5.2 Superposisjon, Fourier-matching og ikke-homogene problemer
Superponer egenløsningene, match initialbetingelsen ved å lese av Fourier-koeffisienter, og reduser ikke-homogene problemer via en stasjonær løsning.
Kap. 5.1 ga deg egenverdiene og egenfunksjonene. Her legger vi dem sammen og treffer initialbetingelsen. Det er her flest studenter mister poeng — ikke fordi matematikken er tyngre, men fordi to feller ligger tett i tett: å regne et koeffisientintegral når svaret kunne leses av direkte, og å glemme å trekke fra den stasjonære løsningen når randbetingelsene ikke er null.
Tre delspørsmål går igjen: «finn løsningen som oppfyller », «hva nærmer løsningen seg når », og «reduser problemet med ikke-homogene randbetingelser til et homogent». Alle tre er dekket her.
Formelark-merking. Eksamen har hjelpemiddelkode C, så du har det utdelte formelarket og ditt eget A5-ark. Fra arket henter du reduksjonsformlene for delvis integrasjon og de trigonometriske identitetene — de står på det utdelte formelarket, så tren oppslaget, og du får bruk for begge. Selve superposisjonen, koeffisientformlene og reduksjonsgrepet må kunnes eller utledes aktivt.
Tidsbruk: 60 minutter lesetid i fire løkker à omtrent et kvarter. Med håndskriving blir det halvannen time. Pausepunktet er markert etter løkke 2.
Fra tidligere matematikkemner trengs bestemt integral og delvis integrasjon.
Kapitlet er forutsetning for kap. 5.5.
Én mode er ikke nok
I kap. 5.1 fant vi at varmelikningen på en stang med kalde ender har løsningene
Det er fine løsninger, men de har et problem: hver av dem starter med en helt bestemt temperaturprofil, nemlig en ren sinusbue. En ekte stang starter ikke slik. Den starter kanskje glovarm i midten og kald i endene, eller varm i den ene halvdelen og kald i den andre.
Redningen er at likningen er lineær. Legger du sammen to løsninger, får du en ny løsning. Legger du sammen uendelig mange med hver sin vekt, får du fortsatt en løsning — og nå har du nok frihetsgrader til å treffe hvilken som helst rimelig starttemperatur.
Men hvordan finner du vektene? Der har du allerede svaret: det er nøyaktig et Fourier-koeffisientproblem. Egenfunksjonene er de samme funksjonene som bygger en Fourier-sinusrekke, og vektene er de samme koeffisientene. Hele Del 3 var forberedelse til dette øyeblikket.
Kapitlet gjør fire ting: superponerer og leser av koeffisientene når det går raskt, regner koeffisientintegralet når det ikke går, håndterer ender som ikke holdes på null, og avslutter med grensen .
Løkke 1 — Superposisjon og den gratis avlesningen (~14 min)
Første halvdel av jobben er ren bokføring: skriv summen. Andre halvdel er å finne vektene, og noen ganger er de gratis.
en løsning, for alle konstanter , . Det samme gjelder en uendelig sum, så lenge den konvergerer pent nok.
Grunnen er at både derivasjon og randbetingelsene er lineære operasjoner. Er og , er også summen null i — og det er nettopp derfor randbetingelsene må være homogene før du superponerer.
Ved Dirichlet-rand er , og utviklingen er da nøyaktig en Fourier-sinusrekke. Ved Neumann-rand er den en Fourier-cosinusrekke med et konstantledd.
Ordet «formell» betyr at vi skriver rekka først og bekymrer oss for konvergensen etterpå. For de initialdataene som dukker opp på eksamen — stykkevis glatte funksjoner — konvergerer den, og de eksponentielle faktorene gjør den svært godt oppført for alle .
Merk hva som er hva: og er kjent fra kap. 5.1; det eneste som gjenstår, er .
Er initialbetingelsen allerede en endelig sum av egenfunksjoner, trenger du ikke integrere. Da leser du av koeffisientene ved å sammenlikne ledd for ledd.
Er for eksempel på med Dirichlet-rand, er , , og alle andre .
Dette er ikke en snarvei du «kan ta hvis du vil» — det er den riktige metoden når den er mulig, og fasitene bruker den. Å regne integralet i stedet er en tidsfelle som gir samme svar for tre ganger arbeidet.
Steg 2 — superponer.
Steg 3 — sett og sammenlikn. Da forsvinner alle eksponentialene, og
Sammenlikner vi ledd for ledd, ser vi at , , og alle andre . Ingen integraler.
Svar:
Kontroll — sett inn i likningen.
De er identiske, så er oppfylt.
Kontroll — randbetingelsene. fordi . Og . Begge oppfylt.
Kontroll — initialbetingelsen. . Oppfylt.
Observasjon som er verdt poeng. Leddet med dør ut som , altså seksten ganger raskere i eksponenten enn -leddet. Allerede ved er det andre leddet under en prosent av det første. Etter kort tid er en varmeprofil praktisk talt alltid en ren grunnmode.
(Innstegsoppgave — ren avlesning.) Egenfunksjonene på med Dirichlet-rand er , og likningen er . Skriv ned løsningen direkte for hver initialbetingelse.
a)
b)
c)
Bruk en trigonometrisk identitet fra det utdelte formelarket.
Løkke 2 — Når integralet må regnes (~16 min)
Er initialdataene noe annet enn en endelig sum av egenfunksjoner — et polynom, en konstant, en stykkevis lineær profil — må koeffisientene regnes ut. Da er du tilbake i Del 3, med de samme formlene.
Navnet sier hva det er: du matcher rekka mot en gitt funksjon, og verktøyet er Fourier-koeffisienter. Det finnes to veier — direkte avlesing når allerede er en sum av egenfunksjoner, ellers koeffisientintegralet.
Dette er nøyaktig koeffisientformelen for en Fourier-sinusrekke fra kap. 3.2 — den du får ved å utvide odde til . Du trenger altså ikke utlede noe nytt her; du gjenbruker Del 3.
Legg merke til faktoren , ikke : den kommer av halveringen ved odde utvidelse.
Egenfunksjonene lever på , men Fourier-teorien er bygget for symmetriske intervaller. Broen er den odde periodiske utvidelsen: utvid fra til ved , og deretter periodisk med periode .
Da blir alle cosinusledd null, og koeffisientene i den rene sinusrekka er nøyaktig over. Det er derfor formelen har en faktor 2 og bare integrerer over halve intervallet — hele apparatet står i kap. 3.2.
Steg 2 — kan koeffisientene leses av? Nei: er et andregradspolynom, ikke en sum av sinuser. Integralet må regnes.
Steg 3 — koeffisientintegralet.
Fra reduksjonsformlene på det utdelte formelarket, med :
Første integral mellom 0 og : siden faller sinusleddet bort i begge ender, og vi står igjen med .
Andre integral: sinusleddet faller bort igjen, og vi får
Til sammen:
Steg 4 — les av mønsteret. For like er , så alle partallsledd forsvinner. For odde er det 2, altså
Svar:
Kontroll — hvert ledd oppfyller likningen. For ett ledd er og ; like, så . Randen: . Oppfylt for hvert ledd, og dermed for summen.
Kontroll — treffer initialbetingelsen. Sett og . Venstre side: . Høyre side: , der fortegnene kommer fra De fire første leddene gir ; tar du med flere, kryper det mot . Stemmer.
Symmetrien det lønner seg å se. Funksjonen er symmetrisk om midtpunktet . Egenfunksjonene med like er antisymmetriske om midtpunktet, så de kan ikke bidra — og det er grunnen til at bare odde ledd overlever. Nevn dette i besvarelsen; det er et fullgodt argument for at partallsleddene er null, og det halverer arbeidet hvis du ser det først.
Pass særlig på hvilke moder initialbetingelsen svarer til.
Kommenter til slutt hvorfor rekka ikke kan konvergere mot 1 i endepunktene.
— naturlig pausepunkt —
Nå kan du superponere og matche. Det er nok til å løse en standard G-oppgave fra ende til annen. Resten av kapitlet handler om de to variantene som gjør oppgaven dyrere: ender som ikke er null, og likninger med et kildeledd. Tar du en pause her, skriv først ned de to koeffisientformlene fra hukommelsen.
Løkke 3 — Når endene ikke holdes på null (~15 min)
Superposisjon krever homogene randbetingelser. Holdes den ene enden på 20 grader, er de ikke homogene, og metoden bryter sammen på første linje. Løsningen er å trekke fra en fast profil først.
der og er konstanter.
Slike kan ikke superponeres direkte: legger du sammen to løsninger som begge er i venstre ende, blir summen . Derfor må problemet gjøres om før du gjør noe annet.
og , bestemmes av randverdiene. For og :
Fysisk er den lineære temperaturfordelingen stanga ender opp med etter lang tid: varmen strømmer jevnt fra den varme til den kalde enden.
Da er (fordi ikke avhenger av ) og (fordi ), så oppfyller samme varmelikning. Men på randen er
altså homogent. Og initialbetingelsen blir .
Løs med metoden fra løkke 1 og 2, og legg tilbake til slutt: . Hele grepet må kunnes — det står ikke på noe formelark.
og finn grensen når .
Steg 2 — reduser. Sett . Da er
Nå er randbetingelsene homogene, og vi er tilbake i standardproblemet.
Steg 3 — løs for . Dirichlet på : , , . Koeffisientene:
Fra reduksjonsformelen på det utdelte formelarket med :
Mellom 0 og 1: sinusleddet er null i begge ender (, ), og vi står igjen med . Altså
Steg 4 — sett sammen igjen.
Kontroll — likningen. Leddet har og , så det oppfyller likningen. Hvert rekkeledd har . Oppfylt.
Kontroll — randbetingelsene. I : og alle sinusledd er null, så . Oppfylt. I : og for alle , så . Oppfylt.
Kontroll — initialbetingelsen. Numerisk med 400 ledd i og gir , altså null. Oppfylt.
Grensen . Alle rekkeleddene har faktoren , som går mot null. Igjen står
Den stasjonære løsningen er nettopp det stanga nærmer seg. Det er derfor kalles stasjonær — den er både verktøyet og svaret på siste delspørsmål.
og angi likevektstemperaturen i midtpunktet .
a) Finn løsningen.
b) Hvor lang tid tar det før avviket fra likevekt er under én prosent av startavviket?
Løkke 4 — Kildeledd, langtidsgrenser og en eksamensoppgave (~15 min)
Siste variant: en likning med et ledd som produserer varme hele tiden, og spørsmålet om hva som skjer til slutt. Begge deler dukker opp som avsluttende delpunkt i G-oppgaven.
Fysisk: stanga varmes opp innenfra med konstant effekt, for eksempel av en elektrisk strøm.
Grepet er det samme som ved ikke-homogen rand: finn først en stasjonær løsning , altså en som oppfyller og randbetingelsene, og sett . Da faller kildeleddet bort, og oppfyller den homogene likningen.
der og bestemmes av randbetingelsene. Med blir resultatet
Legg merke til at profilen buer oppover når : midten blir varmest, siden varmen der har lengst vei ut.
Grensen løsningen nærmer seg etter lang tid. Alle moder med har faktoren , som går mot null. Igjen står bare det som ikke er dempet:
- ved Dirichlet-rand: den stasjonære løsningen (som er null hvis randbetingelsene er null);
- ved Neumann-rand: konstanten , altså middelverdien av initialtemperaturen.
Et delspørsmål av typen «hva nærmer seg når » er derfor nesten alltid gratis poeng — svaret er ett ledd i rekka du allerede har skrevet.
Fordi vokser som , dør ledd nummer ut som . Forholdet mellom ledd 2 og ledd 1 er
som synker eksponentielt. Etter kort tid ser enhver løsning ut som én ren grunnmode ganger en avtakende faktor — det er derfor varmeprofiler alltid ser glatte og enkle ut.
Med andre ord: ingen varme slipper ut, så det totale varmeinnholdet holder seg. Det er nøyaktig derfor -leddet ikke dør ut, og det gir deg en gratis kontroll: grensen når må være middelverdien av .
1. Er randbetingelsene ikke-homogene, eller er det et kildeledd? Finn og sett .
2. Sett og separer med .
3. Behandl alle tre -tilfellene og finn egenverdier og egenfunksjoner.
4. Løs -likningen for hver egenverdi.
5. Superponer, og bestem koeffisientene ved å matche — les av hvis mulig, ellers koeffisientintegral.
6. Legg tilbake, kontroller ved innsetting, og les av grensen når .
Denne rekkefølgen er hele G-sjangeren. Den drilles fra ende til annen i kap. 5.5.
a) Skriv initialbetingelsen som en sum av egenfunksjoner.
b) Finn løsningen.
c) Bestem grensen når , og kontroller den mot middelverdien av initialtemperaturen.
Med :
Egenfunksjonene ved Neumann-rand på er og (fra kap. 5.1). Initialbetingelsen er altså allerede en sum av egenfunksjoner: konstanten 7 og moden med vekt 3.
b) Løsningen. Egenverdiene er og , med tidsfaktorer og . Superposisjon:
Fra a) leser vi av , , alle andre null. Med :
Kontroll — likningen.
Like, så er oppfylt.
Kontroll — randbetingelsene. . I : . I : . Begge oppfylt.
Kontroll — initialbetingelsen. , som er nettopp det oppgitte. Oppfylt.
c) Grensen. Leddet går mot null, så
Kontroll mot middelverdien. Stanga er isolert, så middeltemperaturen er bevart:
Grensen stemmer med middelverdien, som den må.
Hva som gir uttelling. Delpunkt a) er verdt like mye som b) her, fordi identiteten er selve nøkkelen: uten den ser initialdataene ikke ut som en egenfunksjonssum, og en student som går rett på koeffisientintegralet bruker ti minutter ekstra på å komme til samme sted. Delpunkt c) er gratis hvis du kjenner regelen om at Neumann-rand bevarer middelverdien — og kontrollen med integralet tar ett minutt og sikrer poenget.
og finn likevektstemperaturen i midtpunktet.
a) Finn løsningen.
b) Hvor lang tid går det før andre ledd er under én prosent av det første, målt som forholdet mellom amplitudene?
c) Forklar hvorfor svaret i b) ikke avhenger av koeffisientene foran sinusene.
Å superponere med ikke-homogene randbetingelser. Er , kan du ikke legge sammen løsninger — summen får randverdi 20. Finn og sett først, før du gjør noe annet. Dette er en feil som ødelegger hele oppgaven, ikke bare ett delpunkt.
Å bruke feil egenfunksjonsbasis ved Neumann-rand. Isolerte ender gir cosinuser og et konstantledd. Bruker du sinuser, treffer du aldri initialbetingelsen, og du mister leddet som overlever grensen.
Å glemme konstantleddet . Ved Neumann-rand er det ofte det viktigste leddet i hele svaret, siden det er det eneste som ikke dør ut. Og husk at har faktoren , ikke .
Å lese feil når intervallet ikke er . Egenfunksjonene er . Står det på et intervall med , er det mode , ikke . Skriv alltid initialdataene på formen før du leser av.
Å putte inn i egenverdiene. Diffusiviteten hører hjemme i eksponenten , aldri i selv.
Å svare på -spørsmålet uten å se på hvilke ledd som overlever. Ved Dirichlet-rand med nullrand går alt mot null; med ikke-homogen rand går det mot ; ved Neumann-rand går det mot middelverdien. Tre ulike svar — les av hvilken situasjon du er i.
Å hoppe over kontrollen. Å sette den ferdige løsningen inn i likningen, i begge randbetingelsene og i initialbetingelsen tar tre minutter og fanger nesten alt. På eksamen gir selve kontrollen dessuten uttelling.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.