7.3 Den lange linjen gjennom sju trinn

Margnotat: tendensen navngis i første setning, og den navngis som en bevegelse mellom to poler, ikke som et tema. Det er dette valget som gjør at de to siste leddene blir mulige å skrive.

Tendensen. Jeg følger spenningen mellom to måter å søke kunnskap om mennesket på: å tolke det som er sagt og gjort, og å forklare det ved noe som gjelder mer allment. Spørsmålet mitt er om denne spenningen har en retning gjennom de sju periodene, eller om den svinger. Jeg holder billedkunst og litteraturhistorie utenfor, og bruker kunnskapssynet og synet på fortiden som mine to kolonner.

Margnotat: «planken» — de sju stikkordene — skrives ut på under 150 ord og gjentas ikke senere. Leseren har nå kartet, og resten av teksten kan bruke det uten å forklare seg.

De sju trinnene i stikkord: antikken — de to historikerne · middelalderen — hendelsen lest inn i en plan · renessansen — prøvingen av teksten · opplysningstiden — én vitenskap for alt · romantikken og historismen — hver tid på sine egne premisser · 1900-tallet — jakten på drivkreftene · etter 1970 — framstillingen selv som gjenstand.

Antikken. Begge polene er der fra begynnelsen. Den ene måten å skrive om fortiden på er bred og etnografisk, åpen for det fremmede og villig til å gjengi en usikker fortelling som usikker; den andre er stram og politisk, opptatt av det som kan etterprøves, og villig til å forkaste det som ikke kan det. Herodot og Thukydid er ikke to stadier, de er to samtidige svar. Det betyr at spenningen ikke oppstår underveis i historien — den er der i det øyeblikket noen begynner å skrive om fortiden i det hele tatt.

Middelalderen. Tolkningssiden er sterk og forklaringssiden svak, men ikke fordi noen har vunnet en strid: kunnskapen begrunnes i autoritative tekster, og en hendelse forstås ved å leses inn i en plan med retning og mål. Det som endrer seg fra antikken, er hva tolkningen sikter mot. Der antikkens historieskrivere tolket for å forstå hva som skjedde, tolker middelalderens lærde for å forstå hva det betyr — og forklaring i betydningen «årsak som gjelder generelt» har ingen naturlig plass i en verden der meningen ligger i planen.

Renessansen. Her får tolkningssiden et redskap den ikke hadde: teksten prøves. Hvem skrev den, når, i hvilken hensikt? Endringen fra middelalderen er at autoriteten ikke lenger avgjør — den samme teksten står, men spørsmålet til den er snudd. Og i denne prøvingen ligger et frø til forklaringssiden også: å avdekke at et dokument er yngre enn det utgir seg for, er et resonnement fra kjennetegn til konklusjon, av samme type som den senere naturvitenskapen skal bygge på.

— naturlig pausepunkt —

Margnotat: her er endringssetningen den viktigste i avsnittet. Legg merke til at hvert trinn sier hva som endret seg fra det forrige, ikke hva som er typisk for perioden.

Opplysningstiden. Forklaringssiden får sitt sterkeste program: mennesket kan resonnere seg fram til kunnskap, samfunn gjennomløper de samme stadiene i samme rekkefølge, og all kunnskap hører i prinsippet til én vitenskap med felles metode. Endringen fra renessansen er at prøvingen av enkelttekster nå settes inn i en ambisjon om det allmenne. Tolkningssiden forsvinner ikke, men den får en underordnet rolle: det særegne er interessant først når det kan plasseres på en stige.

Romantikken og historismen. Pendelen slår tilbake, og den slår hardt. Kravet blir at hver tid skal forstås ut fra sine egne forutsetninger, ikke måles mot nåtidens, og at det historisk spesifikke er verdt å studere i seg selv. Endringen fra opplysningstiden er at stigen fjernes: det som var lavere trinn, blir andre svar. Det er også her humaniora blir et eget felt, institusjonelt og i selvforståelse — og det er ikke tilfeldig at feltet konstituerer seg nettopp når tolkningssiden formulerer et eget program.

1900-tallet. Forklaringssiden kommer tilbake i ny drakt. Strukturalisme, positivisme og de nye samfunnsvitenskapene legger press på de historiske fagene, og det blir viktig å identifisere historiens drivkrefter, delvis på bekostning av det spesifikke for hver periode, nasjon og kultur. Den klassiske kildekritikken og arkivstudiene blir både erstattet og supplert av nye metoder — topografi og geografi, etnografi, sammenligning, statistikk. Endringen fra historismen er dermed ikke at tolkningen forkastes, men at spørsmålene den skal svare på, blir større enn enkelttilfellet.

Etter 1970. Nå blir framstillingen selv gjenstand for analyse: fortiden lar seg ikke gjengi direkte, framstillingen har egne virkemidler, og forskerens posisjon er del av resultatet i stedet for en feilkilde som skal fjernes. Endringen fra 1900-tallet er at tolkningssiden nå retter seg mot faget selv og ikke bare mot kildene. Samtidig lever forklaringssiden videre, blant annet i metoder som teller forekomster i store tekstmengder — og der er spørsmålet igjen hva et mønster kan bety.

— naturlig pausepunkt —

Margnotat: leddet om hva som består og hva som skifter, leser de sju trinnene på tvers. Legg merke til at det finner et mønster ingen av trinnene viste alene.

Hva består, og hva skifter. Selve spenningen består i alle sju trinnene: i hver periode finnes både en side som vil tolke det enkelte og en side som vil forklare ved det allmenne. Det som skifter, er tre ting. Styrkeforholdet skifter, og det gjør det ikke gradvis, men i motbevegelser: hver gang den ene siden formulerer et sterkt program, formulerer den andre et svar. Hva som teller som belegg skifter — autoritative tekster, prøvde dokumenter, allmenne lovmessigheter, arkivmateriale, statistikk. Og hvem striden føres mellom skifter: fra to måter å skrive historie på, via to fakulteter, til to posisjoner inne i samme fag.

Margnotat: landingen velger én av de tre formene og oppgir belegget for valget. Den sier også hva som ville endret konklusjonen — det er selvstendighet i den formen karakterskalaen faktisk måler.

Linje, pendel eller brudd? Jeg lander på pendel, med ett forbehold. Belegget for pendelen er at begge poler er til stede i alle sju trinnene, og at bevegelsene kommer som svar på hverandre — historismen er et svar på opplysningstiden, 1900-tallets retninger et svar på historismen. Belegget mot en linje er at ingen av polene forsvinner. Belegget mot et brudd er at tiden etter 1970 stiller det samme spørsmålet som renessansen gjorde, om enn til et annet objekt: hva slags tekst er dette, og hva kan den brukes til? Forbeholdet er at pendelen ikke svinger tilbake til samme punkt: hver runde tar med seg det forrige rundes redskaper. Skulle noen vise meg at en av polene faktisk er fraværende i ett av de sju trinnene, ville jeg måttet vurdere bruddformen på nytt.

Stikkordene: filosofi og litteratur · teologi og juss · naturvitenskapen kommer · enhetsvitenskapen visker ut · feltet konstituerer seg · samfunnsvitenskapene · det tverrfaglige og det digitale.

Antikken. Kunnskapen om mennesket ligger tett på filosofien og på litteraturen, og grensen er ikke institusjonell — den går mellom sjangre og mellom skoler rundt enkeltlærere. Dannelsen, humanitas, er det som avgrenser et «vi», ikke et fagområde. ⚠ Her, som i de tre neste trinnene, må du unngå å skrive «humaniora» som om feltet fantes: det gjør det ikke.

Middelalderen. Grensen flytter seg og blir skarpere: de tyngste spørsmålene og de sikreste metodene ligger hos teologien og jussen, og kunnskapen om mennesket har sin plass under dem. Endringen fra antikken er at institusjonene nå er formelle — klostre og universiteter — og at grensen dermed for første gang er tegnet inn i en organisasjon.

Renessansen. En ny nabo dukker opp: undersøkelsen av naturen begynner å bli noe annet enn undersøkelsen av tekster. Samtidig utvikler tekstarbeidet en egen kompetanse — prøvingen av kilder — som ikke lånes fra teologien. Endringen er at grensen for første gang går mot noe som ligner det vi i dag kaller naturvitenskap.

Opplysningstiden. Grensen viskes ut, i prinsippet: enhetsvitenskapen hevder at all kunnskap hører til én vitenskap med felles metode. Endringen er dramatisk og kortvarig, og den er verdt å merke seg fordi den viser at grensen ikke er naturgitt — noen har ment at den ikke burde finnes.

Romantikken og historismen. Grensen tegnes opp igjen, og nå fra innsiden: kravet om at hver tid må forstås på sine egne premisser, er samtidig et krav om en egen metode. Det er her feltet blir et eget felt, med egne institusjoner, egne metoder og en egen selvforståelse. Endringen fra opplysningstiden er at grensen nå begrunnes med gjenstandens egenart og ikke med tradisjon.

1900-tallet. Den viktige naboen er ikke lenger naturvitenskapen, men samfunnsvitenskapene, som stiller de samme spørsmålene med andre metoder. Endringen er at presset kommer fra et felt som også studerer mennesket — og at grensen derfor må trekkes på metode, ikke på gjenstand.

Etter 1970. Grensene blir gjennomtrengelige begge veier: fag låner metoder fra hverandre, og tverrgående arbeid blir vanlig. Samtidig kommer en ny nabo, den digitale, som studerer menneskeskapt materiale med kvantitative metoder — og spørsmålet fra renessansen kommer tilbake i ny form: hva slags kompetanse kreves for å tolke det verktøyet leverer? Dette møter du i kap. 6.1.

Består og skifter. Det som består, er at grensen alltid går mot noe bestemt, og at feltet definerer seg gjennom hva det ikke er. Det som skifter, er naboen — og hver ny nabo tvinger fram en ny begrunnelse for grensen. Landing: dette ser mest ut som en linje, men ikke en linje mot større selvstendighet: den går mot stadig mer eksplisitte begrunnelser. Feltet vet i dag hvorfor det er et eget felt, og det visste det ikke i antikken — men det er også mer avhengig av å kunne si det.

Stikkordene: vitnesbyrdet · planen · avstanden oppdages · trinnet på stigen · de egne premissene · strukturen bak hendelsen · framstillingen.

Antikken. Fortiden er tilgjengelig gjennom fortelling og vitnesbyrd, og premisset er hvem som forteller. Skillet mellom det den ene har sett selv og det den andre har hørt, er allerede et kildekritisk skille i praksis, uten at det er formulert som en regel.

Middelalderen. Fortiden er tilgjengelig gjennom autoritative tekster, og premisset er planen: hendelsen får sin plass ved hva den peker fram mot. Endringen fra antikken er at spørsmålet «hva skjedde» blir underordnet spørsmålet «hva betyr det».

Renessansen. Avstanden oppdages: fortiden hadde andre ord og andre institusjoner enn nåtiden, og en tekst kan derfor være noe annet enn den utgir seg for. Endringen er at fortiden blir noe man må arbeide seg fram til, ikke noe man mottar.

Opplysningstiden. Fortiden blir tilgjengelig som trinn på en stige: den forklares ved sin plass i en utvikling som fører fram til nåtiden. Endringen er at avstanden nå tolkes som avstand i utvikling — det fortidige er det som ennå ikke er blitt.

Romantikken og historismen. Stigen fjernes, og premisset blir at fortiden må forstås ut fra sine egne forutsetninger. Arkivet og kilden blir fagets grunnlag, og innlevelsen blir et metodisk krav. Endringen fra opplysningstiden er at fortidens egne ord får forrang framfor vår vurdering av dem.

1900-tallet. Fortiden blir tilgjengelig gjennom det som ligger bak enkelthendelsen: strukturer, drivkrefter, mønstre i store materialer. Kildesynet blir mer funksjonelt — samme gjenstand kan være ulike kilder for ulike spørsmål — og begivenhetshistorien blir delvis avløst av samfunnshistorie. Endringen er at kilden vurderes etter hva den kan brukes til, og ikke bare etter hva den er.

Etter 1970. Premisset blir at fortiden bare er tilgjengelig gjennom framstillinger, og at framstillingen har egne virkemidler. Endringen er at fortolkeren selv trer inn i bildet: hennes plassering er ikke lenger en feilkilde som skal fjernes, men en betingelse for at noe i det hele tatt blir forståelig.

Består og skifter. Det som består, er at fortiden alltid er tilgjengelig gjennom noe — en forteller, en autoritet, et dokument, en struktur, en framstilling. Det som skifter, er hva dette «noe» er, og hvor synlig det er for dem som bruker det. Landing: ⚠ her er begge lesninger forsvarlige. Leser du utviklingen som et brudd etter 1970, er belegget at kildens status endres fra vindu til tekst. Leser du den som en videreføring, er belegget at hver eneste periode har visst at fortiden når oss gjennom et mellomledd, og at forskjellen er hvor eksplisitt det sies. Jeg lander på videreføring, fordi renessansens oppdagelse av avstanden allerede inneholder innsikten — men jeg noterer at et brudd-svar med det første belegget er like godt begrunnet.