5.1 Separasjon av variable — varmelikningen og de tre $k$-tilfellene
Emnets tyngste enkeltoppgave: sett $u=F(x)G(t)$, del i to ODE-er, og behandl **alle tre** tilfellene $k>0$, $k=0$, $k<0$ for å finne egenverdiene.
Oppgavene i denne sjangeren merkes med bokstaven G. Boka bruker bokstavene A til S som korte navn på de nitten oppgavetypene som går igjen på settene; G er separasjon av variable. Bokstaven forklares første gang den brukes i hvert kapittel, så du trenger ikke pugge alfabetet.
Dette kapitlet dekker den første halvdelen av G-oppgaven: å sette , dele likningen i to vanlige differensiallikninger, og finne hvilke verdier av separasjonskonstanten som gir løsninger som ikke er null. Andre halvdel — å legge sammen løsningene og treffe initialbetingelsen — kommer i kap. 5.2.
Det som skiller midtsjiktet fra toppsjiktet her, er én ting: at alle tre tilfellene for separasjonskonstanten behandles eksplisitt. Løsningsforslagene skriver dem alle tre ut, hver gang. Hopper du over to av dem fordi du «vet» hvilket som virker, mister du poeng selv om sluttsvaret stemmer.
Formelark-merking. Eksamen har hjelpemiddelkode C: du får utdelt et formelark sammen med oppgavesettet, og du har med ditt eget håndskrevne A5-ark. Ingenting i dette kapitlet står på det utdelte formelarket. Hele separasjonsprosessen, de tre tilfellene og egenverdiene må kunnes eller utledes aktivt. Det du derimot får bruk for fra arket, er trigonometriske identiteter og — i neste kapittel — reduksjonsformlene for delvis integrasjon; de står på det utdelte formelarket, så tren oppslaget.
Tidsbruk: 70 minutter lesetid fordelt på fire løkker à omtrent et kvarter. Ganger du 1,5 fordi du skriver av for hånd, blir det nesten to timer. Del gjerne over to økter — pausepunktet er markert midtveis.
Fra tidligere matematikkemner forutsettes: partiell derivasjon, og at du kan løse de to enkleste andreordens lineære differensiallikningene med konstante koeffisienter — og — samt den enkleste førsteordens, . Trenger du å friske opp dette, ligger det fem korte oppgaver i repetisjonsboksen nederst. Gjør dem før du leser videre; de er selve håndverket i kapitlet.
Sist du var her. De tre løsningsformene du kommer til å bruke i hver eneste oppgave:
Legg merke til den midterste: den kan også skrives , og de to formene er like gode. Hyperbelformen er som regel raskest her, fordi og gjør randbetingelsen i til én linje.
Kapitlet er forutsetning for kap. 5.2, kap. 5.3 og kap. 5.5.
En stang som kjøles ned
Ta en metallstang på en meter, varm den ujevnt, og hold begge endene i isvann. Hva skjer? Temperaturen jevner seg ut innenfra, de skarpe toppene forsvinner først, og til slutt er hele stanga like kald som endene. Det tar tid, og det tar mest tid på midten.
Den prosessen beskrives av varmelikningen, og den er en likning i to variabler samtidig: posisjonen langs stanga og tiden . Det gjør den vanskeligere enn alt du har møtt til nå — en vanlig differensiallikning har bare én variabel.
Grepet som løser den, er nesten uanstendig enkelt: gjett at temperaturen kan skrives som en funksjon av ganger en funksjon av . Altså at formen på temperaturprofilen langs stanga holder seg lik, og at bare høyden på den synker med tida. Det er ikke sant for en vilkårlig starttemperatur — men det er sant for noen spesielle profiler, og de spesielle kan legges sammen til alle de andre. Det er hele ideen.
Samme grep virker på svingende gitarstrenger, på spenningsfordelingen i en plate og på diffusjon av et fargestoff i vann. Får du separasjon av variable til å sitte, har du nøkkelen til den dyreste oppgaven på settet.
Kapitlet gjør fire ting i denne rekkefølgen: setter opp likningen og ansatsen, deler den i to og går gjennom alle tre tilfellene for separasjonskonstanten, gjør det samme med isolerte ender i stedet for kalde ender, og avslutter med en eksamensoppgave der de to randbetingelsene er av hver sin type.
Løkke 1 — Likningen, randen og ansatsen (~15 min)
Vi begynner med å bli enige om hva som er gitt og hva som skal finnes. Halvparten av feilene i denne sjangeren gjøres før man har regnet en eneste linje, ved å lese randbetingelsene feil.
En likning som knytter sammen de partielle deriverte av en funksjon av flere variabler.
Et eksempel er , der og fotskriften betyr partiell derivasjon: og .
Forkortelsen PDE kommer fra engelsk, partial differential equation. En likning med bare én variabel kalles til forskjell en vanlig differensiallikning, ODE.
Her er temperaturen i punktet ved tiden . Én tidsderivert på venstre side, to romderiverte på høyre — den asymmetrien er hele grunnen til at varme jevner seg ut i stedet for å svinge.
Intuisjon for høyresiden: måler krumningen. Er profilen krum nedover (en topp), er og temperaturen synker. Er den krum oppover (en bunn), stiger den. Toppene faller, bunnene stiger, alt jevner seg ut.
Materialkonstanten foran i varmelikningen. Den sier hvor raskt varme sprer seg: stor betyr rask utjevning, liten betyr treg.
Den skrives som et kvadrat med vilje, for å minne om at den alltid er positiv. I oppgaver er den bare et tall — står det , er .
Merk: i kap. 5.3 betyr noe litt annet, nemlig bølgefarten i bølgeligningen. Symbolet er det samme, men rollen er ikke.
En betingelse på hva som skjer i endene av intervallet, for alle tider.
For en stang på er randen de to punktene og . En randbetingelse er en opplysning om eller i disse punktene, gyldig for alle .
Randbetingelsene er det som avgjør hvilke løsninger som finnes i det hele tatt. Bytter du dem, bytter du hele svaret.
Fysisk: begge endene av stanga holdes på en fast temperatur, her null. Tenk isvann. Uttalen er «diriklé»; betingelsen er oppkalt etter matematikeren Peter Gustav Lejeune Dirichlet.
Fysisk: ingen varme slipper ut gjennom endene — stanga er isolert. Varmestrømmen er proporsjonal med , så betyr null strøm.
Denne typen gir cosinus der Dirichlet gir sinus, og det er en av de feilene som koster mest på eksamen. Uttalen er «nøjman».
Randbetingelsene gjelder for alle tider i to punkter; initialbetingelsen gjelder i alle punkter til én tid. Ikke bland dem — de brukes på helt forskjellige steder i regningen. Randbetingelsene brukes i dette kapitlet; initialbetingelsen først i kap. 5.2.
En randbetingelse med null på høyre side, altså eller i randpunktet.
Det er homogeniteten som gjør separasjon mulig: er og to løsninger som begge er null på randen, er også summen null på randen. Med i stedet ville summen blitt 10, og hele metoden bryter sammen.
Ikke-homogene randbetingelser finnes på eksamen, men de gjøres om til homogene først. Det er tema i kap. 5.2.
Løsningen — funksjonen som er null overalt.
Den oppfyller varmelikningen og alle homogene randbetingelser, uansett. Den er derfor alltid en løsning, og alltid uinteressant. Når en oppgave ber om «alle ikke-trivielle løsninger», betyr det: alle løsninger unntatt denne.
Halve arbeidet i dette kapitlet består i å vise at to av de tre tilfellene for separasjonskonstanten bare gir den trivielle løsningen. Det er ikke bortkastet arbeid — det er nettopp det som gir poeng.
Ordet ansats er tysk og betyr «angrep» eller «forsøk». Det er ikke en påstand om at alle løsninger har denne formen — det er et forsøk som viser seg å gi nok løsninger til at resten kan bygges av dem.
Merk symbolvalget: her er en funksjon av . I Del 2 betyr Laplace-transformen av . Samme bokstav, helt ulik rolle — hold dem fra hverandre.
og vis at den deler seg i to vanlige differensiallikninger, én for og én for .
Steg 2 — sett inn.
Steg 3 — samle på den ene siden og på den andre. Del på (vi ser bort fra de punktene der eller er null — det er greit, fordi vi bare leter etter ikke-trivielle løsninger):
Steg 4 — argumentet som gir konstanten. Venstre side avhenger bare av . Høyre side avhenger bare av . Skal de være like for alle og alle , må begge være den samme konstanten — for holder du fast og varierer , kan ikke høyresiden endre seg, og da kan ikke venstresiden det heller.
Vi kaller konstanten :
Steg 5 — les av de to likningene.
Ferdig. Vi har byttet én partiell differensiallikning mot to vanlige, og begge er av en type du kan løse.
Om fortegnet. Vi valgte og ikke . Det er et rent bokholderivalg, men det må være konsekvent, og du må si hvilket du bruker. Med vårt valg er det tilfellet som gir de interessante løsningene, og blir da , altså noe som dør ut med tida — akkurat som varme skal. Andre bøker legger minustegnet motsatt vei og får de interessante løsningene for . Begge er riktige; det som er galt, er å bytte underveis. Denne boka bruker hele veien.
(Innstegsoppgave — ren avlesning.) Sett og skriv opp de to vanlige differensiallikningene, med konvensjonen . Ikke løs dem.
a)
b)
c)
Løkke 2 — De tre tilfellene for (~20 min)
Nå har vi og to randbetingelser. Spørsmålet er hvilke verdier av som gir en som ikke er null overalt. Svaret avhenger av fortegnet til , og derfor må alle tre mulighetene sjekkes. Dette er kjernen i hele sjangeren.
Konstanten er ukjent når du starter. Randbetingelsene er det som til slutt plukker ut hvilke som er tillatt.
Merk: bokstaven brukes bare som separasjonskonstant i denne boka, og bare i Del 5. På det utdelte formelarket brukes samme bokstav om tidssteget i differansemetoder; der skriver denne boka i stedet, nettopp for å unngå kollisjonen.
Dette er ikke et vanlig initialverdiproblem, der to opplysninger i samme punkt gir én entydig løsning. Her er opplysningene fordelt på hver sin ende, og da kan det hende at den eneste løsningen er — med mindre er akkurat riktig. Nettopp derfor får vi bare noen tillatte -verdier, ikke alle.
- er , skriver vi og får svingninger: ;
- er , står det , og vi får en rett linje: ;
- er , skriver vi og får hyperbelfunksjoner: .
Tre helt ulike funksjonsfamilier. Du kan ikke behandle dem under ett, og du kan ikke vite på forhånd hvilken som overlever randbetingelsene — det avhenger av hvilke randbetingelser du har fått. Derfor sjekkes alle tre, hver gang, og derfor gir det poeng å skrive dem ut.
Intuisjon: sinus og cosinus kan bli null flere ganger, så de har en sjanse til å treffe null i begge ender. En rett linje som er null i to punkter, er null overalt. Og og er null i høyst ett punkt hver, så de klarer det heller ikke. Det er hele forklaringen på hvorfor Dirichlet-randen ender opp med sinus.
Dette er tilfellet som gir de ikke-trivielle løsningene ved både Dirichlet- og Neumann-rand, fordi en svingning kan treffe null (eller ha vannrett tangent) i to punkter samtidig.
Tidsfaktoren blir , altså — en eksponentiell demping. Jo høyere , jo raskere dør moden ut.
Ved Dirichlet-rand gir dette bare den trivielle løsningen: og tvinger .
Ved Neumann-rand er det motsatt: , så gir bare , mens står fritt. Da overlever , en konstant — en helt ekte løsning som svarer til den jevne middeltemperaturen.
Dette er tilfellet folk hopper over, og det er nettopp det som noen ganger er det viktigste.
Ved homogen rand gir dette alltid bare den trivielle løsningen. Grunnen er at er null bare i og aldri er null: hyperbelfunksjonene vokser monotont og kan ikke komme tilbake til null.
Tidsfaktoren ville dessuten blitt , altså en temperatur som vokser uten grense. Det er fysisk urimelig for en stang med kalde ender, og det er et godt kontrollargument å nevne — men det er ikke et bevis, og sensor vil se regningen.
En verdi av separasjonskonstanten som gir en ikke-triviell løsning av randverdiproblemet for .
De tillatte verdiene kommer i en uendelig følge og nummereres Ordet er lånt fra lineær algebra: randverdiproblemet er en slags egenverdilikning der den dobbeltderiverte spiller rollen til matrisen.
Den tilhørende ikke-trivielle løsningen .
Egenfunksjonen er bare bestemt opp til en konstant faktor: er en løsning, er det også. Derfor skriver vi den alltid i enklest mulig form, uten konstant foran — konstanten hentes inn igjen i kap. 5.2, når initialbetingelsen skal treffes.
Behandle alle tre tilfellene for separasjonskonstanten.
Randbetingelsene gjelder for alle , og (ellers er triviell), så tvinger . På samme måte . Randverdiproblemet er dermed
Tilfelle 1: . Da er , så .
Fra : . Fra : , altså .
Bare — triviell løsning, forkastes.
Tilfelle 2: . Skriv med . Da er , så
Fra : siden og får vi .
Fra : . Men , og er strengt positiv for positive argumenter, så . Altså .
Bare — triviell løsning, forkastes.
Tilfelle 3: . Skriv med . Da er
Fra : , siden og . Altså .
Fra : . Vi kan ikke ha (det ville gitt triviell løsning), så vi må ha
Egenverdier og egenfunksjoner:
Tidsfaktoren. Med blir , altså .
Produktløsningene:
Kontroll — sett inn i likningen. Med :
De er like, så er oppfylt.
Kontroll — sett inn i randbetingelsene. og , siden for alle heltall . Begge er oppfylt.
Merk hvorfor ikke er med: det ville gitt , altså , som vi allerede har forkastet. Og negative gir bare , altså samme egenfunksjon med motsatt fortegn — ingen ny løsning.
Avgjør, uten å regne ut hele randverdiproblemet, om tilfellet gir en ikke-triviell . Begrunn hver med én linje.
a) ,
b) ,
c) ,
ved å behandle alle tre tilfellene for separasjonskonstanten eksplisitt.
— naturlig pausepunkt —
Du har nå selve kjernen: ansatsen, de to ODE-ene, og de tre tilfellene. Tar du en pause her, start neste økt med å skrive ned fra hukommelsen hva blir i hvert av de tre tilfellene. Klarer du det uten å bla, sitter halve G-oppgaven.
Løkke 3 — Isolerte ender gir cosinus (~17 min)
Alt vi har gjort til nå, gjelder en stang med kalde ender. Bytt til en isolert stang, og både egenfunksjonene og listen over overlevende tilfeller endrer seg. Regningen er den samme; det er avlesingen som er ny.
Tellingen starter på . Tilfellene og gir bare den trivielle løsningen.
Dette resultatet må kunnes — det står ikke på det utdelte formelarket. Men skriv aldri bare svaret på eksamen: veien dit, med alle tre tilfellene, er der poengene ligger.
og i tillegg med .
Egenverdiene er tallmessig de samme som ved Dirichlet-rand — men egenfunksjonene er cosinuser, og listen begynner på i stedet for . Det ekstra leddet er middeltemperaturen, og det er den eneste komponenten som ikke dør ut med tida.
Behandle alle tre tilfellene, og kommenter fysisk hva den ekstra løsningen betyr.
: , så . Begge randbetingelsene sier , og er fri. Vi får
Da er , altså konstant. Ikke-triviell løsning: . Denne overlever — i motsetning til ved Dirichlet-rand.
, : , så
Fra : , altså . Fra : , og siden og må . Triviell — forkastes.
, : , så
Fra : , altså . Da er og .
Fra : . Vi kan ikke ha , og , så
Egenverdier og egenfunksjoner:
Tidsfaktoren: for , og konstant.
Produktløsningene:
Kontroll ved innsetting. For : og , så . Randen: , som er null både i (der ) og i (der ). Oppfylt. For er , som trivielt oppfyller både likningen og randbetingelsene.
Fysisk tolkning. En isolert stang kan ikke miste varme. Alle svingende moder dør ut med tida, men middeltemperaturen kan ikke forsvinne noe sted — den blir liggende som den konstante løsningen . Til slutt er stanga jevnt varm på nøyaktig gjennomsnittstemperaturen den startet med. At overlever, er altså ikke en teknisk kuriositet; det er energibevarelse.
Behandle alle tre tilfellene, og skriv opp både og .
Bruk formen med og , og gjør det så vis også med formen , slik at du har begge veier i verktøykassa.
Løkke 4 — Blandet rand, og en oppgave på eksamensnivå (~18 min)
Den varianten som skiller seg mest ut, er den der de to endene har hver sin type randbetingelse: én ende holdes kald, den andre er isolert. Da blir egenverdiene halvtall ganger , og det er en detalj det er lett å bomme på under tidspress.
For hver egenverdi hører det en egen dempingsrate: .
To ting er verdt å merke seg. For det første dør høye moder mye raskere enn lave, siden vokser som — etter kort tid er bare den laveste moden igjen, og det er derfor varmeprofiler blir glatte. For det andre er faktoren bare i tidsfaktoren; den påvirker aldri egenverdiene.
a) Sett og utled de to vanlige differensiallikningene, med tydelig fortegnskonvensjon.
b) Finn alle egenverdier og egenfunksjoner ved å behandle alle tre tilfellene for separasjonskonstanten.
c) Skriv opp produktløsningene, og kontroller ved innsetting at den første av dem oppfyller både likningen og begge randbetingelsene.
Venstre side avhenger bare av , høyre bare av ; da må begge være samme konstant, som vi kaller :
Randbetingelsene overføres til : siden for alle og , er . Og gir .
b) De tre tilfellene.
Tilfelle . , . Fra : . Fra : . Bare triviell løsning — forkastes.
Tilfelle . Sett , . Da er og .
Fra : , så og .
Fra : . Men er alltid minst 1, og , så . Bare triviell løsning — forkastes.
Tilfelle . Sett , . Da er .
Fra : , så og .
Fra : . Med og må
altså
Egenverdier og egenfunksjoner:
De fire første -verdiene er , , , — bare odde multipler. Det er signaturen på blandet rand.
c) Produktløsningene. Med :
Kontroll for , altså :
De er identiske, så er oppfylt.
Randen ved : . Oppfylt.
Randen ved : , og i blir . Oppfylt.
Hva som gir uttelling her. Delpunkt a) er de mekaniske poengene: alle som setter inn produktet og deler riktig, får dem. Delpunkt b) er der midtsjiktet og toppsjiktet skiller lag — ikke på svaret, men på om alle tre tilfellene er skrevet ut med en begrunnelse hver. Og delpunkt c) er gratis poeng som svært mange lar ligge: det tar to minutter å sette løsningen inn i likningen og i begge randbetingelsene, og det avslører nesten enhver regnefeil du måtte ha gjort tidligere.
a) Finn egenverdier og egenfunksjoner ved å behandle alle tre tilfellene.
b) Sammenlikn resultatet med eksempelet over: hva er likt, og hva er byttet om?
Hint om strategi: du kan enten regne direkte, eller flytte intervallet.
a) Utled de to vanlige differensiallikningene.
b) Forklar hvorfor arbeidet med de tre -tilfellene er nøyaktig det samme som for varmelikningen.
c) Løs -likningen for en egenverdi , og beskriv med ord hvordan løsningen oppfører seg i tid.
Feil fortegnskonvensjon på . Denne boka setter , slik at er tilfellet som overlever. Bruker du en annen kilde med motsatt konvensjon og blander de to midt i en oppgave, får du egenverdier med feil fortegn og en tidsfaktor som vokser i stedet for å dø ut. Velg én konvensjon, skriv den ned i første linje, og hold deg til den.
Å blande sinus og cosinus mellom Dirichlet og Neumann. Kalde ender () gir sinus. Isolerte ender () gir cosinus. Tenk på det som «null i endene» mot «flat i endene», så husker du det uten å pugge.
Å glemme ved Neumann-rand. Der er den konstante løsningen en helt ekte egenfunksjon, og den er som regel det viktigste enkeltleddet i svaret, fordi den er den eneste som overlever når . Ved Dirichlet-rand skal den derimot forkastes.
Å oversette randbetingelsene feil. betyr for alle , og siden følger . Ta med den ene setningen — det er en logisk trinn sensor ser etter, og den koster ti sekunder.
Å putte inn i egenverdiene. Diffusivitetskonstanten står i -likningen, aldri i -likningen. Egenverdiene avhenger bare av intervallengden og randtypen. Konstanten dukker først opp i eksponenten .
Å bruke intervallengden feil når intervallet ikke starter i null. På er lengden 2, ikke 1. Egenverdiene er der er lengden.
Å la være å kontrollere. Det tar to minutter å sette den ferdige inn i likningen og i begge randbetingelsene. Gjør det alltid — det er den eneste sjekken som fanger både fortegnsfeil og feil egenverdi, og på eksamen gir selve kontrollen ofte uttelling i seg selv.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.