiske begrunnelsen for at nettopp konkurranseutsatt sektor forhandler først.
b) Forklar hva som vil skje med lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor over tid dersom lønnsveksten i hele økonomien systematisk settes høyere enn hovedkursen.
Løkke 2 — Relasjonssettet på vekstrateform (~20 min)
Før relasjonene: en formskifte du må være bevisst på. Fram til nå har symbolene i denne boka stått for nivåer — er produksjonen, er renta, er valutakursen. I hovedkursmodellen står alle små bokstaver for vekstrater.
Det betyr at ikke er lønna, men lønnsveksten; er ikke prisnivået i skjermet sektor, men prisveksten der. Grunnen er praktisk: lønnsoppgjør, inflasjonsmål og produktivitetsutvikling diskuteres i prosent per år, ikke i kronenivåer. Og matematisk blir modellen enklere — når to størrelser multipliseres i nivå, adderes vekstratene deres. Derfor består hele modellen av rene plusser og minuser.
En modellskrivemåte der hver variabel er den prosentvise endringen i en underliggende størrelse, ikke størrelsen selv. I hovedkursmodellen betyr små bokstaver konsekvent vekstrater: = lønnsvekst, = prisvekst i skjermet sektor, = veksten i valutakursen, og så videre.
Fordelen er at multiplikative sammenhenger i nivå blir additive i vekstrater: at kroneprisen er lik utenlandsk pris ganger valutakurs, blir til at kroneprisveksten er lik utenlandsk prisvekst pluss valutakursvekst. Faren er å blande nivå og vekstrate midt i en besvarelse — sier du «prisen stiger med », mener du at veksttakten er .
Symbolene: er lønnsveksten (felles for økonomien), og er prisveksten på henholdsvis skjermede og konkurranseutsatte varer målt i kroner, er prisveksten på importvarer i kroner, og er prisveksten på tilsvarende varer ute (i utenlandsk valuta), er veksten i valutakursen (positiv = svakere krone), og er produktivitetsveksten i de to sektorene, og er ekstraordinær lønnsvekst.
Vi går gjennom dem én for én, i den rekkefølgen økonomien faktisk virker: utenfra og inn.
Prisveksten på K-sektorens produkter målt i kroner er lik prisveksten på verdensmarkedet pluss veksten i valutakursen.
Logikken: prisen i kroner er utenlandsk pris multiplisert med valutakursen, og i vekstrater blir produktet en sum. Stiger verdensmarkedsprisen med 3 prosent og krona svekker seg med 2 prosent, vokser kroneprisen med 5 prosent. Både og er eksogene i denne modellen — de bestemmes utenfor lønnsdannelsen.
Prisveksten på importerte forbruksvarer målt i kroner er lik prisveksten på dem ute pluss valutakursveksten — nøyaktig samme mekanisme som for eksportvarene.
Merk at og er to forskjellige størrelser: prisene på det Norge kjøper og på det Norge selger, trenger ikke å vokse i samme takt. Når de gjør det, forenkles modellen kraftig — det er spesialtilfellet i kap. 5.2.
Den prosentvise endringen i valutakursen, med samme fortegnskonvensjon som ellers i boka: positiv betyr at krona svekkes (det koster flere kroner å kjøpe en euro), negativ at krona styrkes.
I hovedkursmodellen er eksogen — den kommer inn utenfra og løfter kroneprisen på alt som handles med utlandet. Hva som driver kursen, er tema i kap. 3.1.
Lønnsveksten i økonomien følger prisveksten i konkurranseutsatt sektor pluss produktivitetsveksten der, pluss et avvikledd .
Dette er frontfagslogikken skrevet ut: summen er lønnsevnen i K-sektor — den lønnsveksten sektoren tåler med uendret lønnsomhet — og den blir normgivende for hele arbeidslivet. Leddet måler hvor mye lønnsveksten avviker fra denne normen. Legg merke til at er felles for begge sektorer: modellen forutsetter koordinert lønnsdannelse.
Lønnsvekst utover hovedkursen: .
Er , følger lønnsveksten nøyaktig lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor, og lønnsomheten der er uendret. Er , vokser lønnskostnadene raskere enn sektoren tåler, og lønnsomheten presses. Er , styrkes lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor.
har ingenting med kapital å gjøre — symbolet betyr noe helt annet her enn i vekstmodellen i Del 1. Full tolkning av fortegnet, og hva det betyr for arbeidsplassene, kommer i kap. 5.3.
Prisveksten på skjermede varer og tjenester er lik lønnsveksten minus produktivitetsveksten i skjermet sektor.
Logikken: i skjermet sektor er lønn den dominerende kostnaden, og bedriftene setter pris med et påslag på kostnaden per produsert enhet. Kostnaden per enhet vokser med lønnsveksten minus produktivitetsveksten. Med uendret påslag følger prisveksten denne kostnadsveksten.
Her går årsakspilen fra lønn til pris — motsatt av i K-sektor, der prisen kommer først og lønna følger. Det er hele asymmetrien i modellen samlet i to relasjoner.
Veksten i produksjon per arbeidstime i K-sektor. Den bestemmer, sammen med prisveksten , hvor mye lønnsvekst sektoren tåler: høyere løfter lønnsevnen én-til-én og dermed hovedkursen.
Produktivitetsveksten er typisk høyere i industrien enn i tjenesteytende skjermet virksomhet — en frisør klipper omtrent like mange hoder i timen i dag som for tretti år siden. Denne forskjellen har en direkte konsekvens for inflasjonen, som vi ser i kap. 5.2.
Veksten i produksjon per arbeidstime i S-sektor. Den demper prisveksten der: med gitt lønnsvekst betyr høyere produktivitetsvekst at kostnaden per produsert enhet vokser saktere, slik at prisene kan settes mer moderat opp.
I relasjonen trekker altså ned prisveksten — men den påvirker ikke lønnsveksten, som er forankret i konkurranseutsatt sektor.
«Forklar relasjonen» — malen du skal bruke
Sensorenes viktigste enkeltregel i dette emnet er at relasjonene skal forklares. Relasjonssettene oppgis bevisst uten forklaring, og å regne på uforklarte ligninger gir ikke uttelling. Malen er kort og går igjen for enhver relasjon i pensum:
1. Definer symbolene — ett ledd om gangen, med enhet (her: vekstrater).
2. Gi den økonomiske logikken — hvorfor henger disse størrelsene sammen?
3. Angi fortegn og mekanisme — hvilken vei går årsakspilen, og hva skjer om et ledd øker?
4. Si hva som er eksogent — hvilke størrelser bestemmes utenfor modellen?
To til fem setninger per relasjon er nok. Presisjon slår volum: en halvside per relasjon gir ikke mer uttelling enn fire gode setninger, og du har bare tre timer.
Standardoppskriften for å begrunne en oppgitt relasjon på eksamen, i fire trekk: definer symbolene, gi den økonomiske logikken, angi fortegn og mekanisme, og si hva som er eksogent.
Malen brukes på hver eneste relasjon i pensum og drilles samlet i kap. 7.1. Den er svaret på sensorens gjennomgående krav om at kandidaten skal forklare, ikke bare regne.
Gjør rede for den økonomiske logikken bak hver relasjon.
og . Prisen i kroner på en vare som handles med utlandet er den utenlandske prisen multiplisert med valutakursen; i vekstrater blir dette en sum. Svekkes krona med 2 prosent mens verdensmarkedsprisen stiger med 3, stiger kroneprisen med 5 prosent. Både de utenlandske prisvekstene og valutakursveksten er eksogene her — de bestemmes utenfor lønnsdannelsen.
. Dette er frontfagsmodellen. Konkurranseutsatt sektor kan ikke sette prisen selv og tåler derfor bare den lønnsveksten som prisveksten på produktene og produktivitetsveksten gir rom for; summen er sektorens lønnsevne, kalt hovedkursen. Fordi lønnsdannelsen er koordinert og industrien forhandler først, blir denne rammen normgivende for hele arbeidsmarkedet, og er felles lønnsvekst. Leddet er avviket fra hovedkursen: positivt betyr at lønnsveksten er høyere enn konkurranseutsatt sektor tåler.
. I skjermet sektor er lønn den dominerende kostnaden, og bedriftene setter pris med et påslag på kostnaden per produsert enhet. Den kostnaden vokser med lønnsveksten minus produktivitetsveksten, så med uendret påslag følger prisveksten . Her går årsakspilen fra lønn til pris — motsatt av i konkurranseutsatt sektor, der prisen er gitt utenfra og lønna følger etter.
Samlet mekanisme. Modellen er en kjede utenfra og inn: verdensmarkedspriser og valutakurs bestemmer kroneprisene i konkurranseutsatt sektor, disse bestemmer sammen med produktiviteten lønnsveksten i hele økonomien, og lønnsveksten bestemmer prisveksten i skjermet sektor.
Figur i ord: kjeden kan tegnes som fire bokser på rad fra venstre mot høyre. Lengst til venstre står de eksogene størrelsene , og . Pil derfra til boksen (og en parallell pil til ). Fra går en pil, sammen med sidepiler merket og , inn i boksen . Fra går en pil, med en sidepil merket , inn i boksen . Helt til høyre samles og i en boks merket med vektene og på pilene — den siste relasjonen kommer i løkke 3.
b) En kandidat skriver: « betyr at prisene i skjermet sektor faller når produktiviteten stiger.» Er det riktig?
Et eksamenssett oppgir lønnsrelasjonen som , uten avvikledd, og sier ingenting mer.
a) Hvilken økonomisk forutsetning har settet dermed lagt inn?
b) Hvordan bør du håndtere det i besvarelsen din dersom spørsmålet handler om et lønnsoppgjør der partene lander høyere enn industrien tålte?
Løkke 3 — Relasjonen eksamen ikke oppgir (~15 min)
Nå kommer poenget som gir flest lette poeng i hele Del 5, og som veiledningene fremhever spesielt.
Se en gang til på relasjonssettet. Der står prisveksten i skjermet sektor, prisveksten på importvarer og prisveksten i konkurranseutsatt sektor. Men hvor står inflasjonen? Ingen steder. Modellen inneholder ikke konsumprisveksten — den relasjonen må du legge til selv.
Og det er ikke en glipp fra oppgaveforfatterens side. Det er en test.
Konsumprisindeksen måler prisen på det husholdningene faktisk kjøper, og det er en blanding av importerte varer og norskproduserte varer og tjenester. Da må konsumprisveksten være en veid sum av de to prisvekstene, med importandelen som vekt.
der er importandelen i forbruket. Vektene summerer til 1 fordi hver forbrukt krone går enten til en importert eller til en norskprodusert vare.
Denne relasjonen oppgis ikke på eksamen. Uten den kan du ikke si noe som helst om inflasjonen, uansett hvor godt du behersker resten av modellen — så du skal legge den til selv, og skrive eksplisitt at du gjør det. Merk at H2024-settet kaller den samme størrelsen , og at forelesningene bruker enda et symbol; settene bemerker det selv, og du velger fritt så lenge du sier hva symbolet betyr.
Andelen av husholdningenes forbruk som går til importerte varer, et tall mellom 0 og 1. Den er vekten på importert prisvekst i konsumprisindeksen, mens er vekten på skjermede varer og tjenester.
Jo større , desto raskere og sterkere slår utenlandske priser og valutakursendringer inn i det folk faktisk betaler. Dette er samme som i kap. 3.2. Merk: i den ene Keynes-varianten i kap. 2.1 brukes om noe helt annet (en investeringskoeffisient) — sjekk alltid hvilken modell du står i.
Vanen med å legge til den relasjonen analysen krever, når oppgaven har utelatt den — og si eksplisitt i besvarelsen at du gjør det.
De tre faste tilfellene i dette emnet er konsumprisdefinisjonen i hovedkursmodellen, paritetsbetingelsen som ligger inne i IS-relasjonen, og hele Solow-oppsettet når oppgaven bare gir verbale egenskaper. Sensorveiledningene omtaler dette som noe som gir uttelling: kandidaten viser da at hun forstår hva modellen mangler for å svare på spørsmålet.
Et eksamensspørsmål lyder: «Prisveksten hos handelspartnerne tiltar. Bruk relasjonssettet til å drøfte hva som skjer med konsumprisveksten i Norge.» Relasjonssettet som er oppgitt, er de fire relasjonene fra løkke 2.
Hva er det aller første du skal skrive?
Slik kan det se ut:
«Relasjonssettet bestemmer prisveksten i skjermet sektor, i konkurranseutsatt sektor og på importvarer, men ikke konsumprisveksten. Siden husholdningene kjøper både importerte og norskproduserte varer, legger jeg til definisjonen
der er importandelen i forbruket. Uten denne relasjonen kan modellen ikke svare på spørsmålet.»
Hvorfor dette gir uttelling: du viser at du har lest relasjonssettet som en modell og ikke som en oppskrift, at du vet hva konsumprisindeksen faktisk måler, og at du kobler modellen til spørsmålet som er stilt. Kandidaten som i stedet setter inn og regner på og kaller resultatet «inflasjonen», svarer på et annet spørsmål enn det som ble stilt — og blander samtidig sammen prisveksten på norske varer med konsumprisveksten.
Selve utregningen kommer i kap. 5.2. Poenget her er refleksen: les hva modellen mangler, før du begynner å sette inn.
Skriv opp konsumprisdefinisjonen i hovedkursmodellen, forklar i to setninger hvorfor vektene summerer til én, og si hva måler.
b) Forklar hvorfor det er en faglig feil å bruke de to om hverandre.
Gjør rede for hvordan lønns- og prisdannelsen i denne modellen virker, og pek på hva du trenger i tillegg for å kunne si noe om prisveksten husholdningene møter.»
Skriv besvarelsen. Du skal ikke utlede noe uttrykk — kravet er forklaring, struktur og supplering.
- Å ikke legge til konsumprisdefinisjonen (feil #4 — å ikke skille konsumprisveksten fra prisveksten på norske varer). Settet oppgir den ikke, og uten den kan du ikke svare på et eneste inflasjonsspørsmål. Dette er den enkeltfeilen som koster mest i Del 5.
- Å blande nivåer og vekstrater. «Prisen i skjermet sektor er » er feil; det er prisveksten som er . Skriv «vokser med» i stedet for «er» når du forklarer.
- Å snu frontfagslogikken. Skjermet sektor er ikke lønnsledende. Begrunnelsen for at konkurranseutsatt sektor går først, er at bare den har en lønnsevne bestemt utenfra — ikke at den er størst.
- Å tolke som produktivitet. er ekstraordinær lønnsvekst, altså avviket fra hovedkursen. Produktivitetsvekstene heter og . (I Del 1 betyr dessuten kapital per arbeider — sjekk alltid hvilken modell du står i.)
- Å regne uten å forklare (feil #7 — bare regne, ikke forklare). Sensorveiledningene sier det rett ut: relasjonene oppgis uforklart fordi forklaringen er det som testes. En side med innsettinger uten et ord om økonomien får ikke uttelling.
- Å tro at og er samme størrelse. Prisveksten på det Norge selger, og prisveksten på det Norge kjøper, er to forskjellige eksogene størrelser. At de settes like, er et spesialtilfelle du selv velger — og som du i så fall må si at du velger.
Begrepsbank
Begrepsbanken er flashcard-/repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
En modell for lønns- og prisdannelse i en liten åpen økonomi, skrevet i vekstrater. Økonomien deles i konkurranseutsatt og skjermet sektor; lønnsveksten forankres i konkurranseutsatt sektors lønnsevne (hovedkursen), og prisveksten i skjermet sektor følger av lønnsveksten.
Modellen svarer på hva som driver inflasjonen og reallønnsveksten, og er den naturlige inngangen når et spørsmål handler om lønnsoppgjør, konkurranseevne eller importert prisvekst. Den sier derimot ingenting om aktivitetsnivå, ledighet eller rente — der trengs den åpne IS-RR-PK-modellen fra Del 4.
En lønnsdannelse der oppgjørene samordnes på tvers av sektorer i stedet for å forhandles uavhengig — i Norge gjennom frontfagsmodellen, der industrien forhandler først og resultatet blir normgivende.
I hovedkursmodellen er koordineringen bygget inn i notasjonen: det finnes bare én lønnsvekst , felles for begge sektorer. Uten koordinering ville sektorene hatt hver sin lønnsvekst, og forankringen i konkurranseutsatt sektors lønnsevne ville falt bort.
Prisveksten på henholdsvis konkurranseutsatte varer (det Norge selger og konkurrerer med) og importvarer, målt i utenlandsk valuta. Begge er eksogene i hovedkursmodellen: de bestemmes på verdensmarkedet.
De skal holdes fra hverandre. Stiger mer enn , betyr det at Norge betaler mer for det landet kjøper enn det får for det landet selger — bytteforholdet forverres. Settes de like, forenkles modellen kraftig, men det er en forutsetning du må si høyt.
Nominell lønnsvekst er : veksten i kronelønn. Reallønnsvekst er : veksten i kjøpekraft, altså hvor mye mer varer og tjenester lønna faktisk gir.
Skillet er avgjørende i dette pensumet. Et lønnsoppgjør på 5 prosent med 5 prosents inflasjon gir null reallønnsvekst. Uttrykket for utledes i kap. 5.2, og resultatet der er ofte mer overraskende enn studenter venter.
Evnen norske konkurranseutsatte bedrifter har til å hevde seg mot utenlandske, målt ved forholdet mellom lønnskostnad per produsert enhet hjemme og prisen bedriftene får.
I modellen er dette akkurat det måler. Er , er konkurranseevnen uendret; er , svekkes den, fordi lønnskostnadene vokser raskere enn prisene sektoren oppnår. Merk at konkurranseevnen her er en kostnadsstørrelse — den sier ingenting om produktenes kvalitet eller om markedsandeler direkte.
Eksogene (bestemt utenfor modellen): de utenlandske prisvekstene og , valutakursveksten , produktivitetsvekstene og , og den ekstraordinære lønnsveksten .
Endogene (bestemt av modellen): kroneprisvekstene og , lønnsveksten , prisveksten i skjermet sektor , og — når du har supplert definisjonen — konsumprisveksten .
Å si dette eksplisitt er en del av «forklar relasjonen»-malen, og det tar én setning.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.