6.3 Intensjonalitet og randtemaer
Kan «om-het» (intensjonalitet) naturaliseres? Pluss de fire «bør kjenne til»-randtemaene: panpsykisme, extended mind, vi-intensjoner og higher-order-teorier.
Intensjonalitet er tema i 2 av 21 sett — i V2011 og i H2018-utsatt (der under overskriften mental representasjon). Randtemaene er enda sjeldnere: panpsykisme er dokumentert i V2014 (Strawson), vi-intensjoner i V2017, higher-order-teorier og skillet mellom tilstandsbevissthet og fenomenal bevissthet i H2018-utsatt, og aktiv eksternalisme (extended mind) i V2016 og V2017.
Prioritetsklassen for alt i dette kapitlet er derfor bør kjenne til — den laveste av bokas tre klasser (høyeste prioritet · kunne · bør kjenne til). Til sammenligning er qualia-komplekset i kap. 6.1 og kap. 6.2 tema i 12 av 21 sett. Her ligger ikke poengene dine.
Så hvorfor lese det likevel? Av to grunner, og begge er praktiske.
For det første: hver eneste av disse posisjonene har stått på et sett, og i dagens format velger du fire oppgaver av åtte. Dukker det opp en oppgave om extended mind, er den din å vinne dersom du kan navngi posisjonen, gjengi paritetsprinsippet og nevne én innvending — og din å tape dersom du er helt blank. Forskjellen mellom «kan navngi posisjonen og én innvending» og «blank» er stor, og den koster deg under en time å skaffe.
For det andre henger intensjonalitet sammen med stoff du allerede kan. Searles konklusjon i det kinesiske rommet — at syntaks ikke er tilstrekkelig for semantikk — er nettopp en påstand om intensjonalitet, og qualia-representasjonalismen fra kap. 6.2 er et forsøk på å gjøre det fenomenale til et tilfelle av det intensjonale. Dette kapitlet gir deg altså også et par ekstra sammenhenger å påvise i oppgaver om de store temaene, og påviste sammenhenger er det tredje av de fem kjennetegnene på et godt svar.
Sjangre: S1 (eksamenssjanger S1 — grunnformen: gjør rede for, diskuter kritisk, ta stilling) og S5 (åpen pensumforankret problemstilling: «drøft med utgangspunkt i pensumtekstene»). Typiske formuleringer: «Hva er intensjonalitet, og kan den forklares i naturvitenskapelige termer?» og «Gjør rede for tesen om det utvidede sinnet, og drøft én innvending mot den.»
Lite tid? Les løkke 1 om intensjonalitet, og les så begrepsbanken sist i kapitlet. Da har du navnene, posisjonene og én innvending mot hver — som er nøyaktig det disse oppgavene krever.
1. Fenomenal bevissthet er at det er noe det er som å være i en tilstand — smertens vondhet, rødhetens rødhet. Det er dette det vanskelige problemet spør hvorfor finnes i det hele tatt, mens de lette problemene gjelder hvordan hjernen utfører funksjoner.
2. Searles konklusjon i det kinesiske rommet: syntaks er ikke tilstrekkelig for semantikk. Formelle regler for hvordan symboler får følge hverandre, gir aldri av seg selv at symbolene handler om noe.
3. Qualia-representasjonalisme: tesen om at en opplevelses fenomenale karakter er dens representasjonelle innhold. Den er fysikalistvennlig nettopp fordi representasjon later til å kunne naturaliseres — og hva det skulle bety, er hovedspørsmålet her.
4. Supervenience fra kap. 4.3: ingen mental forskjell uten en fysisk forskjell. Retningen er ensidig.
5. Egenskapsdualisme fra kap. 6.2: én slags substans, to slags egenskaper. Chalmers' naturalistiske dualisme er den varianten du har møtt.
6. To ting fra kap. 5.1 som brukes i drøftingene her: kausalrollen (en mental tilstand er den tilstanden som fyller en bestemt rolle mellom sanseinput, andre mentale tilstander og atferd), og Ramsey-Lewis-metoden (definer alle mentale termer samlet, ved deres plass i én totalteori, i stedet for én etter én).
Skrivehåndverket — de fem kjennetegnene, den binære selvrettingsrubrikken og oppskriften på hver sjanger — ligger i kap. 0.2.
Temaet i fagets landskap
Se på en gul lapp på kjøleskapet der det står «melk». Lappen er en bit papir med fargestoff på. Den veier noen gram, den kan brenne, den har en bestemt form. Ingen av disse egenskapene forklarer det merkeligste ved den: at den handler om melk.
Tanken din om melk er like merkelig, og verre. Lappen handler om melk bare fordi noen leser den slik — ta bort alle lesere, og den er bare farge på papir. Men tanken din later til å handle om melk helt av seg selv, uten at noen må tolke den. Og du kan tenke på melk som ikke finnes, på enhjørninger som aldri har finnes, og på at det regner i morgen, som ennå ikke er noe. Ingen vanlig fysisk relasjon oppfører seg slik: du kan ikke sparke en ball som ikke finnes, og du kan ikke stå til venstre for en enhjørning.
Denne «om-heten» kalles intensjonalitet, og den er sammen med bevissthet det andre store trekket ved det mentale som er vanskelig å plassere i et fysisk verdensbilde. De to problemene er beslektet, men de er ikke det samme, og forholdet mellom dem er selve drøftingsaksen i første halvdel av dette kapitlet.
Andre halvdel samler fire posisjoner som har det til felles at de utvider spørsmålet om sinnet i en uvant retning: utover kroppen (extended mind), nedover i materien (panpsykisme), oppover i lag (higher-order-teorier) og utover den enkelte (vi-intensjoner). Alle fire er lavfrekvente, og de er merket som det.
Løkke 1 — Intensjonalitet: hva «om-het» er (~14 min)
Begynn med å gjøre begrepet presist, for her sitter den vanligste feilen i temaet, og den er ren skrivefeil før den er en tankefeil.
Intensjonalitet med s er ikke det samme som intensjon med sj — altså hensikt. At du har til hensikt å rekke bussen, er én ting; at tanken din er rettet mot bussen, er en annen. Hensikter er riktignok intensjonale tilstander, siden de handler om noe. Men det gjelder også tro, ønsker, frykt, minner og persepsjon, og ingen av dem er hensikter. Skriver du «intensjonalitet betyr at handlinger er villet», har du besvart en annen oppgave enn den som er stilt.
Den korrekte kortformen er: intensjonalitet er mentale tilstanders rettethet mot noe. En tro er alltid en tro om noe; et ønske er alltid et ønske om noe. Filosofisk sjargong kaller det tilstanden er rettet mot, dens intensjonale objekt — og det er her det blir vrient, siden det intensjonale objektet ikke behøver å finnes.
Mentale tilstanders rettethet mot objekter eller saksforhold: at en tro, et ønske, en frykt eller en persepsjon alltid er om noe. Sammen med fenomenal bevissthet er intensjonaliteten det trekket ved det mentale som er vanskeligst å plassere i et fysisk verdensbilde, fordi ingen vanlig fysisk relasjon kan holde et objekt som ikke finnes. ⚠
Det en mental tilstand er rettet mot. Merk to trekk som skiller det fra vanlige relasjonsledd: objektet behøver ikke finnes (du kan frykte en innbruddstyv som ikke er der), og det er alltid gitt under en bestemt beskrivelse (du kan ønske å møte aftenstjernen uten å ønske å møte morgenstjernen, selv om det er samme planet — se kap. 4.2). Begge trekkene gjør det vanskelig å analysere rettethet som en vanlig fysisk forbindelse mellom to ting.
b) Gi ett eksempel på en intensjonal tilstand der det intensjonale objektet ikke finnes, og forklar kort hvorfor slike tilfeller er et problem for den som vil analysere rettethet som en fysisk forbindelse.
Nå er spørsmålet stilt: kan om-het forklares i naturvitenskapelige termer? Det er dette prosjektet som kalles å naturalisere intensjonaliteten, og det er kjernen i de to settene der temaet er dokumentert.
Gi først prosjektet dets sterkeste form. Det finnes faktisk fysiske ting som ser ut til å bære informasjon om andre ting helt uten at noen tolker dem. Årringene i en trestamme bærer informasjon om treets alder. Røyk bærer informasjon om ild. En termometer-søyle bærer informasjon om temperaturen. I alle tilfellene er forbindelsen kausal og lovmessig: årringene er der fordi treet vokste, søyla står slik den står fordi kvikksølv utvider seg ved varme.
Ideen er da nærliggende: kanskje en tanke handler om melk på samme måte som røyken handler om ilden — fordi det er en pålitelig kausal forbindelse mellom melk i omgivelsene og en bestemt tilstand i hodet. Er det riktig, er om-het ikke noe mystisk i det hele tatt, bare informasjonsbæring i et system som er kompleks nok til å bruke informasjonen.
Forsøket på å forklare mentale tilstanders rettethet i termer som ikke selv forutsetter noe mentalt — typisk kausale, lovmessige og informasjonsmessige relasjoner mellom hjernetilstander og omgivelser. Lykkes prosjektet, er intensjonaliteten ikke lenger en innvending mot fysikalismen. Mislykkes det, står fysikalismen igjen med to gjeldsposter i stedet for én: qualia og om-het. ⚠
Familien av forslag som analyserer rettethet som pålitelig kausal korrelasjon: en indre tilstand handler om melk fordi den lovmessig frambringes av melk, slik røyk indikerer ild og årringer indikerer alder. Styrken er at slike relasjoner utvilsomt finnes i naturen og er godt forstått. Svakheten møter du i feilrepresentasjonsproblemet. ⚠
Den indre tilstanden som står for noe utenfor seg selv, slik lappen på kjøleskapet står for melk. Termen er den som brukes i det ene av de to settene der temaet er dokumentert, og den er nyttig fordi den gjør spørsmålet konkret: hva skal til for at en tilstand i hodet representerer noe, i motsetning til bare å samvariere med det? ⚠
Innvendingen mot enhver ren korrelasjonsanalyse: en tanke kan være usann. Du kan tro at det er melk i kjøleskapet når det ikke er det. Men korrelasjon kan ikke være feil — røyken indikerer ild bare når det faktisk brenner. En teori som gjør om-het til pålitelig samvariasjon, mister dermed nøyaktig det som gjør representasjon interessant: at den kan bomme. Dette er standardinnvendingen, og en besvarelse som ikke nevner den, har utelatt debattens tyngste ledd.
Presiseringen av innvendingen: hvis tilstanden min utløses både av kuer og — i tåke — av hester, hvorfor skal vi si at den betyr ku og av og til tar feil, og ikke at den betyr ku eller hest i tåke og alltid har rett? Korrelasjonen alene skiller ikke de to beskrivelsene, og uten et slikt skille finnes det ingen feil å gjøre. Standardsvaret er å legge til et vilkår om hva tilstanden er der for — en funksjon systemet er formet for å fylle — men da har man lånt et begrep som selv trenger forklaring. ⚠
En brannvarsler går av. Den gikk av fordi røykpartikler brøt en lysstråle inne i den. Vurder påstanden: brannvarsleren representerer at det brenner — den har en enkel form for intensjonalitet. Hva taler for, hva taler mot, og hva viser tilfellet oss?
Hva som taler mot, i to trinn. For det første: da jeg brant an maten i går, gikk varsleren av uten at det brant. Sa den da noe usant, eller sa den bare sant «det er partikler i lufta»? Korrelasjonen alene avgjør ikke spørsmålet — det er disjunksjonsproblemet i konkret form. For det andre: varsleren later ikke til å ha noen tilstand det er noe det er som å være i. Den er tom innvendig, i samme forstand som Blocks funksjonelle duplikat i kap. 5.2.
Veiingen. Tilfellet viser at indikatorteorien har en reell modell å peke på, og at modellen kommer til kort på ett bestemt punkt: den gir oss samvariasjon, men ikke feilbarhet. Det svaret som ligger nærmest, er å si at varsleren er laget for å oppdage brann, og at den derfor tar feil når den utløses av stekeos. Men «laget for» er innført av oss, konstruktørene. Skal svaret virke på hjerner, må vi finne noe som spiller konstruktørens rolle uten å være en konstruktør — og det er der debatten faktisk står.
Margnotat: legg merke til grepet, som er sjangeren S3 — argument- og tankeeksperimentanalyse — i ren form. Jeg avgjorde ikke spørsmålet med en intuisjon om at «en dings jo ikke kan tro noe». Jeg lokaliserte hvilket ledd i analysen tilfellet setter under press, og viste hva det ville koste å reparere det.
b) Diskuter feilrepresentasjonsproblemet kritisk: gjengi innvendingen i sin sterkeste form, la teorien svare, og vei.
Til slutt i denne løkka: hvordan forholder intensjonalitet seg til bevissthet? Her går det en strid som er verdt å kjenne, fordi den lar deg koble dette kapitlet til de store.
Den ene retningen er qualia-representasjonalismen fra kap. 6.2: det fenomenale reduseres til det intensjonale. Hvordan det røde ser ut for deg, er ikke noe i tillegg til hva synsopplevelsen representerer verden som. Vinner denne, er om-het grunnleggende og opplevelse et tilfelle av den.
Den andre retningen er Searles: ekte intensjonalitet finnes bare hos systemer som er bevisste, eller i det minste kan bli det. Alt annet vi kaller rettethet — lappen på kjøleskapet, brannvarsleren, ordene i en bok — har den bare avledet, fordi bevisste vesener tolker dem slik. Vinner denne, er opplevelse grunnleggende og om-het et tilfelle av den.
Legg merke til at Searles posisjon er den samme som ligger under det kinesiske rommet. Rommet produserer perfekte kinesiske svar, men symbolene handler ikke om noe for rommet — de betyr noe bare for oss som leser dem.
Searles påstand om at ekte, original intensjonalitet forutsetter bevissthet: bare tilstander som er bevisste, eller som i prinsippet kan bli bevisste for den som har dem, handler egentlig om noe. Retningen er verdt å merke seg, siden den er stikk motsatt av representasjonalismens: der forklares det fenomenale ved det intensjonale, her det intensjonale ved det fenomenale. ⚠
Gjør rede for hva intensjonalitet er, diskuter kritisk om den lar seg forklare i naturvitenskapelige termer, og ta stilling.
Resten av kapitlet er de fire randtemaene. De er bokas mest lavfrekvente stoff — hver av dem er dokumentert i ett sett, bortsett fra extended mind, som er dokumentert i to (V2016 og V2017). Prioritetsklassen er bør kjenne til.
Målet ditt her er beskjedent og bør være det: for hver posisjon skal du kunne (1) navngi den og si hva den hevder i én til to setninger, (2) gjengi den beste grunnen for den, og (3) nevne én navngitt standardinnvending. Det tar en halvtime å lære og er nok til å skrive et bestått svar dersom en slik oppgave skulle dukke opp.
Har du mindre enn en uke igjen til eksamen, kan du hoppe over resten av kapitlet med god samvittighet og heller repetere qualia-komplekset, dualismen, kausaliteten og identitetsspørsmålene. Bestått-per-oppgave-regelen — at hver enkelt oppgave må kunne vurderes til bestått for at det gis samlet ståkarakter — premierer bredde i kjernestoffet, ikke dybde i utkanten.
Løkke 2 — Det utvidede sinnet (~9 min)
Andy Clark og David Chalmers hevdet i en artikkel fra 1998 at kognitive prosesser ikke stopper ved hodeskallen. De kaller posisjonen aktiv eksternalisme, og tesen har fått navnet det utvidede sinnet (extended mind).
Her må du med én gang merke deg en presisering som er verdt et helt avsnitt på eksamen, fordi den er den vanligste feilen i temaet. Tesen gjelder kognisjon, ikke bevissthet. Clark og Chalmers hevder at tro, hukommelse og problemløsning kan strekke seg ut i omgivelsene. De hevder ikke at opplevelsen din sitter i notatboka, og de sier uttrykkelig at spørsmålet om fenomenal bevissthet kan utvides på samme måte, er langt mer tvilsomt. De er altså agnostiske om qualia — og at Chalmers, mannen bak zombie-argumentet, er medforfatter, gjør akkurat den presisjonen morsom å få med.
Argumentet hviler på ett prinsipp og ett eksempelpar.
Synet at deler av omgivelsene kan inngå som bestanddeler i en kognitiv prosess, ikke bare som årsaker til den. Termen «aktiv» markerer at det ytre elementet spiller en løpende rolle i prosessen mens den foregår, ikke bare har påvirket den på forhånd. ⚠
Tesen om at kognitive prosesser — hukommelse, tro, problemløsning — kan strekke seg ut i verktøy og omgivelser. Den gjelder kognisjon, ikke fenomenal bevissthet: Clark og Chalmers er uttrykkelig forsiktige med å utvide påstanden til opplevelse, og de tar ikke stilling til at qualia skulle sitte i notatboka. Å skrive «Clark og Chalmers mener at bevisstheten din er i mobilen» er å tilskrive dem en konklusjon de ikke trakk. ⚠
Argumentets motor: fyller en del av verden en rolle som vi uten å nøle ville kalt kognitiv dersom den foregikk i hodet, så er den delen av den kognitive prosessen. Prinsippet er et krav om likebehandling — det forbyr oss å avvise en prosess bare fordi den ligger utenfor kraniet, siden hodeskallen ikke i seg selv er noen filosofisk relevant grense.
Standardillustrasjonen. Inga hører om en utstilling, husker at museet ligger i en bestemt gate og går dit. Otto har svekket hukommelse og noterer alt i en notatbok han alltid har med seg; han slår opp gata og går dit. Clark og Chalmers hevder at Otto trodde at museet lå der, allerede før han slo opp — notatboka spiller samme rolle for ham som det biologiske minnet gjør for Inga, og paritetsprinsippet forbyr oss å behandle de to ulikt.
Ikke enhver dings er del av sinnet. Clark og Chalmers krever at ressursen er konstant tilgjengelig og faktisk brukt, at informasjonen er umiddelbart hentbar, at den godtas automatisk når den hentes, og at den har vært bevisst godtatt en gang. Kriteriene er posisjonens svar på anklagen om at tesen gjør sinnet grenseløst, og de er verdt å gjengi: de viser at posisjonen er avgrenset, ikke vilter.
Standardinnvendingen: fra at noe er kausalt koblet til en prosess, følger det ikke at det utgjør en del av den. Bilen min er uunnværlig for at jeg kommer på jobb, uten at den er en del av meg; teleskopet er uunnværlig for astronomens observasjon, uten å være en del av synet hennes. Innvendingen sier at paritetsprinsippet forveksler en årsaksrolle med et medlemskap, og den er den navngitte innvendingen du bør kunne.
Den andre standardinnvendingen, og den kobler seg rett på løkke 1: innholdet i Ottos notatbok har bare avledet rettethet — bokstavene betyr noe fordi Otto leser dem slik. Ingas minne har original rettethet. Er skillet ekte, er de to tilfellene ulike på nøyaktig det punktet som teller, og pariteten brytes. Svaret fra tesens forsvarere er at også hjernens egne tilstander får sitt innhold fra hvordan de brukes, og at skillet mellom original og avledet derfor ikke er så skarpt som Searle vil ha det til.
En turgåer bruker alltid samme kartapp på mobilen. Hun har brukt den i ti år, stoler blindt på den, og har aldri tatt en tur uten. Da hun blir spurt hvor hytta ligger, sier hun «vent litt» og slår opp. Trodde hun hvor hytta lå før hun slo opp? Bruk paritetsprinsippet og minst én innvending.
Innvendingen, i sin sterkeste form. Kobling–konstitusjon: at hun ikke kunne funnet hytta uten appen, viser bare at appen er en uunnværlig årsak til at hun finner fram. Det samme gjelder brillene hennes og fjellskoene. Ingen av dem er derfor deler av sinnet hennes, og det trengs et argument for at akkurat informasjonsbærende hjelpemidler er et unntak.
Tesens svar på innvendingen. Nettopp derfor stilles limkriteriene: skoene bærer ingen informasjon hun bruker som premiss i resonnementer, og et oppslagsverk hun sjekker én gang i året, godtas ikke automatisk. Kriteriene skiller ut en snever klasse av tilfeller, og de er valgt for å ligne på biologisk hukommelse i nettopp de trekkene som gjør hukommelse kognitivt interessant.
Veiingen. Det står igjen ett punkt der de to tilfellene fortsatt skiller seg: hun kan miste mobilen, og hun kan bli motsagt av den på en måte hun ikke kan bli av sitt eget minne. Om den forskjellen er prinsipiell eller bare en gradsforskjell i pålitelighet, er et åpent spørsmål. En forsvarlig landing er at tesen er best forstått som et forslag om hvordan vi bør avgrense studieobjektet i kognisjonsvitenskapen, og at den er svakere som en påstand om hva sinnet bokstavelig består av.
Margnotat: merk at hele svaret holdt seg til kognisjon og aldri påsto at opplevelsen hennes sitter i mobilen. Det er presisjonen som skiller et godt svar fra et upresist i dette temaet.
b) Diskuter kobling–konstitusjon-innvendingen: gjengi den i sin sterkeste form, la tesen svare, og vei.
Løkke 3 — Panpsykisme (~7 min)
Posisjonen er den i hele boka som møter mest umiddelbar motvilje, og derfor må den selges på hvilket problem den løser, ikke på hvor merkelig den er. Merk med én gang at panpsykisme ikke er animisme. Det er ikke påstanden om at steiner har sjeler, ønsker eller hensikter. Påstanden gjelder de aller enkleste bestanddelene, og den handler om at de har en form for erfaringsmessig karakter — ikke om at de tenker, vil eller vet noe.
Strawsons argument går uventet nok gjennom fysikalismen, ikke mot den. Det har formen av et dilemma:
P1: Erfaring finnes — det er det sikreste vi vet, og enhver teori som benekter det, er allerede falsifisert av din egen lesing av denne setningen.
P2: Erfaring er ikke noe som kan oppstå av det som er fullstendig og radikalt blottet for erfaring. Ekte emergens krever at det nye lar seg gjøre forståelig ut fra grunnlaget, slik væskeegenskaper lar seg forstå ut fra molekylers oppførsel, og det er nettopp det ingen har klart for erfaringens del.
P3: Alt som finnes, er fysisk.
K: Da må erfaringsmessig karakter allerede være til stede i det fysiske på grunnplanet.
Poenget er altså: hvis du både tror at alt er fysisk og at opplevelse finnes, må du enten godta radikal emergens — som Strawson mener er uforståelig — eller si at det fysiske grunnplanet har mer ved seg enn fysikken beskriver.
Synet at erfaring eller erfaringslignende karakter er en fundamental og utbredt egenskap ved den fysiske virkeligheten, til stede allerede i de enkleste bestanddelene og ikke først i hjerner. Posisjonen framsettes av Strawson som en fysikalistisk posisjon: den utvider vår oppfatning av hva det fysiske er, i stedet for å legge noe ikke-fysisk til det. ⚠
Panpsykisme tilskriver ikke steiner, trær og termostater sjeler, hensikter, tanker eller ønsker. Påstanden gjelder de aller enkleste fysiske bestanddelene, og den gjelder erfaringsmessig karakter, ikke kognisjon. En stein er ifølge de fleste panpsykister ikke et subjekt i det hele tatt — den er en samling, ikke et enhetlig noe. Å framstille posisjonen som besjeling av naturen er feil #2, stråmann: å angripe en svakere versjon enn den som faktisk forsvares.
Argumentet for panpsykismen: erfaring finnes; erfaring kan ikke oppstå på en forståelig måte fra noe som er fullstendig blottet for erfaring; altså må erfaringsmessig karakter finnes på grunnplanet. Det springende premisset er det andre — påstanden om at radikal emergens er uforståelig, ikke bare uforklart så langt.
Innvendingen mot panpsykismen: hvordan skulle et stort antall bittesmå erfaringer kombineres til den ene, enhetlige opplevelsen du har akkurat nå? Milliarder av mikro-subjekter gir ikke uten videre ett makro-subjekt. Kritikeren kan legge til at problemet ligner mistenkelig på det panpsykismen skulle løse — hvis kombinasjonen av mikro-erfaringer til makro-erfaring er like uforståelig som emergensen den erstattet, er problemet flyttet og ikke løst.
b) Drøft om panpsykismen løser det vanskelige problemet eller bare flytter det. Bruk kombinasjonsproblemet.
Løkke 4 — Higher-order-teorier (~7 min)
Denne posisjonen krever først en oppdeling av ordet «bevisst», som brukes om minst tre ulike ting.
Skapningsbevissthet er en egenskap ved et vesen: pasienten er bevisst igjen etter narkosen. Tilstandsbevissthet er en egenskap ved en enkelt mental tilstand: irritasjonen min var der en stund før jeg ble bevisst den. Fenomenal bevissthet er at det er noe det er som å være i tilstanden.
Higher-order-teorier forklarer det midterste: en mental tilstand er bevisst når den er gjenstand for en høyereordens mental tilstand som er rettet mot den. Irritasjonen min ble bevisst da jeg la merke til den. To varianter skiller seg ved hva den høyereordens tilstanden er: en indre sansning av tilstanden (higher-order perception, HOP) eller en tanke om at man er i den (higher-order thought, HOT).
Og her kommer presiseringen som er verdt hele løkka: higher-order-teorier forklarer bevissthet OM en tilstand, ikke tilstanden selv. De sier hva som skal til for at en smerte er en bevisst smerte, ikke hvorfor smerte kjennes slik den gjør. Kritikeren fra kap. 6.2 vil derfor si at posisjonen løser et av de lette problemene og lar det vanskelige stå urørt. Forsvareren svarer at nettopp dette er poenget: når man har forklart tilstandsbevissthet og alle de kognitive funksjonene, er det ikke opplagt at det står igjen noe eget spørsmål å besvare.
Familien av teorier som sier at en mental tilstand er bevisst når den er gjenstand for en høyereordens mental tilstand rettet mot den. Teorien er attraktiv fordi den bruker utelukkende materialer man alt har — intensjonale tilstander rettet mot andre tilstander — og ikke postulerer noe nytt slag egenskap. ⚠
De forklarer tilstandsbevissthet: hva som skal til for at en tilstand er en tilstand personen er bevisst. De forklarer ikke uten videre den fenomenale karakteren — hvorfor smerte kjennes slik den gjør. Dette er det viktigste presisjonspunktet i temaet, og i en drøfting er det selve stridsspørsmålet: er det som står igjen etter en HO-forklaring, et ekte ubesvart spørsmål eller bare det vanskelige problemet stilt om igjen?
Blocks skille. Tilgangsbevissthet er at informasjonen i en tilstand er tilgjengelig for resonnering, rapportering og styring av atferd. Fenomenal bevissthet er at det er noe det er som å være i tilstanden. Skillet er nyttig her fordi HO-teoriene naturlig forklarer det første, mens qualia-argumentene i kap. 6.1 og kap. 6.2 alle handler om det andre. ⚠
Den skarpeste innvendingen: hva om den høyereordens tanken er usann — jeg tenker at jeg har vondt uten å ha det? Sier teorien at jeg da har en bevisst smerte, tilkjenner den opplevelse uten at noen tilstand er der å oppleve. Sier den at jeg ikke har det, er det ikke lenger den høyereordens tilstanden som gjør arbeidet. Innvendingen er et dilemma, og å kunne stille det opp er nok til å vise at du kjenner debatten.
b) Hva er det higher-order-teorier forklarer, og hva er det de blir anklaget for ikke å forklare?
Løkke 5 — Vi-intensjoner (~5 min)
Det siste randtemaet er kollektiv intensjonalitet: tilfeller der noe later til å være rettet mot et mål av oss, ikke bare av hver av oss.
Utgangspunktet er en observasjon. Når et kor synger, gjør hver sanger noe — men det hun gjør, later til å være «vi synger denne satsen», ikke bare «jeg synger min stemme». Den enkeltes handling er en del av noe felles, og den er beskrevet feil dersom vi tar bort det felles.
Spørsmålet er om denne vi-formen kan analyseres bort. To teorier står mot hverandre. Den summative analysen sier at en vi-intensjon ikke er noe mer enn et sett av jeg-intensjoner pluss gjensidig tro: jeg har til hensikt å gjøre min del, jeg tror at du har til hensikt å gjøre din, du tror det samme om meg, og vi vet begge dette om hverandre. Den ikke-reduserende analysen, som Searle forsvarer, sier at vi-intensjoner er en egen, grunnleggende form som ikke lar seg bygge opp av jeg-intensjoner. Merk hvor Searle plasserer den: vi-intensjonen sitter i hvert enkelt hode. Han postulerer ingen gruppebevissthet, bare en egen form for intensjon som enkeltpersoner kan ha.
Tilfeller der en hensikt har formen «vi gjør dette» og ikke bare «jeg gjør min del»: koret som synger en sats, laget som spiller ut et angrep, to som bærer et bord sammen. Spørsmålet i debatten er om vi-formen kan analyseres som en sammensetning av jeg-intensjoner, eller om den er en egen grunnform. ⚠
Analysen som sier at en vi-intensjon ikke er noe utover et sett av jeg-intensjoner om å gjøre sin del, holdt sammen av gjensidig tro om hverandres hensikter og av at alle vet at alle vet dette. Styrken er sparsommeligheten: ingen nye slag mentale tilstander, ingen gruppesinn, bare individer og deres tro. ⚠
Synet at vi-intensjoner er en egen, grunnleggende form for intensjon som ikke lar seg bygge opp av jeg-intensjoner og gjensidig tro. Merk hvor Searle plasserer den: i hvert enkelt individs hode. Posisjonen postulerer ingen kollektiv bevissthet — den hevder at en enkeltperson kan ha en intensjon av formen «vi gjør X, og jeg gjør min del i det». ⚠
Standardinnvendingen er en klasse av moteksempler: koordinering uten fellesskap. To personer kan hver ha til hensikt å gjøre sin del, tro at den andre gjør sin, og vite at den andre tror det samme — uten at de gjør noe sammen. To konkurrenter som hver planlegger å utnytte den andres trekk, oppfyller alle vilkårene, og likevel samarbeider de ikke. Er moteksemplene gode, mangler den summative analysen nettopp det den skulle fange.
To personer bærer et tungt bord opp en trapp. Prøv den summative analysen på tilfellet, og finn ut hvor den eventuelt kommer til kort.
Der den kommer til kort. Endre nå ett trekk: A og B er uvenner og planlegger begge å slippe brått i tredje etasje for at den andre skal få bordet over foten. Hver har til hensikt å løfte sin ende, hver tror at den andre løfter sin, og begge vet dette om hverandre. Alle vilkårene i analysen er oppfylt. Men de bærer ikke bordet sammen — de utnytter hverandre parallelt.
Hva moteksempelet viser. Det som mangler, er ikke en tro til eller en hensikt til. Det er en annen form på hensikten: i det ekte tilfellet har hver av dem en intensjon om at vi skal få bordet opp, som deres egen løfting er en del av. Det er nettopp dette Searle hevder ikke lar seg bygge av jeg-intensjoner.
Motsvaret, for balansens skyld. Den summative teoretikeren kan skjerpe vilkårene: hver må ha til hensikt å gjøre sin del fordi den andre gjør sin, og hensiktene må være innbyrdes avhengige på en bestemt måte. Om de skjerpede vilkårene til slutt gjør jobben, eller om de bare skriver «vi-intensjon» med flere ord, er stridsspørsmålet.
Margnotat: legg merke til teknikken. Jeg testet analysen ved å konstruere et tilfelle der alle vilkårene er oppfylt og fenomenet likevel mangler. Det er standardformen for et moteksempel mot en foreslått analyse, og den er den samme du bruker mot Lockes minneteori i kap. 2.4 og mot Lewis' kausalanalyse i kap. 3.1.
Drøft hvor grensene for det mentale går: kan mentale tilstander strekke seg ut over den enkelte hjernen? Drøft med utgangspunkt i pensumtekstene.
- Å skrive «intensjonalitet» der man mener hensikt. Intensjonalitet med s er rettethet; intensjon med sj er hensikt. Feilen kommer i første setning og farger hele svaret. Dette er feil #3 — navnedropping uten innhold i sin reneste form: fagordet er på plass, men gjør ikke jobben sin.
- Å nevne «mental representasjon» uten å si hva som skiller representasjon fra samvariasjon. Poenget med analysen er å forklare hvordan en tilstand kan bomme. Uten feilrepresentasjonsproblemet er redegjørelsen tom.
- Å hevde at Clark og Chalmers mener bevisstheten strekker seg ut i notatboka. Tesen gjelder kognisjon — tro, hukommelse, problemløsning. De er uttrykkelig tilbakeholdne om fenomenal bevissthet. Dette er feil #2 — stråmann/feilframstilling: å tilskrive en tenker en konklusjon han ikke trakk, her i en variant som er lett å unngå og dyr å gjøre.
- Å framstille panpsykisme som at steiner har sjeler. Påstanden gjelder erfaringsmessig karakter i de enkleste bestanddelene, ikke tanker, ønsker eller hensikter hos mellomstore ting. Også dette er feil #2.
- Å presentere higher-order-teorier som en løsning på det vanskelige problemet. De forklarer bevissthet om en tilstand, ikke tilstandens fenomenale karakter. Kritikeren sier derfor at de svarer på et av de lette problemene; det er en helt legitim posisjon å forsvare dem, men da må du si at du gjør det.
- Å tilskrive Searle en gruppebevissthet i vi-intensjonene. Vi-intensjonen sitter i hvert enkelt hode; det er formen som er egenartet, ikke bæreren.
- Å gjengi randtemaene uten drøfting. Fire posisjoner ramset opp er feil #1 — referat uten drøfting, som alene gjør at oppgaven ikke når bestått-terskelen. Én posisjon med én navngitt innvending og en veiing er verdt mer enn fire som bare nevnes.
Begrepsbank (~3 min)
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
Disse fire kortene er den minste pakken som er verdt å ha med seg fra hele kapitlet.
Kan du bare fire ting herfra, ta disse: intensjonalitet er rettethet, ikke hensikt; extended mind gjelder kognisjon, ikke bevissthet; panpsykisme er ikke animisme; higher-order-teorier forklarer bevissthet om en tilstand, ikke tilstandens fenomenale karakter. Fire presisjoner, fire steder der de fleste bommer.
To former går igjen. Den ene er den rene S1-oppgaven om intensjonalitet: hva er den, og kan den forklares naturvitenskapelig? Den andre er den åpne S5-formen der ett randtema er navngitt i oppgaveteksten og skal drøftes med utgangspunkt i pensum. Ingen av dem krever at du kjenner litteraturen i bredden — de krever at du kan én posisjon presist og én innvending mot den.
Fordi settene i dagens format lar deg velge fire oppgaver av åtte. Et tema du kan litt om, utvider utvalget ditt; et tema du er blank i, snevrer det inn. Regnestykket er nøkternt: en halvtime her kjøper deg en ekstra mulig oppgave, mens den samme halvtimen brukt på qualia-komplekset kjøper deg litt mer sikkerhet i noe du alt kan. Er du usikker på kjernestoffet, gjør det siste. Sitter kjernestoffet, gjør det første.
Alle fire utvider et begrep som ellers holdes fast: sinnets utstrekning (extended mind), bevissthetens utbredelse (panpsykisme), bevissthetens lagdeling (higher-order) og intensjonalitetens bærer (vi-intensjoner). Ser du mønsteret, husker du dem lettere — og du kan bruke det i en åpen oppgave: hver av dem er et svar på at standardbildet av ett sinn, i ett hode, med én slags bevissthet, er for trangt.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av den aktuelle utdanningsinstitusjonen. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.